Vi var oppe tidlig på morran til oss å være, og dagens første luftetur foregikk i 8-tida. Fellesferie for arbeidende folk, så stille i nabolaget. De er vel på hytter, i syden eller på båttur, tenker jeg. Bikkjene deres er nok med dem, eller på kennel. Så altså ekstremt stille og rolig der vi vandret bortover veien.
Plutselig så jeg noe brunt i sidesynet. Hun sto helt stille. Hadde oppdaget oss før vi så henne. Sto fortsatt rolig den tida det tok for meg å få somla opp mobilen fra lomma og knipsa. Takk, kjære rådyr for at du var så tålmodig, for med min trege reaksjon var det ikke en selvfølge at bildet ville blitt som du ser her.
Barney og jeg fortsatte bortover veien og på returen så vi henne igjen, litt lenger framme. Og ikke bare henne. Hun hadde kalv. Et enda bedre fotomotiv. Men som jeg så ofte opplever på turer som er en kombinasjon av fotografering og hundelufting, skjærer det seg.
Barney i ene hånda og telefonen i den andre er ikke alltid en lur kombo. Akkurat slik var det her. Jeg filmet, men plutselig fant puddelen ut at han skulle ut i grøfta på andre sida, og vipps så hadde sjølsagt ikke jeg kontroll på filminga lenger.
Det vart banning og vinglete kameraføring og fokuset helt andre steder enn på de to skjønnhetene foran oss.
Men jeg studerte filmen og fant et halvt sekunds sekvens med mor og barn, tok skjermbilde mens filmen rulla, og resultatet ser du under her. Bevis greit nok. Rådyrkalven og snurten av mamman. Ikke akkurat et blinkskudd.
Nå er det ikke helt krise, for det er mange rådyr i skogen vår. Så ser dem titt og ofte, men ofte vanskelig å få tatt bilde på nært hold.
Båndtvang for en grunn
Ikke akkurat blinkskudd…men
Synes bildene ble bra jeg, forholdene tatt i betraktning. Ikke lett å fange øyeblikket år en har med seg hund i bånd.
Takk skal du ha😅