Jeg vet ikke om du ser på dette programmet. Utifra overskriften tenker du sikkert at jeg mener NRK-programmet «Maskorama». Men av bildet ser du at det er noe helt annet. Og som sagt….hvis du har sett på dette programmet på TV Norge, vet du at det er «71 grader nord – team»
Jeg følger med på begge produksjonene av 71 grader nord, både for enkeltpersoner og team. Men nå for tida er det altså team-versjonen som går på skjermen torsdager og søndager.
🌝
Fint program, flinke deltakere og nydelig norsk natur.
De starta med 4 team bestående av 2 personer på hvert lag.
Etter hvert i konkurransen røk ett team ut. Pr. nå er det altså igjen 3 team. På torsdag vart alle overrasket med å få forsterket laget med en maskert person. Som du ser på det øverste bildet.
Altså tilsynelatende ukjente for teamdeltakerene.
Disse tre skal bare være med på en del av turen.
🍀 Så falt maskene, og foran dem sto plutselig tre kjente fjes. Jeg visste litt før maskene falt, for dette vart innspilt i fjor høst, og jeg har fått litt info. Linnéa Myhre og Emil Gukild fikk nemlig min datter Siri på sitt lag for et par-tre dager.
Hun har ikke fortalt meg hvordan det gikk i konkurransene, men hun sa at hun var storbegeistret for opplevelsen hun hadde under oppholdet i den vakre naturen i Steigen. Og heldige med været var de også.
🌞
Jeg så torsdagsepisoden hvor de ekstra deltakerne ankom, og i kveld søndag, blir det det mer fra etappen deres. Gleder meg. Og blir spennende å sjå hvordan det går. Skal visst bli både matlaging og klatring og mye annet, vart det fortalt på torsdag.
Fant ikke på dette sjøl.
Det var Utifriluft-Margrethe som gjorde dét.
Ny helgeutfordring fra henne.
SPEILING.
Speiling i vann er nærliggende.
Det flommer over i skogen og på sletta for tida.
Det dannes nye bekker og sjøer.
Oppå, under og ved siden av isen.
Derfor vart det lett i dag på morrasturen med Barney.
Litt vanskelig likevel, for vind ga dårlig speilflate.
Vart mye krusninger på vannpyttene.
Men fikk det til på et vis.
Jeg vart til et lite trollmonster.
Der jeg står skrevsover vannet.
På det nederste bildet ser du øret på Barney.
Han ville nok være med på moroa.
Men vart ikke speila denne gangen.
Veldig heldig at jeg vanligvis glemmer drømmer så fort jeg våkner, tenker jeg. Men her om dagen skjedde det spesielle at jeg husket i detalj hva jeg hadde drømt da jeg bråvåkna av at telefonen ringte. Heldigvis var det en person jeg kjenner så godt at jeg kunne fortelle om drømmen. Og da jeg fikk lagt ut om min skremmende drøm med en gang, for det var et mareritt, var det lettere å huske. Og dermed erindrer jeg mesteparten av den fortsatt.
Og når jeg nå skal gi deg hovedtrekkene i drømmen, kan jeg stå i fare for å bli betrakta som ganske sprø, men tar sjansen, og utelater en del detaljer, av naturlige årsaker, for har faktisk glemt mye.
Jeg drømmer nemlig så innmari detaljrikt. Det er farger, utsmykninger, bygningsdetaljer og ansikter som jeg mener at jeg aldri har sett i virkeligheten. Er det nødvendig å drømme så detaljert, da?
Kunne ha malt scenene hvis jeg hadde vært god til det. Eller produsert en film. En meget detaljrik film med masse rekvisitter og statister. Manuset er klart for produksjon😜
♦️ Barney og jeg var på tur. Jeg bar på ski og staver. Og en ryggsekk. Merkelig nok i hånda og ikke på ryggen. Raritetene starta allerede der, si.
Jeg var egentlig på et kjent sted, men omgivelsene hadde jeg likevel ikke sett før. Men hvor ble det av snøen og skiføret?
Vi traska langt og lenge, til vi kom til et hus langsmed veien. Der satt det 2 kjerringer og drakk kaffe ved et bord.
Barney og jeg stoppa. Av en eller annen merkelig grunn fant jeg på at jeg skulle sette igjen Barney hos disse to, mens jeg gikk på ski😌
Så jeg traska videre. Fortsatt på veien, for snø var det ikke.
♦️
Kom til en ny husklynge. Middelalderlignende bygninger i brunt tømmer. Flere hus rundt et tun. Mange folk der som solgte forskjellig. Både mat og diverse souvenirer og slikt. Da jeg drømte, og rett etterpå, visste jeg nøyaktig hva alt der var, både menneskeansikter (som jeg forøvrig aldri hadde sett før), ornamenter og utskjæringer på husene, alle tingene de solgte også videre. Det er helt sprøtt hvor unødvendig detaljrikt det framsto i drømmen😅
♦️
Brydde meg ikke om alt dette, for jeg tenkte kun på å finne skiløypa.
Spurte om det, og fikk svar. Trasket videre på veien med ski, staver og ryggsekk i hendene😏
Men så, etter noen hundre meter bortover den snøfrie veien, datt det en tanke ned i hodet mitt: orket jeg egentlig å gå videre til snøen dukka opp? Og så kom enda en tanke, men den var hakket mer grusom. Når jeg nå snudde, hvordan skulle jeg finne igjen Barney?
Ikke husket jeg hvor de 2 damene befant seg da jeg leverte Barney til dem, og ikke visste jeg hva de het.
♦️ Fy søren så ekkelt. Det er sjelden jeg har mareritt, men dette var faktisk det.
Takk og pris for at jeg i det øyeblikket våkna🙏🏻
Likevel tok det litt tid før jeg innså at det bare var en drøm. Først da jeg kunne kjenne på den krøllete pelsen til Barney i fotenden av senga mi, vart jeg beroliget.
Og så ringte som sagt telefonen, i samme øyeblikk. Jeg klarte ikke annet enn å fortelle om drømmen min. Og dermed vart den festa i hukommelsen, i hvert fall delvis.
♦️
Så da sier jeg fortsatt takk og pris for at jeg vanligvis ikke husker drømmene mine. Formed så mye rare ting som foregår oppi huet mitt om natta, er det like greit å glemme.
Og snakker man for høyt om det rareste, kan man jo risikere å bli bura inne🤪😂 Drømmer du mye rart?
Bildet jeg viser er av et gammelt hus på Domkirkeodden i Hamar. Det passer jo inn i drømmen min da jeg kom til de laftede bygningene🤗
Det går stort sett bra med puddelen min. Av og til er han litt rampete, men det er vel mest for at jeg ikke er flink nok til å aktivisere ham. Kan da ikke drive med det hele tida heller. Men så klart, det er et par-tre hakk lavere tempo med meg enn når barnebarna er i nærheten. Mye morsommere med dem, for den lekne Barney. Han har fortsatt barnet/valpen i seg sjøl om han er blitt en voksen «mann» på 9 år. Som jo tilsvarer et menneske i 60-åra.
Kjært barn har mange navn, og det har han også. Det blir mange tullete kjælenavn som jeg ikke gidder å si her, men et mer skøyeraktig og kanskje litt negativt navn er «Krøllebølle».
🐩 Noen ganger passer akkurat det utmerket.
Sånn som her om dagen. Vi var på besøk hos barnebarna. Der ligger det som regel spennende saker rundt omkring, under stoler og bord. Det vil si leker. Barney elsker å ta slike ting, for han er som kjent en stor skattejeger. Og dette er også skatter i hans øyne.
Han kan bite på det og bite det i stykker, eller bare ha det i munnen som skatt. Han pleier aldri å fortære slike uspiselige tingester. Men det hendte et par ganger da han var valp. Så jeg er aldri trygg.Kan jo være farlig. Særlig hvis det er harde gjenstander av plast.
🐩 På billedcollagen nederst på sida viser jeg skatten denne gangen.
Det var en slags «pil» av skumgummi, til en leke. Jeg prøvde å «leke» bytteleken med ham, som jeg jo skal gjøre når han skal gi fra seg noe som jeg ikke vil at han skal ha. En liten kyllingbit i bytte mot en kjedelig skumgummidings måtte da vel være fristende?
Joda, men han vart nok likevel litt stressa. For han prøvde å få både i pose og sekk. Så han svelget tydeligvis alt sammen. Om det var med vilje eller ikke, blir uoppklart.
🐩 Det som lå igjen på gulvet var den lille blå delen nederst til venstre på bildet.
Jeg spurte barna om de hadde flere sånne dingser. De fant en til meg. Jeg ville nemlig ha med meg den hjem for å sjekke hvor «farlig» den oransje tuppen var. Den var av myk gummi, med en litt hardere del skjult inni det blå.
Så det er denne jeg har tatt bilde av nederst til høyre. Delen tilsvarende dingsen på det øverste bildet var i magen på krøllebøllen på det tidspunktet😝
🐩
Litt engstelig vart jeg, for tenk om det satte seg fast i mage eller tarm. Verste scenario var røntgen og operasjon. De tre neste bæsjeturene i skogen vart litt spesielle😜
Beklager å måtte si det, men der måtte det sjekkes, og det med en pinne. Ikke bare å ta det raskt oppi posen, nei.
🐩 På den tredje lufteturen, dagen etter, og cirka 18 timer etter fortæringen av den «deilige» skumgummidingsen, oppdaget jeg til min store lettelse både den oransje tuppen og de blå bitene på bakken.
Puh. Faren over. Men hvorfor han i det hele tatt ville svelge denne rariteten er en gåte.
Kanskje det smakte og lukta litt godt av det?
Kanskje noen av barna hadde tatt på det med matlukt
