Oktober er både oransje og rosa

Oktober er på hell. De fleste oransjefargede bladene har falt på bakken. Vakre der også, særlig i solskinnet.
Her om dagen kjøpte jeg en blomsterbukett sammen med Datter. Den skulle gis bort på boklanseringen vi deltok på. Valget falt på den skjønnheten du ser på bildet. Foreviget den før vi leverte den fra oss.
🌸

Da jeg kom til kassa i blomsterbutikken så jeg budskapet som var trykt på omslagsplasten. «Kr.25,- av totalprisen går til Rosa Sløyfe-aksjonen».
Veldig greit, og ikke en krone for mye, tenkte jeg.
Håper at veldig mange kjøpte sånne buketter den dagen. Og er den ikke vakker?
Både oransje, lilla og rosa.
🌸
Jeg kom også på at jeg ikke har gitt Rosa Sløyfe noe oppmerksomhet på bloggen i år. Ikke for sent ennå, for har ennå ikke gått inn i november.
Jeg vil hermed bidra med et gammelt innlegg som heter Den rosa sløyfa og jeg, og som ble publisert i oktober 2018:

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Noen saker har en egen dag i året, som refleksens dag, som jeg skrev om forleden. Se HER. Andre saker er så heldige å ha en hel måned. Brystkreftsaken har hele oktober med Rosa sløyfe.

Ikke akkurat rosablogger

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke er rosablogger, men oransjeblogger (se HER), men akkurat i denne saken er jeg rosa.

Jeg leser i Wikipedia:
“En rosa sløyfe er et internasjonalt symbol som brukes i forbindelse med en aksjon for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon, øke kunnskapen om brystkreft, samt å samle inn midler til brystkreftforskning. I Norge står Kreftforeningen og Brystkreftforeningen sammen om aksjonen i oktober hvert år.”
Det har sin opprinnelse i USA.

Oktober er på hell, og jeg hadde tenkt å skrive litt om dette før måneden var over. Det satt bare litt langt inne. Men jeg rakk det!

Jeg kjøpte sløyfe og var passelig engasjert/orientert om dette tidligere også, men da min mor fikk brystkreft på 90-tallet og døde noen få år etterpå…. og det samme skjedde med min tante, ble jeg litt mer på vakt for min egen del og ikke minst mer interessert i å støtte saken.

Jeg gikk etter dette årlig til mammografi og var alltid lettet hver gang det var over og alt var ok. Var ikke alltid like flink til å kontrollere meg selv hver måned (en merkelig aversjon).

Det gikk bra år etter år, inntil i 2015.

Da var brevet i februar med svar annerledes: De måtte ta nye bilder og ny sjekk. Redsel og angst, selv om det nødvendigvis ikke hadde trengt å være noe feil. Men, det var dessverre det.

Da fulgte en tid som ikke var helt god, men jeg kom meg gjennom den ved å tenke positivt (prøvde) og skrev dagboksnotater i en mengde og fart som jeg aldri før hadde gjort (!) (terapi for meg, det).

Jeg  pratet også åpent med familie, venner og kolleger om det….. Det kan hende at jeg tar mot til meg og deler følelsene jeg hadde i denne perioden i et blogginnlegg eller to. Vi får se…..

Jeg var heldig. Operasjon ble det, men jeg slapp både stråling og cellegift. Og jeg har bestemt meg for ikke å tenke negativt og ikke være redd for at det skal komme tilbake.

Det som skjer, det skjer….
Jeg har det fint i dag.

Tar bare noen tabletter som skal minske faren for eventuelt tilbakefall, for å si det enkelt.
I tillegg får jeg hvert halvår en infusjon av et preparat som forhindrer benskjørhet. Tablettene kan nemlig gi benskjørhet. Dette skal jeg holde på med i 5 år; det vil si etter planen ferdig våren 2020.

Alle de tankene jeg hadde rundt dette har gjort at jeg ser mer positivt på situasjoner generelt, samt nyter de små gleder.
🌸

Dette vart altså skrevet i oktober 2018. Jeg sluttet som planlagt med tablettene våren 2020. Det var vel omtrent da koronapandemien starta og jeg flytta til Oslo. Hadde litt bivirkninger som slapphet og trøtthet av både tabletter og Zometa-infusjonene en stund etterpå, men det er over nå.
Og den buketten var så vakker at jeg må sette inn enda et bilde av den👇🌸🙋🏼‍♀️
Og til slutt et gammelt innlegg fra 2018 hvor jeg viser dagboknotatene mine fra tida før og etter operasjon:
Jeg blar i dagboka mi.