På morgenturen med Barney var det stille. Veldig stille. Klokka var alt blitt halv ti.

Det er lørdag før palmesøndag.

Vi gikk delvis langsmed veier hvor det går biler til vanlig.

Ikke EN bil å sjå.
Ingen som skulle på butikken. Ingen som skulle på trening. Ingen som skulle på besøk.

Dødsens stille.
Nesten.
En plogformasjon av gjess var den første lyden og det første tegnet til liv.

Så kom skogsdua.
Eller…den satt der.
I toppen av bjørka.

Koselig klukkelyd som hørtes ekstra godt i dag.
Og en veldig hyggelig lyd.
En lyd av vår og håp.

Pent vær og lite vind.
Fint å være ute med hunden.
Ro i sjela. Frisk luft.
Forhåpentligvis uten farlig virus.
Ingen mennesker å sjå. Ganske trygt.

Er folk på hytta likevel?

Tror ikke det. Håper ikke det. Det bare virker sånn. Det er så stille. Like stille, og faktisk enda mer stille enn en normal lørdag før palmesøndag.

Så inn igjen, sette på kaffen, smøre et par brødskiver og sette på nyhetene på TV.
Så er det i gang igjen med den daglige dosen informasjon.
Og informasjon trengs.
Jeg må ha stadige påminnelser for ikke å falle tilbake til gamle vaner.
Gamle vaner som jeg håper snart blir normale igjen.
Som jeg får lov til å gjøre………

Ingen ute…men åssen er det inne?
Hadde et innlegg om det for noen dager siden…..

Er det noen folk og bikkjer der inne?

Og hvordan er det med deg? Kommer du deg ut på tur?