Ordet lila dukket for første gang opp i norden i år 1819 i en svensk bok. Dette er grunnen til at rødløken har fått sitt navn, da den ble navngitt hele 300 år før ordet lila. Lila er lånt fra det franske ordet lilas, som betyr syrin og syrinfarget, og stammer fra arabisk lilac, som betyr syrin. Dette er grunnen til at det engelske ordet for syrin er lilac (Sier Wikipedia)
Dette er ikke en syrin 😉
Det er en magnolia i en hage jeg er så heldig å kunne besøke når jeg vil 🙂
Dette bildet er tatt av meg i mai 2019.
Dette bildet som jeg tok i Irland i 2018, må jeg bare ta med som representant for Lilla-landet 😉
Det var forøvrig et interessant og fint besøk til et flott land.
Representert ved lilla her, men sjølsagt ellers lettest å forbinde med grønt.
I botanikken er det lett å finne representanter for Lilla-landet.
Til høyre er et lite innslag i en bukett jeg hadde i hus en gang for noen måneder siden…..
Og i tillegg finnes det lilla ute i naturen.
Dette motivet fant jeg i fjor høst på en av mine mange turer med bikkja.
Heisann! I dag er den grønne dagen. I hvert fall i klesutfordringen til Frodith.
Mitt forhold til grønt
Hei til den grønne dagen
Jeg liker grønt veldig godt. Jeg liker å omgi meg med grønne planter i leiligheta. Men i dag handler det om hva jeg skal ha på meg. Liker jeg å bære grønne klær?
Ja, jeg liker det veldig godt også. Altså både på meg og rundt meg. Alle nyanser.
Når jeg åpner klesskapet ser jeg mange grønne varianter.
Det henger vel også sammen med min opprinnelige hårfarge, som var rød.
Rødt og grønt passer som regel sammen.
Og hvorfor dette grønne stuntet?
Hvis du har lest innlegg fra meg tidligere i uka, skjønner du det.
Bloggkollega Frodith ga oss bloggere en veldig artig utfordring. En klesutfordring.
TURKIS, RØD og GUL er gjennomført. Klikk på de blå linkene for å lese.
Og nå altså grønt!
Det ble ikke vanskelig. Føler noen ganger at jeg kanskje bruker for mye grønt.
På bildene har jeg valgt den grønne ulljakka som jeg kjøpte i Irland våren 2017. Og du skjønner helt sikkert at capsen er kjøpt samme sted. Måtte bare ha den.
Og den mørkegrønne toppen under jakka, kjøpte jeg her om dagen på Cubus.
Mer om Irland og capsen….
Grønne Irland og meg
Elsker Irland, så selv om ikke caps er det jeg bruker mest, var det artig å få den med meg hjem den gangen. Og nå kom den til nytte.
Jeg tenkte at en caps kan være praktisk når jeg sitter i sola uten solbriller for eksempel. Eller når jeg går turer med hunden når sola står lavt på himmelen. Slipper å bruke solbriller utenpå de vanlige brillene.
Har ikke blitt sånn. Den ligger vanligvis pent i skapet. Men nå…..
Minnet meg i hvert fall på den fantastiske Irlandturen. Klikk og les.
Forresten kan jeg si at det var 6 innlegg fra Irland den gangen.
De kan du finne under fanen KATEGORI, og videre FERIE OG REISE.
Shamrock
Vet du hva det er? Ser du kløversymbolet på capsen og glidelåsen? Det er den irske shamrock.
Det var ikke jeg som opplevde det denne gangen. Det var en kompis. Men jeg har også opplevd det et par ganger. Og da var det verre……fra mitt ståsted. Egoistisk sett. Han hadde det vel ille nok….
Hva skjedde egentlig?
Jeg hadde inngått en avtale om å hente en venn på togstasjonen nedi byen i går kveld ved midnatt. Han skulle ta 11-toget fra Gardermoen nordover.
Før flyavgang fikk jeg melding om at det var forsinket. Først 1 time. Så 1 time til. Til slutt hadde han ventet nesten 3 timer før flyet tok av.
Ved ankomst Gardermoen hadde siste tog gått.
Alternativene var:
Jeg reiste inn for å hente
Han overnattet på hotell
Han overnattet i ankomst- eller avgangshallen
Vi ble enige om det siste.
Jeg orket ikke å være så hjelpsom at jeg dro innover der med bil midt på natta for å hente.
Og jeg har opplevd flyforsinkelse?
Ja, det har jeg. De fleste har sikkert opplevd det, hvis de flyr ofte. Jeg flyr ikke så ofte, men likevel….
Første gang var i Firenze.
Husker ikke om flyet var forsinket eller kansellert…….
Men når jeg tenker meg om, hadde det med mellomlanding å gjøre, og bytte av fly.
Jeg unngår helst det i ettertid. Kan fort bli tull.
Fly fra Firenze til Munchen.
Et annet fly videre til Oslo.
Mistet flyet i Munchen pga forsinkelse fra Firenze.
Fikk heldigvis overnatting på hotell nær flyplassen…. gratis.
Men nøt ikke akkurat det hotelloppholdet.
Hadde ikke kofferten heller, så ble litt slitsomt.
Det positive var at vi kun var 2 voksne. Barna slapp dette. De var hjemme hos sine besteforeldre.
Av denne episoden lærte jeg at noen viktige ting alltid må være i håndbagasjen.
Det ble også en del styr med å varsle jobbfravær.
Og etter denne hendelsen husker jeg at vi tenkte: Hadde vi kjørt bil, ville vi kommet raskere hjem!
Min flyforsinkelse nummer 2 var vel den verste…
Bil ville ikke gått på episode nummer 2.
Da var vi i Florida. Og der var hele familien på 4. Barna var vel omtrent 8 og 10 år. Husker ikke helt….
Fin ferie i Florida med Disney, leiebil, cruise til Bahamas og skremmende berg- og dalbane i Bush Gardens. Og mye annet.
Vi fløy til Orlando. Var i området der en ukes tid og hadde så leiebil nedover staten til Miami, hvor cruisebåten lå.
Etter endt båttur ble leiebilen levert i Miami. Vi skulle fly opp til Orlando igjen. Med propellfly. Gulfstream husker jeg at det het.
Det ble forsinkelser pga motorproblem. Vi venta og venta. Ble endelig sendt ut til flyet. Men ble beordret inn igjen. Fortsatt ikke klart for avgang.
Da begynte jeg å bli bekymret for både flyturen, og om vi skulle rekke flyavgangen fra Orlando. Vi skulle hjem igjen derfra! Hadde i utgangspunktet veldig god tid.
Men nå nærmet tidspunktet seg faretruende.
Omsider fikk de propellene i gang og vi flakset over Everglades mot Orlando.
Men det kom for sent fram 🙁
Flyet vårt over Atlanteren var langt avgårde da vi ankom.
Vi satte himmel og jord i bevegelse for å få et annet fly.
Umulig.
Arbeidsplassene måtte varsles der hjemme.
Satte svigermor på den jobben 😉
Jeg ble så sliten og oppgitt av det hele at jeg gråt en skvett. Men måtte ta meg sammen på grunn av barna.
Det ordnet seg heldigvis. Og verre ting kunne ha skjedd, trøstet jeg meg selv med. Og vi hadde all bagasjen med oss også.
Og så?
Vi kom oss hjem etter hvert fra Florida.
Jeg kom på alt dette på grunn av det som skjedde i går.
Men bank i bordet (er litt overtroisk også).
Har aldri opplevd å miste bagasjen.
Det er da i hvert fall positivt:-)
Og hvordan gikk det med den uheldige i går? Han ble på flyplassen sammen med overraskende nok mange andre, ble jeg fortalt.
Å sove fikk han ikke til, men det har han anledning til å ta igjen i dag.
Jeg kunne i det minste hjelpe til med å hente ham på togstasjonen i dag tidlig klokka 8. Da ankom første tog sørfra.
Så har han opplevd dette også…….
Og kofferten kom……..
I dag skal han hjem.
Han må fraktes i bil som sist.
Stort sett grei vei.
Men på noen sideveier før og etter “autostradaen” kan det være litt “ruglete”.
Og det merkes i fiskebollen. Det blir litt bølger.
Nå får ikke jeg sjekket med ham hvordan han egentlig har det med denne skvulpinga.
Men han overlevde nå transporten hit.
Og han har i ettertid virket frisk og rask.
Så da får jeg ta sjansen på at det går bra på hjemturen også.
Skal love å kjøre veldig sakte over humpene i veien.
Da vil jeg ta mer hensyn til ham enn eventuelle irriterte bilister bak meg.
Men på motorveien går det fort.
Det tåler han.
For der er det ingen humper.
Unnskyld, Jet Li
Og hva skal vi ha til middag i dag? Makaber assosiasjon.
Beklager, Jet Li….
Men det blir fersk, stekt makrell med agurksalat og nypoteter.
Og makrellen kjøpes hos den eminente fiskehandleren i byen….før vi tar fatt på veien.
Om ikke akkurat poetisk, så blir jeg full av dialektsord av denne vandringa i Prøysenland. Jeg kan jo mine dialektord fra barndommen av, men det har blitt litt avslepet med åra. Jeg kan ta det fram hvis jeg vil 😉
Jeg er midt i Prestvegen, og ferden fortsetter.
I går hadde du muligheten til å lese starten. Hvis du ikke fikk det med deg, kan du sjå HER.
Mjølkerampa til Heggeli og puddelen Barney.
Snart framme ved Prøysenstua, der Alf Prøysen vokste opp.
Du ser Barney ved sida ta mjølkerampa på Heggeli.
Heggeli er på samme tomta som Prøysenstua. Samme inngjerdinga.
«Heggeli» er det vesle, blå huset som ligger i ytterkant av hagen ved Prøysenstua. Alf Prøysen kjøpte barndomshjemmet i 1955, og bygde da «Heggeli» til sine foreldre. Huset består av to Moelven-brakker som ble satt sammen til et lite hus. Her tilbrakte Olaf og Julie Prøysen sine siste år.
Det står en hegg ved sida ta huset.
Heggeli
Og så, bare noen meter videre forbi det blå Heggeli, ligger sjølveste Prøysenstua.
Prøysenstua
Husmannsplassen Prøysen er restaurert og bragt tilbake til opprinnelig utseende.
Statuen av Alf Prøysen er laget av Sivert Donalis.
Prøysenstjerna
Hundre meter fra Prøysenstua står Prøysenstjerna. Den fire meter høye og tre meter brede stjerna i epoksy og glassfiber ble reist i forbindelse med Alf Prøysens 100-års jubileum, og er en folkegave som ble gitt etter initiativ fra Hans Christian Medlien. Stjerna er godt synlig fra E6, og kan også sees gjennom vinduet i Prøysenstua. “Du ser a over taket der a jordmor-Matja bor”.
Stjerna er tegnet av kunstner Linda Bakke.
Og Prestvegen fortsetter…
Pilegrimsleden går forbi her. Jeg kan lese: Fra Veldre kirke går veien videre på idylliske Prestvegen mellom Veldre og Ringsaker kirker. Her passerer du Norges eldste furu – Tokstadfurua og Prøysenstua; barndomshjemmet til Alf Prøysen. Neste stopp er Ringsaker kirke, som er en middelalderkirke.
Sykkelnostalgi
Nå gikk ikke vi hele Prestvegen.
Det ble for langt denne kvelden.
Men for en fin tur det må være.
Så i tillegg til å ha fått med meg den viktigste delen av Prestvegen, har jeg lært litt også.
Jeg måtte jo drive litt research for i det hele tatt å få til et par innlegg om denne berømte veien i Ringsaker og Prøysens rike.
Jeg kommer nok helt sikkert til å dra tilbake en vakker dag.
Det er så rart med det. Hva da? Jo, det er ofte slik at en ikke tar seg tid til å få med seg severdighetene i nærområdet. Nå må jeg vel snakke for meg sjøl. Men kanskje du har det sånn også?
De nære ting
Jeg går daglige turer både gjennom parkene Domkirkeodden og Jernbanemuseet, men det er jammen lenge siden jeg var inne i museene.
Vi har Skibladner på Mjøsa. Det er med skam å melde at jeg kun har vært med den en gang i livet, og det var på begynnelsen av 70-tallet. Men jeg ser den ofte, da.
Vet fortsatt ikke hvordan det er med deg, men her er det sånn at når vi får langveisfarende gjester, besøker vi både den ene og andre og kanskje til og med flere severdighet i nærområdet 😉
Litt endring er det
Langsmed Prætvægen….
Det har vært litt annerledes den siste uka.
Lufteturene med puddelen mellom de gamle husa på Domkirkeodden og Jernbanemuseet er som før.
Men….vi har tatt litt lengre dagsturer både for å lufte oss sjøl og bikkja.
Og i går tok jeg med meg Leafen, en tobent og en firbent venn på “ettermiddagsluftetur” nordover E6 et lite stykke.
Kom oss da i hvert fall godt inn i en ny kommune 😉 Ringsaker.
Det kan nevnes at Ringsaker er stor, men den starter allerede et par kilometer fra akkurat her jeg bor.
Det hadde jeg da ikke gjort før?
Du har sikkert hørt om Prøysenstua og Prøysenhuset. Det ligger på Rudshøgda.
Kom altså plutselig på i går at i stedet for å gå kveldsturen med puddelen på et lite stykke Pilegrimsled langs Mjøsa her jeg bor, ville jeg ha litt variasjon.
Har jo vært så vidt oppom Prøysenland før, men aldri inne i hverken Prøysenhuset eller Prøysenstua eller på noen av konsertene der oppe. Litt sløvt det også.
Det ble vel ikke noe likere akkurat denne gang heller. Men det var ikke det som var meningen. Vi skulle gå en liten tur langs Prestvegen. Det hadde jeg da ikke gjort før!?
Assosiasjon til Sønnavindsvalsen.
Så da ble det noe nytt, og fint turområde for lufting av både dyr og mennesker 🙂
Det var utafor åpningstida, så det var stille og fredelig der oppe. Kunne dermed også lettere se for oss hvordan det var å leve der oppe i Prøysens barndom.
Kusvea
Det første som møtte oss var skigarder med blomsterpotter og hatter med sløyfer på.
Det minner om Sønnavindsvalsen og “En hatt med slør og silkestrå”.
Ute på tunet i Kusvea er det Prøysenforestillinger om sommeren.
Så kom vi til Kusvea, den gamle husmannsplassen som var nabo til Prøysenstua.
Der var det som i gamle dager, hønsegård med en stolt og fin hane med sine høner. En kanin var det der også.
Det er to bilder fra Kusvea her.
Halvveis
Da ble det sånn igjen: En liten tur krever flere innlegg 😉
(Akkurat som med Valdresturen.)
Jeg har mange flere bilder å vise fra kveldsturen langs Prestvegen i Ringsaker, så følg med i neste innlegg. Plutselig tilbake med mer!
Både bilder og tekst 🙂
HER kan du forresten lese et tidligere innlegg jeg hadde som er Prøysen-relatert.
Husmannsplassen Kusvea.
Under her er et bilde jeg tok av en informasjonsplakat langs veien. Den sier litt om Prestvegen og Pilegrimsleden.
Koke suppe på en spiker? Det kan være for mye snakk om ingenting.
Jeg kan også være “god” på det 😉 Men det er jo øyet som ser. Alltid nok meninger uansett. Nå handler det om tredje etappe på den nå så omtalte turen min.
Tre innlegg for å beskrive en tur på 9 timer?
Ja, det blir vel sånn, da. Mye som kan hende på 9 timer, selv om det er en tur i forholdsvis nært område.
Det er altså laget to innlegg allerede om denne turen. HER kan du klikke deg inn på nr.1 og HER nr.2.
Så nå kommer resten. Og forhåpentligvis kommer jeg både helt og hel hematt 😉
Barney og Aurdalsfjorden.
Klart at det går an å skrive mye om strekningen vi kjørte. Vi = denfirbeinte og 2 stk. tobeinte.
Det skjer mye i Valdres, så kunne skrevet side opp og side ned. Men det dropper jeg.
Det er faktisk mer enn rakfisk og naturopplevelser.
Hvor langt kom vi i “episode”/ etappe to? Leira ladestasjon.
Med mer enn nok kapasitet på batteriet og godt humør, fortsatte vi på hjemveien.
Og neste stopp ble?
Kunne lett ha kjørt rett hjem så klart, men dette var ferietur, og da må man stoppe ofte for å få med seg litt av det som er ved veien, og rundt omkring.
Nedlagte Leira stasjon.
Allerede etter noen få minutter stoppet vi. Gamle Leira stasjon ligger rett ved E16. Den andre tobeinte i bilen er interessert i alt som har med tog å gjøre, så der ble det kjørepause.
Jeg står (som fotograf) på det som engang var Valdresbanen, og som nå er gang-og sykkelvei forbi Leira. HER kan du lese om Valdresbanen.
Fotomodellen Barney på piknik ved Aurdalsfjorden
Tid for piknik ved sjøen.
Vi ville ned til en sjø. Det er nok å velge i. Vi valgte å kjøre av E16 og ta veien til høyre ved Aurdal. Noen få kilometer nedover bakkene der, kom vi til en idyllisk plass i nærheten av Aurdal Fjordcamping. Sjøen heter Aurdalsfjorden.
Koser seg på plenen før bading.
Der var det fint! Tok noen bilder med “stjerna” som modell 😉
Nå ble piknikteppe, kaffe, is-te, skolebrød og annen mat tatt fram. Her skulle vi kose oss.
Fin grasbakke, sjøen rett ved, og mulighet for bading.
Ble det noe bading da?
Barney bada. Det var nære på at jeg gjorde det 😉 Skulle tatt seg ut! 😉
Klokka så jeg ikke på, for hadde da ferie 😉 Men tror vi var der bortimot 2 timer.
Her er bildet jeg la ut på Instastory.
Og hjemturen fortsatte. Ved Dokka valgte vi en annen vei hjem. Om Snertingdalen. Så har jeg vært der også. Fortsatt like interessant å se at folk bosetter seg spredt i dette landet vårt. Det finnes steder hvor en skulle tro at ingen bodde, men joda!
Nå var ikke dette et voldsomt bra eksempel på nettopp det, men alt er relativt. Vant til Hamar og Oslo som jeg er, blir det stas å se hvor flinke folk er til å bosette seg spredt. Og enda er det masse plass! Skjønner godt hvorfor turister fra Europa blir fascinert av denne “grisgrentheten”.
Da så vi Mjøsa igjen
Det er noen som sier at “Det er det samma å je er hen i væla bære je ser Mjøsa!”.
Så galt er det ikke fatt med meg, heldigvis 😉
Har nå vært på mange fine steder i verden uten å se Mjøsa. Og det har gått veldig bra 😉 Takk og pris!
Utsikt fra Redalen mot Ringsaker.
Etter Snertingdal bar det nedover lia mot nettopp Mjøsa. På en gjengrodd gardsvei ved Redalen stoppet vi igjen.
Da ble det resten av termoskaffen og en liten tur med Barney bortover gardsveien. Fin utsikt over Mjøsa og “riktige sida ta Mjøsa”;-) Unnskyld, totninger!
Etterpå var det mer kjente veier for å komme hjem, så da slutter reisebrevet brått her.
Det var den miniferieturen min da, sammen med en firbeint og en tobeint i en elektrisk bil vestover.
Her er hva som skjedde på første etappe
Du kan lese om det HER.
Når du har gjort det, skjønner du hva jeg snakker om i dette innlegget som du er i ferd med å lese akkurat nå 🙂
Selv om det bare ble brukt totalt 9 timer på hele ferieturen, kom jeg allikevel bare sånn ca 16 kilometer fra Fagernes i det første innlegget 😉
Og videre da?
Jeg må faktisk “gå” litt tilbake på veien, for før det veiskiltet (se forrige “episode”), fortsatte vi på riksvei 33 vestover etter stoppet på Dokka. Ved Bjørgo ender den opp i E16. Da går ferden videre nordvestover.
Neste tettsted var Aurdal.Vi for forbi på oppovertur. Videre passerte vi Leira. Og så stoppet vi ikke før målet var nådd.
Og hvor lenge ble vi der?
Et lite glimt av Fagernes, og termosen min.
Ikke det at vi skulle noe spesielt i Fagernes.
Vi hadde bare satt det som mål på denne dagsturen.
Fagernes har bystatus og befinner seg i Nord-Aurdal kommune.
Sikkert en fin by. Hvorfor sier jeg det?
Hvorfor vi forlot Fagernes så fort!
Nå skal du høre. Jeg har elbil. Den trenger strøm. Kan kjøre ganske langt med fulladet batteri. Hadde igjen hele 37% da vi ankom Fagernes. Og da hadde bilen rullet i 147 km.
Måtte derfor lade for å komme hjem uten redningsbil 😉 Men kunne fint ha kjørt til Gjøvik. Det er allikevel greit for alt som er unnagjort 🙂
Både navigasjonssystemet i bilen og apper på mobilen viser meg vei til ladestasjoner.
Bilen fant den ene hurtigladestasjonen som befinner seg i denne Valdresbyen. Den var opptatt, men det gjorde ikke noe, for var på ferie og hadde god tid. Tok en rast i parken med medbragt kaffe og mat så lenge. Og så på folkelivet på lekeplassen, den fine stranda og sjøen og fontena der ute. Og luftet bikkja……
Så var det Leafen sin tur. “Hva skjer?”, sa jeg høyt…..
Ville ikke lade. Prøvde flere ganger. Ringte telefonnummeret som står på ladepunktet. De svarer heldigvis raskt. Hjelpemannen skulle prøve å restarte ladestasjonen. Funka ikke. Begynte å bli redd for at det var noe galt med min bil. Prøvde flere ganger, men kun feilmelding.
Hadde jo 37%, så ingen panikk. Fant ut at nærmeste ladestasjon var på Leira, 4 km unna, retning der vi kom fra.
Kunne jo lett ha ventet med ladinga og sett oss litt rundt i byen, men ble til at vi dro for å lade.
Samme problem der! Nå begynte jeg å lure. Ringte hjelpetelefonen…igjen. Bra at den finnes, da. Det skal de ha ros for, ladeselskapet Fortum.
Bør jeg gå over til hybrid eller bensin igjen?
Ladestasjon for el-bil.
Han prøvde å fjern-restarte ladestasjonen igjen. Nei. Feilmelding.
Det var heldigvis et ladepunkt til der på Kiwi Leira.
Da hun som lada der kom, og var ferdiglada (bilen altså), meddelte hun at det virkelig var feil på den jeg prøvde.
Du kan se for deg lettelsen min da jeg plugget inn i den hun hadde brukt, og det kom ladegodlyder fra både ladepunkt og bil?
Puh! Ladinga klarte seg sjøl og jeg inn på Kiwi for å handle godsaker. Det ble både is og is-te og skolebrød. Er vi på tur, så er vi på tur. Piknik neste! Det får du høre om i neste “episode” 😉
Ladet 43% opp til 80% og det tok 20 minutter. Helt greit.
No stress med elbil og lading til vanlig, for kan jo egentlig være greit med en sånn pause på lange turer.
Har alltid en sånn 20-minutters stopp alle de gangene jeg drar tur-retur Oslo også.
Men på denne turen vil jeg si at det var strykkarakter på ladestasjoner. 2 av 3 jeg prøvde funka ikke! Bank i bordet og tvitvi: Sjelden jeg har hatt problemer.
Det er EN gang det var skikkelig trøbbel. Se HER.
Og litt videre
Da dro vi ikke tilbake til Fagernes. For nå var vi jo egentlig plutselig på vei hjemover 😉
Så kjære Fagernes. Beklager at vi ikke fikk sett mer av deg. Men det er ikke langt dit, så kommer nok tilbake en gang. Det skal jo sies at jeg har vært der tidligere også, men det er lenge siden.
Og som jeg fryktet, ble også disse skriveriene lange, så kom meg ikke helt hjem på 2 innlegg 😉
Da kommer ett til fortere enn du aner. Plutselig tilbake med resten av turen og flere opplevelser!
Og hvis du vil vite mer om Fagernes, så klikk deg inn!
Skal ikke på noen langtur i år. I hvert fall ikke i sommer. Vanlig sommerferie som jeg hadde da jeg var i fast jobb, har jeg ikke lenger. Nå er jeg pensjonist og har stort sett ferie hele tida.
Hva er ferie?
Det er vel å komme seg vekk litt. Få forandring fra det vanlige og kanskje se nye områder og oppleve noe nytt. Det kan være sånn.
Det må ikke være sånn. Ofte kan det være ferie å være hjemme også. Det kan for eksempel gjelde når man jobber hver dag. Da er det godt bare å nyte late dager i hjemlige trakter.
Men hva nå da, når jeg er pensjonist?
Da er det ikke ferie å være hjemme. For det er jeg nesten hele tida. Trives veldig godt hjemme, jeg, men kanskje lurt med litt variasjon? Tror det.
Derfor tenkte jeg å ta med hunden og et menneske på en dagstur med bilen. Kunne ha overnattet også, men kommer jo langt på en dag, selv om det da må blir tur-retur.
Og hvordan og hva planlegger jeg for i morgen?
Og bilen er klar for turen.
Tar det skikkelig på sparket. Har tenkt å bruke stort sett hele dagen. Dra sånn i 10-tida i morgen tidlig.
Forbereder litt i kveld. Tenker på hva jeg bør ha med. Litt til Barney og litt til meg.
Tar Leafen, så må finne ut hvor det er ladestasjoner. Er mange av dem spredt rundt omkring heldigvis. Så på lade-appen på telefonen i stad. Det skal gå greit.
Får kanskje dra til et sted vi ikke har vært på lenge.
Kommer selvsagt ikke så veldig langt av gårde på en dag, men kan bli fint allikevel.
På Fagernes er det lenge siden jeg har vært. Det er en passe tur. To og en halv time å kjøre. Og vi kommer til å stoppe mye underveis og se på naturen, spise litt, ta bilder og lufte doggen.
Detta blir koselig skal du sjå!
Så da er det bare å glede seg.
Og reiserapport kommer!
Det var nå ingen spesielle planer for denne søndagen. Greit nok det også, for finner jo alltids noe å fare med. Bikkja skal ha turer, mat skal fortæres, nyheter skal høres og ses, og diverse annet skal også gjøres.
Tilsynelatende daff søndag?
Så sitter jeg nå der ganske så avslappet og rolig i sofaen med kaffekoppen etter frokosten, og oppdaterer meg på nyheter.
Telefonen ringer. Det er kollega-venninne som kaller. Rar benevnelse på en bekjent? Kom på det nå. Først kollega og så venninne. Da blir det sånn 😉
Hun er av den spontane typen og tøff til å finne på ting. Hun er ikke redd for å snu seg rundt og ta utfordringer.
Nå var ikke dette det helt store, men det å virkelig gjøre tanker om til handling også på lavere plan, er viktig.
Og hva skjedde?
Hun var på sykkeltur, visste ikke helt hvor ferden skulle gå, men kom underveis på at hun skulle ringe meg og foreslå at vi skulle treffes på en nærliggende utekafe. Bra tenkt!
Det er kun 10 minutters gange dit fra meg. Klart jeg ble med! Av med joggedressen, på med litt mer presentable klær, litt solkrem og mascara, og så var jeg klar. Og solbriller, telefon og bankkort.
Og Barney! Han kan nemlig være med på akkurat denne kafeen. Ikke verst! Så da var det å sele på ham, ta med poser og godbiter.
Hyggelig for Barney også
Det var så hyggelig. Fint vær også i går, så veldig bra å sitte ute. Og oversosiale Barney fikk hilse på mange mennesker og dyr, og oppførte seg eksemplarisk. Av og til la han seg til i skyggen under bordet.
De har til og med satt ut vann i skål til hunder utafor døra! Nå er Mjøsa kun 20 meter unna, så det er egentlig ikke noe problem. Men bra tenkt!
Så ble vi nå sittende der et par timer, for der ramlet det inn flere bekjente som vi prata litt med også.
Rett og slett tvers igjennom koselig ble det, kan man si. Og Barney var fornøyd.
Da var jo alt bare velstand 🙂
Her kan du lese et tidligere innlegg om denne kafeen: Løpetid og lunsj
Jeg tok ikke bilder der i går. Ikke tid til sånt 😉 Dette er fra forrige gang vi var der. I går ble det kaffe og eplekake.
