“Klær skaper folk—ja, men klær skaper ikke mennesker”, sa visstnok Knut Hamsun. Hvor mye bryr jeg meg egentlig om dette, da?

Min mening om saken

Jeg er enig i Hamsuns utsagn. Eller hvem det er som måtte ha sagt det først.
Det er ingen tvil om at det har betydning hva slags klær vi har på oss.
Og det finnes kleskoder for forskjellige anledninger.
Man skal vise respekt og kle seg etter anledningen.
Det mener jeg absolutt er riktig og viktig. Det skaper også større anseelse.

Viktig er det også at vi er hele og rene i tøyet.
Hel?….. Det er moderne med hullete klær også noen ganger. Da er det akseptert. Rare greier, den moten.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Men……..enda så er det faktisk viktigere hvordan vi er som mennesker.
Vi har lett for å måle hverandre og sette i bås etter bekledning.
Det slitte uttrykket om “å skue hunden på hårene”  tar jeg fram igjen nå………..

Hva pleier jeg å gjøre?

Jeg vet hva som er riktig å gjøre. Det er ikke alltid jeg gidder. Men jeg er ikke alltid tøff nok til å ha på meg det jeg har aller mest lyst til. Jeg er for mye styrt av kleskoder og “hva vil folk si”.

I den jobben jeg har hatt, og hvor jeg fortsatt av og til jobber, er det arbeidsantrekk.
Ikke i den forstand at det er en uniform. Men det er bestemte antrekk som arbeidsplassen holder oss med.

Da jeg jobbet hver dag, ble det til at jeg hadde på antrekket om morran og tok det av på kvelden. Enkelt og greit.
Og da trengte jeg ikke så mye fine klær resten av dagen.
Dette har vært lettvint opp gjennom.

Så jeg er bortskjemt med å slippe pynting med egenkjøpte klær på hverdager.
Er for så vidt morsomt å pynte seg.

Og arbeidsantrekket som ikke alltid har vært av det mest fancy du kunne få tak i, var og er akseptert for hva det er. Ferdig med det. Kleskoden følges!

Åssen er det nå når jeg er pensjonist, og bare jobber av og til?

I går hadde jeg på meg arbeidsklærne igjen fra 9-14. Etterpå ble det til at jeg tok på meg noe lett som ikke strammer. Rett og slett behagelig.

Sånn pleier det å være.
Så skal jeg ut med hunden, og da er det ingen grunn til at jeg pynter meg.

Langlina sleper i søla. Jeg kveiler den inn, den kommer borti klærne, og dermed blir det som det blir.

Derfor er det deilig og mest praktisk å gå på tur med de hverdagslige og romslige klærne.

Halvpynting blir det hvis jeg skal på butikken eller vise meg offentlig uten bikkja.

Det er liksom tillatt å være litt rufsete som hundelufter. Jeg har vel egentlig bestemt den regelen selv, men tror det er greit 😉

Skal jeg på noe litt finere enn butikken, tar jeg på meg noe som er enda litt penere.

Må se an situasjonen. Jeg tror at jeg fikser det ganske bra etter så mange år.

Stell av ansiktet (les sminking) øker proporsjonalt med pyntinga 😉

Her om dagen så jeg slik ut (se bildet)

Du ser selfien som egentlig ikke er en selfie, for hode og overkropp mangler. Men du ser hvordan jeg presterte å gå på tur med hunden en ettermiddag denne uka. Jeg ble ikke arrestert 😉

Varmt i lufta. Derfor legglange, gule sommerbukser som er deilige, gamle og romslige.
Det styrtregnet. Derfor på med gul regnfrakk og gul sydvest.
Og på føttene ble det sokker og vanntette Goretexsko. Herlig! Men ikke akkurat vakkert 😉
Og bildet ble tatt da jeg kom inn igjen…..

Mer og mer kommer jeg til å ignorere hva andre mener om påkledningen min.
Jeg vet at ingen vil kommentere direkte til meg uansett.
I tilfelle vil de heller få noe å snakke med andre om 😉

“Hu snåle dama med denna brune puddelen borti her….”…haha, sier nå jeg…..

Litt flere sitater

Klesskapet

Dyrisk i dag

Hva mener du om dette med bekledning, da?