Hvit, men ikke snø….sa Margrethe-Utifriluft Dette er hennes helgeutfordring til oss bloggere. Jeg sa at jeg ville delta, men resultatet vart ikke veldig originalt. Greit nok kanskje, for det er både hvitt og absolutt ikke snø. Så da er vel oppgaven utført håper jeg. Jeg velger noe nærliggende, som faktisk står rett foran meg på bordet her jeg sitter og skriver. Det er den hvite azalean som jeg kjøpte til jul og som heldigvis fortsatt lever og blomstrer. Og takk for det. Dessuten fant jeg et bilde av hvite blomster som per i dag, i snøriket, er noe fjernt å tenke på. Nemlig hvitveisen. Så her får du et bilde av et hvitveisteppe i trollskogen vår. En koselig påminnelse om at dette kommer i år også…..
Jeg trenger ikke hjelp og støtte akkurat nå, heldigvis. Men for en lykke å ha folk rundt seg som trår støttende til når en virkelig trenger det. Både fysisk og mentalt. En støttende kommentar enten muntlig øye til øye eller skriftlig…..for eksempel. Alt hjelper for at vi skal stå oppreist og komme oss videre. En som virkelig trengte hjelp her i dag tidlig var Amaryllisen min ved kjøkkenvinduet. Den er så snill og vidunderlig at den blomstrer for andre gang, men selvsagt på den andre stilken sin. De fire første blomstene som kom på den første stilken, var skikkelig i rute til jul, og gledet meg, mine gjester og forhåpentligvis de som passerte utenfor. ♦️ Nå står den like fin igjen med fire fullt utsprungne blomster på en gang. Tunge blomster. Den lente seg mot vinduet. Fikk støtte der. Har lært at hvis jeg snur på potta, vil stilken rette seg opp igjen mot lyset, og gjorde som jeg har gjort mange ganger….rett før Barney og jeg gikk ut på morgenturen. Da vi kom inn hadde den bikka over. Blomstene ble for tunge for stilken, og den møtte meg bukkende da jeg entret kjøkkenet. Stilken bøyd og blomstene helt nede på bordet. Nei og nei. Men var ikke knekt. Snudde potta igjen og lot blomstene få lene seg på vinduet nok en gang. Da ble den fornøyd. Hadde den knekt, kunne jeg jo ha forvandla den til en avskåren blomst i en vase. Men slapp det, enn så lenge. Lot seg tydeligvis ikke knekke SÅ lett…… Tror kanskje den ble glad for støtten den fikk……
Er det nå det skal skje? Den vokser og den vokser. Hvis den hadde vært sterk nok og tøff nok, hadde den kanskje vokst seg gjennom stuetaket mitt. Men det klarer den heldigvis ikke. Bladene er for myke. Den har fått en del oppmerksomhet her på bloggen tidligere også. Både da den fire ganger før ga liv til avleggere som fortsatt lever i beste velgående, samt de årene den har fått være juletre. ♦️ De to første grenenesom vart kutta av, havna som gaver til Yngste og Eldste barnebarn for tre-fire år siden, og lever i beste velgående der i huset. I fjor eller forfjor kutta jeg av ytterligere to grener som prøvde å dominere sofaen min. De har også klart seg fint i sine egne potter, og står foreløpig plassert på gulvet ved siden av mora. ♦️ Men nå, for femte gang, må jeg ta fram saga og kutte av ei stor gren. Det er den du ser opp mot taket. Er vel egentlig to, men får ta den ene først. Putte den i veldig fuktig jord i ei potte og satse på at det blir røtter. Hvis jeg vil forsikre meg om det, røttene altså, kan jeg heller sette den i bare vann først, for å se at røttene vokser ut. Etterpå putter jeg planta i fuktig jord. Blir rene gartneriet her til slutt hvis jeg ikke gir bort eller selger noen av alle disse«barna». Hjelp til julepalmepynting Vet ikke min arme råd
Fortsatt i full blomst. Må bare passe på at den får passe med vanntilførsel, så går det bra. Har gått bra enn så lenge sånn bortimot tjuende dag jul. Pleier å mestre denne typen hver jul, hvis jeg bare som sagt passer på at jorda ikke tørker ut. For da er det gjort. Kaster blader og blomster ganske fort. Spesiell sånn den azalean. Gikk galt i adventstida. Ikke med denne. Hadde kjøpt inn en lignende en i slutten av november, og var litt uoppmerksom. Stakkars plante. Prøvde å redde den, men til ingen nytte. Derfor vart denne nyinnkjøpte (i midten av desember) passet bedre på. Og nå kan jeg glede meg over dens livslyst her jeg sitter i sofakroken på lørdagsmorraen, rett før jeg skal ut på tur med Barney, og etterpå hente Yngste barnebarn. Skal være sammen med henne noen timer i dag…. De nyeste.
Der er den i gang igjen, Amaryllisen. Den gjorde jobben sin til jul og i romjula. Pyntet opp i kjøkkenvinduet med 4 flotte, røde blomsterklokker. Nydelig var den. De har visnet nå og vart klippet bort en etter en. Stilken kuttet jeg ned også. Så kom det en ny stilk ved siden av som vokste og vokste. I toppen var det en blomsterknopp innpakket i grønt. Vannet fortsatt jorda forsiktig med lite vann sånn dann og vann, men stilken vart kjempehøy. Kan hende den fikk for mye vann. Var egentlig spent på om blomsten ville sprette ut. Men i går skjedde underet. Rødfargen kom til syne inni det grønne skallet. Så nå blir det spennende framover. Må nok muligens støtte opp den lange stilken, så passer litt på. Dessuten gir jeg litt mer vann når blomsten(e) spretter ut, men ikke for mye. For da vil løken råtne. Mette Josteinsdatterhadde også et blogginnlegg om amaryllisen sin i går. I desember skrev jeg: Amaryllisen er i rute
Ja, det må vel kalles mor og barn. Eller den lille er jo faktisk en klonet versjon av den andre. Den store er eldst og liksom mora. Det er den tidligere omtalte julekaktusen min som har eksistert mye lenger enn meg, jeg mener. Jeg arvet den etter min mor, og hun igjen fikk den av SIN mor, altså min mormor. ♦️ Så hadde det seg slik at en dag i høst kom jeg ved et uhell borti krakken den sto på og planta velta. Det resulterte i at ei stor gren falt av. Den ville jeg ikke bare kaste, så tenkte det var verdt et forsøk å sette den i vann og satse på at det vokste ut røtter. Og det skjedde. Der det er liv er det håp Har skrevet om den tidligere også. Absolutt gammel og god Her er den igjen, dagens stjerne Avleggeren ble altså ei plante med røtter, og jeg passet godt på den. Fikk mye vann til å begynne med, sjøl om kaktuser selvsagt skal ha vann bare av og til, men ville at røttene skulle sette seg bra, men ikke drukne. Så det ble en balansegang og et risikoprosjekt, for ante jo ikke åssen det så ut nedi jorda. ♦️ Det var i oktober dette altså starta, og nå er det blitt begynnelsen av januar, og den lever fortsatt. Bank i bordet. Har faktisk fått mange nye blader også. Nå står den, som du ser på bildet, i sin egne hvite potte trygt oppå skjenken, med sitt opphav ved siden av. Måtte det gå bra framover også, både med mor og barn. Tvi, tvi….
Kjøpte den for ei stund sida på Plantasjen. Den røde amaryllisen. Med fire store knopper øverst i toppen på en lang stengel. Og nok en stengel lurer nedi jorda ved siden av. Kanskje det blir blomster på den også…. hvis jeg er heldig. Og kanskje alle de fire blomstene holder seg slik til julekvelden? Uansett er det fint å ha dem i kjøkkenvinduet nå i adventstida. Vakker plante, den amaryllisen. Hippeastrum heter den også. I fjor hadde jeg også en slik fin amaryllis.
Jeg kjøper alltid litt nye planter til jul. Typiske juleplanter. Som får lov til å være sammen med alle de andre plantene mine. Det går i hvitt, for jeg synes at det passer best i stua mi. Skrev om turen til Plantasjen tidligere i dag. Men da fokuserte jeg på snøen som lå i nærheten der. Jeg vil ikke bli beskyldt for å oppsøke dette. Så kom jo snøen her også etter at jeg «jingza», eller manet den fram😆 Det ligger fortsatt noe igjen på bakken i dag sjøl om det igjen har blitt varmegrader. Skikkelig sørpeføre med tendenser til glatte partier, så piggskoa vart med på morgenturen for sikkerhets skyld. 🌲 Men inne er det helt annerledes. Der møtte de nyinnkjøpte blomstene (og de gamle) meg da Barney og jeg ankom stua igjen. Hvit azalea på salongbordet. Tre små, hvite julestjerner som etter hvert skal bli en del av borddekorasjonen. Tre hvite svibler som har fått æren av å stå på spisebordet ved siden av fjærjuletreet. Rareste juletreet? En som jeg ennå ikke har tatt bilde av er amaryllisen som er plassert ved kjøkkenvinduet. Mye av den grunn at den ikke blomstrer ennå. Men det kommer den helt sikkert til å gjøre om ei stund. Hadde en slik en i fjor og i forfjor også: Senere eller tidligere?
Der kom dagen det kunne skje. Det var «innafor» å tenne lysene på grantreet i hagen. Jeg var litt sær og gammeldags på akkurat dette i år også. Ville ikke gjøre som alle butikkene som pynta til jul i slutten av oktober. Ville vente til 1.desember og første søndag i advent. Det er MITT grantre, som jeg egenhendig har planta der. Opprinnelig vart det kjøpt på et hagesenter i Hamar for cirka 7-8 år sida og sto lenge i ei potte på terrassen der. Så flytta jeg til Oslo og alle plantene mine vart så klart med på lasset. 🌲 De første 2 åra her sto det fortsatt i den store potta si utafor inngangen min, og det overlevde vintrene med litt ekstra omsorg som isopor under krukka og godt med snø rundt som isolasjon. Den tredje vinteren fikk det slippe denne tilværelsen. Tok sjansen på å plante det i et hull i bakken i stedet. Angrer ikke på det. Skjøt fort fart og fikk nye, friske skudd, og har nå stått der utafor kjøkkenvinduet i godt og vel to år. 🌲 Men det er første gang det får æren av å være JULETRE. Kjøpte lys på Clas Ohlson for ei stund sida, danderte dem og lot det stå på vent. Klarte ikke å vente til i dag. I går kveld plugget jeg inn kontakta…. og det ble nydelig lys. Jeg ser det både innenfra og utenfra. Og nå er det faktisk også INNAFOR å ha tente lys, etter min mening. Men pynting med nisser og kuler og den slags ting venter jeg med til siste uka før jul. Kanskje tredje søndag i advent blir dagen for slikt…. Slik blir vel kanskje lysfesten og advent. Skal gjøre litt vondt…..eller?
Adventstjerna er tent. Du ser det her. I kjøkkenvinduet i år. En forandring. I fjor sto den i spisestuevinduet. Forandring fryder. Men det koster å pynte. Ikke i form av penger denne gangen, for stjerna er gammel. Det heter visstnok også at «man må lide for skjønnheten». Det gjelder vel en sjøl og ikke pynting i huset, men likevel. Det gjorde vondt. Ser du den høye kaktusen på bildet? Kan ikke unngå det. Den er steingammal. Tror det var en av de første plantene jeg kjøpte, så den har vært med på mange flyttelass. Er nok i hvert fall over 50 år gammel, for hadde helt sikkert levd ei stund i butikken før den kom til meg. 💥 Kaktusen har faktisk vokst ganske mye siden da, sjøl om det går sakte. Og den har pigger, slik som kaktuser skal ha. Masse små pigger. Det fikk jeg føle da jeg skulle flytte den i går, slik at stjerna kunne få plassen. Lang og vinglete er den, så da vet du hva som skjedde. Den velva. Og automatisk…… med innebygd og medfødt refleks, tok jeg i mot den med begge henda😝 💥 Ja, du skjønner….. Fingra mine vart som en kaktus. Fram med pinsett for å fjerne det meste. Men nesten helt håpløst. Hadde kanskje vært enklere hvis piggene var litt større. Men da hadde det til gjengjeld vært vondere kan jeg tenke meg. Den ser jo så uskyldig ut med den fine «pelsen» på overflata. Men under der skjuler ondskapen seg. Men jeg overlevde. De fleste piggene er borte fra fingrene nå, kaktusen har fått ny plass, og ikke minst er den lysende stjerna i fokus noen uker. Så skal jeg huske på å være mer forsiktig neste gang jeg flytter kaktusen. PS Jeg vet ikke hva denne kaktusen heter. Vet du?
