Dette er også et liv. Det er faktisk mye slikt liv i stua mi. Blitt så mange planter her at jeg snart ikke får plass sjøl. Noen har vokst meg langt over hodet også. Blant annet ei stor palme som rekker helt oppi taket.
Denne småttingen øverst her er liten. Den kan karakteriseres som en baby, men absolutt ikke nyfødt. Jeg var lenge i tvil om den skulle overleve sine første dager og uker, sjøl om jeg prøvde å stelle så godt med den som jeg kunne.
Jeg har «laget» den sjøl.
Kunne like gjerne ha havna livløs i søpla, men jeg tok grep.
Se på bildet rett under herEt uhell gjorde at den fine, gamle julekaktusen min mistet flere lange grener. Veldig synd, for dette er den kjæreste planta jeg har. Arvet den etter mor og far, som igjen hadde arvet den etter min mormor. Skikkelig gammel og staselig. Så den passer jeg godt på. Se bilde av den rett under det andre. Der i full blomst. Og her et innlegg om den:
Absolutt gammel og god

Nederst på sida ser du den spede begynnelse av prosessen for et par måneder siden. Jeg hadde dytta de avrevne grenene oppi ei potte med jord og vannet skikkelig godt. Jeg lot det være konstant vått i jorda, sjøl om det vanligvis ikke er å anbefale for kaktusplanter, men nå skulle grenene forhåpentligvis etablere  røtter, så da måtte det til. Var i hvert fall verdt forsøket. Alternativet var søppelkassa.
♦️
Så da gikk ukene, jeg passa på babyen, så til den hver dag der ved kjøkkenvinduet. Var det sneven av nye blader? Det var faktisk det. Og hvis du igjen kikker på det øverste bildet, ser du mange nye bladskudd. Jippi, kaktusen lever. Og jeg har fått en ny plante. Men OBS, jeg må fortsatt passe på den opp gjennom barneårene, før den kan klare seg litt mer på egenhenhånd med kun litt vann sånn av og til, slik som hu mora borti kroken. Hu er jo egentlig mora, sjøl om a er mye eldre enn meg. Planter er fint innretta slik. Alder ingen hindring for avleggere som vokser opp.

Her er den igjen, dagens stjerne.