Rare greier, dette med nyttårsaften, ettertenksomhet og behov for framsynthet.

For 2 dager siden bikka det over til et nytt år igjen. Prøver å tenke at det er tilfeldigheter som gjør at akkurat dette er et skille, men egentlig ikke er det likevel. Det er vi mennesker sjøl som gjør så mye ut av dette skiftet fra det ene til det andre året. Hunden min Barney og andre dyr merker ikke forskjell. Bortsett fra det bråkete og blinkende fyrverkeriet, da, som de fleste av dem misliker.
Det med ettertenksomhet og tilbakeblikk tar jeg tak i her nå. Jeg fant et tilsvarende innlegg fra overgangen 2018 til 2019.
Litt artig (for meg sjøl i alle fall) å lese hva jeg tenkte da. Ganske likt, eller? Her har jeg limt inn et  blogginnlegg fra 2.januar 2019:

Er det ikke alltid sånn? De siste dagene i et år blir jeg ettertenksom og forventningsfull. Selv om det i følge kalenderen er et nytt år med et nytt navn (les tall), er det jo egentlig ikke så mye å styre med? Dagene kommer og dagene går og de er forskjellige, men ser jeg det ut i fra naturens synspunkt så er alle likestilt. Været endrer seg, men det er ikke avhengig av om det er julaften eller nyttårsaften eller 17.mai for den saks skyld.

Hvis jeg hadde bodd i ei hytte langt innpå fjellet eller i skogen langt unna folk og trafikk, ville heller ikke jeg merket forskjell på de forskjellige merkedagene. Det er vi som gjør dagene til det de er og det er vi som skaper forventninger og dermed framskaffer både skuffelser og frustrasjon og enorm glede.

Derfor. Egentlig er det ikke forskjell på 31.desember og la si 1. eller 2. januar sånn sett. Men det er vel ok at vi gjør dagene litt forskjellige? Det blir mer liv og variasjon gjennom året. Det er tross alt 365 av dem.

Men. Det jeg da vil fram til: Jeg må ikke ha alt for mange forventninger om å endre meg sjøl og/eller omverdenen fordi om jeg trer inn i et nytt år! Greit å ha et veiskille for å ta grep i ting, men ikke la det bli en hemsko.