Nå er ventetiden over. Jeg var hos øyelegen i dag. (Se også tidligere innlegg «Lysglimt i øyet».)
Første gangen hos øyelege.
Der følte jeg meg trygg på at jeg ble skikkelig undersøkt! Jeg var gjennom øyedrypping opptil flere ganger for pupilleutvidelse og innom minst 3-4 forskjellige mer eller mindre avanserte apparater for scanning, bildetaking, trykkmåling og hva det nå var alt sammen.
De skulle komme til bunns i mine lysglimt og «fluer» i synsfeltet. Og det gjorde de! Jeg fikk konstatert at det er en ganske vanlig foreteelse i moden alder, men skal være obs ved endringer. Ser på meg selv som moden, dog ikke overmoden.
Men, det ble oppdaget en flekk på venstre øye. Jeg kom jo dit pga høyre øye! Har som sagt aldri vært hos øyelege før, så hun mente det kunne ha vært der alltid, men for sikkerhets skyld ny henvisning til øyeavdeling på sykehus.
Og jeg skulle ikke bekymre meg. Og det rådet har jeg tenkt å følge.
Til ettertanke:
Hvis vi hadde scannet hele kroppen, ville det nok ha dukket opp mye rart som vi kan leve med, tenker jeg. Og jammen er det bra at vi fungerer som vi gjør, for vi er meget komplisert oppbygd. Og at alle disse konstruksjonene i kroppen ned til minste detalj samarbeider på høyt nivå er imponerende. Tenker alltid over dette som fantastisk når noe «halter» litt…..
Avgjørelsen ble tatt da jeg nærmet meg 67. Jeg var fornøyd med jobben i apotek, men 67 føltes som en milepel for endringer.
Man vet hva man har og ikke hva man får, men måtte bare ta sjansen. Jeg så for meg et liv med mer tid til mangt og mye. Min puddel kunne nyte godt av mer stell og lengre og flere turer. Jeg selv kunne f.eks.bruke lengre tid på frokosten uten nødvendigvis å spise mer :), bruke mer tid på avislesing og TV-nyheter på morgenkvisten (eller formiddagen hvis det skulle passe bedre). Jeg kunne få mer tid til venner og familie, ikke minst. Fleksibiliteten fascinerte meg også. Og muligheten til spontanitet.
Nå skal sies at jeg har sagt ja til å være tilkallingsvikar i apotek noen timer i måneden. Men nå styrer jeg selv kalenderen og jobbinga. Der har jeg fleksibiliteten. Det har stått til forventningene. Og jeg jobber maksimalt 30 timer i måneden. Og det er ikke dumt å spe på pensjonen heller…..
De andre forventningene er også blitt innfridd, og jeg angrer ikke på avgjørelsen. Jeg kjeder meg heller ikke. Det er så mye å fylle dagene med! Og nå har jeg begynt å blogge for moro skyld også! Sett slikt…..
Jeg kommer nok tilbake med mer filosofering rundt pensjonisttilværelsen….
Det er langt uti september og sommerblomstene holder stand. Det er så koselig. Den på bildet er en av mange jeg fortsatt har i blomst der ute. I dag blåser det forresten så kraftig (til Østlandet å være) at de får skikkelig luftet seg!
Jeg liker å ha planter og blomster på den store balkongen min. Der er min hage nå som jeg har flyttet til leilighet. Som pensjonist har jeg også mer tid til å nyte dem og stelle dem, og gjør det etter beste evne.
Jeg planla og opparbeidet min hage en gang i tiden, så interesse og et minimum av opparbeidet kunnskap er jeg vel i besittelse av. Det viktigste er å ha stor glede av dem, og at det ikke blir et ork. Jeg koser meg med å vanne og stelle og fjerne visne blomster og blader gjennom sommeren. Det som er viktig nå på høsten er fortsatt å vanne og stelle. Da har jeg dem helt til frosten kommer.
Det er skikkelig synd når det skjer, at frosten tar dem, men det er livets gang for dem. Det vil da være fristende å ta dem inn i varmen, og noen krukker får faktisk den service, hvis det er plass, en liten stund.
Jeg satt der om kvelden i sofaen og så vekselvis på TV og iPhone. Plutselig glimtet det til i øyekroken. Det var ikke jeg som fikk en lys ide, det var reelle lysglimt, som lyn fra klar himmel.
Det var lyn ut mot høyre, og fortsatte og fortsatte…
Må som regel pusse brillene ofte pga uklarhet, men nå ble ikke flekkene midt i synsfeltet borte. Tok av meg brillene, og flekkene / fluene var der fortsatt mot den hvite veggen. De beveget seg med pupillen på høyre øye. Hjelp!
Med Google-verktøyet lett tilgjengelig i fanget, søkte jeg på “lysglimt i øyet” og “flekker i synsfeltet”.
Jeg tenkte det verste og så for meg både netthinneløsning og glasslegemeavløsning og lærte mye om øyets anatomi som jeg ikke tidligere visste.
I beste fall kunne det jo også være “ufarlige og forbigående flekker i hornhinnen, linsen eller glasslegemet”. Jeg kan forklare mye om disse tilstandene etter et par timer med nettsøk den kvelden, men avstår fra det.
Det ble akutt-time hos lege dagen etter og så henvisning til øyelege.
Ja, i går dro jeg til Glomma og i dag er jeg igjen tilbake i nærmiljøet ved Mjøsas bredd i Hamar. Puddel Barney og jeg går tur her 2-3 ganger om dagen. Vi er heldige. Det er så vakkert.
Bildet viser Hamardomen (Domkirkeruinene med glassoverbygg) og noen av de gamle husene på Hedmarksmuseet. Den røde bygningen i front kalles Løtenbygningen.
Å være ved vannet gir ro i sjelen. Jeg går ikke fort, men jevnt, og nyter naturen. Barney får snuse på sin vei, men har også litt frie tøyler med 15 meter langline festet til seg. Da blir mitt ganglag mer stabilt. Så er han foran og så er han bak…..
Vi må ut på en annerledes tur i dag, sa jeg til puddelen Barney. I stedet for våre daglige turer langs Mjøsa, tar vi bilen til Elverum. Der er Glomma. Barney elsker synet av vann. Han har badet mye i Mjøsa vår i sommer.
Godt med nye synsinntrykk både for hund og matmor, og ikke minst nye lukter for ham.
Det ble bra, veldig bra. Det er vakkert langs Mjøsa, men forandring fryder. Det er vakkert langs Glomma også.
Det Norske Skogmuseum ble utgangspunktet. Ikke mange turister nå i september, så det ble rolig og behagelig. Jeg får en ydmyk følelse av at naturen er der for meg når stillheten rår på denne måten.
Det ble en vakker, men ikke så lang tur i nydelig høstvær. Og bildene legger jeg ut….
Det blir et kort, første innlegg her, men jeg kommer helt sikkert tilbake med historier om både Barney og mye annet som opptar meg i min nyervervede pensjonisttilværelse.
Det var bare greit å få ut noe på sida til å begynne med.
