Jeg er sjøl mormor, har hatt en mormor og min mor var mine barns mormor. Kunne nok ha fortalt både det ene og det andre i den forbindelse, og til og med skrevet en roman hvis jeg hadde vært god nok til det. Har nok ikke nok historier for å fylle en bok hverken om min mor eller mormor, tror jeg. Men så er det ikke slik en roman fungerer. Det kan være fri fantasi og det kan være en kombinasjon av dikting og fakta. Kanskje eventuelt litt anonymisering når det gjelder faktadelen. Det er andre som derimot har skrevet roman om MORMOR. Trude Teige har til og med så mye som en trilogi om mormor. Den første boka het «Mormor danset i regnet». Den andre er «Morfar pustet med havet». Jeg har ikke lest noen av disse. Men derimot den tredje i trilogien: «Mormors utrolige venninner» holder jeg på med nå. Er snart ferdig. Må bli klar til neste «bokring» som er i neste uke, men det skal gå veldig bra, for det er en lettlest og spennende bok. ♦️ Under her har jeg satt inn bilder: forsida og baksida av boka. De var nok alle født på 1920-tallet disse venninnene kan jeg tenke meg. Sånn sett er det likt med min egen mor, som ble født i 1927. Det handler om deres liv under andre verdenskrig, og litt etter. Min mor var akkurat fylt 13 år da krigen starta, og altså 18 da det endelig ble fred. ♦️ Noen får mer oppmerksomhet i boka enn andre. Blant annet Birgit og Nadja. De to andre i venninnegjengen er Anne-Lise og Tekla. Som du kan se av det nederste bildet (beskrivelsen på baksida av boka) skjer det en del. Mye hemmelighetskremmeri var livsnødvendig blant annet, men de betrodde seg til hverandre etter krigen. Dessuten var det mye lidelse og spenning. Noe vi har hørt mye om før, men som blir mer detaljert beskrevet i boka. Blir mer nært på denne måten. ♦️ Jeg anbefaler absolutt boka. En fin skildring av hvordan vennskap kan oppstå og ikke minst bestå gjennom og etter kriser. Fine og nære menneskeskildringer og en beskrivelse av noen menneskers opplevelse av krigen. Og som skrevet bak på boka: «En fortelling om vennskap, viljestyrke og skjebnesvanger kjærlighet».
Jeg har takket ja til å bli med på Margrethe-Utifrilufts fotokonkurranse «Naturens Magi» Men der er reglene sånn at bildet som skal delta skal sendes på mail til Margrethe-Utifriluft. Klikk deg inn på linken så ser du. Ingen skal se bildene før hun legger det ut på sin blogg for bedømming. Og bare hun vet hvem som har hvilket bilde inntil avgjørelsen er tatt. Derfor har jeg sendt et bilde til henne via mail, og det er så klart IKKE det bildet jeg viser her. Da ville jeg ha brutt reglene for konkurransen. Men kanskje dette er en påminnelse til deg om å delta? Du trenger absolutt ikke være blogger for å være med på dette heller, sier Margrethe.
Barney og jeg går tydeligvis for kamuflasje. I skogen på tur. Eventyrskogen og Trollskogen vår. Grønt og brunt. Ser det først nå. På selvutløserbildet. Telefonen oppå en høy stubbe. Tidsinnstilling på 10 sekunder. Og vi går. Vekk fra telefonen. Fortsatt prøving og feiling med nylært teknikk. Det funka. Men veldig synlige er vi ikke i terrenget. Like greit. Brunt og grønt. Naturens farger. Fullstendig utilsiktet kamuflasje. Både av Barney og meg. Om selvutløser og høstplanter Testing etter selfiekurset
Og Frodith og Mette følger nok med på om jeg bruker kunnskapen jeg fikk på selfiekurset langsmed Akerselva på mandagen, tenker jeg😅 Til de to kan jeg opplyse at akkurat dette øverste bildet vart tatt FØR bloggtreffet, så var på gli, men det hjalp veldig med litt input fra erfarne bloggere. Så må ta meg sammen framover nå og teste ut både selfier og selvutløser på telefonkameraet. Selfiekurs med bloggerne Men her vettu, kommer et bilde som vart tatt etter «selfiekurset»👇 Litt forskremt og oppstylta, så har absolutt et forbedringspotensiale. Men det går framover. Så spørs det hvor interessert jeg egentlig er i å vise trynet sånn støtt og stadig på bloggen, da. Kanskje like greit med bloggstjerna Barney heller? Slik som før. Jeg lærte noe annet av damene også. Sette fra meg telefonen og bruke selvutløseren. Det prøvde jeg på morgenturen med Barney her om dagen. Slik vart det👇 Kanskje ikke det beste bildet jeg har tatt, men viser at det går an. Dette var en test. Håper det kommer bedre eksempler her på bloggen min senere….. PS Telefonen ble plassert oppå en skigard som står ved inngangen til sletta. Selvutløseren sto på 10 sekunder, og jeg rakk derfor å komme dit du ser meg. Og det nederste bildet er tatt på samme måte, et annet sted, med telefonen plassert oppå en høy stubbe i skogen🤗
Dette er liksom meg, da, eller rettere sagt min avatar, som jeg har gjort litt kulere enn jeg er i virkeligheten, som du ser på bildet. Det dreier seg om Pokemon Go. Du tror vel at det har klikka fullstendig for meg nå. Hu bestemor driver med Pokemonjakt! Jeg husker at jeg lasta opp appen den gang det kom for mange år sida. Var bare nysgjerrig. Kunne vel være sånn cirka i 2016 eller 2017. Men fant fort ut at det var uforenlig med hundehold. Jeg hadde nemlig Barney da også, og han var 1-2 år gammel. Går ikke an å jakte Pokémons med en ivrig puddel i ene hånda og øya festa på telefonen. Måtte jo heller følge med på hva han foretok seg. Så jeg sletta appen etter kort tid. ♦️ Her om dagen oppdaget jeg at noen visstnok fortsatt driver med denne Pokemonjakten. Det var barnebarna som tilfeldigvis nevnte det. Da vart jeg så nysgjerrig igjen at jeg rett og slett lasta opp appen. Måtte jo sjå åssen det funka etter så mange år. Da jeg hadde Eldste barnebarn ved min side på turen, viste han meg hvordan det virket. Og jeg er slik skrudd sammen at jeg lett blir hekta på slikt. Går liksom «all in» når jeg først starter med noe. Det er ganske sprøtt egentlig, men tenkte at jeg kunne prøve det litt. ♦️ Skal fange Pokémons som dukker opp på skjermen når jeg går. Hvis du ikke aner hva dette dreier seg om, tror jeg likevel at jeg ikke går videre inn på åssen det funker, for det er litt vanskelig å forklare. ♦️ Nå har jeg jo fortsatt Barney, men han er blitt ni og et halvt år gammel og bittelitt roligere enn forrige gang jeg hadde Pokemon-appen. Så når han tar seg god tid til å lukte eller spise gras, som han gjør på hver morgentur i hvertfall, tar jeg fram telefonen for å «fange Pokémons». Kjedelig å vente på at han blir ferdig med snusinga og gressinga, og jeg synes nå at han skal få lov til denne friheten når han først får lov til å være ute. Og jeg slipper å stirre ut i løse lufta mens jeg venter… ♦️ Har drevet med denne Pokemonjakten i bare tre dager, og blir nok snart lei, men er jo artig den stunda det varer. Kanskje et par dager til?
Jeg nevnte så vidt i et tidligere innlegg idag at jeg var på quiz igjen i går. Det var dit vi tok den rosa bussen som var rød. Egentlig for godt til å være sant? En gang i måneden er det quiz på det stedet vi bruker til slikt. Det er forresten det samme stedet hvor en del av oss er på champanjelunsj en gang i måneden. Om luft og quiz og slikt Helt i tåka både her og der? Det gikk bra på quizen, og vi fikk godt med poeng, men vart bare nummer tre. Da skal det nevnes at nummer to hadde kun ett poeng mer enn oss og nummer en hadde 3 poeng mer enn oss. Så det var nesten. Men ikke veldig viktig hvordan det går (!) ♦️ Men ljuger nok litt der…..😜 Ikke noe særlig til premie heller. Får gratis pizza på neste quizkveld. Og den pizzaen er god, men den er ikke dyr. Kun 45 kroner for et ganske raust stykke. Det sosiale er viktigst. Men må innrømme at konkurranseinstinktet kommer sterkt fram likevel når jeg er midt inni og oppslukt av quizen. ♦️ Vi var tre på laget denne gangen. Rosa (eller rød egentlig) minibuss til quizen, og så tok vi trikken hjem, for det rosa busstilbudet gjelder kun til klokka seks på kvelden. Så hjem til Barney og siste turen for dagen.
Omtrent slik var det jeg tenkte da jeg åpna bladet på denne sida. Det som står i overskrifta altså. Kan hende at jeg sa det høyt også, så Barney skulle få det med seg😅 Men det var vel heller slik: «Der er’a i kryssord igjen». Tok sporenstreks bilde av det, som du ser her, og sendte til rette vedkommende, altså Dattera. Hun må jo få vite når hun dukker opp i diverse kulørt presse. Vi har en avtale om det. Jeg abonnerer og er hennes «manager» på akkurat dette området😅 Fint bilde de hadde valgt ut, da. Er nok tatt i forbindelse med en The Voice-sending. Da blir det lett kryssord for meg i hvert fall, for vet hva hun heter. HELE navnet. Vet du hva toppen av optimisme er?….skrev jeg i 2019 Der vart det lett for meg…..skrev jeg i 2023 Jeg løste mye kryssord tidligere, men nå er det så mye annet jeg driver med at det blir heller sjelden. Men det kan tenkes at jeg tar for meg dette, i og med at jeg fikk så god starthjelp😉 Jeg vant jo 1000kr en gang også da jeg sendte inn en kryssordløsing. Så hvorfor ikke prøve igjen. Liker du å løse kryssord?
Den månedlige happeningen med boktreff, prating, mat og drikke skjedde her om dagen. Alltid hyggelig. Har noen sånne faste hendelser i måneden i tillegg til de sporadiske og tilfeldige hendelsene. Veldig trivelig og passelig pensjonisttilværelse for meg dette her. Stortrives, nyter tilværelsen og setter stor pris på hver dag som kommer. Denne gangen kunne jeg bare spasere ut av døra uten andre forberedelser enn å ha på meg litt penere tøy og litt mer sminke enn jeg labber rundt med her inne, samt på tur med Barney i skogen. ♦️ Kom til dekket bord hos vertinnen, og 4 andre i tillegg til henne og meg utgjorde altså det månedlige treffet for å snakke om boka vi alle hadde lest siden sist. Det var Torsdagsmordklubben av Richard Osman. Jeg skrev et eget innlegg om den boka for ei stund sida. Link til det finner du nederst på sida. ♦️ Som du ser av bildene, skortet det ikke på god mat og drikke. Nabo V hadde laget en nydelig pai, og i tillegg serverte hun forskjellige oster, kjeks , druer og jordbær. Veldig godt. Alle damene er glad i å prate, så var aldri stille i rommet. Er vel kanskje til tider heller litt vanskelig å komme til orde. ♦️ Men innimellom skravling om alt mulig, spising og drikking, rakk vi også denne gangen faktisk å snakke om boka. Ikke verst. Det er jo egentlig det som er hovedgrunnen til at vi møtes…..har jeg forstått. Jeg har bare vært med i et snaut år, så de andre er drevne bokringdeltakere. Jeg er i hvert fall veldig takknemlig for at jeg vart invitert med inn i sirkelen.
Det gjelder bilder, og særlig på bloggen. Men før de kommer på bloggen må de jo festes til «kamerarullen» i telefonen eller speilreflekskameraet eller hva som nå enn brukes til å forevige ting og situasjoner der ute i verdenen rundt oss. For tida bruker jeg bare telefonen, en iPhone 14. Hvor mange bilder trengs?……sa Kjerringtanker Hun hadde dette innlegget her om dagen angående temaet. Hadde vært innom en blogg hvor det i ETT innlegg var presentert 50 bilder….og litt tekst. Jeg sa meg fullstendig enig med henne i at det var i overkant mye billedmateriale på en gang. Da skal hvert enkelt bilde være VELDIG bra for at jeg skal gidde å bla meg gjennom helt til bunnen av blogginnlegget. ♦️ I dag som jeg ikke lenger har en fysisk kamerarull, men alt er digitalt, er det dessuten blitt mer vanlig at jeg klikker i vei i hytt og pine og satser på noen bra bilder. Har faktisk «råd til» å kaste (les slette) en god del bilder. Jeg gjør i hvert fall det. Ikke alltid resultatet blir så bra som jeg trodde det skulle bli. SLETT. ♦️ Det var verre i gamle dager da jeg hadde fotoapparat med 24 eller 36 bilder på rullen. DA måtte jeg tenke meg nøye om før jeg knipsa, ellers vart det fort dyrt. Økonomisk som jeg er, var det synd å sløse med filmen, ja. ♦️ Jeg prøver å ikke kjøre på med alt for mange bilder i innleggene mine. Lager noen ganger heller en liten collage av flere bilder hvis det er noe jeg absolutt MÅ ha med. Det er nå slik det foregår her hos meg, men vil nå si at andre metoder funker helt sikkert bedre hos andre, for å være litt diplomatisk og ikke for bastant. ♦️ En annen ting er jo kvaliteten på bildene. Jeg prøver å jobbe med saken, men skal repetere det fotokurset jeg abonnerer på for å høyne kvaliteten på bildene mine. En annen blogger hadde også et innlegg om dette i går. Kvalitet eller kvantitet? Gode bilder er viktig, skrev VIBBEDILLE. Et tidligere innlegg fra meg som er litt fotorelatert: Magisk eller litt sprøtt?
Tenkte på det Kjerringtanker skrev her om dagen: «Kanskje er jeg kongelig?» «Det er du helt sikkert», svarte jeg i kommentarfeltet hennes. Og skal ikke sjå bort ifra at jeg er det heller, i og med at en del småkonger og store konger farta rundt omkring blant annet på Ringerike og Hedmarken, ymta jeg innpå. ♦️ Hun var enig i det, for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, var konge på Hedmarken også han, sa hun. Og der er jo jeg født og oppvokst, så skal ikke sjå bort i fra at jeg har gener fra denne eller andre blåblodede langt tilbake. Men er det noe å stå etter? Royalitet har jo vært skikkelig i mediebildet her på berget den siste tida, så er ikke så sikker på om det er så voldsom stas å identifisere seg med dette, samt strebe etter å være av kongelig byrd. ♦️ Men all ære til Kjerringtanker som leser om de gamle norske kongene og videreformidler til oss. Hun skal visstnok gi oss mer stoff senere. Gleder meg. Interessant historiefortelling. ♦️ Min far drev med slektsgranskning. Og han gikk grundig til verks ved å dokumentere med bilder og tekst i egne bøker til min bror og meg. Denne har jeg tenkt å finne fram med det første og kikke på igjen. Mener å huske at han ved en anledning snakket om at vi stammet fra en eller annen konge, men tror ikke at han egentlig kom SÅ langt tilbake i slektsgranskinga si. Men skal bli interessant å finne igjen boka og de HVOR langt tilbake han kom. ♦️ Hovedgrunnen til at jeg ikke har hatt så stor interesse av å bla i dette verket etter at jeg fikk det for mange år siden, er nok det at jeg har adoptert barn, så for dem og deres etterkommere vil ikke disse opplysningene ha like stor interesse, i og med at de genetisk sett ikke nedstammer hverken fra meg, mine tidligere aner…..eller eventuelle figurer med kongelige gener😉
