25. mars 2020. Hadde et blogginnlegg den dagen. Litt rart å tenke på nå at det var som det var med den pandemien. Og heldigvis visste vi ikke da hvor langvarig det ville bli…..
Her gjengir jeg tankene mine den dagen:
Avstand her og avstand der og avstand på alle måter og i ulike tolkninger.
Avstand har fått en ny betydning den siste tida.
Det vet vi forhåpentligvis alle.
En annen ting er hva vi sjøl tolker som avstand.
Eller riktig avstand.
1 meter her og 2 meter der.
Og gjerne flere hundre meter.
Eller være helt alene.
Det er det beste.
Rart.
Ikke lenge siden nærhet var det beste for oss.
Kos og klem og kyss.
Nærhet.
Farlig nå.
Rart, men blir merkelig nok vant til det.
Vi er tilpasningsdyktige vesener.
De fleste av oss.
Heldigvis.
Trygt å være på balkongen oppi fjerde etasje.
Trygt å gå tur med hunden også.
Hvis alene ute.
Eller nesten alene.
Avstand.
Tok et bilde nå.
Avstand.
Hamarkatedralen i glasshuset sitt.
Domkirkeruinene.
Mjøsa.
Utsikten over taket foran meg.
Fra balkongen min.
Fint fra avstand også.
Men dårlig bilde 😉
Gamle tanker, men jeg syns fortsatt det er feil å trø noen for nære….! Jeg som før elska å klemme, er nå blitt litt “skada” og reservert…! Klem <3
Ja, er slik jeg også. Og noen ganger synes jeg det er helt greit. Var kanskje litt mye klemme-hilsning etter min smak før pandemien🤗