Fikk med meg utfordringa di, Margrethe Utifriluft, men neimen om det var lett…..trodde jeg. Det burde ha vært kjempelett, for i går var det 17.mai, og utfordringa di var FLAGG. Jeg flagga ikke i går av den enkle og forhåpentligvis lovlige grunn at jeg ikke befant meg i fedrelandet. Kom ikke hjem før klokka halv tolv på kvelden. Og da var, og rettmessig burde, alle flagg være fjernet. Som du kan lese i et tidligere innlegg, var jeg i Stockholm. Der er det ikke mange norske flagg, men akkurat i går var det noen. Finnes nordmenn borti der også, vettu, og de hadde pynta seg med bunad og flagg. Så var vi en tur utpå Djurgården. Spiste lunsj blant annet. Tok heldigvis bilde av huset rett over gata hvor det var både norsk og svensk flagg, uten å vite at du hadde en utfordring på gang. Og da har jeg vel bestått utfordringen. To flagg på en gang. Norsk og svensk. Kommer mer stoff og bilder fra turen etter hvert…..
Jeg plasserte meg i sofakroken på lørdagskvelden, for mye bra å sjå på. Valgte TV2 med finale i Kompani Lauritzen, etterfulgt av Gullruten fra Grieghallen i Bergen. Var litt spent på Gullruten, for The Voice var nominert i kategorien Beste underholdningsprogram. Så klart at jeg hadde dette som favoritt, partisk og absolutt inhabil, som jeg er i denne sammenheng, da dattera er programleder for The Voice. Det endte som jeg håpte. De vant prisen. Der var altså min Datter Siri og mentor Jarle Bernhoft til stede sammen med folk fra produksjonen i ITW, for å motta prisen. Du ser dem på bildene. Det vart litt bildespam her😜 Tok skjermbilder av TV-sendinga. Jeg beklager at jeg ikke nevner alle de andre fine gullrutevinnerne, men det kan du sikkert få med deg ved å Google litt☺️ Av naturlige, egoistiske grunner vart dette i fokus for meg denne kvelden….
PS:
Det er fortsatt igjen 3 direktesendinger av denne sesongens The Voice når dette skrives.
Og nederst på sida har jeg satt inn link til innlegget om da jeg var publikum på The Voice nå på fredag….
Et par dager før det skulle skje, fikk jeg tilbud om to billetter til livesending The Voice. Det foregikk på fredagskvelden på Gateway studios på Fornebu. Klart at jeg sa ja. Fikk med meg Nabo A og tok Leafen. Tar bare 20 minutter gjennom Operatunnelen og videre utover. ♦️ Denne kvelden skulle de 4 siste deltakerne stemmes fram av seerne. Mentorene har ingen makt lenger, når det har kommet så langt i sesongen. Alle deltakerne som er igjen på dette stadiet er fantastiske sangere, så helt umulig å spå resultatet på forhånd. Lenger nede på sida setter jeg inn noen linker fra tidligere innlegg om The Voice, for å gi mer info til de som eventuelt ikke har fulgt med på dette TV-programmet🤗 ♦️ Da var vi altså der på direktesending, og det er alltid spennende å oppleve nerven i et sånn produksjon fra sidelinja. Vi storkoste oss med fantastisk konsert, flinke mentorer og programleder, og ikke minst den dyktige produksjonen med hele crewet og et fabelaktig orkester. Jeg skjønner godt at programmet vant GULLRUTEN for beste UNDERHOLDNINGSPROGRAM i Bergen på lørdag.
Jeg tror jammen at jeg kjører et lite innlegg i morgen om dette…..🤩
PS.
Nå står det igjen 8 dyktige artister som skal synge førstkommende fredag. Da blir flere stemt «hjem», og det topper etter hvert med semifinale og finale.
Spennende….. The Voice med barnebarn Dette var spennende
«No livnar det i lundar
No lauvast det i li
Den heile skapning stundar
No fram til sumars tid
Det er vel fagre stunder Når våren kjem her nord Og atter som eit under Nytt liv av daude gror….» (to første vers av salme, Elias Blix)
Måtte bare sette inn denne… passa så innmari bra til bildet mitt fra i går morres.
Og ja, jeg tenkte…..
at å dikte til våren…
har andre gjort bedre enn meg….
så da vart det dette.
Men bilde kunne jeg alltids bidra med……
For noen lønner det seg sikkert MYE å blogge. For min egen del blir det som jeg pleier å si: nok til en kaffe latte i måneden. Det uttrykket har jeg snappa fra Solliv sin blogg. Men det kan faktisk lønne seg på andre måter. Her om dagen ringte det på døra mi. Hender at det gjør det innimellom. Denne gangen var det Nabo R som sto der…med ei bok i hånda. Jeg så hva det var. «Å vanne blomster om kvelden». Før hun rakk å si noe, utbrøt jeg: «Du har lest blogginnlegget mitt!» Det var den dagen jeg publiserte innlegget om den siste boka jeg leste i forbindelse med bokringen jeg deltar i. Der diskuterte vi boka av Valérie Perrin som heter «Glemt på en søndag»
Hun har også skrevet den mer kjente boka «Å vanne blomster om kvelden».
På slutten av blogginnlegget skrev jeg som følger: «Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Å vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese. Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe. Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……» Så da sto altså den hyggelige naboen min på trammen med boka «Å vanne blomster om kvelden» i hånda. Og jeg skjønte at hun hadde lest blogginnlegget mitt. Hun leser vanligvis bloggen min. Det har jeg forstått tidligere også. Veldig hyggelig med trofaste lesere.
Så da forstår du hvorfor det lønner seg å blogge😅
Det relaterte innlegget om sjølve bokringkvelden kan du lese her: Jeg har det vel ikke så verst?
«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite. For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet. Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……
På teater igjen. Forholdsvis lenge siden, men bør jo egentlig skje litt oftere her jeg bor nå, enn da jeg bodde i Innlandet. Mye å velge på her i hovedstaden. Har vært på dette teateret en gang før, men nå altså en ny visitt etter noen måneder. Oslo Nye Centralteatret i Akersgata. Store Norske Leksikon sier om Centralteatret. Vi, det vil si Nabo E og søstera hennes, hadde først spist litt mat oppe på Grünerløkka, på Jimmys mat- og vinbar. Etterpå skrev jeg innlegget: Jimmy, Tarte Flambée, Västerbotten og Løyrom.
Men nå altså Centralteatret.
Vi skulle se Fredriksons fabrikk. Den husker du sikkert fra TV på 90-tallet, hvis du er rundt omkring alderen min.
♦️
Jeg sjekket, og serien ligger fortsatt ute på NRK TV.
Men nå har de altså laget en teaterversjon av Fredriksons fabrikk, men med andre skuespillere, av naturlige årsaker, for et par av de gamle er døde.
Vi satt oppe på galleriet. Greit nok. Så godt. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, for TV-versjonen var veldig morsom, husker jeg. Jeg så alle episodene den gang.
Derfor føltes vel 1.akt litt tam.
Det tok seg opp etter pausen, så jeg vil si at det vart en greit morsom opplevelse.
♦️
Så får vi sjå hvor lang tid det tar før neste teaterbesøk skjer.
Det nederste bildet er tatt i foajéen ved trappa opp til galleriet, og veggen er pyntet med et maleri av sjølveste Henki Kolstad. Så du på Fredriksons fabrikk da det gikk på TV? Jeg ble invitert til skummelt teater. Miss Saigon. Moulin rouge
Jeg er heldigvis ikke hverken forsidepike eller midtsidepike. Og aldri har jeg vært det.
Og ikke vil jeg heller.
Dattera mi derimot, hun har prøvd…..
men heldigvis bare forsidepike😀
Det er jo stas å sjå dattera på framsida av et glansa magasin…. skal vite. Nå var det i KK nr.7 som kom rett etter påske. Der er det hele 8 sider med bilder og tekst.
Fine bilder og fin artikkel.
Til og med et lite bilde av meg der også…..
sammen med barn og mann på 90-tallet…..
og med permanentkrøller😅
Bladet kanskje i butikken fortsatt?
Egentlig reklame uten å være betalt reklame, dette☺️
Kan hende de har igjen flere eksemplarer.
Jeg fikk tak i mitt på en Narvesen-kiosk nedi byen…..
da jeg likevel var på tur med trikken.
Var utsolgt på nærbutikken.
Et tidligere relatert innlegg: Litt i tvil, men la gå….
Bokanmeldelse, ja. Begi meg ut på det da?
Blir nok bare en liten snev av anmeldelse, i hvert fall i forhold til hva en seriøs bokanmelder ville ha foretatt seg.
Boka heter «Stein i silke» og er skrevet av den svenske forfatteren Mikael Niemi. Jeg fant ikke på sjøl at jeg skulle lese akkurat denne boka. Det var en i bokringen jeg deltar i som anbefalte den. Og vi gikk alle 6 til anskaffelse av hvert vårt eksemplar av denne 492 sider tjukke boka.
Jeg skrev i et tidligere innlegg (som du kan lese nederst på sida) om hvorfor det tok så lang tid før jeg kom i gang med lesinga.
♦️
Handlingen foregår hovedsakelig i nærheten av Pajala og Tornedalen i Nord-Sverige ved grensa mot Finland.
Vi følger en familie gjennom flere generasjoner, og boka er bygd opp på en spennende måte ved at forfatteren «springer» mellom 3 tidsaldere i kapitlene. Først er vi i 2017, for så å være i 1920 i neste kapittel. Så 1971, og så tilbake til 2017 igjen. Og slik fortsetter det gjennom hele boka. Veldig interessant og spennende, for det er ting jeg lurer på fra første stund, som ikke blir oppklart før på de siste sidene.
♦️
Mye handler om de harde kåra på 20-tallet der oppe hvor de finsktalende svenskene måtte kjempe for både å beholde språket sitt og holde liv i seg sjøl og familien. Den store veistreiken der oppe er en stor del av historien.
Ellers er det en fascinerende skildring av menneskene han har valgt å følge, deres daglige gjøremål, tanker og følelser.
Fint å få et så nært innblikk i hvor slitsomt det kunne være å leve på den tida, for en stor del av folket. Men så er det altså innimellom hopp framover i tid, hvor vi får være med i livene til etterkommerne av de som strevde på 20- og 30-tallet.
♦️
Forfatteren er fra stedet Pajala som han skriver om i boka, så sjøl om dette er en roman, er mye av det som skildres historisk korrekt.
Og han skriver sjøl i etterordet at han har valgt å anonymisere navnene på streikebrytere, tollere, handelsmenn, predikanter og andre folk.
En svensk anmelder skriver: «Mikael Niemi er en vidunderlig forteller…..Det finnes nerve og spenning…..Det er saftig, strålende og glimrende på en og samme gang….» Og hvorfor boka heter «Stein i silke»?
Ja, det fikk jeg faktisk ikke vite svaret på før på slutten. Bare DET ga boka en spennende snert.
Absolutt ikke en ny bok. Men jeg har ikke lest den før nå. Fikk låne den av en nabo i god tid før påske. Påskeværet her jeg bor har ikke oppfordret til lange turer i solskinn og kos på terrassen. Sola har hittil vært fraværende.
Er helt greit. Har så mye annet å foreta meg, atte. Og turer ut får jeg uansett, for puddelen Barney må på 3 turer i løpet av dagen. Så frisk luft får jeg min dose av. En stille og fin uke. Det heter jo «den stille uken». Og det er sant. De 2 nabobikkjene borti gata som alltid gneldrer og bråker når hunder og folk passerer, er heldigvis på påskeferie. Boka om Abida Raja vart derfor en del av mine påskesysler, så langt.
♦️ Leste den på 3 dager, så vart ikke gjort veldig mye annet de dagene. Droppa TV-titting og krimserier. Vart bare litt nyheter, Bakemesterskapet og konserten med Eidsvåg i Oslo Spektrum, stort sett….hva TV gjelder. Så får vi sjå åssen det blir resten av påska. Men tilbake til boka, som jeg altså endelig fikk lest. «Abida Raja – Frihetens øyeblikk» er skrevet av journalist i VG og forfatter Håkon F. Høydal. Det er en dokumentar om livet til Abida Raja. ♦️ Som det står på baksiden av boka fra J.M. Stenersens forlag i 2022: «På 1980-tallet vokste Abida Raja opp midt i Oslo sentrum. Hun gikk på norsk skole, var norsk statsborger – men levde i en pakistansk familie og kjente ingen. Som storesøster i en av Norges mest kjente norsk-pakistanske familier, har hun vært taus om livet som barn, ungdom og voksen. Nå våger hun endelig å fortelle. Dette er historien om løsrivelsen fra foreldrene og ektemannen hun ble giftet bort til. Det er fortellingen om en mor som flykter med de fire barna sine – uten utdanning, et sted å bo eller egen bankkonto – og forsøker å skape sitt eget liv. Boka gir et sterkt innblikk i oppveksten og livet til en representant for dagens voksne norsk-pakistanske kvinner, de som ble født i Norge, men ikke ble en del av det norske samfunnet – og kampen for å bestemme over seg selv, hvem hun skal ha lov til å elske, og et liv i frihet»
♦️ Det var sterk lesning. Skremmende at vold kan pågå i så mange år uten at det skjer noe. Og at ingen fanger det opp. Mange årsaker til det, kommer det fram i boka. Forfatteren presiserer i etterordet at han ikke er ute etter å henge ut en spesiell religion, for som han sier, finnes mange eksempler på lignende handlinger i de fleste religioner. Og ikke nødvendigvis bare i religiøse miljøer heller. Har du lest boka?
Hvis ikke, anbefaler jeg den sterkt……
