Akkurat nå kan aldri bli akkurat nå når en rabler ned ord slik som jeg driver med på bloggen her. Det vil alltid bli i fortid mer eller mindre. Jeg hadde et innlegg tidligere i dag om å legge blogginnlegg på forfall, som jeg ofte gjør.
Det skjer hver dag klokken 09:13 og 17:13.
Jeg begynte å fundere på nettopp dette både etter mitt eget morgeninnlegg og blogger Frodiths filosofering over samme tema.
♦️
Jeg var akkurat ute på ski for første gang i år, og kanskje ett år siden sist? Husker ikke. Blir ikke mye skigåing på meg, så dette må dokumenteres på blogg, Snap og Instagram.
I dag vart dagen av mange grunner. For det første har det snødd og for det andre har prepareringsmaskina laget løyper oppå sletta her. Og ikke bare det. Fikk en Snap-melding fra Datter med bilde av hennes skitur NÅ og meldingen «Nå må du ut på ski. Er så fint.» Mens dette skjedde snakket jeg med en nabo i telefonen, og hun nevnte tilfeldigvis at hun hadde vært på ski i går. Fantastisk visstnok, og «neste uke blir det mildvær og snøen blir kanskje borte».
♦️
Hadde jeg noe valg? Klart jeg hadde, men hvorfor ikke benytte meg av de argumentene/motivasjonen?
Ned i kjellerboden med julepynten og ski og staver vart tatt med på turen opp igjen. Nå nærmet det seg. Skiskoa hadde jeg i skapet inne.
Barney skulle ut på tur snart igjen uansett, så han fikk være med, i bånd.
Usmørte, men greie ski heldigvis. Litt glatte løyper, men det var bare deilig. Fløt lett framover så lenge puddelen var samarbeidsvillig og ikke skjente til siden, noe han av og til gjør. Han er ikke vant til denne skigåinga. Jeg falt EN gang, men mista bare lua og kravla meg opp igjen uten brudd. Puh…
♦️
Som du skjønner kom vi oss levende og hele tilbake, her jeg nå sitter og skriver. Og som jeg lovet innledningsvis, blir dette nesten et NÅTIDS-innlegg. Men bare nesten, for skituren starta for en og en halv time sida og slutta for en halvtime sida.
Evaluering av skituren?
Gikk overraskende bra til at jeg ikke er vant til å bruke akkurat disse ski-muskelgruppene, og i tillegg ha med meg puddel i bånd og attpåtil fotografere underveis. Bra jobba. En tur i morra, og kanskje hver dag nå inntil mildværet kommer om noen dager. Vi får sjå….
Både Barnebarn og jeg på glattisen……(og Barney)
Kopi av innlegget får du her: «Barney beundrer (?) skøyteisen på Ekeberg. Ikke godt å si hva som foregår bak krøllene på hodet hans. Men koste seg på tur gjorde han. Vi våget oss ikke ut på isen.
De siste årene har mitt forhold til is kun dreid seg om å vakle meg fram på holka med brodder under skoa. Enten på veien eller på Mjøsisen.
Og så er det å observere fra sidelinja at Storhamar-gutta jager en puck på isen. Det er jo mektig imponerende hvilke skøyteferdigheter de har.
Det er mange år siden jeg hadde skøyter på bena sjøl. Siste gangen var da barna var små på begynnelsen av 90-tallet. Det var vel da jeg fikk nok også.
I riktig gamle dager, da jeg sjøl var unge, på 50- og 60-tallet, hadde jeg et eldre søskenbarn som gikk på lengdeløpsskøyter. Hun ble jo et forbilde. Jeg skulle også få skøyter, og det ble selvsagt samme type. De fleste jenter hadde hvite kunstløpskøyter og gutta bandyskøyter eller lengdeløp.
Så du kan si at vi to skilte oss litt ut. Moro var det stort sett. Verre var det når det var skikkelig kaldt. Frøs mye på bena den tida. Og skifte måtte vi gjøre utendørs.
Jeg husker at jeg faktisk var med på et par konkurranser også. Resultatet husker jeg ikke. Men det var sikkert ikke storveies, ettersom jeg ga opp karrieren ganske raskt. Den ble lagt på is ……
Så fikk vi barn etter hvert, og man skal jo være med på barnas aktiviteter. Hadde fortsatt de gamle skøytene med langt skjær, men i og med at barna hadde henholdsvis kunstløpskøyter og bandyskøyter, ble det til at jeg gikk til anskaffelse av et par brukte kunstløpskøyter. Dette for lettere å kunne bli en del av gruppa. Vi måtte jo holde oss på indre bane, altså feltet i midten. Ytre bane var forbeholdt de som gikk lengdeløp på Hamar stadion.
Jeg brukte ikke de skøytene så mye. Husker hvorfor. Som alle vet og som jeg ikke tenkte over da…..det er flere hakk på tuppen av skøyteskjæret! På kunstløpskøyter altså.
Det fikk jeg merke. Jeg som var vant til lengdeløpsskøyter med mye skjær foran skotuppen, gikk rett på trynet med nyervervelsen. Bikka framover, gitt….Og det fort og hardt og mest gikk det utover kneet, som kanskje derfor er rart den dag i dag. Turte ikke mer, jeg. Det ble finnladder eller Nesnalobber på isen etter det. Jeg var i hvert fall med barna. Pappa`n og barna sto for skøytinga.»
Rått parti?
Heier på gutta
Rått parti?
Kunne fort ha blitt «rått parti» da foreldrene spilte hockeykamp mot 9-åringene, som avslutning før jul. Det var nok ikke alle foreldrene som turte å stille opp på isen, for det forutsetter i hvert fall at du klarer å holde deg oppreist på skøytene og helst klarer å gå både framover og bakover med dem og i tillegg holde ei ishockeykølle som helst skal treffe pucken av og til.
Men Dattera mi er såpass tøff at hun tør. Nå skal det sies at mannen hennes har vært ishockeyspiller, og fortsatt mestrer det bra, men han var dommer denne kampdagen. Ellers opererer han som trener for 9-åringene.
♦️
Men nå altså hele familien i sving. Eldste barnebarn på ene laget og mora hans på motstanderlaget. Pappaen som dommer og søster og mommo (meg altså) på tribunen.
Ikke allverdens antall publikummere, men jeg hadde det i hvert fall gøy. Og de klarte seg bra stort sett alle sammen utpå der. Og ingen vart skada.
♦️
Og da jeg satte spørsmålstegn ved «rått parti» eller ikke, vil jeg si at det faktisk var 9-åringene som «grusa» foreldrene. Nå telles ikke antall mål, men likevel så jeg at guttungene vant de fleste dueller på isen og fikk flest mål.
Tror trygt jeg kan si at gutta har blitt så store og så godt trent nå at det ble «rått parti» en annen vei enn jeg forventet.
Sykkelen, Sofia og jeg💪
Der var jeg i gang, som lovet her på bloggen for et par dager siden. Det ofte et ork og jeg har lett for å finne på all verdens snåle unnskyldninger for å slippe. Men NÅ var jeg flink. Det er ikke boka du ser på bildet som er utfordringen, for å lese er en enkel og interessant sak.
Trening av kroppen min er det verre med. Men nå altså i gang igjen. Det skal bli jevnlig nå. Tre ganger i uka, annenhver dag, har jeg tenkt. Første økt vart unnagjort på mandag, så i dag er det på’n igjen.
Starta enkelt med kun 15 minutters tråkking på spinningsykkelen min som står på soverommet. Etterpå satte jeg på TV’n og fant fram opptakene jeg har gjort av Sofias treningsprogram (Sprek med Sofia)
Gikk veldig greit, og fikk samtidig en veldig god mestringsfølelse etterpå.
Jeg kommer til å variere mellom lesing av bok og titting på iPaden. På sistnevnte kommer jeg til å se på en episode av en eller annen serie. Da blir det også en litt lengre sykkeltur enn det vart på mandag.
Tida går fortere når jeg foretar meg slikt samtidig med tråkkinga. Føles i hvert fall slik. Viktig for ikke å gå lei.
Kunne vel se på TV, tenker du kanskje?
Enklere?
Ja, men TV’n står på stua og sykkelen på soverommet.
Derfor.
Hvorfor i all verden, sa hun.
Hvordan foregår treninga?
Hvorfor i all verden?……sa hun
Bloggeren FRODITH skrev noe lurt i går.
Frodith-Solfrid har en blogg som jeg leser hver dag, og jeg har også møtt henne. Vi var på et mini-bloggtreff langsmed Akerselva sammen med bloggeren Mettejosteinsdatter for ei stund sida.
Den fargerike ferden.
Men innlegget i går handlet om trening.
De viktigste påstandene i innlegget for meg var dette:
«Jeg trenger å trene:
- Fordi det gjør at jeg kan fungere bedre i hverdagen
- Fordi jeg tror at mer muskler i skuldre og rygg på sikt også vil hjelpe meg med hodepinen
- Fordi jeg tror at mer muskler i beina vil gjøre at jeg kan gå fjellturer noen år til
- For IKKE MINST jeg kjenner at det gjør noe med humøret mitt»
Javel, Frodith…..takk for påminnelse, inspirasjon og pågangsmot til å starte opp igjen på spinningsykkelen på soverommet og muskeltreninga på stuegulvet foran TV’n med Sofia (TV-programmet «Sprek med Sofia») Det er min måte å trene på, i tillegg til de bedagelige gåturene med Barney 3 ganger om dagen.
💪
Nå er jeg så heldig å ikke ha hodepine, men tenk så viktig det er med forholdsvis sterke muskler i hele kroppen. Jeg har moderat artrose i kneet for eksempel, og styrking av musklene der vil ganske sikkert minske sjansene for kneoperasjon.
💪
Hvor mange ganger har jeg sagt at jeg skal trene jevnlig, og hvor mange ganger har jeg stoppa prosjektet?
Tør ikke å tenke. Men nå…..😉😝💪
Heier på gutta💛💚
Jeg fikk være med på hockeytrening.
Eldste barnebarn elsker å spille hockey.
Henta ham på skolen og kjørte rett til ishallen.
Jeg skulle også kjøre ham hjem etterpå, så derfor plasserte jeg meg på tribunen.
Artig å se hvor flinke gutta er.
Imponerende skøyteferdigheter og puckføring på isen.
Nå har ikke jeg akkurat imponerende kunnskaper om hockey, men akkurat disse detaljene kunne jeg vurdere.
Gutta på isen var i 9-årsalderen…..
så med jevnlig trening framover lover det særdeles bra for framtida til den lokale hockeyklubben….
i og med at nivået allerede er så høyt.
Og her er det ikke tvang som får fram iveren.
Det er ren og skjær idrettsglede.
Eldste barnebarn elsker i hvert fall hockey.
Det synes.
Gutta boys.
Innsats med HØY PULS for TV-aksjonen👏💪
I dag er den årlige TV-aksjonen for innsamling av penger til et veldedig formål. I år er det Barnekreftforeningen som det samles inn penger for.
Lørdag var det noen som tjuvstarta. Det kunne fort ha blitt bokstavelig også, for de løp på Bislett, og der er det full mulighet for tjuvstarting. Men det skjedde ikke. Kun i overført betydning i forhold til at den aktuelle aksjonsdagen er i dag, søndag.
Skiklubbens klubbmesterskap var det som vart arrangert. Skiklubben er en NRK-podkast med Silje Nordnes, Anders Aukland og Emil Gukild.
Nå arrangerte de mesterskap i 1500 meter baneløp på sjølveste Bislett stadion. Alle inntekter i form av deltakeravgift, inngangsbilletter og salg av kioskvarer gikk uavkortet til Barnekreftforeningen.
Bra tiltak, og mange stilte opp som løpere, deriblant en god del kjendiser.
♦️
Jeg var heldigvis bare tilskuer. Å løpe 1500 meter ville nok ganske sikkert blitt flere hakk for heftig for meg, så jeg plasserte meg trygt på tribunen ved siden av Yngste barnebarn for blant annet å se på at min Datter Siri, altså Yngstes mamma, gjennomførte 3 og en halv runde på Bislett. Hun klarte seg veldig bra. Imponert, jeg.
Det var flere heat, men på bildecollagen øverst vises kun deltakere fra hennes heat, samt Fantorangen som også befant seg der. Han løp ikke. Bare danset og underholdt oss på tribunen. Det var nok spesielt stor stas for barna.
♦️
Etterpå vandret vi ut av stadion og nedover til en lunsjrestaurant ikke så langt unna. Rapport kommer derfra også etter hvert.
Utafor Bislett måtte jeg bare ta bilde av denne balkongen med den morsomme «figuren»👇
3 av 4 på full fart gjennom skogen😜
Der gikk det unna, ja, på veiene i skogen vår. Ekebergskogen som er turområdet til Barney og meg. Bare at denne dagen var det litt mer fart enn vanlig. For hadde besøk av begge barnebarna. Og de hadde med seg syklene sine. De har så gode sykkelferdigheter begge to at det er en fryd å se på.
For at Barney og jeg i det hele tatt skulle få være i nærheten av dem deler av turen, syklet de en del fram og tilbake. På veien hjem tok jeg sjansen på å slippe det 15 meter lange båndet til Barney, slik at han kunne løpe etter, og DET gjorde han. En enorm fart på den puddelen også, skal jeg si deg.
♦️
Kan opplyse om at båndtvangen var opphevet da dette skjedde. Men vanligvis ellers pleier jeg alltid å ha ham i bånd uansett, på slike steder.
Men det var lite folk ute på morraskvisten også, så gikk greit. Bortsett fra at de klarte å sykle fra ham, så jeg fant ham igjen et stykke lenger framme, hvor han var opptatt med å leke med et annet barn. Sosial bikkje, vet du. Og han kom med en gang jeg kalte ham inn. Flink gutt.
♦️
Dette vart nok en slags treningstur for barnebarna, til det som skulle skje senere på dagen. Da deltok de nemlig i sykkelløpet Tour of Norway for kids, hvor de faktisk vant hver sin klasse. Da stilte nok ikke Yngste i skjørt som på øvingsturen i skogen, men i skikkelig treningstøy.
Dette orker jeg ikke😥
Det skjer en gang i året har jeg funnet ut. Nå var altså tidspunktet kommet igjen. Jeg er så glad for at jeg slipper å være med på det. Ser skikkelig slitsomt ut. Kanskje du driver med slikt?
Det er en for meg helt merkelig form for fysisk fostring. Eller en ekstrem form for idrett. Kan da umulig være sunt……Du må ha en god porsjon treningsiver og stå-på-vilje for å drive med dette, tror jeg. Egentlig er jeg ganske imponert, og kanskje litt misunnelig, for JEG sluntrer unna med den enkle treninga jeg sjøl burde gjøre jevnlig.
♦️
Det foregår like ved der jeg bor. Eller rettere sagt deler av det. Kun start og mål som er der, og det ser du på bildet.
Det øyeblikket jeg knipsa her var nok stort for han mannen i kortbukse. Han hadde nettopp fullført et helt vanvittig langt løp som vinner, og vart mottatt med gitarspill og seierschampanje, så det ut som.
♦️
Ikke mange publikummere, men det forstår jeg godt, for kun få som orket å vente på at han skulle bli ferdig med løpinga si, tenker jeg.
Han hadde nemlig løpt 20 mil, ja 200 km.
Og vet du hvor lenge han holdt på? Starta klokka 8 om morran på lørdag og kom i mål klokka 14 på søndagen.
Han starta sammen med 90 andre og løp runder på ca. 6,7km.
♦️
Dette er så spesielt at du sikkert allerede har mista interessen. Men det er faktisk ganske fascinerende (for nerder som meg). Bare jeg slipper å løpe sjøl.
Dette løpet heter «Ekeberg Backyard Ultra – Last One Standing».
Finnes mange ultraløp. Er visst en del som driver med slikt i verden.
♦️
På dette løper de runde etter runde til det bare er EN igjen som orker dette kjøret. Og den vinner. Da løper han siste runden alene.
Så i år vart det 30 runder på vinneren. For den nest «seigeste» ga seg først etter 29 runder. Både damer og menn som deltar.
De løper ikke 30 runder i ett drag. Etter hver runde får de en liten hvilepause ved start/mål-området før det bærer i vei med alle på ny runde hver hele time.
De som løper raskest på runden, får så klart lengre pause.
I fjor syntes jeg at dette var så rart, at jeg måtte finne ut mer. Og det gjorde jeg. Skrev et eget innlegg om det etterpå.
Galskap eller bare imponerende?
Er dette noe for deg?
Hva i huleste har’n funnet nå, da…….
Den puddelen, den puddelen. Rene Askeladden han krøllebøllen Barney. Er det ikke pinner og kjepper, så er det tennisballer, votter og andre menneske-mistede ting i skogen. Han elsker å finne skatter. Må bære det hjem, og det får han lov til. Men sjøl om pudler er blant de smarteste hunderaser, klarer jeg å lure ham til å gi det fra seg. Godbiter er tingen. Da lar han seg friste til å bytte. Og jeg kan konfiskere «skatten»hvis det er ønskelig fra min side.
🐩
Det er ikke alt han drar i hus som er like kjekt å ta vare på. Pinnene er greit. Det blir opptenningsved i peisovnen. Ballene er også greit. De får han beholde. Men hva i alle verden var nå dette han dro i hus her om dagen? Han finner nå alt mulig rart også da. Lukter og ser fantastisk godt så klart. Opp fra snøen i skogen fant han en hvit gummislange, som han altså bar stolt hjem igjen. Jeg ante ikke hva det var, inntil vi kom hjem.
🐩
Plutselig begynte slangen å blinke med mange farger, som du ser på bildet. Magisk nok skjedde det mens han fortsatt hadde slangen i kjeften. Det viste seg at det var en av-og-på-knapp på denne rariteten. Og den hadde han nok tydeligvis klart å trykke på med tanngarden.
🐩
Og det gikk an å sette slangen sammen til en ring. Jeg måtte Google. Det er faktisk til hund. Helt riktig det, Barney. Trixie LED oppladbart hundehalsbånd. Når jeg studerer det nærmere ser jeg at det har flere finurligheter. Lades opp via et USB-uttak og har faktisk 3 innstillinger: lys avslått, blinkende lys og kontinuerlig lys. Men alltid med alle fargene. Stilig. Dette må vi prøve, Barney. Du skal få beholde denne skatten, men jeg skal styre bruken. Putte den rundt kroppen din ved selen kanskje? På kveldsturene våre. Alternativ til refleksvesten du pleier å bruke. Den er for stor til å ha rundt halsen.
Heftig skattejakt og håpløst prosjekt?
På skattejakt igjen.
Skeptisk skattejeger? Den fangsten tar kaka.