«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite.
For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet.
Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……

Forsøk på en bokanmeldelse.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bokanmeldelse, ja. Begi meg ut på det da?
Blir nok bare en liten snev av anmeldelse, i hvert fall i forhold til hva en seriøs bokanmelder ville ha foretatt seg.
Boka heter «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi. Jeg fant ikke på sjøl at jeg skulle lese akkurat denne boka. Det var en i bokringen jeg deltar i som anbefalte den. Og vi gikk alle 6 til anskaffelse av hvert vårt eksemplar av denne 492 sider tjukke boka.
Jeg skrev i et tidligere innlegg (som du kan lese nederst på sida) om hvorfor det tok så lang tid før jeg kom i gang med lesinga.
♦️
Handlingen foregår hovedsakelig i nærheten av Pajala og Tornedalen i Nord-Sverige ved grensa mot Finland.
Vi følger en familie gjennom flere generasjoner, og boka er bygd opp på en spennende måte ved at forfatteren «springer» mellom 3 tidsaldere i kapitlene. Først er vi i 2017, for så å være i 1920 i neste kapittel. Så 1971, og så tilbake til 2017 igjen. Og slik fortsetter det gjennom hele boka. Veldig interessant og spennende, for det er ting jeg lurer på fra første stund, som ikke blir oppklart før på de siste sidene.
♦️
Mye handler om de harde kåra på 20-tallet der oppe hvor de finsktalende svenskene måtte kjempe for både å beholde språket sitt og holde liv i seg sjøl og familien. Den store veistreiken der oppe er en stor del av historien.
Ellers er det en fascinerende skildring av menneskene han har valgt å følge, deres daglige gjøremål, tanker og følelser.
Fint å få et så nært innblikk i hvor slitsomt det kunne være å leve på den tida, for en stor del av folket. Men så er det altså innimellom hopp framover i tid, hvor vi får være med i livene til etterkommerne av de som strevde på 20- og 30-tallet.
♦️
Forfatteren er fra stedet Pajala som han skriver om i boka, så sjøl om dette er en roman, er mye av det som skildres historisk korrekt.
Og han skriver sjøl i etterordet at han har valgt å anonymisere navnene på streikebrytere, tollere, handelsmenn, predikanter og andre folk.
En svensk anmelder skriver: «Mikael Niemi er en vidunderlig forteller…..Det finnes nerve og spenning…..Det er saftig, strålende og glimrende på en og samme gang….»
Og hvorfor boka heter «Stein i silke»?
Ja, det fikk jeg faktisk ikke vite svaret på før på slutten. Bare DET ga boka en spennende snert.

Staseligere kveldsmat enn vanlig på en hverdag.
Forsøk på en bokanmeldelse av Xiania.
Rimelig misfornøyd

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Onsdagen i forrige uke var jeg bedt bort på kveldsmat igjen. Kalte det heller middag, jeg, for droppet akkurat det måltidet hjemme hos meg sjøl den dagen. Regnet med at jeg fikk noe mer enn ei brødskive med syltetøy på…eller noe slikt….dit jeg kom.
Og der fikk jeg rett. Maten kan du sjå bilde av under her. Vi var 6 stykker til bords og anledningen var den månedlige bokringen vår.
Spekemat, melon, jordbær, ost og druer blant annet. Kjeks, brød og godt drikke. Vart som vanlig veldig hyggelig.
Vi rakk til og med å snakke om den boka vi alle hadde lest den siste måneden. Absolutt det viktigste, for det er jo ene og alene grunnen til at vi treffes på denne måten.
Eller er det nå egentlig det?
I utgangspunktet er det slik, men bare det å samles for en god prat med mat og drikke har nok blitt enda viktigere etter hvert, for å si det rett ut. Og ikke noe galt med det, vil jeg si. Heller tvert i mot.
Jeg kan lage et eget innlegg senere med litt anmeldelse av boka, som jo egentlig var «hovedpersonen».
Den het «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi.
Kommer etter hvert……

Om bokring, astronomer og litt fest.
Boka jeg vart tvunget til å lese.

Nostalgi på høyt plan og et håndtverk jeg ikke bedriver. Presterte vel til nød en duk med kors-sting en gang på slutten av 50-tallet eller tidlig 60-tall. Det dreier seg som du skjønner av tekst og bilde om broderingens kunst.
Min mor og mine bestemødre drev med slikt. Det var mange av disse verkene, og vakre var de. Men det var liksom ikke min stil, så det har ikke blitt til at jeg har brukt dem opp gjennom.
Men jeg har tatt vare på noe av det, som en del av arven etter mor og far.
🍀
Gode minner….. og har ikke hjerte til å kvitte meg med hverken disse broderte dukene eller de heklede brikkene som vart produsert.
Så ble de med på flyttelass etter flyttelass, men ble putta nedi en skuff.
Ser på dem av og til og tenker at det er synd at de bare ligger der. Men så må de passe med det andre jeg har i stua også da.
🍀
I går oljebehandlet jeg eikebordet mitt, og i den sammenheng måtte jeg naturligvis fjerne alle planter, løpere og lys som står innerst ved vinduet.
Da vart det revolusjon. Løper måtte vaskes og ny finnes fram.
Hva med den gamle, broderte løperen etter mor?
Den passet da faktisk i farger sammen med de nye oransje innslagene mine?
🍀
Som tenkt, så gjort, og på bildene ser du resultatet.
Den gamle duken fra 40-eller 50-tallet fikk et nytt liv framme i lyset. Frem fra glemselen.
Litt ustrøket og med noen løse tråder, men pytt, pytt….
Jeg elsker de fargene.

Litt mer nostalgi fra 50-tallet.

Hva slags hobby har jeg? For tiden er det blogging. Og det er ikke en betalt jobb, sjøl om det tar litt tid. For kan ikke leve av det. Moro er det, så da er det vel dette som er hobbyen min, da tenker jeg. Fotografering er også en slags hobby, sjøl om det nå for tida bare knipses med fotofunksjonen på telefonen.
Men artig det også. Noen andre hobbyer har jeg faktisk ikke, det jeg kan komme på. Ikke strikking, hekling og brodering og slikt, for det er meget sjelden at det foregår, så altså ikke en hobby. Det hender at jeg spiller litt på telefon og iPad, sånn Candy Crush🤗 Men det kan ikke kalles hobby, sjøl om det er moro. Andre ting en fyller fritida med, noe jeg som pensjonist har mye av, er jo lesing av bøker, nettsider og TV-titting.  Men det kan nok ikke kalles hobby. Ikke maler eller tegner jeg lenger heller, sjøl om jeg syntes det var moro tidligere. Samla på servietter og glansbilder da jeg var barn. Og Barney er ikke en hobby. Men en livsstil er det faktisk å ha ansvar for en hund.
Store norske leksikon sier om hobby.
Så min konklusjon i denne dagens tema HOBBY i Frodiths lille januarmoro
må bli at det er BLOGGING og FOTOGRAFERING som er mine hobbyer for tiden.
Hva brenner jeg for? skrev jeg i et tidligere blogginnlegg som også handlet om hobby. Hvis du klikker på linken og leser, ser du hva jeg mente om saken den gang. Og bildet jeg har valgt til temaet er rett og slett tatt i nuet, mens akkurat dette innlegget var i produksjon.

Det var en dag sånn rett etter nyttår at jeg hadde besøk av Yngste barnebarn. Må bare presisere at det var en liten stund siden, for på bildet ligger fortsatt julepynten, som skal pakkes vekk på spisebordet. Nå er den for lengst putta i kasser og hyller, bare så det er sagt. Vil ikke ha på meg at jula varer alt for lenge her i huset…hehe….
Ellers er det en del sysler vi driver med hu veslejenta og jeg når hun er på besøk. Det har jo naturlig nok endret seg med åra. Nå har hun for eksempel blitt en kløpper i kortspill. Veldig artig. Det har seg slik at jeg har en litt spesiell kortstokk. En stor en, som du ser på bildet. Den vart vel kjøpt i sin tid til barna mine da vi besøkte Disneyland.
♦️
Jeg har vanlig kortstokk også, men det er denne som velges av de små. Men den har en ulempe. Veldig vanskelig å stokke på normalt vis, på grunn av størrelsen. Men ikke så nøye i kortspillene våre. 5-åringen kan tallene, så derfor kan hun spille uten hjelp. Vi koser oss, og begge er både gode tapere og vinnere vil jeg si. Og hun skriver opp resultater på arket. Vi spiller mange ganger, så det må holdes orden på hvem som vinner hver gang, sier hun. Og jeg er enig.
Spillsøndag og jobbing.
Da jeg vart idiot.