Jeg har visstnok bursdag i dag. Jeg har blitt hele 68 år. Nesten olding. Føler meg ikke sånn.

Jeg liker å mene at det ikke betyr så mye for meg, det å feire bursdagen min. “Det er da itte så viktig…”. Liker ikke oppstuss.

Hvis jeg ikke hadde fått noe oppmerksomhet, hadde jeg nok blitt litt furten. Men det har aldri skjedd.

Jeg har alltid fått mer eller mindre oppmerksomhet på bursdagen min, om jeg ville eller ei.

I barndommen var det mor som stelte i stand bursdagsfest for meg med venner og klassekamerater. Det var eventyrbrus, bløtkake, sjokoladekake og gele med vaniljesaus. Egentlig ikke så mye annerledes enn i dag? Disse selskapene foregikk på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.

I dag har vi Facebook. Der kunne jeg ha valgt å ikke oppgi fødselsdato, men er tydeligvis såpass pr-kåt at jeg vil at andre skal vite når jeg har bursdag. Det må da være derfor? Ingen grunn ellers til å oppgi det? Ikke vet jeg.

Det vil nå hagle inn med gratulasjoner på fjesboka fra folk jeg kjenner og folk jeg nesten ikke kjenner. Koselig det. Men det hadde kanskje vært enda koseligere å få gratulasjoner hvis folk ikke ble minnet på det. Disse er folk som husker datoen min helt av seg selv!  Jeg kunne jo ha testet ut det ved å slette fødselsdatoen på Facebook 😉

Jeg har en bekjent som har det på den måten. De gratulasjonene han får i løpet av dagen er fra en nær krets av familie og venner som husker den viktige datoen hans. Det skal sies at han er på Facebook. Men han har ikke oppgitt fødselsdato. Da blir det som i gamle dager.

Angående feiring i moden alder, så er det  barna mine som er veldig opptatt av at jeg skal ha en fin dag. Dattera lager gjerne i stand feiring på forskudd eller etterskudd for at det skal markeres, hvis vi ikke kan treffes på dagen. Det er jo kjempekoselig. Setter veldig stor pris på den omsorgen. De kan nesten bli skuffet hvis jeg sier at “Det er da itte så nøye…” 

Så da ble det litt feiring på forhånd i år også da, takket være dem. Heldige meg. Se HER.

Bildet tatt av undertegnede i 2016.