Ikke akkurat deg, kanskje, men da dette bildet vart «screenshotta» av statistikken min inne på nettstedet Google Analytics, satt det tydeligvis en person i Kirkebygda i Enebakk og klikka seg inn på bloggen min👆Koselig det, da. Det var bare en person akkurat da, men antallet kan variere pr. minutt. ♦️ Når et nytt innlegg blir publisert, eller at det er noe som fenger leserne spesielt, øker tallet betraktelig. Er ikke innpå der «hele tida», men av og til i løpet av dagen. Litt artig å sjekke. Og her en dag tidligere tok jeg også et «screenshot» av GA. Det ser du nederst. Da var det tydeligvis en person utafor Lofoten som hadde klikka innpå bloggen min. Uti havet. Var forhåpentligvis oppi en båt hen, da😅
♦️
Ellers tør jeg altså å innrømme at jeg er litt interessert i denne statistikken. Er da artig at noen leser det jeg rabler ned, sjøl om jeg ikke presenterer all verdens mest hotte temaer her på bloggen.
Går stort sett i daglige gjøremål for en pensjonist og puddelen Barney, ispedd litt sosiale aktiviteter og litt mat og kaker og slikt.
Blir ikke kjempehøye lesertall av slikt, vettu, men som jeg sier til venner og kjente:
Hvis du vil vite hva jeg driver med, kan du klikke deg inn på «dagbok»-bloggen min😅
♦️
Men så er det altså noen ganger at jeg er blant de 10 eller 20 mest leste bloggene på Topplista til Blogg.no. Det er jo moro. Og så vaker jeg mellom 20. og 30. plass. Litt opp og ned. Avhengig av tema tydeligvis. Noe er så klart mer interessant å lese om.
Men jeg fortsetter uansett plassering på lista….så lenge det er moro…..
Nederst på sida har jeg satt inn noen linker til relaterte innlegg.
Jeg har skrytt litt (for meg sjøl) gjennom høst, vinter og vår av at jeg ikke har vært forkjøla.
Folk rundt meg har til tider vært sengeliggende på grunn av ett eller annet virus, men jeg slapp unna.
Hadde vel god motstandskraft, da, tenkte jeg.
Og det var nok riktig.
Av og til var det sneven av sår hals og andre vage symptomer, men etter en god natts søvn var det borte om morran. Da hadde nok forsvaret mitt jobba på spreng i løpet av natta. ♦️ Her om dagen fikk jeg også litt sårhet i halsen. Tok meg et par Paracet og en sugetablett, la meg og håpte… Da svikta krigerne i kroppen som jobber med immunforsvaret. De hadde nok stått på det de kunne, men det var ikke nok. Dette viruset, eller rettere sagt virusene, for regner med at det var SÅ mange i og med at forsvaret mitt kapitulerte, var nok av den hissige typen. ♦️ I hvert fall så våkna jeg med VELDIG sår hals. Ikke noe mer enn det, men det føltes NOK. Slapp var jeg heldigvis ikke, så Barney fikk morrasturen sin i skogen, og jeg pakka meg inn med lue, votter og skjerf, for jammen var det bare 2 plussgrader og litt vind. Har vel kanskje hatt for lite klær på meg dagene før, og blitt kald, kanskje. Da er det nok lettere for forkjølelsesvirus å etablere seg i kroppen. ♦️ Men da vart jeg «endelig» forkjøla denne sesongen også, så da er vel alt ved det normale😣. Og dette går over, sjøl om det ikke føles slik akkurat nå, og det varer forhåpentligvis ikke så lenge.
Men det kommer jo helt an på hvilken type virus det er, og hvor godt immunforsvaret mitt jobber. Tvitvi.
♦️ Jeg skal hjelpe dem litt ved å sove nok, slappe av, og spise og drikke riktig. Og så må jeg spe på med litt Paracet og halstabletter. Etter første dagen ville det vise seg om det stoppet opp med halsvondt, eller om det fortsatte med nesetetthet og eventuell hoste. Det er vel eventuelt i den rekkefølgen det kommer, så vidt jeg husker, sjøl om det er ei stund sida jeg var forkjøla……
Og det vart slik denne gangen også.
Nå er jeg inni fasen med nesetetthet, hoste og sliming😌
Men går greit. Ikke slapp og ikke feber. Helt normal Forkjølelse
Tjo og hei og hopp og sprett, både for puddelen, 8-åringen og 5-åringen. Helt topp, sier de. Jeg holder meg litt i bakgrunnen. Disse tre «ungfôlene» får stå for den verste aktiviteten. Er med på litt av det jeg også, men ikke alt som passer for en gammal skrott. Nå skal sies at Barney ikke er en «ungfôle» lenger. Han fylte ni år i februar, og kan vel egentlig regnes som en godt voksen mann i 60-åra. Oppfører seg ikke slik, da. Imponerende fart på den bikkja, når han først får lov. Og for en lekenhet. Han blir ofte tatt for å være valp når vi hilser på andre hunder og hundeeiere oppi skogen og på sletta her. ♦️ Nå var altså barnebarna mine på besøk, og det vart skikkelig stas for Barney. Han elsker dem, og blir med på alt de driver med, hvis han får lov. Men det er noe han ikke kan være med på, og da blir han skikkelig lei seg. Gråter sårt. Slik som da unga holdt på borte ved lekeplassen. Var mange andre barn der, så kunne ikke slippe ham løs. Dessuten er det båndtvang.
♦️
Hadde blitt skikkelig baluba i og under sklia, i sandkassa og ved huskene. Så jeg plasserte meg sjøl på en benk med Barney i enden av ei stram line, og vi var tilskuere, noe han ikke var helt fornøyd med, og ga tydelig uttrykk for.
Men slik er livet, Barney……
Kan’ke væra med på alt som er moro…..
Vidunderet er framme i lyset igjen.
Stått stille i hele vinter.
I sykkelstativet under tak….
Men dog i kulde og snøføyk.
Tålte den det?
♦️
Ville vise seg, tenkte jeg.
Fjerna låsen og trilla den over gårdsplassen.
Da oppdaget jeg det….
Bakdekket var flatt.
Helt uten luft.
Bare å pumpe opp kanskje….
Håpte at det ikke var verre.
♦️
Har arva en litt finere pumpe av en nabo.
Lettere å bruke enn den gamle min.
Med instrument på og greier…
Lettere å sjekke riktig lufttrykk.
Funka som ei kule.
Og dekket holdt på lufta.
Deilig.
Det var altså ikke hull.
♦️
Sykla så til månedens quiz sammen med nabo.
Og lufta var der både da jeg kom fram…
og da jeg kom hjem.
Får vel sjekke igjen før neste tur.
Burde vel ha tatt en skikkelig vårservice på’n også🤗
Ikke hver dag jeg bruker sykkelen.
Blir som oftest gåturer på Barney og meg.
Men har Springerfeste…
Så han kan bli med på sykkeltur….
Hvis han vil…. Nå vart det litt mye sykkel. Lugumt nerover dal’n Blir så flau, men nå…. Vant vi konkurransen?
Det kom i år også.
Like trofast hver 12.måned.
Teppet i skogen «vår».
Hvitveisteppet.
Mange tepper.
Her ser du bare et par av dem.
Det er vår i skogen.
♦️
Hverdagene er best.
Hverdagsmorgenene.
Ikke så mange folk.
Som i helgene.
Folk som tar turen opp fra Oslogryta.
For å nyte stillheten i skogen og på sletta.
Blir ikke stille da, vettu….
Men er så klart hyggelig.
For de koser seg.
♦️
En onsdagsmorgen er annerledes.
Barney og jeg alene i skogen….nesten.
Noen hunder med eiere er det der sånn histen og pisten.
Men ellers bare nydelig fuglesang….
Og hvitveisen.
God vår!
Mat må vi ha, og det foregår som regel i forholdsvis enkle former her i huset. Men av og til blir det litt mer schwung over måltidene. Både her i heimen, eller på bortebane hos venner eller på restaurant. Det kan kanskje oppfattes som skryt når jeg alltid blogger om dette, men det er nå slik at noe må jeg blogge om når jeg først har bestemt meg for å drive med disse skribleriene😅 Og min blogg dreier seg stort sett om det Barney og jeg holder på med som dagene går, så da blir det slik, da🤗
Og så vart det slik att her om dagen. Den månedlige bokringen. Ikke hos meg denne gangen. Men neste gang blir det min tur.
Vi kjørte skalldyraften denne gangen, fordi vi fikk lyst på det, men vi tok spleiselag. For de skal ikke ta helt av disse kveldene våre. Skal egentlig være enkel servering, og det prøver vi å holde på. Hvis vi skulle falle for fristelsen til å overgå hverandre i servering, kunne det jo ende opp med durabelige festmåltider til slutt.
♦️
Men altså nå……gjorde vi unntak…med fin og dyr mat…. og spleising. Jeg elsker skalldyr. Så passet meg perfekt.
♦️
Det vart bestilt en såkalt skalldyrkasse. Oppi der var det kreps, reker, krabbeskjell, krabbeklør, Skagenrøre, majones, aioli, dill og sitron. I tillegg hadde vertinna laget flere typer sauser og bakt nydelig brød.
Måltidet ble avsluttet med ost. ♦️
Og vet du hva? Vi rakk å prate om boka denne gangen også😅
Det er jo egentlig hovedgrunnen til at vi treffes.
Denne månedens bok var «Glemt på en søndag.»
Den fikk sitt eget blogginnlegg her om dagen. Her har du innlegget om «Glemt på en søndag»
Det er da så koselig å få ros for noe en har gjort.
At folk setter pris på ting.
Ikke det at jeg skal ha ros for alt jeg gjør.
Og ikke har jeg alltid fått det.
Men jammen er det stas en gang i blant.
Det er mye man ikke trenger ros for.
Det er en del selvfølgeligheter jeg skal utføre uten å måtte «kreve» applaus. Ros og takknemlighet.
Jeg føler at det er lettere å utføre en tjeneste for noen når det vises takknemlighet.
At det ikke blir en selvfølge at jeg utfører en jobb eller tjeneste. Da er det lettere å gjøre det igjen….
Her om dagen stelte jeg noen blomster….
da jeg først var der…
og passet barn.
Dattera er alltid flink med positive tilbakemeldinger.
Denne gangen vart det en variant.
Jeg fikk en hyggelig hilsen via Snapchat.
Absolutt ikke forventet for denne lille tjenesten.
Men veldig koselig.
Og en hyggelig, hverdagslig gest. Og slik så Snapchathilsenen ut👇👇👇
«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite. For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet. Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……
Jeg gir meg over. Han RARINGEN min….han krøllebølle Barney har slått rekorden sin, tror jeg. Dette var nemlig fangsten hans i går, på den første skogsturen for dagen. Morrasturen sånn omtrent klokka halv ti. Morra og morra….heller formiddag kanskje. Han elsker å finne skatter, og det har jeg dokumentert tidligere her på bloggen. Det kan være narresmokker, votter, vanter, skjerf, baller i alle størrelser, gjenslengt sjokoladepapir, og mye mye mer. Hadde jeg samla på alt i ei kasse opp gjennom, hadde den vært stor, innholdsrik og litt snål. Men mest går det i pinner, slik som her. Trøste og bære, sier jeg bare….for en type…..den puddelen.
♦️
Eller dette kan vel heller mer korrekt kalles en kjepp, tenker jeg. Stolt er han i hvert fall, og han drar den helt inn i huset. Får lov til det….. Fin opptenningsved, men litt for lang for peisovnen min, så må nok fram med saga. Inntil da oppbevares den på et lurt sted på terrassen, ute av syne for skattejeger’n. Har spart mye penger på Barneys pinnesanking de åra vi har bodd her. Opptenningsved koster nemlig litt på butikken. Er han ikke både fin, RAR og komisk med den kjeppen i kjeften?
♦️ PS! Jeg hadde laget dette innlegget før jeg så Utifriluft-Margrethe sin helgeutfordring om RARINGER, men hadde jo nevnt ordet RAR, så hvorfor ikke la dette være mitt bidrag? Link til hennes blogg finner du nederst.
På teater igjen. Forholdsvis lenge siden, men bør jo egentlig skje litt oftere her jeg bor nå, enn da jeg bodde i Innlandet. Mye å velge på her i hovedstaden. Har vært på dette teateret en gang før, men nå altså en ny visitt etter noen måneder. Oslo Nye Centralteatret i Akersgata. Store Norske Leksikon sier om Centralteatret. Vi, det vil si Nabo E og søstera hennes, hadde først spist litt mat oppe på Grünerløkka, på Jimmys mat- og vinbar. Etterpå skrev jeg innlegget: Jimmy, Tarte Flambée, Västerbotten og Løyrom.
Men nå altså Centralteatret.
Vi skulle se Fredriksons fabrikk. Den husker du sikkert fra TV på 90-tallet, hvis du er rundt omkring alderen min.
♦️
Jeg sjekket, og serien ligger fortsatt ute på NRK TV.
Men nå har de altså laget en teaterversjon av Fredriksons fabrikk, men med andre skuespillere, av naturlige årsaker, for et par av de gamle er døde.
Vi satt oppe på galleriet. Greit nok. Så godt. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, for TV-versjonen var veldig morsom, husker jeg. Jeg så alle episodene den gang.
Derfor føltes vel 1.akt litt tam.
Det tok seg opp etter pausen, så jeg vil si at det vart en greit morsom opplevelse.
♦️
Så får vi sjå hvor lang tid det tar før neste teaterbesøk skjer.
Det nederste bildet er tatt i foajéen ved trappa opp til galleriet, og veggen er pyntet med et maleri av sjølveste Henki Kolstad. Så du på Fredriksons fabrikk da det gikk på TV? Jeg ble invitert til skummelt teater. Miss Saigon. Moulin rouge
