Stakkars georginer. Det er ikke greit å være dem for tida. I går var det minus 0,5 grader da jeg sto opp. Kan nok ha vært en grad eller to kaldere i løpet av natta. Gadd ikke å sjekke på Max/Min-termometeret. Har et annet «måleinstrument» for om det er kulde- eller varmegrader ute. Georginene mine. Har bare to i år. Og de er gule. Vart slik i år. Velger ofte gule blomster.
♦️
Den ene står i et bed ved inngangen og den andre i ei potte i samme område. Du ser dem på bildene. Hvorfor jeg bruker dem som instrument på kuldemåling? De tåler ikke kulde. Jeg ser at noen georginer hos naboene har «tatt kvelden» allerede, så har kanskje vært litt lunere der mine er så heldige å befinne seg.
Georginer er følsomme for frost og klarer ikke å overvintre i bedene. De må i stedet graves opp og oppbevares på et frostfritt sted. Den første frosten pleier å komme i oktober i mesteparten av landet. Da har georginene gjort sitt for sesongen (Nelsongarden)
♦️ Jeg tar ikke jobben med å oppbevare knollene til neste vår. Har ingen plass å ha dem for tida heller. Kjellerboden er midlertidig borte på grunn av oversvømmelsen som var. Kjøper heller nye planter til neste år. Hvis du ser nøye på det nederste bildet, kan du observere at noen av toppbladene har kjent på kulda allerede. Spennende å sjå hvor lenge resten holder stand. De er jo fortsatt så vakre, så det er trist at de plutselig dør. Mange knopper er det også, så livsvilje er det absolutt. Derfor ekstra trist å vite at de snart er borte.
♦️
Jeg har skriverier om sommerblomster i høsten fra tidligere også. Her er ett fra 2018 hvor jeg tydeligvis syntes det var stas at sommerblomsten fortsatt holdt stand i september. Det skal sies at den planta benfant seg på Hamar. Er som regel litt lavere temperatur der enn her i Oslo, så kan jo være en grunn til at jeg syntes det var stort.
Blogger SOLLIV fant gull her om dagen. Det å finne gull.
Det inspirerte meg til å vise gullet som jeg fant.
Og ikke bare gull.
Men rett og slett gull og grønne skoger.
Eller gull i grønne skoger.
Etter som man ser det.
For meg er opplevelsen og synet GULL Toppen av Hundesletta på Ekeberg. Utsikt mot byen nedi der. Og Holmenkollåsen og Nordmarka bakenfor. Og det fantastisk vakre fargespillet i trærne.
Og bakken.
Videre inn i skogen.
Retter opp ryggen.
Kneiser med nakken
Og ser opp
Vakkert gull mot høstklar, blå himmel
Bare vakkert
Og ut på veien
Ikke dårligere der
Jeg bare elsker de høstfargene
Jeg er høst
Både i mentalitet, alder og fargepalett
Garantert
Sjå på han, da. Som skapt for å være i høstskogen. Brun og fin og matcher de varme høstfargene. Tror han liker det også. Er det ikke slik at dyr intuitivt gjerne vil blende inn med omgivelsene? For å føle seg trygge og ikke bli sett av fiendene. Akkurat her vart han litt for tydelig, for plasserte ham i sola og redigerte fokus på ham i ettertid.
Store norske leksikon skriver dette om Kamuflasje.
Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo skriver også om Kamuflasje.
♦️
Nå har kanskje ikke puddelen Barney beholdt det grunnleggende kamuflasjeinnstinktet som ville dyr har. Han er FOR påvirket av mennesker. Men hvem vet. Hvis han fikk muligheten til å teste det, så kan hende at han hadde søkt nettopp mot terreng hvor han kunne blende inn med omgivelsene. Slik som på bildet. Det er mye brun farge i skogen hvor han kunne gjemme seg. Dette er forresten ikke det beste eksempelet.
♦️
Men fargeharmoni er det. Varme høstfarger. Tror likevel ikke at han bryr seg om slikt jåleri. Men tilbake til kamuflasje. Kan nok hende at han har sneven av den egenskapen, om den så bare ligger latent. Vet ikke helt. Under er et tidligere bilde fra april i år hvor han i hvert fall går i ett med terrenget. Nesten……
En ny type Yatzy. Jeg hadde i hvert fall ikke sett den før. Yngste barnebarn hadde det med seg til meg. Vi skulle være sammen noen timer igjen, og greit med litt variasjon i aktiviteter.
Først vart det som vanlig tur med Barney i skog og på sletta på morran. Samtidig besøkte vi også hestene oppå der. Eget innlegg ble skrevet om det.
Fint høstvær var det, så kunne ha vært ute hele dagen vi så klart, men valgte å være litt inne også.
♦️
Artig at Yngste barnebarn har blitt så stor at vi kan spille både kortspill og Yatzy sammen. Moro er det også, for hun kan reglene. Vi spilte først kortspillet «Idiot», og vant hver vår gang. Etterpå gikk vi over til Yatzy. Eller egentlig en Yatzy-variant som heter Maxi Duckzy. Det spesielle her er de røde brikkene og at det er 6 terninger.
♦️
Innviklet å forklare, men forholdsvis kort fortalt kan du samle røde brikker ved å unnlate å bruke alle 3 kastene du har rett på hver gang det er din tur. For hvert kast du sparer, får du en rød brikke. Disse kan så brukes senere for å kaste mer enn de tre du har rett på hver gang. Veldig godt gjort hvis du skjønte det etter denne rare, korte forklaringen🫣
♦️
Uansett så var denne Yatzy-varianten morsommere enn den originale, synes jeg da. Og vi koste oss med dette også vi. Vi så gjennom vinduene at det fortsatt var veldig fint vær ute, så vi tok på oss litt mer klær og beveget oss ut. Barney fikk så klart være med. Det er ikke helt nødvendig å ta den endelige rakinga av løv ennå på plenen, for det er veldig mange blader igjen på trærne. De kommer helt sikkert til å falle ned, slik som de alltid gjør etter hvert. Men likevel henta vi plastsekker og river og starta rakinga.
♦️
Vi fylte faktisk 2 store plastsekker før vi ga oss, så noe av høstjobben med løvet er unnagjort. Bra å få hjelp. Blir nok helt sikkert mulighet for mer jobbing når resten av løvet har falt ned om ei stund. Går nok den veien i år også, så trærne kan stå der med bare kvister og grener klare til å ta i mot snøen og kulda. Hesten, hunden og menneskebarnet
Vil du ikke leke med meg?
Se her da, lille rare krøllete hest….eller er du en hund?
Åh, ja….en puddel….
Kan vi leke likevel? Hei, lille hest….nei jeg mener hund….puddel var du visst.
Og du heter Barney, ja.
Takk for at du vil hilse på meg.
Jeg skulle gjerne hatt litt av det graset på andre sida av gjerdet.
Er det mulig? Skal sjå om jeg får det til, sa Barney. Vent litt.
Har en plan. Redningen er på vei, kjære hest. Jeg fant en løsning, sa Barney. Her er venninna mi, hun har 2 hender som kan brukes til å plukke gras med. Smart, ikke sant?
Så værsågod, kjære nye venn.
Var det godt? Takktakk, kjære puddel og menneskebarn, sa hesten….tenker jeg.
Og der var det jammen en hest til som ville ha graset på andre sida av gjerdet også.
Barney og Yngste barnebarn trår til.
Og alle 4 virka fornøyd.
To hester, en puddel og et menneskebarn…..og jeg, da….. Ikke epleslang, men høstblader og hesteslepp. Hva driver’n med?
Barney som vanlig på morgentur, men litt uvanlig for ham denne dagen. Kanskje litt ubehagelig også, virka det som.
Han har IKKE klatra oppi huska sjøl, for å si det sånn.
Det er jeg som har putta ham oppi der.
Men det varte ikke lenge.
For puddelen er både kvikk og rask.
Så han hoppa lett ut igjen.
Hvorfor i all verden utsette ham for slike plager?
Alt for bloggen kanskje?
Kan virke sånn. Beklager, Barney.
Men fu får skinne mye på bloggen ellers, så tilgitt?
Han har det med å tilgi ganske fort.
Rakk så vidt å ta bilde da han var oppi huska.
Og da han lett hoppa ned til tryggheten på bakken.
Jeg kan forklare.
Kan skylde litt på Frodith også?
Nei, sjølsagt gjør jeg ikke det.
Helt og holdent min idé det med Barney og huska.
Men HUSKA er Frodith sin idé.
Jeg kasta meg på hennes høstutfordring.
Og dagens tema er HUSKER.
Da vart det slik, da….
Og kan forsikre deg om at Barney er sitt gamle jeg igjen… Frodiths høstutfordring nummer 4.
Og her mine tidligere innlegg i høstutfordringen: Benk Trapp Bru
Det var søndag morgen og jeg skulle være sammen med Yngste barnebarn store deler av dagen. Bare henne, Barney og jeg. Stas for både puddelen og meg og forhåpentligvis Yngste. Nydelig vær var det også, så veldig fint å være ute i høsten.
Blitt litt kaldere. Så godt å være utstyrt med vanter tidlig på morran. Både hun og jeg hadde det. Barney klarer seg tilsynelatende bra med «krøllepelskåpa» si året rundt.
♦️
På morgenen slippes hestene på EKT ut på beiteområdet sitt. De er inne på stallen om natta. Alltid artig å sjå på dem når de beveger seg mot grønt gras. Noen galopperer, andre er mer bedagelige og noen er skikkelig trege til å komme seg over veien.
Ellers hadde Yngste utstyrt seg med plastpose, for hun hadde bestemt seg for å samle høstblader i forskjellige farger. Og det var det nok av. Ble en enkel oppgave. Idéen hennes var at det skulle males på disse bladene, og gjerne limes på ark. Det var planen. Vi gjorde så mye annet rart den dagen, at vi rakk ikke det. Men hun tok med bladene hjem da hun ble hentet utpå kvelden, og da blir det sikkert produsert et kunstverk eller to der hjemme.
♦️
På veien hjem til meg, etter luftetur med Barney, høstbladplukking og hestetreff, gikk vi forbi en hageport hvor de hadde lagt ut epler i et fat. Ikke noe skilt om «værsågod», men det var et tydelig tegn på at her var det bare å forsyne seg. Vi tok et eple hver, vi. Så innmari hyggelig at folk med frukthager gjør slik når de har epler og pærer til overs. Tusen takk til herlige naboer i veien vår🙏🏻
Nei, egentlig ikke. De står nå bare der og gjør lite ut av seg. Men nå kan de plutselig få skinne på bloggen min av den enkle grunn at Frodith har gitt meg en utfordring. Jeg skulle ta meg ut i høsten og finne en benk som jeg kunne ta bilde av, vise her på bloggen, samt skrive litt om den. Ville nå gjerne være med på dette. Plutselig så jeg benker «over alt» der jeg vandret på lufteturen med Barney. Og fint var DET. Men hvilken benk skulle jeg velge? Frodith hadde ikke satt noen begrensning på antall benker, så da kjører jeg på med opptil flere. Her er den første. Den er plassert på et rart sted i krattet, men har nok en gang i tida vært mindre malplassert. Barney har som vanlig lurt seg med på bildet.
Og så en annen benk i samme område på Ekeberg. Står nå der fortsatt, men det er nok bare så vidt. Mosegrodd og gammel og kanskje til og med antikk. Vi tok ikke sjansen på å prøve den hverken Barney eller jeg. ♦️ Så var det den tredje benken. Atskillig nyere enn de to andre. Vi følte ikke for å slå oss ned der i dag, men den har jeg faktisk sittet på en gang. Barney studerer det gule høstbladet på benken, før vi haster hjem for litt mat.
Det var da forsmedelig at det nesten gikk meg hus forbi. Men jeg rakk det akkurat, takket være Allansverden.
Han er på samme bloggplattform som meg, Blogg.no, og han ligger alltid høyere opp på Topplista enn meg. I dag formiddag var jeg innom bloggen hans og så at han skrev om potet. Du har linken over her, så gå inn og les sjøl.
♦️
Så takk til ham for at jeg fikk tips om bloggtema. Jeg elsker jo potet, så hadde vært veldig synd om jeg hadde vandra og susa gjennom dagen uten å ha den minste peiling på at dette er Potetens dag. Ville vært synd og skam.
Jeg Googla litt etter hvert. De linkene kan du se rett under her. Ikke det at jeg tvilte på Allan, men da fikk jeg en ekstra bekreftelse på at det er sant dette med Potetdagen. Potetdagen 4.oktober 2023 Den norske potetdagen. ♦️ Og mitt forhold til potet? Det er godt, sjøl om det blir mindre potetspising nå enn i gamledager.
På bildet jeg har valgt som illustrasjon, ser du potetavlinga mi på takterrassen i Hamar for 4 år sida. Ikke store avlinga, for var i ei hagekrukke, som du ser. Men var moro da. Og fikk jo mange flere poteter enn jeg satte ned, og slik skal det jo helst være. Her har du linken til innlegget jeg skrev den gangen: Og hvordan endte oppdrag POTET?
