På denne mørke tida av året er det vanskelig å få til hundelufteturer bare i dagslys. Men kunstig lys er det, så vi går aldri i mørket. For det meste holder vi oss langs veien på kveldsturen. Redd for mørket i skogen, kanskje? Er nå uansett trygg med «vaktbikkja» ved min side, sjøl om puddelen kanskje ikke ser veldig skremmende ut.
I går kveld gikk vi en annen vei. Faktisk opp mot skogen, men i en lysbelagt gangvei. Koselig vinterlandskap.
Litt lenger oppi bakken observerte vi en stor, svart hund og en «telefonfokusert» mann. Begge sto stille. Barney stoppet og jeg stoppet også. Ventet på ham. Hunder stusser når skapninger stopper opp. Trussel der framme? Men han var bare avventende nysgjerrig, så jeg på kroppsspråket. Den andre hunden vart mer skeptisk. Lutende nakke. Dette så mannen, og da han fjernet seg fra telefonen, fortsatte å gå nedover bakken og så etter hvert passerte oss, kom han med en kommentar som jeg stussa over, ble irritert for, og ikke minst glad for at jeg klarte å reagere på sporenstreks.
♦️
«Du vet at å stoppe opp slik virker provoserende på en hund?», presterte han irritert å si. Hva i all verden, tenkte jeg. Og heldigvis var jeg mer snarrådig enn vanlig, da jeg rakk å svare i det han hastet forbi oss: «Det var faktisk DERE som sto stille først». At jeg turte. Mørkt var det. Skog var det. Ikke visste jeg hva slags type dette var, og i tillegg hadde han større bikkje enn meg.Tenkte jeg etterpå. Noen ganger er det nok greit å holde kjeft og ikke være så snartenkt og munnrapp. Men heldigvis gikk det greit. Han svarte meg faktisk. «Beklager….det så jeg ikke».
Da, så. Godtatt. Ferdig med den saken. Vart bare et lite blogginnlegg av det.