Litt avveksling i hverdagen. Ikke det at vi kjeder oss her hjemme hos oss sjøl. I hvert fall ikke jeg. Barney er jeg ikke helt sikker på. Kan bli litt rolig her hos meg for ham av og til kanskje. I hvert fall storkoser han seg når han får være i nærheten av barnebarna. Vi var der en tur i går ettermiddag. De har som du ser en stor trampoline i hagen, til stor forlystelse for barna.
Tror nok at Barney gjerne ville ha vært med Yngste oppå der, men fikk dessverre ikke lov av meg. Han har skarpe klør, så jeg ville ikke ta sjansen på at han ødelegger «hoppeduken».
Men som du ser på det nederste bildet, fikk han lov til å se på alle kunstene Yngste foretok seg oppå der. Litt grining og sutring lød fra puddelen, men det fikk gå.
Det vart ekstra stas da turnoppvisningen var over og hun steg ned for å ta seg av ham. Trente ham litt med godbiter som belønning. Da kjører de hele reportoaret hans med diverse kunster han har lært seg opp gjennom. Så begge fikk trent.
Jeg derimot, holdt meg på trygg avstand fra trampolina. Ikke en aktivitet som jeg ønsker å bedrive, i min alder. Nøyer meg med den treninga jeg bedriver her hjemme hos meg sjøl på spinningsykkelen på soverommet og treningsmatta på stuegulvet.
Det skulle være sykkelløp. Ikke mindre enn «Tour of Norway for kids». Og det hadde kommet til Oslo. Yngste barnebarn ville veldig gjerne delta, så mamma og mommo stilte opp med transport av jente, sykkel og hjelm og i tillegg som ivrig heiagjeng.
Utdeling av startnummer før løpet så klart, og det vart nummer 248 på Yngste. Regna gjorde det, men pytt pytt, det tåler både ivrige og tøffe syklister med hjelm og sykkeltrøya, samt heiagjeng i regntøy.
Hun stilte i klasse 7-8 år, og plasserte seg strategisk bra i første rekke. Synes bare så vidt her, lengst vekk ved reklamegjerdet. Startfeltet så skremmende bra ut. Gutter som for lengst hadde passert 8 sto på linje med jenta som fylte 7 for ikke veldig lenge sida. Litt rått parti kanskje?
Slikt er ikke så nøye på dette nivået visstnok. Men sporet en god del konkurranseinstinkt i feltet likevel; også hos Yngste. Her skulle det kjøres, og kanskje helst vinnes….
De tøffeste gutta tilhørte til og med en sykkelklubb, så da er det sikkert mye sykkeltrening sånn daglig. Jenta klarte seg bra hun, og kom ganske langt fram i feltet over mål. Men de spreke sykkelgutta kom først, da.
Hun var fornøyd, og det var det viktigste. Hadde vært kjempegøy. Dessuten var det et spennende lykkehjul der som hun sto i kø for å få snurre, og hadde muligheten til å vinne solbriller eller solkrem. Det vart gevinst. Solkrem. Kan komme godt med framover, men akkurat den kvelden fikk den hvile i sekken på vei hjem.
Sjøl om det har vært stille om treninga mi her på bloggen, er jeg fortsatt i gang. Skulle kanskje tro at jeg hadde droppa ut ettersom det var null rapport om åssen det går, men neida.
Det er den nye mikrotreninga, ifølge boka jeg kjøpte. Skrev om den for noen uker sida. Enda en ny start? Ikke ny trening i den forstand at det er en ny oppfinnelse. Neida. Bare nytt for meg. Og egentlig ganske revolusjonerende. For det passer meg perfekt. Og ingen ting er bedre.
Kan ha med latskap og dårlig stayerevne at jeg stadig opp gjennom livet har droppa ut av andre treningsopplegg. Fant alltid på unnskyldninger for å slippe etter ei stund. Fryktelig dumt. For det er jo viktig å holde kroppen i form, og særlig i min alder er det lurt å foreta en del styrking av musklene, har jeg skjønt. I tillegg er det heller ikke dumt å få opp hjertefrekvensen noen hakk av og til heller i form av intervalltrening. Her er et innlegg om en av mange tidligere treningsperioder: Trening, hva er DET?
Nå har jeg faktisk fått det til i 7 uker. Det som er startopplegget i boka jeg kjøpte. Det har vært noen få dagers hvile, før jeg skal teste formen igjen i morra, slik jeg gjorde før treningsopplegget startet. Blir spennende.
Men vet du hva? Jeg kjenner allerede at jeg er i bedre form. Før testen. Det skjedde noe i går og i dag som fikk meg til å tenke slik. Jeg passet barnebarn. Overnatting, henting og bringing til skole, måltider, kjøring hit og dit og att og fram. Rett og slett litt mer logistikk, arbeid, farting og prating enn både puddelen og jeg er vant til sånn daglig.
Tidligere har jeg blitt sliten etter sånne økter, sjøl om barna er skikkelig greie og snille, men altså likevel en del endringer i rutiner for mommo. Det er vel en grunn til at vi får barn når vi er yngre, og ikke som pensjonister. Men skikkelig stas å ha dem på lån av og til.
Men vet du hva jeg merker nå, filosoferer over og konkluderer med? Jeg er ikke så sliten som jeg pleier etter sånne besøk. Det MÅ være den nye treninga mi. Det funker. Og gjett om jeg skal fortsette? Så klart. Nå skal jeg først ta den testen på hvor lenge jeg holder ut på de forskjellige øvelsen jeg foretar på matta på stuegulvet, og så er det på’n igjen med jevnlig trening igjen, med boka og stoppeklokka på telefonen som min personlige trener. Frem fra glemselen Det går så bra atte
Det vart medalje, ja. Etter endt løp. Barneløp 700 meter gjennom Ekebergskogen. Ekebergløpet arrangert av Bækkelaget Sportsklubb. Skrev litt om det tidligere i dag. Alle fikk medalje. Om bryllupshelvete og løp i skogen Vi bor ikke langt unna start-og målområdet, så veldig greit å ta en tur bort dit, og det vart en kombinasjon av skogstur med Barney i duskregnet og heiing på barnebarn. Både Yngste og Eldste deltok. Og Barney fikk brukt sine supersosiale egenskaper. Der var nok av morsomme barn å hilse på. Litt for morsomt etter min smak, for vanskelig å ta gode bilder med ene hånda når jeg har en ivrig puddel i den andre. Han bare elsker mennesker; og særlig barn. Fikk trent litt på være rolig innimellom. Gikk ganske greit. Blir inspirert av å se på «Fra bølle til bestevenn», vettu😅 På det øverste bildet holder Yngste Barney i båndet for at jeg skal få tatt et bilde til bloggen. Bevisst en hodeløs unge, for hun skal jo ikke vises her🤗 Ellers en collage med rare bilder som bare måtte bli som de ble….
En herlig tirsdag i mai med nydelig vær, grønne trær og blomster i bedene allerede, og ikke minst også fortsatt en blanding av hvitveis- og fioltepper i skogen vår. Våren er skjønn. Litt sur nordavind, men jeg har da heldigvis nok klær i skapet. Ikke noe spesielt på programmet i dag. Deilig det også. Ta ting som det kommer. Var litt mer aktivitet i hele forrige uke. Så godt med litt variasjon. Og avslapping. Det er jo en ypperlig pensjonisttilværelse jeg lever, mener nå jeg. I går var Barney og jeg på en handlerunde. Eller rettere sagt så lå Barney i bilen da jeg gjorde ærender. Men han var med fordi vi tok midtpådagenlufteturen ved Skullerudstua som ligger rett ved Plantasjen. Jeg følte nemlig for å kjøpe noen sommerblomster, og tar sjansen på at det ikke er for tidlig å sette ut noen av dem i krukker. Tenker sjølsagt på kuldegrader om natta. Men venter litt til med resten, for sikkerhets skyld. Fjernet de gamle grankvistene med kongler som har prydet inngangspartiet i hele vinter, for nå begynte alle å miste barnålene. Kun kongler igjen, og de har jeg plukket av og tar vare på. Og ellers? Nyter kaffe og mat på terrassen i løpet av dagen, turer med Barney og ikke minst: Jeg er godt i gang med Mikrotreninga, som i boka med samme navn. Blir så fornøyd med meg sjøl når jeg får til disse små øktene som beskrevet i boka. Veldig fint å ha en «oppskrift». Og jeg merker forskjell allerede etter 3 uker, både på muskelstyrke og kondisjon. Dette MÅ jeg bare fortsette med. ————— Ja, slik vart dette innlegget. Helt uten plan da jeg starta, og ender opp med litt av hvert……. Enda en ny start? Når heggen blomstrer, da…. Skrekk og gru Plutselig vart det både lovlig og enkelt
Nesten glemt. Ikke brukt på bortimot 2 år kanskje. Pulsklokka mi som jeg fikk av Datter da hun kjøpte seg en nyere versjon. Brukte den daglig ganske lenge, men av en eller annen grunn gikk jeg tilbake til det vanlige armbåndsuret og putta pulsklokka i en skuff. Ville kanskje ikke bli minna på hvor inaktiv jeg ble etter hvert? Nå har jeg kjøpt den treningsboka som jeg har skrevet om her inne, og tenkte kanskje at det var greit med ei pulsklokke. Og den fant jeg igjen der jeg la den. Men nå uten liv så klart. Fant heldigvis bruksanvisningen også, og ikke minst laderen. Så nå funker den. Måtte bare sette meg inn i funksjonene igjen, slik at jeg får brukt den maksimalt. Er da litt artig også. Kan til og med se hvordan søvnen min har vært gjennom natta. Smarte greier. Starta med den nye treninga mi i går, og skal fortsette i kveld. Mikrotrening. Enda en ny start? Personlig hilsen bør vel gi ekstra motivasjon?
Akkurat nå kan aldri bli akkurat nå når en rabler ned ord slik som jeg driver med på bloggen her. Det vil alltid bli i fortid mer eller mindre. Jeg hadde et innlegg tidligere i dag om å legge blogginnlegg på forfall, som jeg ofte gjør. Det skjer hver dag klokken 09:13 og 17:13. Jeg begynte å fundere på nettopp dette både etter mitt eget morgeninnlegg og blogger Frodiths filosofering over samme tema. ♦️ Jeg var akkurat ute på ski for første gang i år, og kanskje ett år siden sist? Husker ikke. Blir ikke mye skigåing på meg, så dette må dokumenteres på blogg, Snap og Instagram. I dag vart dagen av mange grunner.For det første har det snødd og for det andre har prepareringsmaskina laget løyper oppå sletta her. Og ikke bare det. Fikk en Snap-melding fra Datter med bilde av hennes skitur NÅ og meldingen «Nå må du ut på ski. Er så fint.» Mens dette skjedde snakket jeg med en nabo i telefonen, og hun nevnte tilfeldigvis at hun hadde vært på ski i går. Fantastisk visstnok, og «neste uke blir det mildvær og snøen blir kanskje borte». ♦️ Hadde jeg noe valg? Klart jeg hadde, men hvorfor ikke benytte meg av de argumentene/motivasjonen? Ned i kjellerboden med julepynten og ski og staver vart tatt med på turen opp igjen. Nå nærmet det seg. Skiskoa hadde jeg i skapet inne. Barney skulle ut på tur snart igjen uansett, så han fikk være med, i bånd. Usmørte, men greie ski heldigvis. Litt glatte løyper, men det var bare deilig. Fløt lett framover så lenge puddelen var samarbeidsvillig og ikke skjente til siden, noe han av og til gjør. Han er ikke vant til denne skigåinga. Jeg falt EN gang, men mista bare lua og kravla meg opp igjen uten brudd. Puh… ♦️ Som du skjønner kom vi oss levende og hele tilbake, her jeg nå sitter og skriver. Og som jeg lovet innledningsvis, blir dette nesten et NÅTIDS-innlegg. Men bare nesten, for skituren starta for en og en halv time sida og slutta for en halvtime sida. Evaluering av skituren? Gikk overraskende bra til at jeg ikke er vant til å bruke akkurat disse ski-muskelgruppene, og i tillegg ha med meg puddel i bånd og attpåtil fotografere underveis. Bra jobba. En tur i morra, og kanskje hver dag nå inntil mildværet kommer om noen dager. Vi får sjå….
«På glattisen gjennom tidene.» Denne overskrifta hadde jeg på et blogginnlegg i januar 2019. Altså for 6 år sida. Det dreide seg om mitt forhold til glattisen og opplevelser med den. Kopi av innlegget får du her:«Barney beundrer (?) skøyteisen på Ekeberg. Ikke godt å si hva som foregår bak krøllene på hodet hans. Men koste seg på tur gjorde han. Vi våget oss ikke ut på isen.
De siste årene har mitt forhold til is kun dreid seg om å vakle meg fram på holka med brodder under skoa. Enten på veien eller på Mjøsisen.
Og så er det å observere fra sidelinja at Storhamar-gutta jager en puck på isen. Det er jo mektig imponerende hvilke skøyteferdigheter de har.
Det er mange år siden jeg hadde skøyter på bena sjøl. Siste gangen var da barna var små på begynnelsen av 90-tallet. Det var vel da jeg fikk nok også.
I riktig gamle dager, da jeg sjøl var unge, på 50- og 60-tallet, hadde jeg et eldre søskenbarn som gikk på lengdeløpsskøyter. Hun ble jo et forbilde. Jeg skulle også få skøyter, og det ble selvsagt samme type. De fleste jenter hadde hvite kunstløpskøyter og gutta bandyskøyter eller lengdeløp.
Så du kan si at vi to skilte oss litt ut. Moro var det stort sett. Verre var det når det var skikkelig kaldt. Frøs mye på bena den tida. Og skifte måtte vi gjøre utendørs.
Jeg husker at jeg faktisk var med på et par konkurranser også. Resultatet husker jeg ikke. Men det var sikkert ikke storveies, ettersom jeg ga opp karrieren ganske raskt. Den ble lagt på is ……
Så fikk vi barn etter hvert, og man skal jo være med på barnas aktiviteter. Hadde fortsatt de gamle skøytene med langt skjær, men i og med at barna hadde henholdsvis kunstløpskøyter og bandyskøyter, ble det til at jeg gikk til anskaffelse av et par brukte kunstløpskøyter. Dette for lettere å kunne bli en del av gruppa. Vi måtte jo holde oss på indre bane, altså feltet i midten. Ytre bane var forbeholdt de som gikk lengdeløp på Hamar stadion.
Jeg brukte ikke de skøytene så mye. Husker hvorfor. Som alle vet og som jeg ikke tenkte over da…..det er flere hakk på tuppen av skøyteskjæret! På kunstløpskøyter altså.
Det fikk jeg merke. Jeg som var vant til lengdeløpsskøyter med mye skjær foran skotuppen, gikk rett på trynet med nyervervelsen. Bikka framover, gitt….Og det fort og hardt og mest gikk det utover kneet, som kanskje derfor er rart den dag i dag. Turte ikke mer, jeg. Det ble finnladder eller Nesnalobber på isen etter det. Jeg var i hvert fall med barna. Pappa`n og barna sto for skøytinga.» Og når jeg først snakker om is, kan jeg sette inn et bilde av Eldste barnebarn som boltrer seg med lagkamerater og motstandere i ishockeykam i Manglerudhallen nå på lørdag som var (altså tilbake til nåtid og 2025). Ganske mye bedre skøyteferdigheter enn jeg noen gang oppnådde, og i hvert fall ALDRI kommer til å oppnå. Den tid er definitivt forbi. Det r artig å se på gutta spille hockey. Rått parti? Heier på gutta
Kunne fort ha blitt «rått parti» da foreldrene spilte hockeykamp mot 9-åringene, som avslutning før jul. Det var nok ikke alle foreldrene som turte å stille opp på isen, for det forutsetter i hvert fall at du klarer å holde deg oppreist på skøytene og helst klarer å gå både framover og bakover med dem og i tillegg holde ei ishockeykølle som helst skal treffe pucken av og til. Men Dattera mi er såpass tøff at hun tør. Nå skal det sies at mannen hennes har vært ishockeyspiller, og fortsatt mestrer det bra, men han var dommer denne kampdagen. Ellers opererer han som trener for 9-åringene. ♦️ Men nå altså hele familien i sving. Eldste barnebarn på ene laget og mora hans på motstanderlaget. Pappaen som dommer og søster og mommo (meg altså) på tribunen. Ikke allverdens antall publikummere, men jeg hadde det i hvert fall gøy. Og de klarte seg bra stort sett alle sammen utpå der. Og ingen vart skada. ♦️ Og da jeg satte spørsmålstegn ved «rått parti» eller ikke, vil jeg si at det faktisk var 9-åringene som «grusa» foreldrene. Nå telles ikke antall mål, men likevel så jeg at guttungene vant de fleste dueller på isen og fikk flest mål. Tror trygt jeg kan si at gutta har blitt så store og så godt trent nå at det ble «rått parti» en annen vei enn jeg forventet.
Der var jeg i gang, som lovet her på bloggen for et par dager siden. Det ofte et ork og jeg har lett for å finne på all verdens snåle unnskyldninger for å slippe. Men NÅ var jeg flink. Det er ikke boka du ser på bildet som er utfordringen, for å lese er en enkel og interessant sak. Trening av kroppen min er det verre med. Men nå altså i gang igjen. Det skal bli jevnlig nå. Tre ganger i uka, annenhver dag, har jeg tenkt. Første økt vart unnagjort på mandag, så i dag er det på’n igjen. Starta enkelt med kun 15 minutters tråkking på spinningsykkelen min som står på soverommet. Etterpå satte jeg på TV’n og fant fram opptakene jeg har gjort av Sofias treningsprogram (Sprek med Sofia) Gikk veldig greit, og fikk samtidig en veldig god mestringsfølelse etterpå. Jeg kommer til å variere mellom lesing av bok og titting på iPaden. På sistnevnte kommer jeg til å se på en episode av en eller annen serie. Da blir det også en litt lengre sykkeltur enn det vart på mandag. Tida går fortere når jeg foretar meg slikt samtidig med tråkkinga. Føles i hvert fall slik. Viktig for ikke å gå lei. Kunne vel se på TV, tenker du kanskje? Enklere? Ja, men TV’n står på stua og sykkelen på soverommet. Derfor. Hvorfor i all verden, sa hun. Hvordan foregår treninga?
