Hvorfor blogger jeg? Tør jeg egentlig å blogge?

Må begynne i det små med hund og blomster og natur og sånn, tenkte jeg for 3 uker siden….Så får vi se om jeg klarer å åpne døra mer etter hvert. Sånn  startet det.

Det blir nesten bare for meg selv, mente jeg. Var jo forholdsvis anonym, da jeg bare hadde 10 lesere de første dagene. Og det føltes greit. Så begynte jeg å utforske litt.

Jeg så på andres blogger, skrev kommentarer hvis jeg likte det jeg leste, og ikke minst la jeg dem til i lista “Blogger jeg følger”.

Det var vel noen som ble obs på meg da, og kanskje la meg til i si liste også. Det er fint med den statistikken som viser dette og mye annet.

Og det går sakte framover. Prøver å ha innlegg hver dag…og bilder.

Jeg har vel egentlig alltid hatt litt skrivekløe, selv om jeg aldri har sett på meg selv som særlig god til å skrive. Skrivinga mi  har stort sett bestått av notater i skole- og studiesammenheng, dagboknotater i almanakken i stikkordsform og beskjeder på gule Postit-lapper på jobben.
Det kan jo nevnes at jeg var den på jobben som skrev mest beskjeder og lapper 

I situasjoner hvor jeg har hatt utfordringer enten privat eller på jobb i løpet av livet, har jeg faktisk brukt skriving som terapi. Det fungerte for meg. Det er min måte å komme meg gjennom situasjonen på, i tillegg til eventuelle samtaler.

Jeg er sånn laga at jeg må ha fakta og følelser på papiret for å tenke klarere. Det er faktisk ikke bare i sånne situasjoner det gjelder. Jeg er også “listoman”, som jeg ynder å kalle meg.
Jeg er avhengig av å skrive huskelister før turer og større begivenheter f.eks.

Roen senker seg da over meg. Jeg slipper å ha det jeg skal huske i hodet. Jeg har det jo på papiret…..og da kan jeg i mellomtiden bruke hjernen til annen tankevirksomhet. Jeg har alltid vært sånn, og kommer alltid til å være sånn, så lenge jeg makter å skrive…..

Jeg kan være arvelig belastet. Faren min skrev mye. Jeg har mange sider med fortellinger fra hans liv, særlig fra barndom og ungdom. Han drev med slektsgranskning og skrev i tillegg ned hendelser som hadde betydning for ham, og som han tenkte kunne ha historisk interesse for oss. Det må være der jeg har det fra.

Men så var det dette med å tørre da…..Nå har jeg som sagt drevet med blogginga i snart en måned, og synes fortsatt at det er morsomt. Jeg gjør det  mest for meg selv, men synes det er artig at andre leser det jeg legger ut, selv om det er en litt skremmende tanke.

Men er den tanken egentlig falsk beskjedenhet? Er jeg egentlig ute etter oppmerksomhet? Hvis jeg ikke ville at andre skulle lese det, kunne jeg jo bare skrive dagbok, ha lås på og legge den i skuffen….hm….

Jeg fortsetter så lenge jeg har glede av det og har noe å skrive om, tenker jeg…..Det er en fin hobby, da, for pensjonisten….bare det ikke tar så overhånd at det går ut over bikkja og husstellet, barn og barnebarn Jeg kan være rimelig intens når jeg starter prosjekter. Så vi får se……