Om framsnakking😊…. og strikking🧶🙋🏼‍♀️

Ikke så ofte at jeg har strikking som tema på bloggen. Av den enkle grunn at jeg ikke strikker så mye lenger. Eller rettere sagt nesten aldri. Bortsett fra det berømmelige, grønne sjalet jeg strikket med ullgarn personlig kjøpt og bragt hjem fra Gotlandsferie i fjor. Den strikkeprosessen ser du bilde av her i dag. Vært på bloggen før også denne stoltheten, for måtte jo blogge om strikkinga mi da det først vart fart på pinnene igjen etter flere 10-års hvile.
🧶
Men hva er så grunnen til dagens strikkeprat?
Du og kanskje noen andre har sikkert alt skjønt det, hvis dere har vært innom bloggen min den siste tida. Det har seg slik at det er den topplista for Blogg.no igjen. Både utskjelt og beundret og i tillegg dypt savnet et døgns tid forleden, da den plutselig var borte.
🧶
Så nå altså på’n igjen med plasserings-snakk, for de som tåler det. Andre kan holde seg unna😉 Det er nummer 20 på denne lista i dag som får litt oppmerksomhet fra meg. Jeg havna nemlig på 21.plass. Litt dårlig, men ikke så nøye. Går oppover og nedover ellers også…av og til.
For dette er et konsept jeg har «forpliktet» meg til (bare overfor meg sjøl), og da prøver jeg å holde ut. Å skrive om den som ligger over meg på liste….
🧶
Og hvem er så nummer 20 i dag?
Jo, det er bloggeren STRIKKEKJERRING.
Hvem er det?
I OM-delen inne på bloggen hennes står det:……….(ingenting)
Så da vet jeg ikke mer enn at hun er en 50 år gammel kvinne som elsker å strikke, og har altså en strikkeblogg.
🧶
Dagens innlegg heter «Ankers summershirt – norsk oppskrift»
Her viser hun flere bilder av toppen, samt skriver litt om prosessen og i tillegg gir hun link til oppskrifta.
Av naturlige årsaker, fordi jeg ikke vanligvis har bruk for strikkeoppskrifter, har jeg ikke vært så mye inne på bloggen hennes.
Men hvis du er en ivrig strikkedame eller -mann, anbefaler jeg denne bloggen.
Blå link til dagens innlegg finner du lenger opp her.
Det var i hvert fall hyggelig å «besøke» henne😀
Nå vart det en NY blogger
Kanskje mer fram i skoa og opp i ringa?
Dette tok lenger tid enn forventet

Detta vart stusselig😜

Reklame | Bokshop.no

Det er det nye bloggkonseptet mitt, da. Om å framsnakke og skrive litt om bloggeren på plassen rett over meg på Topplista. Og gjerne litt om sjølve innlegget til vedkommende også.
Den første dagen jeg prøvde meg på dette, var det Mestro06 som fikk «æren».
I går var det bloggeren Audmarit.
Noe av det første jeg gjør om morrran er å sjekke hvor jeg ligger på Topplista til Blogg.no. Må bare innrømme det……🫣
I dag ligger jeg på 18. plass, ett hakk opp fra i går.
Men hvem ligger da som nummer 17?
Joda, det er Audmarit som også har hoppet opp ett hakk, og dermed ligger rett over meg. Og så skal jeg altså for å være tro mot mitt nye konsept, presentere hennes blogg; noe som jeg hermed har gjort. Se linken over her.
♦️
Vart ikke veldig fornyende og spennende, for hun hadde ikke noe innlegg i går. Det som fortsatt ligger der er fra 16.juni. Så derfor viser jeg til forrige blogginnlegg:
Og nummer 2 i mitt nye konsept ble…..
Men så skal det sies at det heldigvis ikke er en plikt eller krav vi har hengende over oss…..dette med å lage blogginlegg hver dag. Nå er jeg inne i en periode hvor det flyter ganske bra. Men plutselig blir det vanskelig. Har opplevd det mange ganger, jeg. Skrivesperre eller hva en nå skal kalle det.
♦️
Hadde faktisk et opphold på over 2 år en periode, jeg…..Det var skrivesperra si, det😅
Eller var vel helst andre ting som var mer viktig i livet mitt akkurat da kanskje?
Så jeg skjønner deg godt, Audmarit. Og er det ikke befriende godt at ingen andre enn oss sjøl bestemmer hvordan og når vi skal utføre denne «jobben» vår?
Eller rettere sagt hobby, for mitt vedkommende…..
Hvem er den første bloggeren som får æren?
Kanskje mer fram i skoa og opp i ringa?
♦️
Hva med å kjøpe en bok med rabatt via nettet?
Bokshop.no

 

Mitt første skytestevne😅


Så har jeg opplevd det også. Vært på skytestevne. Men må fort innrømme at jeg ikke var der som deltaker, for eier hverken rifle, hagle eller pistol, og ikke har jeg mulighet til å bruke det heller, for har ikke hatt opplæring eller besitter noen som helst slags kunnskap om dette.
Men det har Sønnen min. Han har skyteprøven og deltar også i konkurranser og driver med jakt når det er tillatt.
En kveld for ikke så lenge sida var Barney og jeg med ham på et skytestevne på Blaker.
Det skulle skytes på leirduer. De er oransje og synes godt. Og det er jo greit når de helst skal treffes. De skytes ut i stor fart, så skytterne er gode som treffer, synes jeg.
På det øverste bildet har jeg redigert inn en blå ring rundt ei leirdue i fart.
Store Norske Leksikon skriver:
«Skytteren går gjennom banen fra standplass til standplass og skyter flere duer per standplass. Kun ett skudd per due, som frigjøres 0–3 sekunder etter at skytteren har ropt klar. Om gangen kastes det ut enten én due fra ett av tårnene, eller to duer samtidig fra begge tårn (dublé)»


Det var faktisk interessant å se på skytinga, og Sønnen gjorde det veldig bra i konkurransen. Jeg hadde tenkt at Barney og jeg skulle se på bare noe av skytinga og ellers gå tur i skogen rundt skytebane. Men det vart til at vi faktisk så på hele skytinga til Sønnen.
Stem fram «Årets TV-navn»
Drista meg til noe nytt og spennende

Hjemmelaga utfordring

Eller rettere sagt «Utfordring…..hjemmelaga». Hm….det sa du, Margrethe. Du ga meg en utfordring for helga. Ikke mye hjemmelaga her i huset tenkte jeg med en gang. Men det er da vel jammenmeg ett og annet rundt omkring inni leiligheta her likevel.
Driver ikke så mye med håndarbeid, men likevel har det blitt noen produkter  opp gjennom. Kanskje rote fram noe av det?
Sjøllaga strikke- og hekleplagg for eksempel.
Må da kunne finne noe før fristen går ut. Skal jo presentere før helga er over, da, sier Utifriluft-Margrethe.
♦️
Bruk fantasien  din nå, kjerring, sier jeg til meg sjøl her jeg sitter.
Maten min er også som regel hjemmelaga, og kakene. Mye av det har jeg skrevet om her på bloggen før, så kanskje finne noe som ennå ikke har blitt presentert?
Det hjemmelaga som jeg er mest stolt over er kanskje det store sengeteppet som jeg hekla vinteren og våren 1973. Den tida bodde min forlovede og jeg i en liten leilighet i Bygdøy Allé, som vi leide. Jeg var ferdig med studiene, mens han hadde siste innspurt med forberedelser til avslutningseksamener i sitt studium. Så kveldene ble ofte brukt til lesing, for hans del.
♦️
Kunne jeg også for så vidt ha gjort, men akkurat ferdig med egne studier, var det greit å slippe lesing ei stund. Så tok heklenåla fatt i stedet. Måtte gi ham ro til å lese. Da vart det slik. Og etter hvert produserte jeg haugevis med hvite lapper som til slutt vart montert sammen til et dobbelt sengeteppe.
Jeg oppbevarer det i dag i et skap, men tar det fram av og til, særlig når jeg får gjester. Rer opp senga hver dag, men pynter med sengeteppe av og til.
Så da har du også historien bak dette hjemmelaga bidraget mitt som du ser på bildene.
Hjemmelaget utfordring fra Utifriluft

Den runde utfordringen

Bokring, boksirkel eller bokklubb? …..og Napoli…..

Reklame | CURLI


Det er den bokringen jeg deltar i. Denne gangen var det boka «Gutten fra Napoli» av Viola Ardone som vart valgt. Og den har jeg nå lest. Og vi har også vært samlet for å diskutere boka. Det kommer jeg tilbake til.
Kan det egentlig kalles en bokring? Eller lesesirkel? Eller rett og slett bokklubb? Litt usikker. Må sjekke litt på Internett.
«En lesesirkel eller bokklubb er en gruppe lesere som bestemmer seg for å lese samme bok, og snakke om det etterpå. Det kan være en berikende erfaring å utveksle synspunkter og ideer på den måten, ofte like spennende som selve lesningen av boka.»
♦️
Det er jo akkurat det vi gjør, så kjært barn har mange navn tydeligvis.
Her fant jeg noe mer:


Artig å lese om betydningen av dette forholdsvis nye jeg har blitt med på. Det er jo faktisk slik det foregår. Vi samles 6 stykker for å snakke om en bok vi alle har lest siden sist vi møttes. Veldig interessant. Og i tillegg koser vi oss med mat og drikke. Og til slutt bestemmer vi hvilken bok som skal leses til neste gang.
♦️
Den boka vi måtte bli ferdig med til det siste treffet, var altså «Gutten fra Napoli».
Ei nydelig bok som forteller om livet til en gutt født i Napoli i 1946, da byen rett etter krigen var preget av stor fattigdom i blant annet det området han bodde. Det kom et tilbud fra Nord-Italia om å sende barn på toget oppover for at de skulle få være der i løpet av vintermånedene og oppleve litt mer velstand. Amerigos mor er en av de mange som sender sønnen sin nordover.
♦️
Oppi der får han være hos en familie som kommer til å forandre livet hans for alltid, på mange måter.
Denne barndomsdelen av boka fortelles av gutten på en barnlig, fin og riktig måte, ført i pennen av forfatter Viola Ardone.
Det blir så troverdig.
♦️
Så møter vi ham igjen 40 år senere hvor hun gir ham et mer modent og voksent språk. Han reflekterer over hvordan livet har vært, hvordan det kunne ha vært, og ikke minst oppgjøret han har med seg sjøl og forholdet til moren.
En sart og fin roman på 269 sider, og jeg fikk tak i den i paperbackutgave.
Gyldendal skriver blant annet i sin omtale av boka:
«Hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne?»
♦️
Spesielt tilbud:
Bestill hårføneren CURLI AeroFlow med rabattkode gunn10 ved å trykke på linken. 
Dessuten er det mange andre  produkter på CURLI-sida som du også får 10 % rabatt på ved å bruke rabattkode gunn10
via denne linken: CURLI AeroFlow


Det lønner seg å blogge…..🤗

For noen lønner det seg sikkert MYE å blogge. For min egen del blir det som jeg pleier å si: nok til en kaffe latte i måneden. Det uttrykket  har jeg snappa fra Solliv sin blogg.
Men det kan faktisk lønne seg på andre måter.
Her om dagen ringte det på døra mi. Hender at det gjør det innimellom. Denne gangen var det Nabo R som sto der…med ei bok i hånda.
Jeg så hva det var. «Å vanne blomster om kvelden».
Før hun rakk å si noe, utbrøt jeg:
«Du har lest blogginnlegget mitt!»
Det var den dagen jeg publiserte innlegget om den siste boka jeg leste i forbindelse med bokringen jeg deltar i. Der diskuterte vi boka av Valérie Perrin som heter «Glemt på en søndag»
Hun har også skrevet den mer kjente boka «Å vanne blomster om kvelden».
På slutten av blogginnlegget skrev jeg som følger:
«Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Å vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……»
Så da sto altså den hyggelige naboen min på trammen med boka «Å vanne blomster om kvelden» i hånda. Og jeg skjønte at hun hadde lest blogginnlegget mitt. Hun leser vanligvis bloggen min. Det har jeg forstått tidligere også. Veldig hyggelig med trofaste lesere.
Så da forstår du hvorfor det lønner seg å blogge😅
Det relaterte innlegget om sjølve bokringkvelden kan du lese her:
Jeg har det vel ikke så verst?

Glemt på en søndag?


«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite.
For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet.
Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……


Forsøk på en bokanmeldelse.

Slik var Stein i silke


Bokanmeldelse, ja. Begi meg ut på det da?
Blir nok bare en liten snev av anmeldelse, i hvert fall i forhold til hva en seriøs bokanmelder ville ha foretatt seg.
Boka heter «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi. Jeg fant ikke på sjøl at jeg skulle lese akkurat denne boka. Det var en i bokringen jeg deltar i som anbefalte den. Og vi gikk alle 6 til anskaffelse av hvert vårt eksemplar av denne 492 sider tjukke boka.

Jeg skrev i et tidligere innlegg (som du kan lese nederst på sida) om hvorfor det tok så lang tid før jeg kom i gang med lesinga.
♦️
Handlingen foregår hovedsakelig i nærheten av Pajala og Tornedalen i Nord-Sverige ved grensa mot Finland.
Vi følger en familie gjennom flere generasjoner, og boka er bygd opp på en spennende måte ved at forfatteren «springer» mellom 3 tidsaldere i kapitlene. Først er vi i 2017, for så å være i 1920 i neste kapittel. Så 1971, og så tilbake til 2017 igjen. Og slik fortsetter det gjennom hele boka. Veldig interessant og spennende, for det er ting jeg lurer på fra første stund, som ikke blir oppklart før på de siste sidene.
♦️
Mye handler om de harde kåra på 20-tallet der oppe hvor de finsktalende svenskene måtte kjempe for både å beholde språket sitt og holde liv i seg sjøl og familien. Den store veistreiken der oppe er en stor del av historien.
Ellers er det en fascinerende skildring av menneskene han har valgt å følge, deres daglige gjøremål, tanker og følelser.
Fint å få et så nært innblikk i hvor slitsomt det kunne være å leve på den tida, for en stor del av folket. Men så er det altså innimellom hopp framover i tid, hvor vi får være med i livene til etterkommerne av de som strevde på 20- og 30-tallet.
♦️
Forfatteren er fra stedet Pajala som han skriver om i boka, så sjøl om dette er en roman, er mye av det som skildres historisk korrekt.
Og han skriver sjøl i etterordet at han har valgt å anonymisere navnene på streikebrytere, tollere, handelsmenn, predikanter og andre folk.
En svensk anmelder skriver: «Mikael Niemi er en vidunderlig forteller…..Det finnes nerve og spenning…..Det er saftig, strålende og glimrende på en og samme gang….»
Og hvorfor boka heter «Stein i silke»?
Ja, det fikk jeg faktisk ikke vite svaret på før på slutten. Bare DET ga boka en spennende snert.


Staseligere kveldsmat enn vanlig på en hverdag.
Forsøk på en bokanmeldelse av Xiania.
Rimelig misfornøyd

Staseligere kveldsmat enn vanlig på en hverdag.


Onsdagen i forrige uke var jeg bedt bort på kveldsmat igjen. Kalte det heller middag, jeg, for droppet akkurat det måltidet hjemme hos meg sjøl den dagen. Regnet med at jeg fikk noe mer enn ei brødskive med syltetøy på…eller noe slikt….dit jeg kom.
Og der fikk jeg rett. Maten kan du sjå bilde av under her. Vi var 6 stykker til bords og anledningen var den månedlige bokringen vår.
Spekemat, melon, jordbær, ost og druer blant annet. Kjeks, brød og godt drikke. Vart som vanlig veldig hyggelig.
Vi rakk til og med å snakke om den boka vi alle hadde lest den siste måneden. Absolutt det viktigste, for det er jo ene og alene grunnen til at vi treffes på denne måten.
Eller er det nå egentlig det?

I utgangspunktet er det slik, men bare det å samles for en god prat med mat og drikke har nok blitt enda viktigere etter hvert, for å si det rett ut. Og ikke noe galt med det, vil jeg si. Heller tvert i mot.
Jeg kan lage et eget innlegg senere med litt anmeldelse av boka, som jo egentlig var «hovedpersonen».
Den het «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi.
Kommer etter hvert……


Om bokring, astronomer og litt fest.
Boka jeg vart tvunget til å lese.

Fram fra bunnen av skuffen….


Nostalgi på høyt plan og et håndtverk jeg ikke bedriver. Presterte vel til nød en duk med kors-sting en gang på slutten av 50-tallet eller tidlig 60-tall. Det dreier seg som du skjønner av tekst og bilde om broderingens kunst.
Min mor og mine bestemødre drev med slikt. Det var mange av disse verkene, og vakre var de. Men det var liksom ikke min stil, så det har ikke blitt til at jeg har brukt dem opp gjennom.
Men jeg har tatt vare på noe av det, som en del av arven etter mor og far.
🍀
Gode minner….. og har ikke hjerte til å kvitte meg med hverken disse broderte dukene eller de heklede brikkene som vart produsert.
Så ble de med på flyttelass etter flyttelass, men ble putta nedi en skuff.
Ser på dem av og til og tenker at det er synd at de bare ligger der. Men så må de passe med det andre jeg har i stua også da.
🍀
I går oljebehandlet jeg eikebordet mitt, og i den sammenheng måtte jeg naturligvis fjerne alle planter, løpere og lys som står innerst ved vinduet.
Da vart det revolusjon. Løper måtte vaskes og ny finnes fram.
Hva med den gamle, broderte løperen etter mor?
Den passet da faktisk i farger sammen med de nye oransje innslagene mine?
🍀
Som tenkt, så gjort, og på bildene ser du resultatet.
Den gamle duken fra 40-eller 50-tallet fikk et nytt liv framme i lyset. Frem fra glemselen.
Litt ustrøket og med noen løse tråder, men pytt, pytt….
Jeg elsker de fargene.


Litt mer nostalgi fra 50-tallet.