«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite.
For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet.
Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……

Forsøk på en bokanmeldelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På teater igjen. Forholdsvis lenge siden, men bør jo egentlig skje litt oftere her jeg bor nå, enn da jeg bodde i Innlandet. Mye å velge på her i hovedstaden.
Har vært på dette teateret en gang før, men nå altså en ny visitt etter noen måneder.
Oslo Nye Centralteatret i Akersgata.
Store Norske Leksikon sier om Centralteatret.
Vi, det vil si Nabo E og søstera hennes, hadde først spist litt mat oppe på Grünerløkka, på Jimmys mat- og vinbar.
Etterpå skrev jeg innlegget:
Jimmy, Tarte Flambée, Västerbotten og Løyrom.
Men nå altså Centralteatret.
Vi skulle se Fredriksons fabrikk. Den husker du sikkert fra TV på 90-tallet, hvis du er rundt omkring alderen min.
♦️
Jeg sjekket, og serien ligger fortsatt ute på NRK TV.
Men nå har de altså laget en teaterversjon av Fredriksons fabrikk, men med andre skuespillere, av naturlige årsaker, for et par av de gamle er døde.
Vi satt oppe på galleriet. Greit nok. Så godt. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, for TV-versjonen var veldig morsom, husker jeg. Jeg så alle episodene den gang.
Derfor føltes vel 1.akt litt tam.
Det tok seg opp etter pausen, så jeg vil si at det vart en greit morsom opplevelse.
♦️
Så får vi sjå hvor lang tid det tar før neste teaterbesøk skjer.
Det nederste bildet er tatt i foajéen ved trappa opp til galleriet, og veggen er pyntet med et maleri av sjølveste Henki Kolstad.
Så du på Fredriksons fabrikk da det gikk på TV?

Jeg ble invitert til skummelt teater.
Miss Saigon.
Moulin rouge

Jeg er heldigvis ikke hverken forsidepike eller midtsidepike. Og aldri har jeg vært det.
Og ikke vil jeg heller.
Dattera mi derimot, hun har prøvd…..
men heldigvis bare forsidepike😀
Det er jo stas å sjå dattera på framsida av et glansa magasin…. skal vite.
Nå var det i KK nr.7 som kom rett etter påske.
Der er det hele 8 sider med bilder og tekst.
Fine bilder og fin artikkel.
Til og med et lite bilde av meg der også…..
sammen med barn og mann på 90-tallet…..
og med permanentkrøller😅
Bladet kanskje i butikken fortsatt?
Egentlig reklame uten å være betalt reklame, dette☺️
Kan hende de har igjen flere eksemplarer.
Jeg fikk tak i mitt på en Narvesen-kiosk nedi byen…..
da jeg likevel var på tur med trikken.
Var utsolgt på nærbutikken.
Et tidligere relatert innlegg:
Litt i tvil, men la gå….

Bokanmeldelse, ja. Begi meg ut på det da?
Blir nok bare en liten snev av anmeldelse, i hvert fall i forhold til hva en seriøs bokanmelder ville ha foretatt seg.
Boka heter «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi. Jeg fant ikke på sjøl at jeg skulle lese akkurat denne boka. Det var en i bokringen jeg deltar i som anbefalte den. Og vi gikk alle 6 til anskaffelse av hvert vårt eksemplar av denne 492 sider tjukke boka.
Jeg skrev i et tidligere innlegg (som du kan lese nederst på sida) om hvorfor det tok så lang tid før jeg kom i gang med lesinga.
♦️
Handlingen foregår hovedsakelig i nærheten av Pajala og Tornedalen i Nord-Sverige ved grensa mot Finland.
Vi følger en familie gjennom flere generasjoner, og boka er bygd opp på en spennende måte ved at forfatteren «springer» mellom 3 tidsaldere i kapitlene. Først er vi i 2017, for så å være i 1920 i neste kapittel. Så 1971, og så tilbake til 2017 igjen. Og slik fortsetter det gjennom hele boka. Veldig interessant og spennende, for det er ting jeg lurer på fra første stund, som ikke blir oppklart før på de siste sidene.
♦️
Mye handler om de harde kåra på 20-tallet der oppe hvor de finsktalende svenskene måtte kjempe for både å beholde språket sitt og holde liv i seg sjøl og familien. Den store veistreiken der oppe er en stor del av historien.
Ellers er det en fascinerende skildring av menneskene han har valgt å følge, deres daglige gjøremål, tanker og følelser.
Fint å få et så nært innblikk i hvor slitsomt det kunne være å leve på den tida, for en stor del av folket. Men så er det altså innimellom hopp framover i tid, hvor vi får være med i livene til etterkommerne av de som strevde på 20- og 30-tallet.
♦️
Forfatteren er fra stedet Pajala som han skriver om i boka, så sjøl om dette er en roman, er mye av det som skildres historisk korrekt.
Og han skriver sjøl i etterordet at han har valgt å anonymisere navnene på streikebrytere, tollere, handelsmenn, predikanter og andre folk.
En svensk anmelder skriver: «Mikael Niemi er en vidunderlig forteller…..Det finnes nerve og spenning…..Det er saftig, strålende og glimrende på en og samme gang….»
Og hvorfor boka heter «Stein i silke»?
Ja, det fikk jeg faktisk ikke vite svaret på før på slutten. Bare DET ga boka en spennende snert.

Staseligere kveldsmat enn vanlig på en hverdag.
Forsøk på en bokanmeldelse av Xiania.
Rimelig misfornøyd

Absolutt ikke en ny bok. Men jeg har ikke lest den før nå. Fikk låne den av en nabo i god tid før påske. Påskeværet her jeg bor har ikke oppfordret til lange turer i solskinn og kos på terrassen. Sola har hittil vært fraværende.
Er helt greit. Har så mye annet å foreta meg, atte. Og turer ut får jeg uansett, for puddelen Barney må på 3 turer i løpet av dagen. Så frisk luft får jeg min dose av. En stille og fin uke. Det heter jo «den stille uken». Og det er sant. De 2 nabobikkjene borti gata som alltid gneldrer og bråker når hunder og folk passerer, er heldigvis på påskeferie.
Boka om Abida Raja vart derfor en del av mine påskesysler, så langt.
♦️
Leste den på 3 dager, så vart ikke gjort veldig mye annet de dagene. Droppa TV-titting og krimserier. Vart bare litt nyheter, Bakemesterskapet og konserten med Eidsvåg i Oslo Spektrum, stort sett….hva TV gjelder. Så får vi sjå åssen det blir resten av påska.
Men tilbake til boka, som jeg altså endelig fikk lest.
«Abida Raja – Frihetens øyeblikk» er skrevet av journalist i VG og forfatter Håkon F. Høydal.
Det er en dokumentar om livet til Abida Raja.
♦️
Som det står på baksiden av boka fra J.M. Stenersens forlag i 2022:
«På 1980-tallet vokste Abida Raja opp midt i Oslo sentrum. Hun gikk på norsk skole, var norsk statsborger – men levde i en pakistansk familie og kjente ingen. Som storesøster i en av Norges mest kjente norsk-pakistanske familier, har hun vært taus om livet som barn, ungdom og voksen. Nå våger hun endelig å fortelle. Dette er historien om løsrivelsen fra foreldrene og ektemannen hun ble giftet bort til. Det er fortellingen om en mor som flykter med de fire barna sine – uten utdanning, et sted å bo eller egen bankkonto – og forsøker å skape sitt eget liv.
Boka gir et sterkt innblikk i oppveksten og livet til en representant for dagens voksne norsk-pakistanske kvinner, de som ble født i Norge, men ikke ble en del av det norske samfunnet – og kampen for å bestemme over seg selv, hvem hun skal ha lov til å elske, og et liv i frihet»
♦️
Det var sterk lesning. Skremmende at vold kan pågå i så mange år uten at det skjer noe. Og at ingen fanger det opp. Mange årsaker til det, kommer det fram i boka. Forfatteren presiserer i etterordet at han ikke er ute etter å henge ut en spesiell religion, for som han sier, finnes mange eksempler på lignende handlinger i de fleste religioner. Og ikke nødvendigvis bare i religiøse miljøer heller.
Har du lest boka?
Hvis ikke, anbefaler jeg den sterkt……

Jeg ser ikke på noe særlig sport på TV’n. Gjorde mer av det før. På søndagen satte jeg tilfeldigvis på fjernsynet da det var NM-uka med diverse sportsgrener.
Hundekjøring foregikk akkurat da. Eller det var i ferd med å starte. Snørekjøring for damer. En hund og ei dame pr ekvipasje.
De fleste var vorsteh-hunder. Tidligere hadde det vært snørekjøring med hund for herrer.
Jeg lot TV’n stå på, for artig å se på de fine og ivrige hundene.
Jeg har hatt korthårede vorsteh-hunder sjøl også for lenge sida. Vi drev ikke med hundekjøring, men det var en nabogutt som lånte den første hunden vår og deltok i NM i hundekjøring, husker jeg.
Nå har jeg puddel, og det passer bedre nå som jeg har blitt eldre. En  vorsteh-hund krever MYE trening, og det blir for slitsomt for meg. Og hunden ville ikke fått det han fortjente her hos meg.
Så Barney holder for meg.
Og dette innlegget vart til på grunn av at Barney satte seg ned foran TV’n og så på hundeløp. Han er som regel alltid interessert når han ser dyr på skjermen. Hva han tenker om det, er det ingen som vet….

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jada, skjønner godt det, TV2.
Jeg ser på begge programmene.
SPILLET er ganske nytt.
THE VOICE har holdt på noen år.
Artig å lese at det er flere enn meg som ser på disse, da.
Som du ser av bildet er det over 1 million folk faktisk..
på hver av programmene.
Som sagt skjønner jeg det godt.
The Voice er jo en fantastisk sangkonkurranse.
Med både flinke sangere, mentorer og programleder.
Må må være lov til å skryte litt, sjøl om sistnevnte er Datter.
Spillet ser jeg også på.
Skikkelig bra og spennende konsept.
Hvis du ikke har sett det, blir det litt komplisert å forklare.
Det viser seg at opplegget er ganske så uforutsigbart…
…også for deltakerne 🤪
♦️
Er du en av de mange som ser på disse programmene?
Får du vite alt?
Dette var spennende.

Dette kunne ha blitt en bokanmeldelse, men den gang ei. Ikke ennå. På forrige bokringkveld bestemte vi hvilken bok vi alle skulle skaffe oss for å lese til neste gang vi skulle møtes. Valget falt på STEIN I SILKE, som du kan se på bildet. Et bilde fra Internett.
Enkel tilgang til bøker her jeg bor, med mange bokhandlere ikke altfor langt unna. Denne boka er for ny til å kunne lånes på biblioteket, av den enkle grunn at det er lange ventelister, og jeg ville dermed ikke fått tak i den før kommende bokringdag var over. Vi skal tross alt diskutere boka vi leser, så bør i hvert fall ha fått åpna den og helst så klart lest alt sammen.
♦️
Nå skulle jeg gjøre det enda mer lettvint enn å ta den korte turen til nærmeste bokhandler. Jeg bestilte via nettet fra Ark. Seriøst firma som burde levere.
Man nei da, når dette skrives har jeg ennå ikke mottatt boka.
Jeg er vanligvis ikke veldig utålmodig, men nå er grensa nådd.
For jeg bestilte den for 13 dager siden. Ja, TRETTEN dager.
Purret første gang for 8 dager siden. Det viste seg at en god del bøker var feilmerket og dermed sendt i retur til Ark. Når boka mi da omsider ville komme tilbake til dem, skulle den sendes på nytt til meg. Inne på Posten-appen har den i hvert fall nå fått et sporingsnummer. Det hadde den ikke til å begynne med.
♦️
Men så ringte jeg igjen og purra.
«Blir nok sendt i dag», sa dama. Så får vi sjå da.
«Begynner å haste», sa jeg, «for den skal leses i sin helhet til 20.mars». Og boka har 490 sider….
Kommer nok ikke til å skaffe meg bok på denne måten mer. Tar meg heller en kort kjøretur bortpå senteret…..
Det skal sies at forrige gang jeg bestilte bok fra Ark, kom den ganske kjapt. Det skal de ha. Så var vel ekstra uheldig denne gangen….
♦️
PS
Litt etterord:
Regnet med at det hjalp å skrive😅 Setter i gang noen bølger…..
Postmannen kom med boka på den 14.dagen.
Men flaks at jeg var hjemme, for den var for stor for postkassa mi.
Jeg hørte at noen «bråket» med postkassa utafor døra mi, og gikk ut med en gang. Da var han allerede på vei vekk med pakka under armen.
Den skulle nok da leveres på «Post i butikk», tenker jeg. Og da ville det ha tatt ytterligere et par dager før jeg kunne ha tatt bilen bort og henta den der.
Men altså litt flaks hadde jeg oppi alt dette, og nå kan jeg begynne å lese….endelig.

Forsøk på bokanmeldelse av Xiania.
Boka jeg vart «tvunget» til å lese.

Jeg vet ikke om du ser på dette programmet. Utifra overskriften tenker du sikkert at jeg mener NRK-programmet «Maskorama». Men av bildet ser du at det er noe helt annet. Og som sagt….hvis du har sett på dette programmet på TV Norge, vet du at det er «71 grader nord – team»
Jeg følger med på begge produksjonene av 71 grader nord, både for enkeltpersoner og team. Men nå for tida er det altså team-versjonen som går på skjermen torsdager og søndager.
🌝
Fint program, flinke deltakere og nydelig norsk natur.
De starta med 4 team bestående av 2 personer på hvert lag.
Etter hvert i konkurransen røk ett team ut. Pr. nå er det altså igjen 3 team.
På torsdag vart alle overrasket med å få forsterket laget med en maskert person. Som du ser på det øverste bildet.
Altså tilsynelatende ukjente for teamdeltakerene.
Disse tre skal bare være med på en del av turen.
🍀
Så falt maskene, og foran dem sto plutselig tre kjente fjes. Jeg visste litt før maskene falt, for dette vart innspilt i fjor høst, og jeg har fått litt info.
Linnéa Myhre og Emil Gukild fikk nemlig min datter Siri på sitt lag for et par-tre dager.
Hun har ikke fortalt meg hvordan det gikk i konkurransene, men hun sa at hun var storbegeistret for opplevelsen hun hadde under oppholdet i den vakre naturen i Steigen. Og heldige med været var de også.
🌞
Jeg så torsdagsepisoden hvor de ekstra deltakerne ankom, og i kveld søndag, blir det det mer fra etappen deres. Gleder meg. Og blir spennende å sjå hvordan det går. Skal visst bli både matlaging og klatring og mye annet, vart det fortalt på torsdag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var mandag og første «oppdrag» i vinterferieuka kom endelig. Jeg skrev om planene mine for inneværende uke i forgårs.
Planer for vinterferieuka.
Der fortalte jeg at på mandag skulle det bli boktreff, bokring eller bokbad…..hva nå enn jeg skal kalle det.
Vi var 5 damer som møttes hjemme hos den ene for å snakke om den boka vi alle hadde lest, hver for oss, den siste måneden. Eller…..det vart forresten 2 måneder. Og bra var det, for boka var tjukk. Mange sider. Godt over 500.
💥
Interessant lesning, så kunne jo ha rukket gjennom den fortere for så vidt.  Men så driver jeg med litt andre ting innimellom også, så det var passe med den tida vi hadde til rådighet.
Jeg er forholdsvis ny i denne bokringen. Heldig som vart invitert til å bli med.
Jeg skrev et innlegg etter den første kvelden:
Boka jeg vart «tvunget» til å lese.
Og den andre gangen publiserte jeg dette:
Forsøk på en bokanmeldelse av Xiania.
Og fra sjølve «bokbadet» den gang i desember:
Rakfisk og Xiania = Sant?
💥
Men så over til tredje treff som foregikk på mandag.
Starter alltid  med velkomstbobler, og så mat. Det vart ikke bare en enkel kveldsrett. Lasagne og nydelig salat vart servert. Middag for meg i hvert fall. Hadde ikke spist dét  måltidet den dagen, så passet bra.
Så måtte vi jo nesten prate om boka også. Det var jo tross alt derfor vi treftes. I hvert fall et supert påskudd for å treffes.
Boka vi alle hadde lest til denne dagen heter «De stjernekyndige», skrevet av Vetle Lid Larsen (VLL) og er på bortimot 570 sider. Det er en historisk roman som starter i året 1767. Temaet høres litt tørt og tungt ut, men overraskende nok var det veldig interessant og fengende.
💥
Slik beskrives innholdet kort på omslaget til boken:
«I 1767 får keiserlig hoffastronom i Wien, Maximillian Hell, en overraskende oppgave: Reise så langt nord og øst det er mulig å komme i den kjente verden for å observere Venuspassasjen. Det er en ferd på 5000 km, under brutale forhold, til klodens mest ugjestmilde sted, Vardø, med ett overordnet mål for øye: å fastslå jordens avstand til solen. Det er en ekspedisjon som skal ta flere år, utstyrt med tidens fremste teknologi, fulgt med argusøyne av klodens samlede vitenskapelige  elite, stilt overfor uløselige problemer; logistikk, isolasjon, indre motsetninger og voldsomme naturkrefter.»
«Det er en roman inspirert av faktiske hendelser», sier forfatteren. «Personene har levd, men alt de sier og foretar seg står helt og holdent for forfatterens regning.»
💥
Spising og skravling utgjør nok en betydelig større andel av hele treffet enn sjølve pratinga/diskusjonen om boka. Men vi rakk både det ene, det andre og det tredje denne gangen også.
Og vi bestemte også hvilken bok vi skal lese til neste gang. Det er også en ganske ny bok, så finnes ikke i rimeligere «paperback»-versjon ennå, og på bibliotekene er det lange ventelister på slike nye bøker. Så da blir det å kjøpe utgaven med tjukk perm igjen.
Boka heter «Stein i silke» av Mikael Niemi. Ganske tjukk den også visstnok, men det skal jeg få til fram til neste bokring om en måned.