Jeg har en julekaktus som jeg har arvet etter min mor. Hun fikk den i sin tid av sin mor, altså min mormor. Nå er jeg også mormor, så dette fortsetter å være mormors kaktus.
Den krever ikke mye stell. Den skal vannes litt hver måned og ikke stå for lyst. Den ble tilfeldig plassert på en ledig del på kjøkkenet hos meg i den nye leiligheta, og ser ut til å like seg der enn så lenge.
Pga historikken til denne planta, gjør jeg mye for å holde liv i den. Det blir litt symbolsk.
Den blomstrer ca rundt juletider, som navnet tilsier. Det er en annen type som heter novemberkaktus som ligner. Jeg googlet i går og fant ut at novemberkaktusen har en tagg på bladene. Ellers er de ganske like. Det sto også at min type kaktus, julekaktus, er sjelden å få kjøpt i butikken. Den går stort sett i arv som hel plante eller avleggere.
Da er den jo litt spesiell. Grunnen til at den visstnok ikke selges over disk lenger, er at den tar for mye plass i gartneriene. Den er stor i omfang, kan bli.
Den blomstrer ikke hvert år. Nå vet jeg hvorfor. Den må stå kjølig (12-15 grader) i september og oktober og få naturlig lys. Da blomstrer den midt i desember. Dette skjedde et par år. Vet ikke om jeg får det til nå, for moderne leiligheter har ikke kalde nok rom. Ellers leste jeg også at den kan settes ut om våren når fare for nattefrost er over og være der «på sommerferie» til august/september. Det liker den, for der er det litt kjøligere netter enn inne; men helst stå under busker i skyggen. Prøve det neste år.
Jeg tviler på at den blomstrer i år. Den har ikke fått det helt som den vil, men stell har den fått og ny jord fikk den i vår. Tvitvi….
Jeg skrev tidligere i dag om veien til Elverum i soloppgangen 🙂 Se HER.
Så kom jeg fram til Elverum da, eller rettere sagt Sykehuset Innlandet avdeling Elverum og øyepoliklinikken i andre etasje i den gamle delen. Timen var 8:30 og jeg kom inn med en gang. Ble møtt av en meget hyggelig dame/sykepleier som forklarte grundig hva som skulle skje. Og selv om jeg fortsatt ikke var noe engstelig, og heller ikke så mye for resultatet, var det veldig ok at hun var både informativ og hyggelig. Hun var faktisk kjempeflink. Jeg har aldri vært redd for sprøytestikk og venflonkanyler i hånda, og taklet det bra nå også.
Trykk i øynene ble målt. Helt fint. Måtte se og lese rekker med små og store bokstaver på veggen. Øyedråper for utvidelse av pupillene ble dryppet. Bilder ble tatt. Så var det forflytning til et annet rom hvor flere bilder skulle tas. Først ble kontrastvæske sprøytet inn via venflonen på håndbaken. Og mens den raskt fløt inn via blodbanen og kom seg dit den skulle, ble det tatt mange bilder av begge øyne. Det var med grønt lys og rødt lys og gult lys og se opp til venstre og midt fram og helst ikke blunke og…..ja det gikk greit. Jeg fikk ros for å ha fulgt instruksene, og bildene ble bra fikk jeg høre. Jeg så dem ikke, og ikke var det interessant heller, for hadde ikke forstått noe av det.
En plakat på venteværelset:
Legen var siste post på programmet. Da var det gått en og en halv time. Ny omgang med “øyelysing” og se opp og ned og hit og dit. Han sa ikke så mye mens han holdt på. Da begynte det å nærme seg en type engstelse. Han så på bildene på skjermen, som sykepleieren hadde tatt, studerte og tenkte og sa ingen ting…. Måtte hente et nytt apparat….. Merket at jeg trakk pusten dypt og tenkte: “Rolig nå !”. Hadde forresten glemt å puste ei stund også. Tok en rask meditasjonsøvelse på et par minutter, for å roe meg, mens han hentet ultralyden og studerte apparatet før han kunne begynne. Fortsatt uten å si noe eller informere. Tenk hvor viktig det er at behandlerne er like flinke som sykepleieren jeg hadde! Vi trenger informasjon i sånne situasjoner.
Bedøvelsesgele på øyet og scanning av øyeeplet. Kjente ingen ting, selv om det høres ekkelt ut. Studerte bildet veldig nøye og leeeenge… uten å si noe. Hjelp, tenkte jeg. Det var snev av redsel, men, jeg skal jo være glad for at han er nøye, tenkte jeg også. Må jo prøve å være positiv. Han hadde tysk navn, så her var det nok tysk grundighet. Trygt det da.
Konklusjonen ble etter mye tenking og ingen snakking: Han ville henvise meg for “second opinion” til Ullevaal sykehus. Da ble jeg i hvert fall ikke mer beroliget! ” Det er sikkert ikke noe annet enn en føflekk som du kanskje alltid har hatt der, eller en liten forkalkning pga alder (!) eller et sprengt blodkar, men pga at det er første gang det blir tatt bilde av, har vi interesse av å følge med”. Jaja, hadde jeg ikke gått til legen den gangen tidligere i høst pga lysglimt og “fluer” på det høyre øyet, hadde jeg ikke vært her i dag med den for det blotte øye usynlige prikk/flekk på venstre øye. Godt for alt som blir sjekket. Skulle man finne på å scanne mer av kroppen, finner man nok mye annet rart også 😉
Trøsta var at det kan ta 4 måneder før time i Oslo, så da er det heldigvis ikke akutt! En må trøste seg med det en kan, og igjen er det å ta fram den positive tankegangen og ikke kaste bort unødig energi på å grue seg…… Nå glemmer jeg dette inntil neste kontrolltime.
:I dag var det tid for legetime på øyepoliklinikken ved Elverum sykehus. Jeg har skrevet om forhistorien i et innlegg i går. Se HER.
Det var bra timing på den timen, for pensjonisten måtte stå opp tidligere enn normalt, og det passet jo bra da jeg fortsatt har den “egentlige” tida, sommertida i kroppsrytmen, for å si det sånn. Hadde det vært før helga, hadde jeg nok vært trøttere. Det gikk greit østover selv om det både var litt morgenrush og vegarbeid.
Jeg ble kjørt, for kunne ikke kjøre hjem selv, hadde jeg fått beskjed om. Jeg ville bli behandlet med øyedråper som utvider pupillen, slik at lege kan se bedre inni øyet. Da ville det bli så lyst for meg i 5-6 timer at jeg måtte bruke solbriller. Og i tillegg ville jeg få tåkesyn, så derfor ble jeg passasjer i dag.
Mer om undersøkelsen kommer jeg tilbake til i et annet innlegg i kveld.
Jeg snakket om å grue meg eller ikke i forrige innlegg. Jeg klarte å holde det på et veldig greit nivå under reisa, og klarte å nyte den vakre soloppgangen på veien østover.
Veskeinnhold eller væskeinnhold? Nå dreier det seg faktisk om hva jeg har i håndveska. Væskeinnhold er mer relatert til jobben jeg hadde; min profesjon, om jeg skal si det fint. Det var apotekbransjen.
Jeg stjeler en ide fra bloggverdenen og kaster meg på samme trend. Sikkert ikke så interessant for andre enn meg selv, men da kvitter jeg meg med litt skrivekløe i denne stund 😉
Kan bli mer spennende enn jeg ønsker dette, for husker ikke alt som er der! Nå har jeg åpnet den og tatt ut alt og lagt på bordet. Jeg ramser opp i tilfeldig rekkefølge, og skjuler ingenting!
En binders, en kulepenn, fire kronestykker og en tier, en lykke-elefant (jeg tror den er det), kortholder med flere betalingskort og førerkort og frikort, et reparasjonssett for briller, brillerens, ekstra lesebriller, headset til iPhone, ørepropper (mot lyd), en bomullsdott, en tom brødpose (kjekt å ha), to lebestifter, fire små plaster, et brett med Paracet, et lite speil, papirlommetørklær, gnagsårplaster, en q-tips, tyggegummipakke og Antibac. Det var det, og enda er det plass til mer oppi der!
I morgen skal jeg på sykehuset…. 28.september var jeg hos øyelege pga rare flekker og lysglimt i synsfeltet. Se HER. Det er en måned siden. Jeg bestemte meg da for ikke å grue meg til ny undersøkelse på øyeavdelingen ved Elverum sykehus. Og det har jeg ikke gjort.
Det har ikke alltid vært sånn. I barndom og ungdomstid var jeg mer engstelig av meg. Jeg var ofte veldig engstelig og forsiktig uten at det kan karakteriseres som sykelig, tror jeg….
Jeg kunne i gitte situasjoner være engstelig for å møte mennesker. Jeg fikk kroppslige reaksjoner som kvalme og diare rett før eksamen noen ganger. Dette for å nevne noe. Det var ikke moro. Det ødela mye av livsgleden. Etterhvert lærte jeg meg diverse teknikker for å bekjempe dette. Jeg leste mye, gikk på kurs, mediterte…. og mye annet som har vist seg å være til hjelp. En skal ikke se bort i fra at livserfaring generelt, eller for å si det rett ut…det å ha blitt en godt moden dame, også har hatt innvirkning på dette.
Kan hende at andre har det likedan. En tror bare at en er alene om å være sånn når en er midt oppi det….
Det har med bruk av energi å gjøre. Jeg har brukt veldig mye energi på nettopp å grue meg for ting som skal skje eller som jeg trodde skulle skje. Det er sikkert også ganske vanlig. Jeg vil bestemt si at dette er bortkastet energi. Det kunne ha vært kanalisert bedre. I dag har jeg som sagt blitt mye flinkere. Jeg venter med eventuell “gruing” til rett før hendelsen. Da har jeg lov til å grue meg litt.
Det samme gjelder ting jeg innbiller meg kan skje. Det kan jo være så mangt. Man kan egentlig engste seg for alt mulig! Jeg gjør ikke det lenger, takk og pris. Hvor mye unødvendig energi har menneskeheten brukt på engstelse for hendelser som aldri skjedde? Jeg tror det er mye. Det jeg logisk sett vet at jeg ikke kan påvirke eller endre, gruer jeg meg ikke for, i hvert fall ikke for tidlig…..Og jeg får det mye bedre med meg selv, og har mye energi til overs som jeg kan bruke på andre, mer positive ting….
Jeg sto opp tidlig i dag. Ikke min skyld. Det er klokka sin skyld, eller vintertida sin skyld, eller sommertida….
Det var den dagen igjen. Klokka skulle flyttes en time bakover mot sommeren og dyr og mennesker blir forvirret i hodet en ukes tid.
Leser på Internett: Siden den amerikanske fysikeren Benjamin Franklin presenterte ideen om å få mer utbytte av dagslyset i 1784, har skillet mellom sommertid og normaltid blitt innført og avskaffet en rekke ganger. I 1980 innførte Norge ordningen nok en gang og vi har hatt den siden da. I 1996 ble datoene for innføring av sommertid endret slik at vi skulle gjøre det samtidig med resten av Europa. Vi stiller klokka en time tilbake om høsten, den siste søndagen i oktober. Dette er standardtiden, som vi kaller «vintertid»(normaltid). Sommertiden er avviket, og da stiller vi klokken en time fram den siste søndagen i mars.
Tidligere trodde man at folk tilpasset seg denne overgangen raskt, men undersøkelser viser at det tar opptil en uke for mange før de er optimalt tilpasset. Søvnforskere råder til innføring av permanent vintertid. Jeg er enig, selv om jeg aldri har hatt spesielle utfordringer med å tilpasse meg dette opp i gjennom. Jeg har faktisk aldri opplevd å bomme på tidspunkter/avtaler den søndagen endringa skjer heller. I dag er det enda lettere, for mobiltelefonen korrigerer heldigvis tiden selv. Og jeg har ei klokke på veggen som også gjør det. Det er bare armbåndsuret og klokka på ovnen som må stilles….
EU-kommisjonen har foreslått å oppheve sommertidsdirektivet fra og med 1. april neste år. Det skal vel nå diskuteres og avgjøres om Norge skal følge på, har jeg lest og hørt…..
K
I dag er det bursdagsfeiring for 3-åringen. Jeg bakte og pyntet kake i går. Se forøvrig eget innlegg om det. Bilen er full-ladet og gavene er innpakket. Nå er det bare mommo som skal pyntes på, og det kan ta tid 😉
Passasjer skal jeg også ha, så vi prater oss innover.
Det er en del veiarbeid helt ut til Stange, så der er det rundkjøringer og 50- og 70-soner helt til Kolomoen bru som forøvrig er rosa-belyst i oktober. Men det går greit. Beregner litt bedre tid og ser fram til at veien er ferdig om ett år. Da blir det 4-felts motorvei hele strekningen Hamar-Oslo.
Nå må mommo-pyntinga starte……og mer fortelling følger etter festen….
Så er dagen kommet: Lage bursdagskake til 3-åringen. Mommo skal bake marsipankake med tema Lynet Mc Queen. Tidligere i uka fikk jeg pakke i posten med effektene jeg skal bruke. Det er blant annet et spiselig bilde som skal ligge oppå kaka. Se tidligere innlegg HER og HER .
Først må sukkerbrødet bakes. Jeg bruker en oppskrift jeg har hatt i alle år.
6 egg og 225 g sukker vispes til TYKK eggedosis.
225 g hvetemel blandes med 1,5 teskje bakepulver. Viktig at dette siktes inn i eggedosisen.
Så blandes mel og bakepulver FORSIKTIG inn i eggedosisen (Den må få beholde luftigheten). Jeg bruker slikkepott.
Røren has oppi en smurt kakeform. Min var 24 cm i diameter.
Stekes nederst i ovnen på 175 grader i 30 minutter. Kjenn etter med en trepinne eller strikkepinne om den er stekt.
Bildet: Melet røres forsiktig inn i eggedosisen.
Kaka deles i to og dynkes med enten melk eller fruktsaft/juice etter smak (begge kakedelene dynkes).
Kremfløte piskes stiv. Jeg halvblandet vaniljekrem og fløtekrem og la det på underdelen.
Rørt jordbær (kan også bruke syltetøy) ble lagt oppå der igjen før den andre kakedelen ble plassert oppå.
Så dekket jeg hele kaka med resten av den piskede kremfløten.
Ferdig og klar for marsipanlokk.
Brukte ferdig marsipanlokk.
Det spiselige bildet ble så plassert.
Og flagg og 3 lys (alt innkjøpt fra samme nettbutikk som bil-bildet).
Håper det smaker og håper bursdagsbarnet blir fornøyd……
