Nabo A og jeg skulle på musikal-generalprøve. Hadde fått tak i billetter og tok trikketur ned til sentrum, nærmere bestemt Majorstuen….eller Majorstua, som jeg sier.
Da vi først hadde bestemt oss for et slikt avbrekk i hverdagen, ville vi også innta et måltid i nærheten av Chateau Neuf hvor forestillingen skulle foregå. 

Nabo A lette fram alternativer, og valget falt på Valkyrien restaurant. Mye på grunn av at vi ønsket et sted hvor vi fikk maten fort, at det befant seg på spaserturen mellom trikkeholdeplassen og Chateau Neuf og at det samtidig var godt nok. Jeg kan gi deg litt informasjon om stedet, via Wikipedia:
Valkyrien restaurant, på folkemunne kalt «Valken» eller «Valka»er et tradisjonsrikt spisested på Majorstuen i Oslo. Det åpnet dørene 3. juli 1928 under navnet Valkyrjen Restaurant, med Ingvar Strand som bestyrer. Stedet omtales som en av Vestkantens få gjenværende brune kaféer.Det er kjent fra Elling-filmene, og har gitt navn til musikkgruppen Valkyrien Allstars.

Stedet sammenlignes med andre tradisjonsrike spisesteder i Oslo, som Schrøder og Dovrehallen. Valkyrien er en såkalt brun kafé som kjennetegnes av «tungt, brunt interiør med båser og sofaer, enkle trebord». Lokalene ble ødelagt av brann 5. april 1972, men ble senere pusset opp og Valkyrien gjenåpnet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

En fotomontasje av interiørbilder fra Valkyrien. Skikkelig stilig, brunt og nostalgisk. Det var ikke mange gjester der da vi ankom nærmere klokka fem på tirsdagskvelden. Men som jeg leste på Wikipedia, er det skikkelig mye historie i vegga der, og hadde jeg lest det på forhånd, ville jeg nok blitt mer andektig.
♦️
Husker at det sto «Flesk og duppe» på menyen. Og skjønner hvorfor, for det var der Elling spiste denne retten i filmen. Vi valgte for lettvinthets skyld dagens meny. Måtte spise fort, for litt dårlig tid før forestillingen. Valgte stekt rødspette med kokte poteter, salat og remulade. Like nostalgisk som restauranten. Se bildet. Ikke gourmetmåltid, men mat som var grei nok. Skikkelig artig at det også var 70-talls vri med enkel salat og Thousand Island dressing. Ikke for å være kritisk, men maten passa til tidskoloritten i lokalene. Var godt, da.