Kroppen er rar og finurlig oppbygd. På lørdag kom det plutselig over meg en upassende sykdom. Ble helt slått ut av kvalme og slapphet og måtte droppe både jobb og andre planlagte aktiviteter. Du kan lese HER hvis du gidder. Jeg gidder vanligvis ikke å lese for mye om sjukdom 😉
Og jeg liker heller ikke å prate for mye om det, men nå blir det nå sånn denne gang, da, dessverre.
Jeg følte meg mye bedre i går. Fikk jobbet opp matinntaket gradvis også. Det er jo lurt etter en sånn affære. Må være forsiktig. Nå har det seg sånn at det ikke er krise om jeg ikke får matinntaket opp på “normalt” nivå igjen, for har litt å gå på 😉
Så egentlig var dette bare bra. Ser på det som en liten fasteperiode.
Var fortsatt litt slapp og daff i dag også. Utålmodig som jeg er, godtok jeg egentlig ikke det. Men det er tross alt bare 2 døgn siden det startet. Så greit nok.
Og så var det de rare lystene som kommer i sånne situasjoner. Kroppen vet så VELDIG godt hva den vil ha og ikke vil ha. Trenger ikke å lure en gang.
Så i dag da klokken er blitt halv to, har jeg spist et lite beger med Yoplait 0% med en halv banan klokka 9, et lite glass appelsinjuice og en halv avokado med kaviar på (!) klokken 12 og en mango-saftis klokken 13.
Jeg pleier veldig sjelden å spise saftis. Fikk så innmari lyst på det. En annen ting jeg fikk skikkelig lyst på i går, var cola og peanøtter. Har du prøvd det? Heller en neve peanøtter oppi glasset med cola.
Dette pleier jeg heller ikke å spise/drikke ellers. Har du sånne rare lyster når du er eller har vært syk?
Jeg vet at damer kan få rare lyster på diverse mat når de er gravide, men det har jeg aldri vært, så det har jeg ingen erfaring med 😉
Den mango-isen gjorde i alle fall susen, for nå ble jeg så pigg at jeg fikk lyst til å blogge!
Jeg hadde kun trengt å fjerne litt, men valgte alt. Hvorfor? Tenkte på min mor og tante som døde av brystkreft, og var livredd. Ville ta mest mulig. Tok hele. Tok også gentest på grunn av dette. Viste seg å ikke være den arvelige typen som er kjent i dag. Det var derfor jeg slapp stråling, for at jeg fjernet hele.
Jeg ville få det overstått, fortest mulig. Bli kvitt dritten. Fuck cancer! Legen mente at det ikke hastet. Den vokste ikke fort, og var greit nok å vente 1-2 uker, sa han.
Jeg var bemerkelsesverdig rolig, har jeg skrevet i dagboka. Jeg skrev videre: “Stor sjanse for å overleve. Ingen har noen garanti uansett her i livet. Ingen lever evig. Må gjøre det beste ut av de dagene vi har til rådighet. Tenk positivt og bruk Mindfullness og spis sunt”. Det tenkte jeg….og skrev jeg 20.februar 2015.
Ventinga
Brukte dagene foran TV og så på VM i Falun, langrenn. Datter var reporter for TV2-Sporten. Så også på Camp Falun på PC. Koselig virkelighetsflukt. Ble mye TV-titting. Den 28/2 skrev jeg i boka: “Deilig med uproduktive sysler. Går veldig bra, merkelig nok. Lengter nå etter å bli kvitt dritten.”
Operasjonen ble 4.mars. Jeg har utførlig skrevet om hyggelig mottakelse på avdelingen og møte med andre pasienter. Kunne ha blitt en hel bok med alt det jeg skrev ned.
Hadde ikke noe annet oppi huet akkurat da, tydeligvis. Alt som skjedde og alt jeg følte. Ned i boka så blekket sprutet. Side opp og side ned.
Det var ikke spredning til lymfekjertler. Takk og pris. Men prøver måtte sendes inn. Etter hver fikk jeg vite at alt var OK.
Jeg skrev: ” Våknet opp på postoperativ avdeling og trodde/følte at det var 1 sekund siden jeg fikk oksygenmaska og narkosen. Men det var visst 3 timer!” Narkose, altså!
“Vi var 6 stykker som ble operert for det samme den 4.mars, på dette sykehuset. En av ti kvinner får brystkreft i løpet av livet! Prognosen for overlevelse er høy for brystkreft.”
Etterpå
Litt av det jeg skrev torsdag 5.mars, dagen etter operasjonen:“Fin i hode og forholdsvis grei i kropp. De hvite englene (sykepleierne) gjør at vi føler oss som dronninger på avdelingen. Trygt og godt å være her. Vi spøker med at det er så koselig å være her at vi blir rent bortskjemt og at overgangen til eget hjem blir stor “
Fredag 6.mars: “Følte meg friskere for hver dings som ble fjernet fra kroppen. Det siste var venflonen i armen. Jeg fikk sykmelding i 4 uker og fikk dra hjem.”
Søndag 8.mars: Kvinnedagen. Hevelse rundt såret. Svimmel og kvalm. Fikk komme til sykehuset. Masse rare tanker igjen. Opereres på nytt? Var væskeansamling. Måtte tappes. Kom ut 1/4 liter væske! Visstnok ganske vanlig etter sånne operasjoner. Gjentok seg 6-7 ganger fram mot påske. Så roet det seg. Men dette var skikkelig ubehagelig. Smerter også.
Skjærtorsdag 2.april 2015 skrev jeg: “Hadde tanker i går kveld angående tapping. Skal/skal ikke….og det var jo for sent. Ingen mulighet på poliklinikken før tirsdag om 6 dager. Angre/angre ikke….at jeg ikke tappet før påske. Litt vondt/ømt/ubehagelig i natt. Våknet i dag tidlig og var egentlig overbevist om at det skal gå bra. Det er bare såret som gror og strammer seg til, tror jeg. Vi pakket og dro på tur til Skeikampen.”
41 sider ble det i boka. Du skjønner sikkert at jeg ikke kan ta med alt her. Det var godt å skive. Det var terapi. Om jeg leser alt vet jeg ikke. Har skumlest nå.
Så gikk det seg til, som ting pleier å gjøre, og jeg ble frisk og gidder ikke å tenke mer på kreften. Tar dagene som de kommer og gleder meg over hver dag jeg får oppleve. Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for, og prøver å sette pris på det.
:I dag var det tid for legetime på øyepoliklinikken ved Elverum sykehus. Jeg har skrevet om forhistorien i et innlegg i går. Se HER.
Det var bra timing på den timen, for pensjonisten måtte stå opp tidligere enn normalt, og det passet jo bra da jeg fortsatt har den “egentlige” tida, sommertida i kroppsrytmen, for å si det sånn. Hadde det vært før helga, hadde jeg nok vært trøttere. Det gikk greit østover selv om det både var litt morgenrush og vegarbeid.
Jeg ble kjørt, for kunne ikke kjøre hjem selv, hadde jeg fått beskjed om. Jeg ville bli behandlet med øyedråper som utvider pupillen, slik at lege kan se bedre inni øyet. Da ville det bli så lyst for meg i 5-6 timer at jeg måtte bruke solbriller. Og i tillegg ville jeg få tåkesyn, så derfor ble jeg passasjer i dag.
Mer om undersøkelsen kommer jeg tilbake til i et annet innlegg i kveld.
Jeg snakket om å grue meg eller ikke i forrige innlegg. Jeg klarte å holde det på et veldig greit nivå under reisa, og klarte å nyte den vakre soloppgangen på veien østover.
I morgen skal jeg på sykehuset…. 28.september var jeg hos øyelege pga rare flekker og lysglimt i synsfeltet. Se HER. Det er en måned siden. Jeg bestemte meg da for ikke å grue meg til ny undersøkelse på øyeavdelingen ved Elverum sykehus. Og det har jeg ikke gjort.
Det har ikke alltid vært sånn. I barndom og ungdomstid var jeg mer engstelig av meg. Jeg var ofte veldig engstelig og forsiktig uten at det kan karakteriseres som sykelig, tror jeg….
Jeg kunne i gitte situasjoner være engstelig for å møte mennesker. Jeg fikk kroppslige reaksjoner som kvalme og diare rett før eksamen noen ganger. Dette for å nevne noe. Det var ikke moro. Det ødela mye av livsgleden. Etterhvert lærte jeg meg diverse teknikker for å bekjempe dette. Jeg leste mye, gikk på kurs, mediterte…. og mye annet som har vist seg å være til hjelp. En skal ikke se bort i fra at livserfaring generelt, eller for å si det rett ut…det å ha blitt en godt moden dame, også har hatt innvirkning på dette.
Kan hende at andre har det likedan. En tror bare at en er alene om å være sånn når en er midt oppi det….
Det har med bruk av energi å gjøre. Jeg har brukt veldig mye energi på nettopp å grue meg for ting som skal skje eller som jeg trodde skulle skje. Det er sikkert også ganske vanlig. Jeg vil bestemt si at dette er bortkastet energi. Det kunne ha vært kanalisert bedre. I dag har jeg som sagt blitt mye flinkere. Jeg venter med eventuell “gruing” til rett før hendelsen. Da har jeg lov til å grue meg litt.
Det samme gjelder ting jeg innbiller meg kan skje. Det kan jo være så mangt. Man kan egentlig engste seg for alt mulig! Jeg gjør ikke det lenger, takk og pris. Hvor mye unødvendig energi har menneskeheten brukt på engstelse for hendelser som aldri skjedde? Jeg tror det er mye. Det jeg logisk sett vet at jeg ikke kan påvirke eller endre, gruer jeg meg ikke for, i hvert fall ikke for tidlig…..Og jeg får det mye bedre med meg selv, og har mye energi til overs som jeg kan bruke på andre, mer positive ting….
Litt mer travelt for pensjonisten i dag tidlig. Satte klokka på ringing, ikke før 8:30, så det var ikke stress. Skulle til tannpleier for halvårlig sjekk kl 10:15. Måtte på tur med bikkja, spise litt og ikke minst pusse tennene godt først.
Det blir alltid til at jeg pusser ekstra lenge og grundig rett før dette. Burde ha gjort det like nøye hver dag siden forrige gang jeg var der, men det blir nå sånn da. Pusser jo tenner både morgen og kveld og bruker tanntråd i tillegg, men kunne sikkert ha holdt på lenger.
Så var det nedi garasjen for å hente bilen. Satte el-bilen på lading i går kveld. Etter langtur var det bare 7% igjen på batteriet. Den vil da normalt være fulladet om morgenen. Men det sto på det samme i dag! Bra at jeg bare skulle en tur nedi byen og ikke lengre av gårde. Hva hadde skjedd? Ikke vet jeg. Måtte uansett komme meg av gårde for å rekke tannpleietimen.
Det gikk greit. Hun er snill og flink, og tennene og tannkjøttet fikk ståkarakter. Så var det bilen da. Ville ha kommet meg hjem på de 5% som var igjen. Kunne faktisk ha kommet et godt stykke av gårde, 15 km sa skjermen i bilen. Men nå måtte jeg teste en hurtiglader i byen for å sjekke at det ikke var noe galt med bilen. Det gikk så det ulte. Ja det uler faktisk når det hurtiglades. Se bilen under ladingsprosessen på bildet.
Jeg kommer tilbake senere i dag med mer fredagssysler….lading, blodprøver og kakebaking….
Noen saker har en egen dag i året, som refleksens dag, som jeg skrev om forleden. Se HER. Andre saker er så heldige å ha en hel måned. Brystkreftsaken har hele oktober med Rosa sløyfe.
Ikke akkurat rosablogger
Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke er rosablogger, men oransjeblogger (se HER), men akkurat i denne saken er jeg rosa.
Jeg leser i Wikipedia: “En rosa sløyfe er et internasjonalt symbol som brukes i forbindelse med en aksjon for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon, øke kunnskapen om brystkreft, samt å samle inn midler til brystkreftforskning. I Norge står Kreftforeningen og Brystkreftforeningen sammen om aksjonen i oktober hvert år.” Det har sin opprinnelse i USA.
Oktober er på hell, og jeg hadde tenkt å skrive litt om dette før måneden var over. Det satt bare litt langt inne. Men jeg rakk det!
Jeg kjøpte sløyfe og var passelig engasjert/orientert om dette tidligere også, men da min mor fikk brystkreft på 90-tallet og døde noen få år etterpå…. og det samme skjedde med min tante, ble jeg litt mer på vakt for min egen del og ikke minst mer interessert i å støtte saken.
Jeg gikk etter dette årlig til mammografi og var alltid lettet hver gang det var over og alt var ok. Var ikke alltid like flink til å kontrollere meg selv hver måned (en merkelig aversjon).
Det gikk bra år etter år, inntil i 2015.
Da var brevet med svar annerledes: De måtte ta nye bilder og ny sjekk. Redsel og angst, selv om det nødvendigvis ikke hadde trengt å være noe feil. Men, det var dessverre det.
Da fulgte en tid som ikke var helt god, men jeg kom meg gjennom den ved å tenke positivt (prøvde) og skrev dagboksnotater i en mengde og fart som jeg aldri før hadde gjort (!) (terapi for meg, det).
Jeg pratet også åpent med familie, venner og kolleger om det….. Det kan hende at jeg tar mot til meg og deler følelsene jeg hadde i denne perioden i et blogginnlegg eller to. Vi får se…..
Jeg var heldig. Operasjon ble det, men jeg slapp både stråling og cellegift. Og jeg har bestemt meg for ikke å tenke negativt og ikke være redd for at det skal komme tilbake.
Det som skjer, det skjer…. Jeg har det fint i dag.
Tar bare noen tabletter som skal minske faren for eventuelt tilbakefall, for å si det enkelt. I tillegg får jeg hvert halvår en infusjon av et preparat som forhindrer benskjørhet. Tablettene kan nemlig gi benskjørhet. Dette skal jeg holde på med i 5 år; det vil si etter planen ferdig våren 2020.
Alle de tankene jeg hadde rundt dette har gjort at jeg ser mer positivt på situasjoner generelt, samt nyter de små gleder.
Nå er ventetiden over. Jeg var hos øyelegen i dag. (Se også tidligere innlegg «Lysglimt i øyet».)
Første gangen hos øyelege.
Der følte jeg meg trygg på at jeg ble skikkelig undersøkt! Jeg var gjennom øyedrypping opptil flere ganger for pupilleutvidelse og innom minst 3-4 forskjellige mer eller mindre avanserte apparater for scanning, bildetaking, trykkmåling og hva det nå var alt sammen.
De skulle komme til bunns i mine lysglimt og «fluer» i synsfeltet. Og det gjorde de! Jeg fikk konstatert at det er en ganske vanlig foreteelse i moden alder, men skal være obs ved endringer. Ser på meg selv som moden, dog ikke overmoden.
Men, det ble oppdaget en flekk på venstre øye. Jeg kom jo dit pga høyre øye! Har som sagt aldri vært hos øyelege før, så hun mente det kunne ha vært der alltid, men for sikkerhets skyld ny henvisning til øyeavdeling på sykehus.
Og jeg skulle ikke bekymre meg. Og det rådet har jeg tenkt å følge.
Til ettertanke:
Hvis vi hadde scannet hele kroppen, ville det nok ha dukket opp mye rart som vi kan leve med, tenker jeg. Og jammen er det bra at vi fungerer som vi gjør, for vi er meget komplisert oppbygd. Og at alle disse konstruksjonene i kroppen ned til minste detalj samarbeider på høyt nivå er imponerende. Tenker alltid over dette som fantastisk når noe «halter» litt…..
Jeg satt der om kvelden i sofaen og så vekselvis på TV og iPhone. Plutselig glimtet det til i øyekroken. Det var ikke jeg som fikk en lys ide, det var reelle lysglimt, som lyn fra klar himmel.
Det var lyn ut mot høyre, og fortsatte og fortsatte…
Må som regel pusse brillene ofte pga uklarhet, men nå ble ikke flekkene midt i synsfeltet borte. Tok av meg brillene, og flekkene / fluene var der fortsatt mot den hvite veggen. De beveget seg med pupillen på høyre øye. Hjelp!
Med Google-verktøyet lett tilgjengelig i fanget, søkte jeg på “lysglimt i øyet” og “flekker i synsfeltet”.
Jeg tenkte det verste og så for meg både netthinneløsning og glasslegemeavløsning og lærte mye om øyets anatomi som jeg ikke tidligere visste.
I beste fall kunne det jo også være “ufarlige og forbigående flekker i hornhinnen, linsen eller glasslegemet”. Jeg kan forklare mye om disse tilstandene etter et par timer med nettsøk den kvelden, men avstår fra det.
Det ble akutt-time hos lege dagen etter og så henvisning til øyelege.
