Halloween….skikk eller uskikk?

Jeg vet at det er delte meninger om dette. De unge i dag har vokst opp med det. Jeg ble født i 1950. Da feiret vi ikke Halloween.

Historikk

“Halloween kommer opprinnelig fra England og Irland. Navnet er en sammensetning av “all hallows eve” som er det engelske navnet for allehelgensaften. Dette var opprinnelig en katolsk minnefest for helgener og martyrer som ikke har en egen dag i kalenderen. Halloween har også tatt opp trekk fra flere før-kristne høstfester, og den keltiske festen for dødsguden Samhain.” (sitat fra Internett)

“Den norske markeringen av halloween fikk et gjennombrudd på 2000-tallet, og er i all hovedsak hentet fra den amerikanske feiringen, gjerne inspirert fra filmer og TV-serier. Mange skrekkfilmer utspilles på Halloween, og utkledningsfester for voksne preges av gresskar og skrekkfilm-estetikk.” (sitat fra Internett)

Det sies altså at irske og britiske immigranter tok med seg tradisjonene til USA, hvor det utviklet seg til dagens halloween-feiring.

“Dødssymbolikken fra den meksikanske allehelgensfeiringen på de dødes dag, som er dagen etter Halloween, har også inspirert haloweenfeiringen med skjeletter, hodeskaller og flaggermus.” (sitat fra Internett)

En lanterne av et uthult gresskar, gjerne med et utskåret, skummelt ansikt, er kjent symbolikk fra halloweenfeiringen. En mulig forklaring for denne tradisjonen er at i Irland skar de ut lanterner av kålrot, har jeg lest…..

Så halloween er altså dagen før allehelgensdag. Men i Norge har de kristne (Den norske kirke) lagt allehelgensdag til første søndag i november, av praktiske årsaker, kan jeg tenke. I katolske land er det forsatt, som opprinnelig, 1.november. Så 31.oktober er allehelgensaften. Dermed er halloween det engelske navnet på allehelgensaften.

Barna mine er født på 80-tallet, så vi hadde ikke tradisjon for halloween-feiring i begynnelsen. De lærte det / fikk høre om det på skolen, og selv om det ikke var i det omfang som i dag, ble det vel litt aktivitet rundt det, men mest i skolesammenheng, så vidt jeg kan huske. Jeg har aldri gjort så mye ut av det.

Historikken bak det er interessant. Og for så vidt kostymene, for det er jo moro for de som vil styre med det. Det med “knask eller knep” har jeg ikke vært så begeistret for, særlig ikke når det blir historieløst og de som er med på det bare går inn for å tigge mest mulig godteri og gjøre ugagn hvis de ikke får noe. Jeg har aldri blitt utsatt for rampestreker i denne forbindelse heldigvis. Jeg vet forresten ikke hvor vanlig det er. Noen som vet? Er dert slutt på rampestreker og knep?

Happy Halloween, for den som vil……og tør……Jeg forholder meg rolig og håper jeg kommer trygt gjennom kvelden her oppe i etasjene…..

Licensed from: jill111 pixabay.com

 

 

 

 

 

 

 

Se i kalender`n

Noe av det første jeg gjør etter å ha stått opp, og noen ganger før, er å se på kalenderen i telefonen.

Ja, for pensjonisten er da moderne og bruker iPhone-kalenderen. Jeg har alltid vært forholdsvis systematisk av meg og holdt orden på avtaler og gjøremål ved å skrive det ned på lister eller rett i kalender.

Før var det jo den såkalte “7. sans” eller almanakk, om du vil. Så fulgte jeg heldigvis med i tiden og gikk over til mer moderne alternativer. Det er lurt å følge med på utviklingen har jeg funnet ut, for det blir fort endringer……og heldigvis synes jeg det fortsatt er artig å lære noe nytt, så lenge jeg henger med…..

Jeg må innrømme at jeg parallelt bruker en oversiktskalender i A4-format, en sånn du får gratis på butikken, du vet. Der er det lettere å få det store overblikk.

For meg med skrivekløe, skulle en tro at det er litt problematisk å få notert ting på det lille tilmålte felt pr. dag i pappkalenderen, men det går. Jeg har jo iPhone-kalenderen og jeg har eventuelle lister for ditt og datt og ikke minst nå: jeg har bloggen!

Jeg føler en trygghet ved å ha ting nednotert. Da kan jeg bruke energi på annen tankevirksomhet enn så lenge.

Jeg kommer nok mer tilbake med informasjon om min trang til lister og kalendernoteringer også videre. En kan jo filosofere mye rundt det. Hvorfor er jeg sånn?

Har du sneven av denne egenskap/vane/uvane?

#kalender #systematisk #oversikt

Licensed from: rawpixel pixabay.com

 

 

Sesongens første snømotiv er stas

I dag kom snøen til Hamar og omegn også. Alltid litt stas, selv om det byr på store utfordringer i trafikken. Dette er ikke det første snøbildet i dag, for det tok jeg på balkongen i grålysningen (se annet innlegg).

Men rødt lite hus med vedstabel, hvit snø og gult løv på trærne var så vakkert og nytt for sesongen at jeg bare måtte ta bilde gjennom togvinduet på den lille turen jeg tok i formiddag…

#førstesnø #vinterstemning #snøføre #togtur #oktober

Wow-følelsen med den første snø

Det er alltid det samme. Snøen kommer så klart plutselig, og jeg blir like overrasket med lykkefølelse hver høst. Sånn har det vært i mye over 60 år for min del. Det er nok barndommens glede over snøen som sitter fast i minnet og gjenoppleves.

Men i dag var det litt upraktisk. Jeg skulle nemlig ut på en biltur. Jeg har jo ny bil og vinterdekk, så ikke noe problem, men så er det dette med advarsler og skremsler i media. Det første snøfall forårsaker alltid en del uheldige trafikkhendelser. Mange bilister er uforberedt. Dette kan bli utfordrende både for dem og medtrafikanter.

Jeg er så heldig å ha togstasjon ikke så langt unna. Banen går nordover og sørover og østover fra Hamar, så dette var et bra alternativ i dag.

Som du ser på ett av bildene ble hunden min også overrasket og glad for snø, tror jeg. Han har opplevd dette 4 ganger.

En annen ting (se bilder): Rakk ikke å ordne på balkongen før snøen kom i år heller…..

Mormors kaktus

Jeg har en julekaktus som jeg har arvet etter min mor. Hun fikk den i sin tid av sin mor, altså min mormor. Nå er jeg også mormor, så dette fortsetter å være mormors kaktus.

Den krever ikke mye stell. Den skal vannes litt hver måned og ikke stå for lyst. Den ble tilfeldig plassert på en ledig del på kjøkkenet hos meg i den nye leiligheta, og ser ut til å like seg der enn så lenge.

Pga historikken til denne planta, gjør jeg mye for å holde liv i den. Det blir litt symbolsk.

Den blomstrer ca rundt juletider, som navnet tilsier. Det er en annen type som heter novemberkaktus som ligner. Jeg googlet i går og fant ut at novemberkaktusen har en tagg på bladene. Ellers er de ganske like. Det sto også at min type kaktus, julekaktus, er sjelden å få kjøpt i butikken. Den går stort sett i arv som hel plante eller avleggere.

Da er den jo litt spesiell. Grunnen til at den visstnok ikke selges over disk lenger, er at den tar for mye plass i gartneriene. Den er stor i omfang, kan bli.

Den blomstrer ikke hvert år. Nå vet jeg hvorfor. Den må stå kjølig (12-15 grader) i september og oktober og få naturlig lys. Da blomstrer den midt i desember. Dette skjedde et par år. Vet ikke om jeg får det til nå, for moderne leiligheter har ikke kalde nok rom. Ellers leste jeg også at den kan settes ut om våren når fare for nattefrost er over og være der «på sommerferie» til august/september. Det liker den, for der er det litt kjøligere netter enn inne; men helst stå under busker i skyggen. Prøve det neste år.

Jeg tviler på at den blomstrer i år. Den har ikke fått det helt som den vil, men stell har den fått og ny jord fikk den i vår. Tvitvi….

PS Det nederste bildet fant jeg på internett. Så vakker kan den bli….

Mer om øyelegetimen

 

Her er bilde av meg og dagens aktuelle kroppsdel, øynene.

Jeg skrev tidligere i dag om veien til Elverum i soloppgangen 🙂 Se HER.

Så kom jeg fram til Elverum da, eller rettere sagt Sykehuset Innlandet avdeling Elverum og øyepoliklinikken i andre etasje i den gamle delen. Timen var 8:30 og jeg kom inn med en gang. Ble møtt av en meget hyggelig dame/sykepleier som forklarte grundig hva som skulle skje. Og selv om jeg fortsatt ikke var noe engstelig, og heller ikke så mye for resultatet, var det veldig ok at hun var både informativ og hyggelig. Hun var faktisk kjempeflink. Jeg har aldri vært redd for sprøytestikk og venflonkanyler i hånda, og taklet det bra nå også. 

Trykk i øynene ble målt. Helt fint. Måtte se og lese rekker med små og store bokstaver på veggen. Øyedråper for utvidelse av pupillene ble dryppet. Bilder ble tatt. Så var det forflytning til et annet rom hvor flere bilder skulle tas. Først ble kontrastvæske sprøytet inn via venflonen på håndbaken. Og mens den raskt fløt inn via blodbanen og kom seg dit den skulle, ble det tatt mange bilder av begge øyne. Det var med grønt lys og rødt lys og gult lys og se opp til venstre og midt fram og helst ikke blunke og…..ja det gikk greit. Jeg fikk ros for å ha fulgt instruksene, og bildene ble bra fikk jeg høre. Jeg så dem ikke, og ikke var det interessant heller, for hadde ikke forstått noe av det.

En plakat på venteværelset:

Legen var siste post på programmet. Da var det gått en og en halv time. Ny omgang med “øyelysing” og se opp og ned og hit og dit. Han sa ikke så mye mens han holdt på. Da begynte det å nærme seg en type engstelse. Han så på bildene på skjermen, som sykepleieren hadde tatt, studerte og tenkte og sa ingen ting…. Måtte hente et nytt apparat….. Merket at jeg trakk pusten dypt og tenkte: “Rolig nå !”. Hadde forresten glemt å puste ei stund også. Tok en rask meditasjonsøvelse på et par minutter, for å roe meg, mens han hentet ultralyden og studerte apparatet før han kunne begynne. Fortsatt uten å si noe eller informere. Tenk hvor viktig det er at behandlerne er like flinke som sykepleieren jeg hadde! Vi trenger informasjon i sånne situasjoner. 

Bedøvelsesgele på øyet og scanning av øyeeplet. Kjente ingen ting, selv om det høres ekkelt ut. Studerte bildet veldig nøye og leeeenge… uten å si noe. Hjelp, tenkte jeg. Det var snev av redsel, men, jeg skal jo være glad for at han er nøye, tenkte jeg også. Må jo prøve å være positiv. Han hadde tysk navn, så her var det nok tysk grundighet. Trygt det da. 

Konklusjonen ble etter mye tenking og ingen snakking: Han ville henvise meg for “second opinion” til Ullevaal sykehus. Da ble jeg i hvert fall ikke mer beroliget! ” Det er sikkert ikke noe annet enn en føflekk som du kanskje alltid har hatt der, eller en liten forkalkning pga alder (!) eller et sprengt blodkar, men pga at det er første gang det blir tatt bilde av, har vi interesse av å følge med”. Jaja, hadde jeg ikke gått til legen den gangen tidligere i høst pga lysglimt og “fluer” på det høyre øyet, hadde jeg ikke vært her i dag med den for det blotte øye usynlige prikk/flekk på venstre øye. Godt for alt som blir sjekket. Skulle man finne på å scanne mer av kroppen, finner man nok mye annet rart også 😉

Trøsta var at det kan ta 4 måneder før time i Oslo, så da er det heldigvis ikke akutt! En må trøste seg med det en kan, og igjen er det å ta fram den positive tankegangen og ikke kaste bort unødig energi på å grue seg…… Nå glemmer jeg dette inntil neste kontrolltime.

 

Så mangt å beskue i gangen på øyeavdelingen:

 

Og dette bildet på veggen i første etasje er fint og koselig, og så sto det en søt unge der i tillegg:

 

 

 

Østover i soloppgangen

I dag var det tid for legetime på øyepoliklinikken ved  Elverum sykehus. Jeg har skrevet om forhistorien i et innlegg i går. Se HER.

Det var bra timing på den timen, for pensjonisten måtte stå opp tidligere enn normalt, og det passet jo bra da jeg fortsatt har den “egentlige” tida, sommertida i kroppsrytmen, for å si det sånn. Hadde det vært før helga, hadde jeg nok vært trøttere. Det gikk greit østover selv om det både var litt morgenrush og vegarbeid. 

Jeg ble kjørt, for kunne ikke kjøre hjem selv, hadde jeg fått beskjed om. Jeg ville bli behandlet med øyedråper som utvider pupillen, slik at lege kan se bedre inni øyet. Da ville det bli så lyst for meg i 5-6 timer at jeg måtte bruke solbriller. Og i tillegg ville jeg få tåkesyn, så derfor ble jeg passasjer i dag.

Mer om undersøkelsen kommer jeg tilbake til i et annet innlegg i kveld.

Jeg snakket om å grue meg eller ikke i forrige innlegg. Jeg klarte å holde det på et veldig greit nivå under reisa, og klarte å nyte den vakre soloppgangen på veien østover.

Her er bildene jeg tok mellom Hamar og Elverum, med litt varierende kvalitet ……

Oppover Sælidvegen mot Vang kirke.

Vang kirke, eller Hedmarkskatedralen som den kalles, på grunn av sin størrelse.

 

Så framme i Elverum. Glomma med en av broene.

 

Veskeinnhold

Veskeinnhold eller væskeinnhold? Nå dreier det seg faktisk om hva jeg har i håndveska. Væskeinnhold er mer relatert til jobben jeg hadde; min profesjon, om jeg skal si det fint. Det var apotekbransjen.

Jeg stjeler en ide fra bloggverdenen og kaster meg på samme trend. Sikkert ikke så interessant for andre enn meg selv, men da kvitter jeg meg med litt skrivekløe i denne stund 😉

Kan bli mer spennende enn jeg ønsker dette, for husker ikke alt som er der! Nå har jeg åpnet den og tatt ut alt og lagt på bordet. Jeg ramser opp i tilfeldig rekkefølge, og skjuler ingenting!

En binders, en kulepenn, fire kronestykker og en tier, en lykke-elefant (jeg tror den er det), kortholder med flere betalingskort og førerkort og frikort, et reparasjonssett for briller, brillerens, ekstra lesebriller, headset til iPhone, ørepropper (mot lyd), en bomullsdott, en tom brødpose (kjekt å ha), to lebestifter, fire små plaster, et brett med Paracet, et lite speil, papirlommetørklær, gnagsårplaster, en q-tips, tyggegummipakke og Antibac. Det var det, og enda er det plass til mer oppi der!

Nå vet du det!

Gruer jeg meg?

I morgen skal jeg på sykehuset…. 28.september var jeg hos øyelege pga rare flekker og lysglimt i synsfeltet. Se HER. Det er en måned siden. Jeg bestemte meg da for ikke å grue meg til ny undersøkelse på øyeavdelingen ved Elverum sykehus. Og det har jeg ikke gjort.

Det har ikke alltid vært sånn. I barndom og ungdomstid var jeg mer engstelig av meg. Jeg var ofte veldig engstelig og forsiktig uten at det kan karakteriseres som sykelig, tror jeg….

Jeg kunne i gitte situasjoner være engstelig for å møte mennesker. Jeg fikk kroppslige reaksjoner som kvalme og diare rett før eksamen noen ganger. Dette for å nevne noe. Det var ikke moro. Det ødela mye av livsgleden. Etterhvert lærte jeg meg diverse teknikker for å bekjempe dette. Jeg leste mye, gikk på kurs, mediterte…. og mye annet som har vist seg å være til hjelp. En skal ikke se bort i fra at livserfaring generelt, eller for å si det rett ut…det å ha blitt en godt moden dame, også har hatt innvirkning på dette.

Kan hende at andre har det likedan. En tror bare at en er alene om å være sånn når en er midt oppi det….

Det har med bruk av energi å gjøre. Jeg har brukt veldig mye energi på nettopp å grue meg for ting som skal skje eller som jeg trodde skulle skje. Det er sikkert også ganske vanlig. Jeg vil bestemt si at dette er bortkastet energi. Det kunne ha vært kanalisert bedre. I dag har jeg som sagt blitt mye flinkere. Jeg venter med eventuell “gruing” til rett før hendelsen. Da har jeg lov til å grue meg litt.

Det samme gjelder ting jeg innbiller meg kan skje. Det kan jo være så mangt. Man kan egentlig engste seg for alt mulig! Jeg gjør ikke det lenger, takk og pris. Hvor mye unødvendig energi har menneskeheten brukt på engstelse for hendelser som aldri skjedde? Jeg tror det er mye. Det jeg logisk sett vet at jeg ikke kan påvirke eller endre, gruer jeg meg ikke for, i hvert fall ikke for tidlig…..Og jeg får det mye bedre med meg selv, og har mye energi til overs som jeg kan bruke på andre, mer positive ting….

Licensed from: Alexas_Fotos pixabay.com

 

 

10 enkle fakta om meg

Nå aper jeg etter andre….husker ikke hvem….Det gjelder å lage en faktaliste om meg selv, om det jeg allerede ikke har utlevert i blogginnleggene. Det blir litt forsiktig utlevering….tør ikke mer….ennå…og kanskje aldri…..Noen av punktene kan jeg kanskje skrive mer om i senere innlegg.

1. Jeg hadde rødt hår og fregner og har nå grått hår og fregner.

2. Jeg var et stille og sjenert barn…og ungdom…men er veldig mye tøffere i dag 🙂

3. Jeg har en yngre bror. 

4. Jeg fant ut her en dag at jeg har bodd fast i 12 forskjellige hus fra jeg ble født. Noen av dem er i samme by/sted.

5. Jeg har hatt 4 hunder og 1 katt og 1 and og 1 undulat (ikke samtidig)

6. Har 2 barn og 2 barnebarn.

7. Jeg er det jeg kaller “listoman”. Det ser du litt av her 😉

8. Jeg blir ikke rastløs eller ensom av å være alene. Godt med alenetid av og til.

9. Jeg liker pultost og gammalost 🙂

10. Og er dessuten veldig glad for å like alt spiselig unntatt…. salt lakris. Rar? Ja kanskje “litt” 😉

Her har jeg IKKE bodd. Dette er en gard i Hamar kommune som jeg foreviget på en hundeluftetur.