Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har rapportert fra «skogen vår» her på bloggen. Og mange bilder er blitt knipsa og offentliggjort. Men det er en stor del av livet vårt. Og i og med at jeg er en blogger som har fortalt deg at «jeg viser bilder som jeg tar på min vei…» og at «du får ta del i mine tanker og gjerninger…», blir det slik. Mye Barney og meg her på denne livsstilsbloggen.
Så altså tre bilder igjen fra en av de mange skogsturene våre. Heldigvis er det variasjon i turene sjøl om vi veldig ofte velger de samme rutene. Som her da vi traff på hestene igjen. Hestene som bor på «EKT husdyrpark og rideskole» rett bortafor skogen.
Alltid et like vakkert syn når de elegant skritter bortover stien. Barney er blitt så vant til de store dyrene etter hvert, så han ser bare beundrende på dem når de passerer. Og hestene er vant til ham.
Jeg skjønner godt at Yngste barnebarn spekulerte på hva puddelvennen hennes drev med inni buskaset ved tennisbanen. Hun var med på dagens første luftetur med Barney, etter å ha overnattet hos oss. Jeg vet egentlig godt hva han driver med i slike buskas. I hvert fall når vi er i nærheten av tennisbanen. Hans elsker å lete etter tennisballer, og merkelig nok lukter han dem på lang avstand. Og det er ikke mangel på dem utafor banene, for det er antageligvis en god del spillere som ikke oppnår det nedslagsfeltet de ønsker med slagene sine.
Derfor altså baller i skog, kratt og på gras i nærheten. Og her altså i buskaset. Og ikke bare var det EN denne gangen. Det var tre som han stolt fant fram til. Men for et dilemma. Hvordan få med seg tre baller i kjeften? Går ikke det vettu. Tungespissen ut……og bedende øyne? Hjelp meg!
Han måtte klare seg sjøl og valgte en av dem etter mye om og men. Bar den stolt med seg hjem, men la den fra seg utafor inngangsdøra. Like greit. For jeg hater å krype på alle fire for å lete fram baller som triller under sofaen. Dessuten får han ikke lov til å tygge på dem, noe han heldigvis ikke gjør, for belegget utenpå kan visstnok skade tennene. Men før vi kom så langt, altså hjem, vart det litt lek med ballfangsten i graset.
Jeg fikk en utfordring. «Opplyst» er helgeutfordringen fra Utifriluft Jeg gikk til bildearkivet mitt. Der var det mye som kunne illustrere helgens tema OPPLYST. Hvilket bilde skulle jeg velge? Det vart vanskelig. Men kort prosess. «Ittno’ knussel. Je tek dem alle sju», som hu Marte Svennerud sa i fortellingen av Barbra Ring. Wikipedia om Barbra Ring
Altså i mitt tilfelle sju opplyste bilder. 1. Mjøsa opplyst av solnedgangen over Neslandet og Helgøya (ved Hamar brygge) 2. Trevifontenen i Roma. 3. Tåke- og snølandskap på Ekeberg. 4. Solnedgang bak et hus i gata mi på Ekeberg. 5. Barney opplyst av peisvarmen i stua vår. 6. Solnedgang over den lille sjøen i Middelalderparken Oslo. 7. Morgensola som skinner på Barney og hundeparken på Ekeberg. Hvilket synes du er finest og mest opplyst?
I dag er dagen for reposting av et spesielt innlegg, som egentlig ikke var noe å rope hurra for, men som markerte starten på noe….for meg. Så derfor litt hurra fra sofakroken. Tross alt et lite jubileum. Men vent nå litt. Egentlig er jubileet på søndag, men kjører på dagen før. Det må være lov. Datoen var nemlig 21.september 2018.
Jeg fant plutselig ut da at jeg ville prøve blogging. Trodde i utgangspunktet at det var for ungdommen. De rosabloggerne og influenserne, du vet. Men så kom jeg over en artikkel om ei dame som var eldre enn meg, og som var blogger! Nå var riktignok hun mye mer kjent enn jeg var og fortsatt er, men lell a gutt….. Ikke før i mai 2019 dristet jeg meg til å skrive et innlegg om denne dama: Ingeborg Moreus Hansen. Pensjonister bør blogge, sa Ingeborg. ♦️ «Jeg innvier bloggen min med et bilde av min mellompuddel Barney, 3 år, som lukter på og beunder(?) buketten matmor har fått.
Å ha mennesker rundt seg som setter pris på tjenester man gjør, er alltid koselig….og særlig når blomstergaven er uventet.
Det blir et kort, første innlegg her, men jeg kommer helt sikkert tilbake med historier om både Barney og mye annet som opptar meg i min nyervervede pensjonisttilværelse.
Det var bare greit å få ut noe på sida til å begynne med.
Vi sees!» ♦️ Slik var det, ja. En absolutt kort og forholdsvis anonym introduksjon av meg og puddelen Barney, som da var blitt tre og et halvt år gammel.
Det ble bråbestemt at jeg skulle på fotballkamp. Jeg hadde akkurat satt meg til i sofaen etter å ha spist middagen min da jeg fikk en telefon. Eldste barnebarn skulle spille fotballkamp oppå sletta. Det er ikke lange veien for meg dit, så i stedet for å sette meg enda bedre til rette i sofakroken med fjernkontrollen i hånda, vart det ny tur for Barney og meg i stedet for TV-titting.
Egentlig veldig greit. Og jeg er blitt forholdsvis flink med åra til å ta ting på sparket, så dette var en enkel beslutning.
Barney fikk ekstra fart på seg gjennom skogen da jeg sa til ham at vi skulle finne Eldste barnebarn. Han skjønner nemlig hva og hvem jeg mener når jeg sier navna til barnebarna. Han har lært seg mange ord opp gjennom livet, puddelen.
Og der det skjer ting elsker han å være. Særlig der det er barn. Og det var det så absolutt der. Både på banen og sidelinja. I tillegg var det en annen hund på fotballkampen i går kveld. Han hvite du ser på bildet….. en skikkelig leken valp, og de to kom godt overens.
Hvordan det gikk med kampen? Er ikke helt sikker, for jeg hadde til tider mer enn nok med å følge med på hundene som lekte med en ung tilskuer. Men fikk heldigvis med meg mye av kampen, selv om den lave kveldssola også var medvirkende til at jeg ikke klarte å telle antall mål.
For mange mål ble det. Men hvem av laga som fikk mest er jeg nå neimen ikke sikker på. Det skal visst heller ikke telles på dette aldersnivået, sjøl om spillerne sjøl garantert vet hva sluttresultatet ble.
Hva i all verden er det som skjer her? Er det puddelen Barney som har krølla seg sammen på badegulvet? I så fall ikke merkelig, for der er det varmekabler som gir en behagelig følelse. Men er han ikke litt rar i fasongen? Du har kanskje alt gjettet det. Hvis du i tillegg ser på bildet rett under her, gir jeg et hint.
Den «grusomme» klippemaskina som av og til må tas fram fra skapet. Det kan for meg virke som at det er rene torturredskapet etter puddelens reaksjon å dømme. Han står på ingen måte helt rolig oppå klippebordet når pelsklipping foregår.
I dag skjedde det igjen. Den største prosessen…. med klipping av hele kroppen. Tar det vanligvis sånn pø om pø for ikke å slite ut hverken ham eller meg sjøl. Noen ganger barberes ansiktet, så kan det være poteklipp og andre ganger bare stussing av pelskalotten på toppen av hodet. Og kanskje ørene. Med denne oppstykkede metoden blir det mye pelsklipping gjennom året.
I dag tok jeg ikke bilde av ham oppå klippebordet, så dette er fra en tidligere klippeprosess. Glad og fornøyd? Eller? Det rare er at han er veldig fornøyd etterpå, sjøl om han altså er litt uvillig og urolig mens klippinga pågår. Men han klager aldri med stemmen sin, og er heller ikke aggressiv. Han godtar friseringa på et vis. Får godbiter når han står rolig. For det skjer nemlig også. At han står rolig altså. Skal ikke baksnakke ham for mye. Stort sett en grei puddelgutt.
Han sto avventende i døråpningen til badet i dag da jeg ryddet vekk pels på gulvet. Hva skjer nå mon tro? Gjemte seg i hvert fall ikke. Godt tegn på at han ikke fikk varig men. Men jeg fjernet ikke klippemaskina, for han må til pers igjen i morgen. Måtte bare ha en pause før siste finpussen foretas. Fortsatt litt mye pels under magen blant annet…… Det du ikke vet har du ikke vondt av, lille venn. Men tror nok han senser mer enn jeg tror…….
Rett og slett en fortelling med stort sett mest bilder kommer her. Puddelen Barney i møte med sopp i skogen. Mistenker vel at han bryr seg null og niks om den soppen og hva det måtte være. Lukta vel litt på den og fant heldigvis ut at den ikke var spiselig kanskje? Tror at hunder har en bedre utviklet sans for slik enn meg. Håper jeg. Han ser for så vidt veldig interessert ut her, men regner med at det er andre lukter som var mer attraktive akkurat der.
Men når jeg først har tatt disse bildene av soppene på stubben og puddelen Barney kan det kanskje være greit å finne ut hva dette er slags vekst?
ChatGPT sa dette da den fikk bilde: «Soppen du har funnet på stubben ligner veldig på svovelkjuke (Laetiporus sulphureus), ofte kalt “chicken of the woods” på engelsk. Kjennetegn:
Vokser på stubber.
Store, hylleformede fruktlegemer som danner klumper.
Fargen er ofte gul-oransje når den er ung, men blir blekere/lysere etter hvert (som på bildet ditt).
Konsistensen kan være myk og saftig når den er fersk, senere hard og sprø.«
Javel, da lærte jeg noe nytt i dag også. Det er ganske mye av denne soppen akkurat i det området i skogen vår, så har nok vært fuktig nok for soppvekst i det siste.
Barney sitt møte med en katt her om dagen var litt interessant. I hvert fall i vår lille boble var det interessant. Det er en nabo som eier denne gamle hannkatten, men Barney har aldri hilst på ham. Men han hadde veldig lyst nå. Jeg tenkte at det kanskje ikke var så lurt, for sånn generelt sett skal visst ikke hunder og katter være de beste venner i verden, har jeg erfart og lært opp gjennom.
Puddelen har aldri hatt dårlige møter med katter, så null erfaring på det området, men han har en venninne som er katt. Det også en nabokatt. Nemlig Minki. De ble kjent med hverandre da hun var ny kattunge her på bruket. Og det gikk kjempefint med rolig og gradvis tilvenning. De har til og med vært på ferie sammen. Barney elsker Minki og hun liker i hvert fall ham. De snuser på snutene til hverandre når de hilser.
Så da han traff på denne andre katten som du ser på bildet, lurte han nok litt på hvorfor han ikke ville snuse og hilse. Jeg var glad for at Barney var i bånd slik at jeg kunne kontrollere hans tilnærming. For har jeg ikke også hørt at katter kan angripe øynene på hunder hvis de blir provosert av slike nærgående vesener? I hvert fall skygget katten banen etter hvert og snek seg under gjerdet og inn i skogen. Helt greit for meg, men hva Barney mente om saken får jeg aldri vite. Som trøst har han Minki, da. Les mer om det her: Som hund og katt, eller er det håp? Hvordan går det med Minki og Barney? Oppi taket er det noe spennende
Klær kan repareres i stedet for å kastes. Jeg er egentlig ikke flink til det, men her er ett av unntakene. Ei grønn, god og litt røff skjorte som jeg har hatt noen år og som jeg liker å bruke. Må være god kvalitet, for holder bra i vask etter vask dette litt tykke bomullsstoffet.
Men så hadde den fått en revne nederst. Kanskje sette på en lapp av et eller annet slag? Noe som en sikkert kunne ha fått kjøpt i en stoffbutikk? Ville i hvert fall ikke kvitte meg med skjorta.
Så kom jeg over ei oppskrift på heklede roser. Hm….det kunne være løsningen. Heklenål hadde jeg, og bomullsgarn….som kanskje var litt for tykt, men prøvde. Du ser resultatet på bildene. Fort gjort å lage. Starta med 3 luftmasker og jobba meg utover fra midten med lett blanding av fastmasker, halve og hele staver.
Litt rar vart den, kanskje mest på grunn av for tykt garn, men funka. Jeg sydde den på skjorta med små sting for hånd, og vipps så hadde jeg ei «ny» skjorte uten hull.
Av og til ser jeg meg tilbake. Men ikke så ofte at det blir sykelig unormalt. Jeg liker å leve i nuet, samt se litt framover. Her på bloggen kan jeg lett lete opp tidligere innlegg, og det er litt interessant, i hvert fall for meg sjøl. Hvordan har ting endret seg siden den gang? Jeg startet med bloggen i september 2018 og holdt på snaut 2 år før jeg tok en toårspause. Startet opp igjen desember 2022. Men altså september 2018. Jeg hadde kun 10 innlegg den første måneden, og har valgt å sette inn ett av dem i sin helhet her: ♦️
«Puddelen må stelles. Han må stelles ofte. Og jeg gjør det selv etter beste evne. Er det ikke børsting, kloklipp, pelsklipp eller bading, så er det tannpuss. Han skal helst pusse tenner hver dag. Noen ganger blir det bare 2-3 ganger i uka.
I dag har vi gjort det.
Tannpuss altså, og litt kloklipping og børsting. Det er ikke det morsomste han gjør, men mamma bestemmer. Vi tar ikke alt på en gang. Det blir litt pø om pø, også med pelsklipping. Da blir det opp på stellebordet og kanskje potene blir klipt en dag og hodet en annen dag.
Salong “Skamklipp”.
Og slik går nå dagene i puddelverdenen. «Salong Skamklipp» kaller jeg det av og til, men han kan nå ferdes i lokalmiljøet uten kommentarer og blikk, så er vel grei nok. På utstilling hadde det nok ikke gått.
Det som må gjøres med puddelen
Klippe krøller på hele kroppen
Ansikt og poter klippes helt snaut
Bade med sjampo og føne
Pusse tenner
Klippe klør
Ja, hva skal vi klippe i morgen, da? Blir nok bading/dusj og ansiktsklipp, kanskje, hvis mamma gidder. Barney har ikke stemmerett….
Hvis du vil lese om Barney på tur, kan du se HER.» ♦️ På bildet fra september 2018 er Barney bare tre og et halvt år gammel. «Salong Skamklipp består fortsatt, men nå flyttet fra Hamr til Oslo, og klippebordet vart med på flyttelasset i 2020. Jeg ser nå, etter å ha lest gjennom alt, at det eneste som mer forskjellig fra stellerutinene i 2018, er at jeg ikke klipper klørne hans sjøl lenger. Det har jeg alltid syntes har vært en skummel aktivitet. Så nå klippes klør en gang i måneden på Anicura dyreklinikk. ♦️
