Det var den årlige mammografitimen den 21.januar 2015. Ventet som vanlig litt spent på svar i posten. Så kom det en litt tykkere konvolutt enn vanlig. Den lå i postkassa 5.februar. Der sto det at jeg skulle inn til ny bildetaking den 11.februar.
Den vonde ventinga
Det var den lengste uka jeg noensinne hadde opplevd. Og at det går an å tenke så mange tanker i løpet av så kort tid. Jeg ble desperat og redd. Prøvde i det ene øyeblikket å si til meg selv at de så klart bare skulle ta nye bilder på grunn av dårlig kvalitet på de første. I neste øyeblikk var tanken stikk motsatt, det vil si dyster.
Jeg har tidligere skrevet innlegg om ikke å ta sorgene på forskudd, tenke positivt og alt det der, men da klarte jeg det neimen ikke.
Jeg var på jobb og fikk god støtte både der og hjemme. Det var ikke det som manglet. Det var bare de helsikkes tankene…… og ventinga.
Å skrive av seg problemer
Jeg pleier å skrive når jeg er i krise. Det hjelper. Jeg må nok si at i disse dager skriver jeg også av glede og i alle mulige situasjoner, for jeg er jo blitt blogger 😉 Men altså før det. Kjøpte meg ei bok med blanke ark og begynte. Den boka har jeg ikke åpnet etterpå. Har ikke villet. Men nå prøver jeg, for nå er det litt på avstand. Litt interessant å se hva jeg tenkte i denne prosessen. Jeg kan dele noe av det med dere, kanskje i flere innlegg. Jeg får se hva som skjer……
Jeg husker, fordi jeg skrev det ned, at morsdag var den 8.februar i 2015. Jeg fikk en morsdagsbukett på døra. Jeg hadde ikke fortalt barna om at jeg skulle til ny kontroll, for det var jo bare oppi hodet mitt at det verste kunne skje. Jeg fikk vente til jeg hadde vært på kontrollen. Det fikk da være måte på dommedagsstemning. Men jeg husker at jeg tenkte så ille som at dette kunne være min siste morsdag. Helt forferdelig, tragisk og negativt, men den tilstanden var jeg i. Under her er et dårlig bilde av buketten en ukes tid etter at jeg fikk den, da det var igjen bare noen få blomster…og hjertet! Sukk, sukk….
Så kom dagen 11.februar. Nye bilder. Mange bilder. Så røntgenlege. Hun så en 12 mm stor skygge. Videre ultralyd. Var dessverre ikke borte der. Ny lege og sykepleier. Biopsi fra 3 steder i venstre bryst. Gentest også tatt. Prøver sendt. Ny time 17.februar, for da skulle resultatet være klart.
Tilbake på jobb etter sykehustimen. Det var godt å komme dit. Gode kolleger. Fantastisk! Fikk blomst også. Tok egenmelding resten av dagen. Ble for emosjonelt med alle tankene. Så varslet jeg barna mine. Det var faktisk det vondeste. Tanken på at de skulle bli engstelige og bekymret på grunn av meg. Derfor valgte jeg å være ærlig fra første stund, samt å informere dem om at jeg IKKE kom til å holde tilbake noe informasjon uansett hva som kom til å skje. Jeg innbilte meg at det ville gi mer trygghet.
God støtte
Det var godt å komme på jobben igjen dagen etter. Jeg hadde en fin arbeidsplass. Men den uka jeg skulle til sykehuset igjen tok jeg egenmelding. Måtte jobbe med meg selv psykisk, samt forberede operasjon eventuelt.
Jeg leste bok om mindfullness…..og skrev dagbok. Og jeg kan nevne at jeg ble positivt overrasket over hvordan jeg egentlig taklet situasjonen. Det var faktisk verst den første tiden, rett etter brevet. Jeg ble flinkere og flinkere. Og i ettertid kan jeg konkludere med at hendelsen var en berikelse for tankesettet mitt.
Ny time
Timen ble utsatt til 20.februar. Nedtur igjen. Tre tunge dager å vente på svar. Fikk resultatet. Kreftceller i brystet. Ingen overraskelse. Prøver viste “lobulær cancer”, kategori 2, hormonsensitiv og 12 mm. Sier deg sikkert ingenting, men legen sa at jeg sannsynligvis slapp både cellegift og stråling. At han konkluderte med det etter prøver og bilder er i seg selv imponerende, for det stemte, viste det seg senere, etter operasjon og nye prøver. Og takk for det! Nå sto “bare” operasjonen igjen.
Positiv tenking
Jeg skrev også noen visdomsord og positive sitater i dagboka mi denne tiden.
“Det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det.”
Når du har det som verst (leste jeg på internett): “Skriv ned minst 3 gode ting som skjer hver dag i 6 uker.” Det gjorde jeg, bakerst i boka 🙂 Og når jeg ser på noe av det nå, er det meget enkle, banale hendelser som jeg vanligvis ikke roper hurra for. Jeg kan ta et eksempel:
“Tirsdag 10/2-15: Nydelig vårvær og fuglene synger. Møter varme og forståelse på jobben og hjemme. Sov godt uten vonde drømmer.” Det var 3 fine ting den dagen. Det å glede seg over de små hendelser. Det var altså i denne perioden jeg lærte meg dette! Veldig bra……..
“Du blir hva du tenker.”
“Livet har ingen garantier, men vi behøver ikke å gå i kjeller`n….og bli der.”
Jeg skal gi deg litt flere tanker fra dagboka mi og denne livshendelsen senere. Takk for at du leste.
Lurt å skrive dagbok i vanskelige tider. Jeg har gjort det selv, og etter mange år tok jeg boka fram igjen og leste fra perm til perm. Alt det rare jeg hadde bekymret meg for da, ble nesten litt dumt etterpå. For du verden så mange av bekymringene som det ikke ble noe av! Men jeg lærte masse om meg selv. Jeg har ikke kastet den boka og det hender jeg tar den fram og leser litt her og der. Jeg skrev mange ganger i gåter, for jeg var nesten redd mine egne tanker. Men når jeg leser det, så vet jeg godt hva jeg tenkte. Håper alt går fint med deg heretter og at du kan dele med deg av dine tanker til hjelp for andre.
Natheless: Tusen takk for fin kommentar! Fint å høre hva du har gjort også i sånne situasjoner. Ja, som du sier, jeg har ikke sett på den før nå, 3 år etter, og jeg har bare lest de første sidene hittil…..Jeg tror og vet at jeg har lært mye av opplevelsen….
Du er så modig så den boka kan du åpne, tror ikke du vil angre på det. Jeg kan kjenne meg igjen i dette med å skrive, det er terapi for min del. Akkurat nå kan jeg lese deler av boka jeg drømmer om å givit og bli helt knekt, og jeg tenker det er ganske så utrolig at jeg er her idag… men som du sier, en trenger ikke bli i kjelleren- men det er en forferdelig jobb å komme opp igjen, men mulig❤️
Jeg leste innlegget ditt av hele mitt hjerte samt en karusell av følelser og tanker- du er sterk❤️Klem
Orkidedatter: Tusen, tusen takk! Du vet helt sikkert hva du snakker om, som har opplevd ditt du også. Og du skal gi ut bok! Heier på deg! Klem 🙂
Tusen takk for deling av flotte historier 😀 Dagbok har jeg aldri hatt. men har begynt å samle tråder fra mitt lange liv 😀
Jan: Tusen takk! Så bra at du samler. Det er utrolig hvor mye vi husker også hvis vi begynner å nøste! Lykke til med trådene! 🙂
Jeg tror du er sterk og dette var også sterkt å lese.. Men jeg tror du kan åpne., men om tiden er nå det kan kun du avgjøre <3 Takk for lesning og klem til deg <3
NorskeTankeriDanmark: Tusen takk! Har åpnet….og skal lese litt til å begynne med 🙂
Takk for at du deler.
Jeg har hatt samme frykten men heldigvis uten grunn, men det var lange dager før jeg endelig ble undersøkt. Jeg oppdaget noe som kjentes som en liten kul og brystet ble litt rødt. I hodet hadde jeg allerede laget meg de fleste scenarioer, men det eneste jeg aldri klarte å se for meg, var å fortelle barna mine at jeg var skikkelig syk. Fy søren for en lettelse å finne ut av det ikke var noe å bekymre seg for <3
veronicarona: Da har du opplevd det, å vente og tenke. Og når du har det, tenker du annerledes etterpå, ikke sant. Så bra at du fikk gode nyheter. Og takk for fin kommentar 🙂
Ja, har jo det, og det stod da enda mer klart for meg hvor viktig det er å sjekke seg, selv om man føler seg friks, pupper og celleprøve, bare å få det gjort. Samtidig glad for at diagnosen jeg lever kronisk med ikke er livstruende, dør ikke av den men med den, Fibromyalgi’en.
veronicarona: Fint å ha positiv innstilling som deg 🙂
Uff, så utrolig skummelt. Men det gikk jo bra heldigvis. Jeg har hatt noen tilbakemeldinger jeg også. En på mammografi. Måtte til ny sjekk pga noe de SÅ… Da var det bare vanncyste. Hadde cyste i underlivet, som IKKE var grei, og måtte vekk… Men så var jeg fin 🙂 Skjodbruskkjertelen likeså. SÅ noe…var så usikkert at de tok ut hele greia… Men etterpå undersøkte de den og det var IKKE kreft.. Men jeg trengte den ikke likevel, den funket ikke…
frodith: Uffja. Vært gjennom noe du også, da. Uvissheten og ventetida er lei. Men så klart kunne det vært mye verre! Det må vi tenke på. Og derfor sier jeg ofte det i mange sammenhenger: kunne ha vært verre 🙂
Høres ut som en bok som inneholder mye minner. Lurt å skriver ned positive ting som man opplever gjennom dagen. 🙂 Boken er sikkert grei å slå opp i også hvis det er noe man ikke husker.
vestfroken: Det var mest en bok om sykdomsforløp, men greit allikevel å se hvordan jeg tenkte. Har skumlest den i dag, og laget et innlegg til som kommer i morgen
Ja, jeg forstod det var mye sykdomshistorie der. Høres tøft ut! Blir spennende å lese mer i det innlegget
vestfroken: Takk skal du ha. Er frisk nå, da 🙂
Fantastisk godt å få skrevet ned tanker man ikke tør si høyt og veldig bra du nå er i stand til å åpne boka og lese i den. Blir en liten bearbeiding i seg selv. Liker dine betrakninger av livet. Det å være ops på de små tingene og verdsette de små ting. Jeg kommer tilbake og følger deg. Takk for kommentarer i min blogg også:)
Heidi A. Rahm: Tusen takk for hyggelig kommentar 🙂 Ha en fin dag!
Det må ha vært nesten ulidelig den første uka der, med ventingen du nevner. Alle mulige tanker og hva hvis’er..
Og når du fikk beskjeden om at det var kreft.. Beundringsverdig at du fant frem til mindfulness og kjøpte dagbok. Vi har jo vært inne på det tidligere, vi begge elsker å skrive ned tanker “for å rydde innsida”. Det hjelper. Forståelig at det tok tid før du ville lese den boka igjen, men du har kommet veldig langt når du nå har klart det <3
Jeg oppfatter deg som et menneske som er reflektert og "på plass i deg selv", og at du valgte å skrive positive ting også gjennom prosessen, viser styrken som bor i deg, og en glød i sjela 🙂 Heia deg, Gunna!
Aina: Tusen, tusen takk, Aina! Veldig hyggelig å få en så fin og varm kommentar fra deg 🙂