Og Frodith og Mette følger nok med på om jeg bruker kunnskapen jeg fikk på selfiekurset langsmed Akerselva på mandagen, tenker jeg Til de to kan jeg opplyse at akkurat dette øverste bildet vart tatt FØR bloggtreffet, så var på gli, men det hjalp veldig med litt input fra erfarne bloggere. Så må ta meg sammen framover nå og teste ut både selfier og selvutløser på telefonkameraet. Selfiekurs med bloggerne Men her vettu, kommer et bilde som vart tatt etter «selfiekurset» Litt forskremt og oppstylta, så har absolutt et forbedringspotensiale. Men det går framover. Så spørs det hvor interessert jeg egentlig er i å vise trynet sånn støtt og stadig på bloggen, da. Kanskje like greit med bloggstjerna Barney heller? Slik som før. Jeg lærte noe annet av damene også. Sette fra meg telefonen og bruke selvutløseren. Det prøvde jeg på morgenturen med Barney her om dagen. Slik vart det Kanskje ikke det beste bildet jeg har tatt, men viser at det går an. Dette var en test. Håper det kommer bedre eksempler her på bloggen min senere….. PS Telefonen ble plassert oppå en skigard som står ved inngangen til sletta. Selvutløseren sto på 10 sekunder, og jeg rakk derfor å komme dit du ser meg. Og det nederste bildet er tatt på samme måte, et annet sted, med telefonen plassert oppå en høy stubbe i skogen
Dette er liksom meg, da, eller rettere sagt min avatar, som jeg har gjort litt kulere enn jeg er i virkeligheten, som du ser på bildet. Det dreier seg om Pokemon Go. Du tror vel at det har klikka fullstendig for meg nå. Hu bestemor driver med Pokemonjakt! Jeg husker at jeg lasta opp appen den gang det kom for mange år sida. Var bare nysgjerrig. Kunne vel være sånn cirka i 2016 eller 2017. Men fant fort ut at det var uforenlig med hundehold. Jeg hadde nemlig Barney da også, og han var 1-2 år gammel. Går ikke an å jakte Pokémons med en ivrig puddel i ene hånda og øya festa på telefonen. Måtte jo heller følge med på hva han foretok seg. Så jeg sletta appen etter kort tid. ♦️ Her om dagen oppdaget jeg at noen visstnok fortsatt driver med denne Pokemonjakten. Det var barnebarna som tilfeldigvis nevnte det. Da vart jeg så nysgjerrig igjen at jeg rett og slett lasta opp appen. Måtte jo sjå åssen det funka etter så mange år. Da jeg hadde Eldste barnebarn ved min side på turen, viste han meg hvordan det virket. Og jeg er slik skrudd sammen at jeg lett blir hekta på slikt. Går liksom «all in» når jeg først starter med noe. Det er ganske sprøtt egentlig, men tenkte at jeg kunne prøve det litt. ♦️ Skal fange Pokémons som dukker opp på skjermen når jeg går. Hvis du ikke aner hva dette dreier seg om, tror jeg likevel at jeg ikke går videre inn på åssen det funker, for det er litt vanskelig å forklare. ♦️ Nå har jeg jo fortsatt Barney, men han er blitt ni og et halvt år gammel og bittelitt roligere enn forrige gang jeg hadde Pokemon-appen. Så når han tar seg god tid til å lukte eller spise gras, som han gjør på hver morgentur i hvertfall, tar jeg fram telefonen for å «fange Pokémons». Kjedelig å vente på at han blir ferdig med snusinga og gressinga, og jeg synes nå at han skal få lov til denne friheten når han først får lov til å være ute. Og jeg slipper å stirre ut i løse lufta mens jeg venter… ♦️ Har drevet med denne Pokemonjakten i bare tre dager, og blir nok snart lei, men er jo artig den stunda det varer. Kanskje et par dager til?
Jeg nevnte så vidt i et tidligere innlegg idag at jeg var på quiz igjen i går. Det var dit vi tok den rosa bussen som var rød. Egentlig for godt til å være sant? En gang i måneden er det quiz på det stedet vi bruker til slikt. Det er forresten det samme stedet hvor en del av oss er på champanjelunsj en gang i måneden. Om luft og quiz og slikt Helt i tåka både her og der? Det gikk bra på quizen, og vi fikk godt med poeng, men vart bare nummer tre. Da skal det nevnes at nummer to hadde kun ett poeng mer enn oss og nummer en hadde 3 poeng mer enn oss. Så det var nesten. Men ikke veldig viktig hvordan det går (!) ♦️ Men ljuger nok litt der….. Ikke noe særlig til premie heller. Får gratis pizza på neste quizkveld. Og den pizzaen er god, men den er ikke dyr. Kun 45 kroner for et ganske raust stykke. Det sosiale er viktigst. Men må innrømme at konkurranseinstinktet kommer sterkt fram likevel når jeg er midt inni og oppslukt av quizen. ♦️ Vi var tre på laget denne gangen. Rosa (eller rød egentlig) minibuss til quizen, og så tok vi trikken hjem, for det rosa busstilbudet gjelder kun til klokka seks på kvelden. Så hjem til Barney og siste turen for dagen.
Omtrent slik var det jeg tenkte da jeg åpna bladet på denne sida. Det som står i overskrifta altså. Kan hende at jeg sa det høyt også, så Barney skulle få det med seg Men det var vel heller slik: «Der er’a i kryssord igjen». Tok sporenstreks bilde av det, som du ser her, og sendte til rette vedkommende, altså Dattera. Hun må jo få vite når hun dukker opp i diverse kulørt presse. Vi har en avtale om det. Jeg abonnerer og er hennes «manager» på akkurat dette området Fint bilde de hadde valgt ut, da. Er nok tatt i forbindelse med en The Voice-sending. Da blir det lett kryssord for meg i hvert fall, for vet hva hun heter. HELE navnet. Vet du hva toppen av optimisme er?….skrev jeg i 2019 Der vart det lett for meg…..skrev jeg i 2023 Jeg løste mye kryssord tidligere, men nå er det så mye annet jeg driver med at det blir heller sjelden. Men det kan tenkes at jeg tar for meg dette, i og med at jeg fikk så god starthjelp Jeg vant jo 1000kr en gang også da jeg sendte inn en kryssordløsing. Så hvorfor ikke prøve igjen. Liker du å løse kryssord?
Den månedlige happeningen med boktreff, prating, mat og drikke skjedde her om dagen. Alltid hyggelig. Har noen sånne faste hendelser i måneden i tillegg til de sporadiske og tilfeldige hendelsene. Veldig trivelig og passelig pensjonisttilværelse for meg dette her. Stortrives, nyter tilværelsen og setter stor pris på hver dag som kommer. Denne gangen kunne jeg bare spasere ut av døra uten andre forberedelser enn å ha på meg litt penere tøy og litt mer sminke enn jeg labber rundt med her inne, samt på tur med Barney i skogen. ♦️ Kom til dekket bord hos vertinnen, og 4 andre i tillegg til henne og meg utgjorde altså det månedlige treffet for å snakke om boka vi alle hadde lest siden sist. Det var Torsdagsmordklubben av Richard Osman. Jeg skrev et eget innlegg om den boka for ei stund sida. Link til det finner du nederst på sida. ♦️ Som du ser av bildene, skortet det ikke på god mat og drikke. Nabo V hadde laget en nydelig pai, og i tillegg serverte hun forskjellige oster, kjeks , druer og jordbær. Veldig godt. Alle damene er glad i å prate, så var aldri stille i rommet. Er vel kanskje til tider heller litt vanskelig å komme til orde. ♦️ Men innimellom skravling om alt mulig, spising og drikking, rakk vi også denne gangen faktisk å snakke om boka. Ikke verst. Det er jo egentlig det som er hovedgrunnen til at vi møtes…..har jeg forstått. Jeg har bare vært med i et snaut år, så de andre er drevne bokringdeltakere. Jeg er i hvert fall veldig takknemlig for at jeg vart invitert med inn i sirkelen.
Det gjelder bilder, og særlig på bloggen. Men før de kommer på bloggen må de jo festes til «kamerarullen» i telefonen eller speilreflekskameraet eller hva som nå enn brukes til å forevige ting og situasjoner der ute i verdenen rundt oss. For tida bruker jeg bare telefonen, en iPhone 14. Hvor mange bilder trengs?……sa Kjerringtanker Hun hadde dette innlegget her om dagen angående temaet. Hadde vært innom en blogg hvor det i ETT innlegg var presentert 50 bilder….og litt tekst. Jeg sa meg fullstendig enig med henne i at det var i overkant mye billedmateriale på en gang. Da skal hvert enkelt bilde være VELDIG bra for at jeg skal gidde å bla meg gjennom helt til bunnen av blogginnlegget. ♦️ I dag som jeg ikke lenger har en fysisk kamerarull, men alt er digitalt, er det dessuten blitt mer vanlig at jeg klikker i vei i hytt og pine og satser på noen bra bilder. Har faktisk «råd til» å kaste (les slette) en god del bilder. Jeg gjør i hvert fall det. Ikke alltid resultatet blir så bra som jeg trodde det skulle bli. SLETT. ♦️ Det var verre i gamle dager da jeg hadde fotoapparat med 24 eller 36 bilder på rullen. DA måtte jeg tenke meg nøye om før jeg knipsa, ellers vart det fort dyrt. Økonomisk som jeg er, var det synd å sløse med filmen, ja. ♦️ Jeg prøver å ikke kjøre på med alt for mange bilder i innleggene mine. Lager noen ganger heller en liten collage av flere bilder hvis det er noe jeg absolutt MÅ ha med. Det er nå slik det foregår her hos meg, men vil nå si at andre metoder funker helt sikkert bedre hos andre, for å være litt diplomatisk og ikke for bastant. ♦️ En annen ting er jo kvaliteten på bildene. Jeg prøver å jobbe med saken, men skal repetere det fotokurset jeg abonnerer på for å høyne kvaliteten på bildene mine. En annen blogger hadde også et innlegg om dette i går. Kvalitet eller kvantitet? Gode bilder er viktig, skrev VIBBEDILLE. Et tidligere innlegg fra meg som er litt fotorelatert: Magisk eller litt sprøtt?
Tenkte på det Kjerringtanker skrev her om dagen: «Kanskje er jeg kongelig?» «Det er du helt sikkert», svarte jeg i kommentarfeltet hennes. Og skal ikke sjå bort ifra at jeg er det heller, i og med at en del småkonger og store konger farta rundt omkring blant annet på Ringerike og Hedmarken, ymta jeg innpå. ♦️ Hun var enig i det, for Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, var konge på Hedmarken også han, sa hun. Og der er jo jeg født og oppvokst, så skal ikke sjå bort i fra at jeg har gener fra denne eller andre blåblodede langt tilbake. Men er det noe å stå etter? Royalitet har jo vært skikkelig i mediebildet her på berget den siste tida, så er ikke så sikker på om det er så voldsom stas å identifisere seg med dette, samt strebe etter å være av kongelig byrd. ♦️ Men all ære til Kjerringtanker som leser om de gamle norske kongene og videreformidler til oss. Hun skal visstnok gi oss mer stoff senere. Gleder meg. Interessant historiefortelling. ♦️ Min far drev med slektsgranskning. Og han gikk grundig til verks ved å dokumentere med bilder og tekst i egne bøker til min bror og meg. Denne har jeg tenkt å finne fram med det første og kikke på igjen. Mener å huske at han ved en anledning snakket om at vi stammet fra en eller annen konge, men tror ikke at han egentlig kom SÅ langt tilbake i slektsgranskinga si. Men skal bli interessant å finne igjen boka og de HVOR langt tilbake han kom. ♦️ Hovedgrunnen til at jeg ikke har hatt så stor interesse av å bla i dette verket etter at jeg fikk det for mange år siden, er nok det at jeg har adoptert barn, så for dem og deres etterkommere vil ikke disse opplysningene ha like stor interesse, i og med at de genetisk sett ikke nedstammer hverken fra meg, mine tidligere aner…..eller eventuelle figurer med kongelige gener
Jeg har lest den første boka i serien. Vi skal nemlig snakke om den på neste bokmøte om ikke så lenge. Måtte skrive ned navn på personer i fortellinga i ei notatbok mens jeg leste, for var så mange at jeg var redd for at jeg skulle bli forvirra underveis og miste tråden. Da kunne jeg eventuelt gå tilbake på notatene ved behov. Jeg avsluttet boka for et par ukers tid sida, så da er det fort gjort at jeg også glemmer noe til den kvelden vi skal diskutere. Da tar jeg på formiddagen en kjapp repetisjon på navnene i notatboka slik at jeg får historien lenger fram i hukommelsen. Lettere å delta engasjert i diskusjonen/samtalen om boka sammen med de 5 andre damene. ♦️ Nå pleier vi ikke å lese krimbøker i denne bokringen vår. Skal forresten ikke være helt bastant på akkurat det, for jeg har kun deltatt i ett år sånn omtrent. Det kan jeg forresten finne ut. Skrev jo et innlegg den gangen. Boka jeg vart «tvunget» til å lese. Det var faktisk i november i fjor, så ikke ettårsjubileum ennå. ♦️ Og boka; var den bra? Ja, veldig fin underholdning og spennende på en morsom måte. På bildet kan du lese det som står på baksida av boka, og få litt innblikk i handlingen. Men du må lese den sjøl, for er så detaljrik at jeg gir meg ikke ut på videre beskrivelse her. Et rikt persongalleri blant annet, som du sikkert skjønte av det jeg skrev til å begynne med. Richard Osman har skrevet boken, som er den første i en serie på fire. Jeg tror nok at jeg etter dette også må få tak i de tre andre bøkene. «Torsdagsmordklubben er den første boken i en planlagt serie på fire bøker. Den handler om fire hobby-detektiver som alle er i 70-årene, de bor på et luksuriøst aldershjem i et ombygd kloster, i en nydelig liten landsby i Kent.» Bokring, boksirkel eller bokklubb? Glemt på en søndag?
Hei igjen til Kjersti Gulli Nå ble det hennes tur for andre gang her på bloggen min, i dette framsnakkingsprosjektet mitt. Litt urettferdig sier du? Hvorfor samme blogger enda en gang? Skjer rett som det er det her på bloggen min, på grunn av at det er bloggeren som ligger rett over meg på rankinglista som får den «æren». Det er mange bloggere å ta av, så egentlig håper jeg jo at det blir nye hver dag, slik at alle får muligheten til å bli framsnakka. Men nå er det slik at jeg foreløpig er tro mot konseptet mitt, så da blir det slik. Men plutselig skal du sjå at jeg endrer strategi. Hvem vet….. Innlegget til Kjersti Gulli i dag heter «Mine første korte sokker». Og dette handler nettopp om sokker. Helt riktig. Om korte sokker som hun har stikket sjøl. Og det er ikke de første sokkene hun har produsert. Dette kan du lese om på bloggen hennes ved å klikke deg inn på linken over her.
Dette er Kjersti Gulli sin omtale av sin egen blogg:
«Økonomi – lesing – gåturer – hage – planter – håndarbeide. Alt dette er ting som interesserer meg. Kontakt: kjersti.gulli@gmail.com»
Forrige innlegg hvor jeg presenterte bloggen hennes var den 7.juli i år:
Ikke så ofte at jeg har strikking som tema på bloggen. Av den enkle grunn at jeg ikke strikker så mye lenger. Eller rettere sagt nesten aldri. Bortsett fra det berømmelige, grønne sjalet jeg strikket med ullgarn personlig kjøpt og bragt hjem fra Gotlandsferie i fjor. Den strikkeprosessen ser du bilde av her i dag. Vært på bloggen før også denne stoltheten, for måtte jo blogge om strikkinga mi da det først vart fart på pinnene igjen etter flere 10-års hvile. Men hva er så grunnen til dagens strikkeprat? Du og kanskje noen andre har sikkert alt skjønt det, hvis dere har vært innom bloggen min den siste tida. Det har seg slik at det er den topplista for Blogg.no igjen. Både utskjelt og beundret og i tillegg dypt savnet et døgns tid forleden, da den plutselig var borte. Så nå altså på’n igjen med plasserings-snakk, for de som tåler det. Andre kan holde seg unna Det er nummer 20 på denne lista i dag som får litt oppmerksomhet fra meg. Jeg havna nemlig på 21.plass. Litt dårlig, men ikke så nøye. Går oppover og nedover ellers også…av og til. For dette er et konsept jeg har «forpliktet» meg til (bare overfor meg sjøl), og da prøver jeg å holde ut. Å skrive om den som ligger over meg på liste…. Og hvem er så nummer 20 i dag? Jo, det er bloggeren STRIKKEKJERRING. Hvem er det? I OM-delen inne på bloggen hennes står det:……….(ingenting) Så da vet jeg ikke mer enn at hun er en 50 år gammel kvinne som elsker å strikke, og har altså en strikkeblogg. Dagens innlegg heter «Ankers summershirt – norsk oppskrift» Her viser hun flere bilder av toppen, samt skriver litt om prosessen og i tillegg gir hun link til oppskrifta. Av naturlige årsaker, fordi jeg ikke vanligvis har bruk for strikkeoppskrifter, har jeg ikke vært så mye inne på bloggen hennes. Men hvis du er en ivrig strikkedame eller -mann, anbefaler jeg denne bloggen. Blå link til dagens innlegg finner du lenger opp her. Det var i hvert fall hyggelig å «besøke» henne Nå vart det en NY blogger Kanskje mer fram i skoa og opp i ringa? Dette tok lenger tid enn forventet
.
…. og strikking
