Jeg bodde i en horisontaldelt tomannsbolig. Leiligheta mi var i andre etasje. Jeg leide ut første etasje. Det fungerte bra. Leietakerne var snille og greie og betalte leia. Jeg hadde forskjellige leietakere den tiden jeg eide huset og vil si at jeg var fornøyd med alle.

Det var smart økonomisk å bo i samme hus hvor jeg leide ut, samtidig som jeg hadde en viss kontroll.

Det skal sies at det er ansvar å eie hus og hage. Det er alltid nok å vedlikeholde. Jeg ble vant til livsstilen, men var i mange tilfeller avhengig av hjelp for å få gjort de vanskeligste oppgaver. Det kunne være så mangt, og mye var tungt. Og ekstra mye ble det på grunn av stort hus og 2 etasjer og loft og kjeller. Og mindre å gjøre ville det ikke bli med årene, og jeg ble ikke akkurat yngre. Men jeg skjøv tanken til side.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er alltid greit å ha noen utenfra til å se på situasjonen. Det er lett å ta på skylapper når man sitter midt oppi det. Barna mine så situasjonen og foreslo forsiktig at jeg kanskje burde se meg om etter en leilighet på sikt. Jeg ville jo ikke bli yngre med åra, og det ville være fordel å flytte før jeg ble så “krakate” (som vi sier på Hedmarken) at jeg måtte ha hjelp til absolutt alt. Jeg takket for omtanken, men det var litt fjernt der og da, og jeg mener å huske at jeg var bare 63 år da forslaget ble fremsatt.

De sådde et frø. Hjernen jobbet med saken mer og mer. Fra å være “umulig” ble det til “kanskje” og videre til “muligens sondere leilighetsmarkedet?”

Det var mange fristelser der ute, og jeg hadde visse krav om himmelutsikt og litt til, men selvsagt ikke for mange krav, for det ville bli dyrt. Det var mange nybygg på gang fra da og utover, og det føltes mer fristende, for da ville jeg få lengre tid på meg til å rydde og flytte. 

Det måtte bli leilighet eventuelt. Jeg var på noen møter hvor prosjekterte bygg ble presentert. Fristende og dyrt. Vente.

Men jeg tenkte og tenkte og begynt å rydde og selge og forberedte meg på den måten. En gang skulle det jo skje.

Etter å ha tenkt enda mer tok jeg kontakt med eiendomsmegler. Nå var de godt i gang med bygging av det mest aktuelle bygget, og mange leiligheter var solgt. Men noen sto usolgt. Da ble det nok en gang valgets kval. Første etasje eller lenger opp? Hvor stor trengte jeg? Jeg tenkte meg nøye om før jeg valgte og da var det gjort. Har ikke angret. Så valget var riktig.

Da startet en ny prosess. Tenk på alle de tingene jeg måtte kvitte meg med! Jeg hadde jo så god plass til å samle på ting, og det er faktisk sånn det fungerer at all tilgjengelig plass benyttes. Nå hadde jeg en jobb å gjøre. Økonomisk som jeg er, ville jeg ikke bare kaste og gi bort alt det overflødige. Så jeg solgte på Finn.no, holdt garasjesalg og deltok på loppis nedi byen. Jeg må innrømme at det var moro også, da. Kremmergenet mitt, det. Se innlegg om det HER. 

Det var godt å ha 8 måneder på seg til å rydde og ordne. Da det nærmet seg tilkalte jeg et lokalt musikkorps som hentet resten av eiendeler som ikke skulle være med til den nye leiligheta.

I 2016 skjedde det. Ingen vei tilbake. Leilighet i stedet for et helt hus. God følelse. 

Masse fordeler. Egentlig bare fordeler for meg. Jeg har ikke angret en dag og finner pr i dag ingen ulemper sammenlignet med tidligere bopel. 

Valget ble tatt tidsnok til å kunne ordne mye av prosessen selv, og takk til barna for det.

Det er jo også en stor fordel for dem å ikke ha måttet bære ut både meg og møbler og alt som er, tenker jeg 😉 Det kunne blitt aktuelt hvis jeg hadde drøyet det en god del lenger….

Her blir det leilighet!

Og her solgte jeg da noen av alle tinga mine 🙂 Moro var det uansett!