Du vil vel høre resten?

Når jeg nå starter å skrive, vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal skrive om, men kommer vel på ting etter hvert 😉 Hjernen fungerer som regel slik.

Jeg lovte dere mer OL. Og jeg lovte i går mer detaljer om de fremmede overnattingsgjestene. Her kommer det.

Foreldrene til kortbaneløper Amy Peterson bodde hos oss. Veldig trivelig og minneverdig. Det er kanskje lurt at du får med deg første del av historien for å skjønne sammenhengen.  HER er den.

Så altså, da kom jeg meg på kortbaneløp for første gang i livet. Og uten å være FOR kjendisjagende og skrytende, må jeg innrømme at det var ekstra stas med “ikke så vanlige” amerikanere. Men at det var foreldrene til en av medaljevinnerne som overnattet hos oss i bortimot ei uke. Og ikke nok med det. De var kjempetrivelige. 

Selv om de hadde eget soverom med bad og garderobe, spiste de frokost sammen med oss. Som oftest fikk de spise alene, men jeg ordnet all mat på forhånd. Jeg anrettet pålegg på asjetter i kjøleskapet blant annet. Så det skulle bli lettvint for dem. Og litt hotellaktig 😉

De var så klart ofte ute “på livet” i byen om kveldene, og spiste middag der. Men det hendte at vi samlet oss i TV-kroken og så på OL-sendinger, samt pratet om mangt og mye.

Det var veldig fint både for oss og barna å få praktisert engelsken, samt høre om deres liv “over there”. En eller begge var av norsk avstamning. Det var interessant å observere at de hadde visse norske gloser innarbeidet. De brukte både “lefse” og “lutefisk”. Og det var ikke på grunn av at de nå var i Norge. Det var i deres vokabular.

Jeg kan nevne en spesiell episode. Jeg holdt på med rydding etter frokost på kjøkkenet. De var ute i entreen og forberedte seg på å gå ut i kulda. Det var nemlig veldig kaldt disse OL-dagene. De småpratet der ute. Hun strevde nok litt med å få på seg støvlettene. For plutselig hørte jeg: “Uffameg!” på klingende norsk. Det var tydeligvis også et ord som hadde blitt overlevert fra tidligere generasjoner. Morsomt. Vi snakket om det på kvelden da de kom tilbake.

Vi traff Amy også, hjemme hos oss, men som sagt bodde hun i deltagerlandsbyen. Jeg har et bilde av henne fra stua vår, som barna våre også er med på. Velger å ikke vise det, da jeg ikke har spurt dem. Under her har jeg i stedet lånt 2 bilder fra nettet, som viser henne i aksjon på isen.

SALT LAKE CITY, UT - FEBRUARY 13: Amy Peterson #183 of the USA competes in the women's 1500m speed skating preliminary round during the Salt Lake City Winter Olympic Games on February 13, 2002 in Salt Lake City, Utah. (Photo by Donald Miralle/Getty Images)

20 Dec 2001: Amy Peterson of the USA skating during the women's Short Track trials for the US Short Track Speed Skating Olympic Team of the 2002 Salt Lake City Olympic Winter Games at the Utah Olympic Oval in Kearns, Utah. Digital Image. Mandatory Credit: Robert Laberge/Getty Images

Hun fikk 2 medaljer på Hamar i OL 1994. Bronse på 500 meter og bronse på stafett.

Hun deltok forøvrig i hele 5 OL i sin karriere. Det første i 1988. Det siste i 2002.

Så nevnte jeg franskmenn. Da amerikanerne hadde dratt, ble et fransk ektepar innlosjert hos oss. Nå husker jeg ikke navnet på dem, og heller ikke så mange detaljer om dem. Skal se om det demrer når jeg begynner å skrive.

Gjorde ikke det, gitt. Når jeg tenker litt kan kanskje årsaken være at de kun snakket fransk. Husker ikke helt. Kan jo noen ord fransk, men ikke nok for en fornuftig samtale 😉 Angret kanskje der og da at jeg ikke gikk hardere inn for å lære språket godt da jeg hadde muligheten på videregående, eller gymnaset som det het den gang. Jaja. Det kan jo også være at de ikke var så interessert i å sosialisere seg med vertskapet. Men mat fikk de, og seng fikk de, hyggelige og høflige var de, og sønnen deres var kortbaneløper på det franske landslaget. Såpass vet jeg. Hadde jeg spurt noen i familien om dette, hadde jeg sikkert kunnet gi flere detaljer, men er det så nøye…..

Opplevelsen med OL ble for meg et hakk mer spesiell enn bare å sitte foran tv og se på øvelsene. Og da ville jeg mest sannsynlig ikke ha fulgt med på kortbaneløp heller. Takk til de amerikanske og franske gjestene for en minnerik opplevelse. Selvsagt i tillegg til selve OL-eventyret. Det var magisk!

 

 

 

4 kommentarer
    1. Så artig. Skjønner at det kanskje ikke ble så enkelt å kommunisere med franskmenn. 😉 Jeg hadde også lyst til å lære fransk, men det ble aldri til at jeg lærte meg det.
      Koselig å lese! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg