Her var det raust med premier vil jeg si. «Gullpokaler» i mengder med pastillesker oppi. Hvem kunne ha gjort seg fortjent til noe slikt mon tro? Og ikke bare det. Det måtte tydeligvis være mange som skulle få slike påskjønnelser.
Jeg visste jo så klart hva dette var, for jeg hadde dratt sammen med Datter og Yngste barnebarn til Nesbru i Asker for å se på ishockeykamper. Mer presist kan sies at vi var i området som kalles Holmen. Eldste barnebarn som er hockeyspiller hadde reist dit tidligere på dagen sammen med pappan sin.
På pokalene står det «Eagles cup. Holmen hockey. 2025» Og det fine med hockey på 10-årsnivået er at alle får premie. Jeg fikk med meg premieseremonien også, i tillegg til 5 kamper. Høres mye ut? De spiller bare kamper som varer i 15 minutter hver. Det er forresten veldig artig å se på dem.
Her er det både gode skøyteferdigheter, bra spilleforståelse og puckføring. Selvsagt med litt variasjon. På bildet under her knipsa jeg tydeligvis akkurat da keeperen redda et mål. Den blå skyttteren til høyre og pucken ved køllebladet til keeper.
Ellers virker bildet noe uklart, men det var på grunn av at vi satt trygt bak pleksiglasset som bar preg av å ha fått hard medfart av pucker i full fart, med riper og andre skrammer. Trygt å sitte bak der for å si det sånn. Absolutt ikke greit å få en rask puck i huet.
Det handler om trening. Ikke for å skryte (eller kanskje litt) men altså MIN trening. Det har gått i rykk og napp opp gjennom. Det må jeg innrømme. Vet inderlig godt at trening må til for å ta vare på kroppen. Eller i hvert fall en rimelig porsjon fysisk aktivitet sånn jevnlig. Jeg går turer med puddelen tre ganger daglig, men vil ikke kalle det for trening. Da går det sakte, for han liker å snuse rundt omkring. Og det får han lov til, for har ikke så mange andre gleder i livet.
Treninga mi ellers? Nå har jeg endelig funnet en form som passer meg. Har skrevet om det tidligere. Mikrotrening. Kjøpte ei bok og i den er det beskrevet forskjellige økter. Styrketrening og kondisjonstrening. Et opplegg med angitte øvelser for dager i en 7-ukers periode. Passer meg utmerket. Blir som en PT for meg, denne boka. Og det aller beste er at øktene er så korte. Derfor kalles det Mikrotrening.
Når jeg er ferdig med ett 7-ukers opplegg, starter jeg på nytt igjen. Slik blir det variasjon i treninga. Har ikke gått lei ennå. I går foregikk det som beskrevet på bildet under her. Kunne ha kjørt økta i motbakke, men valgte spinningsykkelen på soverommet for alle intervallene. Med mine dårlige knær er det dessuten ikke så lurt med løping, tror jeg. Sykkelen som jeg kjøpte brukt på Finn.no for et par år siden.
Håndball og vafler, i den rekkefølgen. Helt riktig. Det er bare bildene som har feil rekkefølge. Vaffelbildet med Yngste barnebarn egnet seg best som forsidebilde på bloggen. Du vet….det som synes på sida til Blogg.no. Blikkfanget.
Yngste går på sommerhåndballskole den siste ferieuka før skolen starter igjen. Ekeberghallen er en fin arena for slikt, og ikke lange veien for meg å møte opp der. Jeg skulle hente henne klokka tre og møtte opp i litt god tid for å se på aktiviteten. Det var mange flere barn der enn bildet viser. Full fres. Her kjørte de en hinderløype med øvelser som er relatert til håndball👇
Etterpå hjem til meg for et lett måltid, da hun senere skulle kjøres til bursdag hvor det garantert ble servert pizza eller pølser, kaker, brus og godteri.
Fint vær var det, så vi inntok vaffelmåltidet på terrassen min. Og selvsagt hadde jeg tint en boks med rørt jordbær. Vaflene var forresten også tint på forhånd. Har nesten alltid vafler i fryseren for sånne anledninger. Lettvint.
Har faktisk forskjellige melkeproduktrester i kjøleskapet nå også, så ikke lenge før jeg kjører i gang ei vaffelrøre igjen. Og da er det ekstra koselig å steke dem på terrassen. Kombinere uteliv og husmoraktivitet. Spise litt nystekte vafler og fryse resten….
Barney var så klart lykkelig til stede på terrassen, men har klart å gjemme seg for fotografen akkurat her. Han satt under bordet.
Ja, så har jeg kommet i gang igjen, da….. med treninga. Vært pause noen uker. Egentlig uvisst av hvilken grunn. Finner dessverre på unnskyldninger for å droppe noen ganger. Men nå altså i gang igjen med det som jeg føler funker for meg. Mikrotrening. Høres kanskje daft ut, men boka jeg følger er skrevet av dyktige folk, så stoler på at det funker. Det fine for late meg er jo at det ikke langvarig trening hver gang. Noen ganger bare 12 minutter daglig. Meget overkommelig, og helt på trynet at jeg har sluntra unna i flere uker.
Jeg følger opplegget i boka fra dag til dag i et 7-ukers opplegg og føler på den måten at jeg har privat PT (trener). Opplegg er viktig for at jeg skal henge med på slikt over tid. Jeg har jo fulgt opplegget 2 ganger tidligere, så øvelsene er kjente. Enda en ny start?
Kjøpte meg ny treningsmatte og en ny treningsstrikk her om dagen også. Dessuten har jeg spinningsykkelen min på soverommet. Den skal også brukes av og til i dette treningsopplegget. Da til intervalltrening. Op pulsklokka er lada opp. Frem fra glemselen
Jeg har jo sjølsagt ikke vært helt i ro disse ukene jeg har sluntra unna med denne mikrotreninga, for har de tre turene med Barney hver dag. Men blir ikke akkurat sliten av det, for han vil helst lukte masse langs veier og stier. Men jeg rører i hvert fall på meg. Da fikk jeg merke at treninga hjelper I hvert fall godt å være i gang igjen. Hvordan foregår eventuelt din trening? ♦️ Kjøp treningsutstyr HER fra Nordic Training Gear
Det er Norway Cup som foregår oppå sletta nå for tida. De hevder sjøl å være verdens største fotballcup med 1800 deltagende lag (ja riktig; ettusenåttehundre). Og fra 30 land. Og det stemmer, men så viser det seg at det danske Dana Cup er større når det gjelder antall deltakere, da det der ikke er smålag med tre og fem spillere på banen. Så slik er det med den saken. Opp og avgjort.
Men stort er det oppå her. Det skal være visst. Det kryr av folk, sjøl om det kanskje ikke synes godt nok på de bildene jeg har knipsa.
Jeg var oppå der og så på to kamper i går og en i dag. Og skal dit igjen for å se Eldste barnebarn i morra også. Han er i den aldersgruppa som spiller såkalt 7er-fotball i år. Artig å se på dem. De tapte så det suste første kampen, men vant den andre, så da var stemningen mye bedre. Innsatsen var det ingenting å si på. Jeg er uansett en superimponert mommo.
Men tape og vinne med samme sinn? Ikke helt sikker på det. Men gikk veldig greit, tror jeg. Det er noe med små og store idrettsfolks evne til å gå videre, se framover og glemme det som var. Sjøl om jeg ikke er et «idrettsmenneske» sjøl, har jeg i hvert fall fått med meg at dette er en sunn innstilling ellers i livet også. Det er vel udiskutabelt?
Der er de igjen, ja, de spreke guttene og jentene som skal delta på Fotballturneringen Norway Cup på Ekebergsletta. Barney og jeg tok en av lufteturene våre bortom der, sånn litt i utkanten av området. Vi pleier jo å gå oppi der ellers også, men måtte ta noen bilder nå, da.
Blir nok spennende dager for barna og ungdommene, og ikke minst støtteapparat, foreldre og andre slektninger og venner som skal sjå på. Eldste barnebarn skal spille kamper i år også, så tar nok en tur eller to oppå sletta senere også.
Jeg og andre bloggere fikk igjen en helgeutfordring av bloggeren Utifriluft-Margrethe. Noe hardt, sa Utifriluft Det er altså tema NOE HARDT, og det kunne jo blitt litt av hvert. Flere betydninger også, som jeg ser det. Kunne ha valgt den HARDE steinen jeg satt på. Fant et sånt bilde i fotoarkivet mitt. Men jeg gikk for noe annet hardt.
Sykling kan være hardt. Ikke med de syklene jeg viser på det øverste bildet kanskje. Det bildet vart knipsa en gang jeg var ved Prøysenhuset og Prøysenstua i Ringsaker for noen år siden. Sjøl om det sikkert kunne være hardt nok å tråkke oppover bakkene med en slik sykkel uten gir, sikter jeg til noe annet akkurat nå.
Ikke helt ulikt, men en litt annen liga. Jeg ser på Tour de France for tida. Sendes på TV2. Du følger kanskje også med på det? I finværet som har vært alle disse dagene er det godt å sitte inne når sola tar for hardt tak på terrassen, men hvis det er litt vindpust, sitter jeg i skyggen på terrassen og ser på TV’n gjennom åpen terrassedør. Fin sommertilværelse.
Litt artig å følge med, for de norske gutta på laget UnoX gjør det jo skikkelig bra. Og så er det i tillegg interessant å se naturen og alle severdighetene der de sykler, og ikke minst høre på de flinke kommentatorene.
Kunne ha tatt et skjermbilde av TV-ruta, men velger i stedet et bilde jeg fant på Internett fra 2024 som viser de to som faktisk også i år kjemper om å bli nummer en. Finaleetappen går på søndag og ender som vanlig opp i Paris.
Litt avveksling i hverdagen. Ikke det at vi kjeder oss her hjemme hos oss sjøl. I hvert fall ikke jeg. Barney er jeg ikke helt sikker på. Kan bli litt rolig her hos meg for ham av og til kanskje. I hvert fall storkoser han seg når han får være i nærheten av barnebarna. Vi var der en tur i går ettermiddag. De har som du ser en stor trampoline i hagen, til stor forlystelse for barna.
Tror nok at Barney gjerne ville ha vært med Yngste oppå der, men fikk dessverre ikke lov av meg. Han har skarpe klør, så jeg ville ikke ta sjansen på at han ødelegger «hoppeduken».
Men som du ser på det nederste bildet, fikk han lov til å se på alle kunstene Yngste foretok seg oppå der. Litt grining og sutring lød fra puddelen, men det fikk gå.
Det vart ekstra stas da turnoppvisningen var over og hun steg ned for å ta seg av ham. Trente ham litt med godbiter som belønning. Da kjører de hele reportoaret hans med diverse kunster han har lært seg opp gjennom. Så begge fikk trent.
Jeg derimot, holdt meg på trygg avstand fra trampolina. Ikke en aktivitet som jeg ønsker å bedrive, i min alder. Nøyer meg med den treninga jeg bedriver her hjemme hos meg sjøl på spinningsykkelen på soverommet og treningsmatta på stuegulvet.
Det skulle være sykkelløp. Ikke mindre enn «Tour of Norway for kids». Og det hadde kommet til Oslo. Yngste barnebarn ville veldig gjerne delta, så mamma og mommo stilte opp med transport av jente, sykkel og hjelm og i tillegg som ivrig heiagjeng.
Utdeling av startnummer før løpet så klart, og det vart nummer 248 på Yngste. Regna gjorde det, men pytt pytt, det tåler både ivrige og tøffe syklister med hjelm og sykkeltrøya, samt heiagjeng i regntøy.
Hun stilte i klasse 7-8 år, og plasserte seg strategisk bra i første rekke. Synes bare så vidt her, lengst vekk ved reklamegjerdet. Startfeltet så skremmende bra ut. Gutter som for lengst hadde passert 8 sto på linje med jenta som fylte 7 for ikke veldig lenge sida. Litt rått parti kanskje?
Slikt er ikke så nøye på dette nivået visstnok. Men sporet en god del konkurranseinstinkt i feltet likevel; også hos Yngste. Her skulle det kjøres, og kanskje helst vinnes….
De tøffeste gutta tilhørte til og med en sykkelklubb, så da er det sikkert mye sykkeltrening sånn daglig. Jenta klarte seg bra hun, og kom ganske langt fram i feltet over mål. Men de spreke sykkelgutta kom først, da.
Hun var fornøyd, og det var det viktigste. Hadde vært kjempegøy. Dessuten var det et spennende lykkehjul der som hun sto i kø for å få snurre, og hadde muligheten til å vinne solbriller eller solkrem. Det vart gevinst. Solkrem. Kan komme godt med framover, men akkurat den kvelden fikk den hvile i sekken på vei hjem.
Sjøl om det har vært stille om treninga mi her på bloggen, er jeg fortsatt i gang. Skulle kanskje tro at jeg hadde droppa ut ettersom det var null rapport om åssen det går, men neida.
Det er den nye mikrotreninga, ifølge boka jeg kjøpte. Skrev om den for noen uker sida. Enda en ny start? Ikke ny trening i den forstand at det er en ny oppfinnelse. Neida. Bare nytt for meg. Og egentlig ganske revolusjonerende. For det passer meg perfekt. Og ingen ting er bedre.
Kan ha med latskap og dårlig stayerevne at jeg stadig opp gjennom livet har droppa ut av andre treningsopplegg. Fant alltid på unnskyldninger for å slippe etter ei stund. Fryktelig dumt. For det er jo viktig å holde kroppen i form, og særlig i min alder er det lurt å foreta en del styrking av musklene, har jeg skjønt. I tillegg er det heller ikke dumt å få opp hjertefrekvensen noen hakk av og til heller i form av intervalltrening. Her er et innlegg om en av mange tidligere treningsperioder: Trening, hva er DET?
Nå har jeg faktisk fått det til i 7 uker. Det som er startopplegget i boka jeg kjøpte. Det har vært noen få dagers hvile, før jeg skal teste formen igjen i morra, slik jeg gjorde før treningsopplegget startet. Blir spennende.
Men vet du hva? Jeg kjenner allerede at jeg er i bedre form. Før testen. Det skjedde noe i går og i dag som fikk meg til å tenke slik. Jeg passet barnebarn. Overnatting, henting og bringing til skole, måltider, kjøring hit og dit og att og fram. Rett og slett litt mer logistikk, arbeid, farting og prating enn både puddelen og jeg er vant til sånn daglig.
Tidligere har jeg blitt sliten etter sånne økter, sjøl om barna er skikkelig greie og snille, men altså likevel en del endringer i rutiner for mommo. Det er vel en grunn til at vi får barn når vi er yngre, og ikke som pensjonister. Men skikkelig stas å ha dem på lån av og til.
Men vet du hva jeg merker nå, filosoferer over og konkluderer med? Jeg er ikke så sliten som jeg pleier etter sånne besøk. Det MÅ være den nye treninga mi. Det funker. Og gjett om jeg skal fortsette? Så klart. Nå skal jeg først ta den testen på hvor lenge jeg holder ut på de forskjellige øvelsen jeg foretar på matta på stuegulvet, og så er det på’n igjen med jevnlig trening igjen, med boka og stoppeklokka på telefonen som min personlige trener. Frem fra glemselen Det går så bra atte
