I går hadde jeg et innlegg om hvordan jeg unngår matsvinn blant annet.
Rislapper eller noe lignende…og nei til matsvinn.
I den forbindelse kom jeg på et innlegg jeg skrev i august 2019 med bortimot samme tema.
I hvert fall analyserte jeg uttrykkene GJERRIG og ØKONOMISK.
Var litt artig å sjå om jeg ser likt på det i dag, 6 år etter, og det viser seg å stemme.
Her er hele innlegget i sin helhet:
♦️

«Gjerrig eller økonomisk? To sider av samme sak, eller en markant forskjell? 

Og hvordan ser jeg på meg sjøl?

Å være økonomisk er vel nærmest en hedersbevisning i motsetning til å  være sløsete. For ikke å snakke om å være så håpløs at du havner på “Luksusfellen”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg anser meg sjøl som ganske økonomisk anlagt. Jeg liker å ha oversikten, og klarer rimelig bra å ha kontroll på økonomien. Fører til og med budsjett. Og har dermed grei oversikt et års tid framover.

Det kan vel hende at sånt ligger i genene. Eller at egenskapen er ervervet via miljø. Mora og faren min var bra på dette. Så det er antageligvis en kombinasjon.

Det er ikke dermed sagt at jeg er et økonomisk geni som får penger til å vokse.
Ikke noe god på investeringer og den slags aktiviteter som kan gi mer penger inn på konto.
Er heller en traust, fornuftig og alminnelig nordmann. Og har passelig med penger, sjøl om jeg gjerne skulle hatt litt mer…..

Men er jeg gjerrig?

Vil nå ikke si det sjøl, da, men vet jo ikke hva andre har slags oppfatning om meg.
Folk som bruker mer penger på klær, restaurantbesøk, feriereiser og slikt enn meg, vil nok si at jeg er gjerrig.

Du kan være gjerrig overfor deg sjøl, men ikke overfor andre. Det er også en måte å være gjerrig på. Eller det motsatte. Det er vel verre?

Du unner deg sjøl all verdens goder, men andre?…..Nei…….
Da er du i hvert fall gjerrig!

Ikke DU, da! Ta det ikke personlig. Men det finnes sikkert noen der ute som er sånn…..

Øyet som ser

Alt er relativt. Det pleier jeg å si ofte. Ett av yndlingsuttrykka. Og det gjelder jammen her også. Det spørs hva du  sammenligner med….

Vi er jo naturlig nok oss sjøl nærmest, så det er vel lettere å spandere på seg sjøl litt ekstra, enn andre? Eller?

For tida prøver jeg å spare litt av den grunn at jeg er på boligjakt. Og neimmen om jeg vet åssen det går. Greit å ha noen tusenlapper ekstra.

Du kan lese om boligjakten min HER. (August 2019)

Noen eksempler

• Når jeg sparer den dyrebare, ferske multa jeg har, til julaftens-multekremen, for at hele familien skal få del i det. Da er jeg i hvert fall IKKE gjerrig! Kunne ha spist den på brødskiva mange, mange dager på rad helt alene. Bare jeg. Nei…..
• Når jeg lager middag hjemme i stedet for å gå ut, fordi jeg var i tvil om jeg hadde lyst til å gå ut likevel. Sånn hipp-som-happ-følelse. Da er jeg økonomisk. Sparer penger! Og hjemmemiddag kan ofte være like godt og koselig.

  

• Når jeg ser i tilbudsdisken på Rema og Mega det første jeg gjør når jeg er der.
  Nedprisede varer på grunn av dato.
  Da vil JEG si at jeg er økonomisk.
  Kanskje litt gjerrig? Men i hvert fall miljøvennlig!
  Mat bør ikke kastes!
• Vet om noen som hadde varetrekk på stoffsofaen for å spare den. For at den skulle holde seg pen…lenge.
  Tok det av bare når det var gjester på besøk.
  Dette var i gamle dager, da.
  Kanskje økonomisk? Hadde dårlig råd og kunne ikke ta sjansen på at denne ble ødelagt.
  Kunne i tilfelle ha brukt varetrekk etter at den var blitt slitt? Tja……
• Også han som kjøpte ny peisovn til stua si. Da han ble spurt om hvorfor han ikke brukte den: “Vil spare den til huset skal selges, slik at den fortsatt ser ny ut!” Hæ? Det er toppen….Dette er flere år siden, og huset bor han i ennå…..og peisen er ubrukt 😉
• Helt sant dette også: En venn av en venn som drikker rødvin av kjøkkenglass for å “spare” vinglassa. Jaja. Håper han tar dem fram når han får gjester, da…..

Kan det konkluderes?

Synd at jeg ikke kommer på flere eksempler akkurat nå. Men da ville innlegget blitt for langt også, så greit nok.

Men igjen da, så er det som er nevnt sett ut fra mitt ståsted, så ikke så godt å si om det er rart eller ikke.

Hvem er det egentlig som skal dømme om det?
Hva som er rart eller normalt?
Eller gjerrig og økonomisk?
Har du tenkt over det?

Kanskje like greit å la folk være som de er og akseptere hverandre for hva vi er?

Vi kan da ikke alle være like. Det hadde vært dritkjedelig.

Klikk deg gjerne inn under her for å se et tidligere innlegg som er relatert til det å være økonomisk:
Trengte bare dopapir…»