Det er da jammen bra at jeg aldri blir lei. Og hva er det? Jo, bokringkveldene våre med passe mellomrom. Ikke blitt lei ennå i hvert fall, og tror ikke det skjer heller. For veldig stas å diskutere boka vi har lest siden sist, og enda mer stas å samles for mat og drikke på en hverdagskveld. Blir mye annen skravling også. Ikke bare om boka. Denne gangen hadde vi lest boka som heter Sjøfareren, skrevet av Erika Fatland. Den tjukke sjøfareren Den var så omfattende at vi faktisk før bokringkvelden bestemte at vi skal lese resten av den til neste bokring, som blir hos meg i slutten av april. Men tilbake til denne kvelden i mars: Starta med velkomstdrink, som vanlig, og prating om boka. Etterpå vart det servert nydelig mat og drikke. Kald mat i form av blant annet roastbeefsalat, potetsalat og spekeskinke. Dessuten ost, kjeks, druer og reddiker. Vi kaller det kveldsmat. For meg var det middag…..
Spiller du noe, spurte jeg i overskrifta. Å spille noe kan være så mangt, si. Spille et instrument er det mange som gjør. Ikke jeg. Spilte blokkfløyte på barneskolen for 100 år sida, men det var tvangsbetont. Så kan man «spille ingen rolle». Det er jo kjedelig og trist. Spiller du kanskje teater? Ikke jeg. Aldri gjort. Ikke hatt lyst heller. Hva annet kan man spille? Dataspill og slikt. Enten på PC, smarttelefon eller andre egnete enheter. Jeg spiller Candy Crush. Liker å si at jeg gjør det av og til, for er ikke fullstendig hekta. Kan gjøre det når jeg ser på TV-programmer som ikke krever full konsentrasjon. Og kan gjøre det når jeg sitter på et venteværelse for eksempel. Men er likevel en «trofast» tilhenger, for oppdaget et blogginnlegg fra februar 2019 hvor jeg skrev om dette. Og da har jeg i hvert fall drevet på i mange år. Litt pauser har det nå vært opp gjennom, for å rettferdiggjøre meg sjøl angående spillegalskap. Her har du innlegget fra 2019:
«Ja, vet du hva dette er? En to-etasjers buss. Javel. Hvor? Faktisk der det er vanlig med to-etasjers busser. I London. Dette bildet ble tatt på en tur dit i desember 2014.
Ikke helt som de vanlige, kjente bussene der. Hele bussen er dekorert med reklame for spillet Candy Crush Soda. Vet du hva det er? Jeg spiller det av og til i perioder, på iPhonen min, når jeg har tid. Jeg kan gjøre det samtidig som jeg ser delvis på tv, sitter på et eller annet venteværelse, og ellers når jeg vil koble av fra andre ting.
Jeg kan skrive under på at det er avhengighetsskapende. I perioder har det blitt for mye. Men nå er jeg på et normalt nivå, og det kan gå flere dager og uker uten at jeg spiller. Blogginga er blitt en stor konkurrent til den rare sysselen.
Som du skjønner, så ble jeg ganske overveldet da jeg så denne gedigne reklamen for spillet “mitt” da jeg var der borte. Da bussen kom brått på meg, ble bildet deretter…..utydelig.
Jeg måtte helt tilbake til september 2023 for å finne bilder i fotoarkivet mitt som kunne passe til Frodith sin homonym-utfordring SPARK. Kunne kanskje blitt morsommere hvis jeg hadde framskaffett et rykende ferskt bilde av meg sjøl som sparker en fotball, men har droppa det. For risikabelt prosjekt. Da blir det fotballkampen til Eldste barnebarn som Barney og jeg så på denne septemberdagen. I tillegg har ordet SPARK en annen betydning enn å sparke ball, og det er forutsetningen for at ordet i det hele tatt er kvalifisert til å delta i denne utfordringen som Frodith har satt i gang. Frodith sin fotoutfordring Det andre bildet mitt er av en SPARK, eller en sparkstøtting som det egentlig visstnok heter. Denne sparken skulle selges på Finn.no, men jeg ombestemte meg. Skia derimot, som de deler bilde med, vart solgt. Det skapte en egen historie, for jeg ombestemte meg også der, men litt for sent. Så etter å ha solgt dem, kjøpte jeg meg nye, eller rettere sagt Datter sine gamle. En litt koko skihistorie. Og nederst, under SPARK– og skibildet, finner du lenker til alle innleggene jeg har skrevet i forbindelse med Frodith sin gøyale utfordring.
Jeg har en lekekasse stående lagelig til inni ett av skapene mine på soverommet. Der har jeg gamle leker fra da unga mine var små og noe jeg har kjøpt i ettertid, spesielt for barnebarna. De kjenner godt til denne store plastkassa, så når de kommer på besøk har de full rettighet til å hente ting derfra. Blir som regel tegnesaker og slikt, og eventuelt puslespill. Her om dagen så jeg over kassa for å sjekke om det var noe de kanskje hadde vokst fra, skolebarn som de har blitt. Rydde litt oppi der kanskje? Da fant jeg en pose som jeg helt hadde glemt. En plastikkpose full av møbler. Det vil si møbler til dukkehus. Dattera mi hadde et slikt hus da hun var liten, men det ble kastet den høsten det var oversvømmelse i kjelleren vår i 2023. Men møblene klarte seg. De lå nemlig også da i en pose, men på øverste hylle i boden, og derfor ikke ødelagt. De ble tatt inn i leiligheten etterpå. Så nå fant jeg dem igjen i plastkassa på soverommet. «Se hva jeg fant», sa jeg til Yngste barnebarn. Og vi plasserte alt på stuebordet og sjekket. «Kanskje du vil ha med dette hjem?», sa jeg. Det ville hun, for hun har nemlig også et slikt dukkehus på rommet sitt, som hennes mor hadde. Og hun manglet faktisk en del møbler. Perfekt. Og bra at jeg kom på det nå før hun blir for gammel til å leke med slikt. Fra jeg var liten
Det produseres mye av Yngste barnebarn. Det dreier seg om armbånd og andre kunstverksremser laget av små strikker, som på bildet over her. Og pynting av pepperkaker som jeg skrev om her: Yngstes pepperkakepynting Dessuten lages smykker av perler, og det tegnes og males. Det produseres stort. Se bilde her fra tidligere innlegg: Det som var i fokus denne gangen, altså med remsene laget av små strikker, vises på det øverste bildet med julegavene. En del julegaver var ferdig pakket inn hjemme hos henne, men i tillegg til pyntebånd og merkelapper som allerede var på, ble det festet en liten remse av strikk-kunstverk på hver pakke, og i forskjellige farger. Rett og slett en variant av alle armbåndene som hun produserer. Her er også et bilde av armbånd som er laget tidligere:
Kreativitet og produksjon i stor skala kan man si. Det perles og det tegnes og det lages armbånd og halskjeder. Det er ikke jeg som plutselig har blitt så kreativ. Det er Yngste barnebarn. Hun driver nok på slik hjemme også, men når hun er hos meg er det lettere å følge med på aktivitetene. Hun har en stor eske med små strikker liggende hos meg som hun også binder sammen til fine armbånd. Setter inn et bilde av noen slike så du skjønnner hva jeg mener. Hun har til og med lært meg teknikken. Men denne gangen dreide seg om fargede perler som skulle tres på en spesiell strikk. På det øverste bildet holder hun på med et armbånd. Og for å variere aktivitetene, tar hun fatt på tegning og maling i stedet. Jeg har også liggende både tegneark og et skrin med tusjer, fargeblyanter, fettstifter og vannfarger. Artig å sjå hvor tålmodig, arbeidssom og kreativ 6-åringen er….. Enhjørninger og barnebarn i fokus
Jeg er sjøl mormor, har hatt en mormor og min mor var mine barns mormor. Kunne nok ha fortalt både det ene og det andre i den forbindelse, og til og med skrevet en roman hvis jeg hadde vært god nok til det. Har nok ikke nok historier for å fylle en bok hverken om min mor eller mormor, tror jeg. Men så er det ikke slik en roman fungerer. Det kan være fri fantasi og det kan være en kombinasjon av dikting og fakta. Kanskje eventuelt litt anonymisering når det gjelder faktadelen. Det er andre som derimot har skrevet roman om MORMOR. Trude Teige har til og med så mye som en trilogi om mormor. Den første boka het «Mormor danset i regnet». Den andre er «Morfar pustet med havet». Jeg har ikke lest noen av disse. Men derimot den tredje i trilogien: «Mormors utrolige venninner» holder jeg på med nå. Er snart ferdig. Må bli klar til neste «bokring» som er i neste uke, men det skal gå veldig bra, for det er en lettlest og spennende bok. ♦️ Under her har jeg satt inn bilder: forsida og baksida av boka. De var nok alle født på 1920-tallet disse venninnene kan jeg tenke meg. Sånn sett er det likt med min egen mor, som ble født i 1927. Det handler om deres liv under andre verdenskrig, og litt etter. Min mor var akkurat fylt 13 år da krigen starta, og altså 18 da det endelig ble fred. ♦️ Noen får mer oppmerksomhet i boka enn andre. Blant annet Birgit og Nadja. De to andre i venninnegjengen er Anne-Lise og Tekla. Som du kan se av det nederste bildet (beskrivelsen på baksida av boka) skjer det en del. Mye hemmelighetskremmeri var livsnødvendig blant annet, men de betrodde seg til hverandre etter krigen. Dessuten var det mye lidelse og spenning. Noe vi har hørt mye om før, men som blir mer detaljert beskrevet i boka. Blir mer nært på denne måten. ♦️ Jeg anbefaler absolutt boka. En fin skildring av hvordan vennskap kan oppstå og ikke minst bestå gjennom og etter kriser. Fine og nære menneskeskildringer og en beskrivelse av noen menneskers opplevelse av krigen. Og som skrevet bak på boka: «En fortelling om vennskap, viljestyrke og skjebnesvanger kjærlighet».
Jeg har takket ja til å bli med på Margrethe-Utifrilufts fotokonkurranse «Naturens Magi» Men der er reglene sånn at bildet som skal delta skal sendes på mail til Margrethe-Utifriluft. Klikk deg inn på linken så ser du. Ingen skal se bildene før hun legger det ut på sin blogg for bedømming. Og bare hun vet hvem som har hvilket bilde inntil avgjørelsen er tatt. Derfor har jeg sendt et bilde til henne via mail, og det er så klart IKKE det bildet jeg viser her. Da ville jeg ha brutt reglene for konkurransen. Men kanskje dette er en påminnelse til deg om å delta? Du trenger absolutt ikke være blogger for å være med på dette heller, sier Margrethe.
Barney og jeg går tydeligvis for kamuflasje. I skogen på tur. Eventyrskogen og Trollskogen vår. Grønt og brunt. Ser det først nå. På selvutløserbildet. Telefonen oppå en høy stubbe. Tidsinnstilling på 10 sekunder. Og vi går. Vekk fra telefonen. Fortsatt prøving og feiling med nylært teknikk. Det funka. Men veldig synlige er vi ikke i terrenget. Like greit. Brunt og grønt. Naturens farger. Fullstendig utilsiktet kamuflasje. Både av Barney og meg. Om selvutløser og høstplanter Testing etter selfiekurset
Og Frodith og Mette følger nok med på om jeg bruker kunnskapen jeg fikk på selfiekurset langsmed Akerselva på mandagen, tenker jeg😅 Til de to kan jeg opplyse at akkurat dette øverste bildet vart tatt FØR bloggtreffet, så var på gli, men det hjalp veldig med litt input fra erfarne bloggere. Så må ta meg sammen framover nå og teste ut både selfier og selvutløser på telefonkameraet. Selfiekurs med bloggerne Men her vettu, kommer et bilde som vart tatt etter «selfiekurset»👇 Litt forskremt og oppstylta, så har absolutt et forbedringspotensiale. Men det går framover. Så spørs det hvor interessert jeg egentlig er i å vise trynet sånn støtt og stadig på bloggen, da. Kanskje like greit med bloggstjerna Barney heller? Slik som før. Jeg lærte noe annet av damene også. Sette fra meg telefonen og bruke selvutløseren. Det prøvde jeg på morgenturen med Barney her om dagen. Slik vart det👇 Kanskje ikke det beste bildet jeg har tatt, men viser at det går an. Dette var en test. Håper det kommer bedre eksempler her på bloggen min senere….. PS Telefonen ble plassert oppå en skigard som står ved inngangen til sletta. Selvutløseren sto på 10 sekunder, og jeg rakk derfor å komme dit du ser meg. Og det nederste bildet er tatt på samme måte, et annet sted, med telefonen plassert oppå en høy stubbe i skogen🤗
