Jeg fikk noe nytt å tenke på den andre dagen i det nye året. Ikke det at jeg ikke tenker på mye rart ellers, men dette var litt spesielt og følelsesladet.

Jeg har fått den tillit å ha nøkkel til en av vennene mine sin bopel. Jeg har aldri brukt den, men vedkommende synes det er trygt…og greit.

I disse tider med Facebook, Instagram, Snapchat og Messenger kan vi ofte følge med der om det er “liv i folk”. Enten legger de ut noe, eller jeg ser at de er logget på. Det går “snapper” mellom meg og barna daglig, så på den måten kan vi holde litt rede på hverandre. Vi trenger ikke å ringes for å holde styr på om vi er oppe og går.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har faktisk tenkt, som sagt. Jeg bor alene med Barney. Og jeg er ikke helt ung lenger. Det kan jo skje ting. Det kan det for så vidt gjøre med alle, men altså……jeg kunne falle å brekke beinet og telefonen er et stykke unna. Hva da? 

Jeg kan nevne at jeg faktisk tar med meg telefonen hvor enn jeg beveger meg, stort sett, nettopp av denne grunn. Jeg mener at jeg er et positivt tenkende menneske. Så jeg vil ikke si at jeg er pessimist og tror det verste fordi jeg har en sånn vane. Jeg ser på det som ren forsikring og trygghet.

Det er som sagt noen man har oftere kontakt med enn andre. Og det er noen som er flinkere til å svare på telefon og meldinger enn andre. Sånn er vi bare. For de som jevnt over har for vane å svare tvert, vil jeg reagere med undring hvis de ikke gjør det. En venninne som vanligvis ikke svarer eller ringer/melder tilbake før om noen timer eller dager vil ikke gi meg samme reaksjon. Det er hvis det vante mønster blir brutt at jeg reagerer.

En av vennene mine har jeg stort sett daglig kontakt med. Det er her nøkkelen kommer inn. Jeg har aldri brukt den. Den oppbevares bare hos meg. 

Den dagen fikk jeg melding fra venns venn som ikke hadde fått tak i vedkommende og lurte på om jeg visste noe. Nei. Da ringte jeg også da. Telefonen var avslått. Hm. Og her er det grunn til reaksjon, for vedkommende er som meg: “sitter” på telefonen (les: har den i lomma lett tilgjengelig…alltid).

Da tok jeg med meg nøkkelen og reiste. Heldigvis ikke så langt å kjøre. På den korte stunda det tok å komme fram, framstod alle mulige bilder oppe i hue mitt. Det ble en sånn reaksjon nå fordi personen ellers alltid tar telefonen eller ringer tilbake etter få minutter….. og alltid husker å lade!

Ringte på døra. Ingen reaksjon. Låste meg inn og ropte forsiktig “hallo!?”, samtidig som jeg gikk inn. Det var liv!…. At det går an å krisemaksimere sånn! Men du skjønner? Kunne jo ha vært mange grunner til telefontausheten. Egentlig årsak? Trodde at telefonen sto på lading, men ledningen satt ikke ordentlig i. Så enkelt og så bra!

Kanskje lurt at jeg lar flere ha en ekstra nøkkel? Og at den ikke befinner seg så langt unna. Og kanskje helst hos en person som jeg har jevnlig kontakt med. Hvordan gjør du det?