Vi gikk ikke den vanlige ruta hjemmefra til skogen den dagen det blåste så fælt her. Jeg tør ikke det. Er redd for at Barney og jeg skal få store kvister, grener eller hele trær i huet.
Det svaier og suser bra oppi trollskogen når vinden herjer.
Så her om dagen da det sto på som verst, valgte vi noen av de andre rutene våre. Og takk for det!
På morraskvisten i går var det vindstille og sol. Nydelig høstvær. Og vi tok igjen fatt på den vanlige turen mot skogen. Hadde ikke gått lange stubben før dette synet møtte oss. Virker som om Barney lurte fælt også. Hvor skal vi gå? Dette er jo stien vår!
To kjemper av noen gamle og kanskje daue furutrær hadde knekt og falt rett over stien vår.
Glad for at vi ikke var akkurat der da det skjedde.
Barney var tilsynelatende ivrig på å få til videre ferd på stien, men jeg kapitulerte. Dette vart for vanskelig for a gamlemor. Heldigvis vet vi om andre veier, så vi snudde. Helt greit for Barney. Samme hvor han blir dratt med hvis han bare får lukte og utforske.
Kan forresten lett forestille meg hvilket brak som hørtes i skogen da dette skjedde. Da de to trærne dundra i bakken altså.
Den enklere veien vi tok var heller ikke uten spor etter vindkastene. Denne furua hadde mista ei stor gren i løpet av uværet
Men for ikke å krisemaksimere, må jeg si til deg som bor på steder i landet hvor vindkast og vær er av en langt hardere kategori enn her på Østlandet; at dette er vel bare småtteri
Mye krefter i sving i vindkastene ja.
Ja, skikkelig, og her jeg bor er på ingen måte det verste stedet. Men i dag er det vindstille, da.