Jeg må bare skrive litt om det. Trivielle greier vanligvis, men i går hadde jeg en fin opplevelse og samtale med en ukjent person.

Det var den halvårlige infusjonen på sjukehuset. Sprøyte i armen og væske som drypper gradvis inn over tid, der jeg sitter en times tid.

Du kan lese hovedgrunnen til denne handling HER.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Vi sitter nå der i hver vår stressless-stol med infusjonsposer på stativ og nål i armen. Og innholdet i posene varierer fra person til person, og alle har sin historie. Sykdomshistorie.

Vi snakker vanligvis ikke sammen. Det er en passende avstand mellom oss, sånn sett.

I går ble det annerledes. Jeg ble sittende ved siden av ei dame som hadde lyst på kontakt. Hun viste seg å være både hyggelig, munter og oppegående. Vi pratet om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på hvorfor vi nå egentlig var plassert på denne salen. Og samtalen ble etter hvert mer privat og utleverende. Men det føltes helt naturlig i denne settingen.

I det tidligere innlegget jeg har linket til lenger opp her, skriver jeg blant annet om min takknemlighet.

I dag fikk jeg føle på det igjen.

Dette mennesket var superpositiv og så frisk ut, men satt altså der, så noe var det…. Og jeg skjønte fort at det ikke var så uskyldig som min benskjørhetsforebygging, for hun hadde sittet der i mange timer allerede da jeg kom.

Hun var plaget med forskjellige sykdommer, men det verste var nok lungekreften. Hun hadde fått beskjeden på lille julaften 2015. Det kunne ikke opereres. Det ble cellegift og stråling. Det hjalp i perioder, men så var det på`n igjen etter 2-3 måneders pause. Nye og andre kurer som kanskje ville ta knekken på djevelskapen.

Hun har innsett at det kun er livsforlengende behandling hun får. Det vil aldri bli helt borte. Det er bare det inderlige håpet om at det skal gå tilbake litt….eller mye, og troen på at forskning kan framskaffe noe nytt……før det er for sent.

Det livsmotet og det humøret som dette mennesket hadde, gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun har selvsagt sine nedturer, som hun sa, men jeg er overbevist om at den holdningen hun har, og ikke minst det gode humøret, vil hjelpe henne, sammen med medisinen, til å få enda flere dager sammen med barn og barnebarn.

Takk til deg, fine menneske, som jeg faktisk ikke vet navnet på!

Og her er den vakre utsikten fra sykehusvinduet.