#streetart Knipset fra baksetet i drosjen.
#gamlebyen Fotografert mens drosjen fikk rødt lys.
#flytoget #barcode Du ser at jeg er på Oslo S.
#travel Og fortsatt på Oslo S.
Ikke la deg lure….
God morgen! “Hvilken dag er det i dag… hvilken dag er det i dag…..det er mandag, det er mandag….”, sier sangen fra Portveien 2.
Det er riktig. Men hvilken dato er det? Den første i måneden april. Og vinteren er nesten slutt. Den første dag i måneden april heter også 1. april.
I dag er det “lov” å lure folk 
Eller som det også kan sies: Det er en dag med harmløs løgn og fantestreker i form av aprilsnarr.
Så pass deg! Men jeg har ikke tenkt å narre deg
Ha en fin dag. Nå drar jeg snart til øyelegen…..
Og du kan hvile blikket på denne vakre furua.
Bildet et tatt av meg en høstdag på vandring langs Mjøsa i Hamar. Denne fine, gamle furua befinner seg på Ridehusstranda. Veien går videre til Domkirkeodden.
Evas fotokonkurranse
Hei og god søndag! Et høstbilde i mars er vel noe malplassert på bloggen, kan du si. Årsaken er at jeg har rota i bildearkivet på Min Sky og lett etter bilder med tema GLASS.
Det har seg slik at Evaswidow har konkurranse
og jeg har begitt meg ut på å delta i denne. Du kan lese om konkurransen hennes i linken over her. Da kommer du inn på bloggen hennes.
Morsomt og interessant tiltak.
Et av bildene jeg kan velge i er dette av Hamardomen. Det er altså domkirkeruinene i Hamar inni sitt glasshus. Det har du sikkert hørt om. Vakkert byggverk.
Så får vi se hva jeg velger til slutt.
Glass kan altså framstå i mange variasjoner, så blir spennende å se hva andre har valgt.
Jeg skal nå sende ett bilde til hennes e-mail-adresse for å delta.
Skal du delta?
Jeg fant, jeg fant….
Det er alltid noe å finne på turene våre. Det er noen lekre lerketrær nede ved Mjøskanten på Ridehusstranda. Da vi gikk forbi der her om dagen lå det en gren rett foran oss på stien. Den måtte bli med hjem. Det kunne jo være at jeg fikk gitt den en hedersplass i stua.
Jeg synes at lerketre er veldig staselig med de små konglene og “utvekstene” på grenene. Rett og slett vakkert. Om sommeren er det jo enda penere, men det har sin sjarm på denne tiden også.
Litt uhåndterlig form var det på denne åpenbaringen av en kvist. Ja, den lå jo rett foran meg og ventet på å bli tatt med Ikke så lett å finne vase. Men så viser det seg at jeg har tatt vare på en stor kolbe etter min far som kan egne seg til slikt.
Før kvisten kom i hus, var den fylt med steinene som du ser på bildet, samt sånne kuleleddlys i lenke, du vet.
Ut med lysa og inn med kvisten. Ble da litt stilig? Barney beundrer og har vel egentlig mest lyst til å leke med konglene. Men det er ikke lov, og han hører på meg
Hjelp, det spøker!
Jeg hadde bilde av huset, jeg! Vi går jo tur forbi der nesten hver dag, så slapp å stikke bortom og ta nytt bilde i dag. Dette er tatt i november i fjor.
Hvorfor skulle det nå være så viktig i det hele tatt å vise bilde av dette huset?
I lokalavisa i dag var det en reportasje om husene på Domkirkeodden. Ikke så veldig spesielt, kanskje? Men, det viser seg at museumshusene framstår som bebodde fortsatt, etter ca 100 år. Det gjelder spesielt ett hus, og det er det jeg har tatt bilde av her.
Og det er litt mer spennende, eller rettere sagt skremmende.
Heretter skal jeg ikke kikke for nøye inn gjennom vinduene når jeg passerer. Og særlig ikke i skumringstimen når vi vandrer forbi.
Men “de” holder seg visstnok innendørs.
Museet hadde besøk av et filmteam fra Paranormal24 som stilte opp med diverse måleinstrumenter og kameraer. I tillegg var altså journalisten fra Hamar Arbeiderblad med. Hun angret nesten i ettertid, for opplevelser fikk de så det holdt midt på lyse dagen!
Det var ball som trillet av seg selv ned trappa, gyngehest som startet å gynge av seg selv, en sølvring som trillet bortover gulvet helt uten menneskelig hjelp og en barnesko som plutselig havnet oppå et bord.
Jeg har heldigvis aldri opplevd sånt, men jeg betviler ikke andres opplevelser av dette.
Jeg må innrømme at jeg studerte bildet mitt nøye før jeg la det ut her, for jeg har nemlig hørt om andre som har tatt bilde av “sånne” hus, og at de i ettertid har sett ansikter/skygger i et vindu…..uhu og hjelpe meg…..!
Barney og jeg kommer til å fortsette med turene våre bortover der, men skal holde oss langt unna husveggen og ikke plage de som måtte bo der
Med blanke ark og …………
Ikke så veldig interessert han i front her. Dimensjonen på fargeblyantene imponerer ikke ham! Beklager, Barney, men du vet vel knapt hva fargestifter er…..
På vår ene tur i dag langs Mjøsa kom vi over denne fargeklatten. Jeg visste at det var et sted langs stranda, men har ikke vært der nede siden det ble satt opp.
Det er som du sikkert skjønner et kunstverk. Marianne Stranger heter kunstneren. Det ble plassert her i september 2018. Men før det, ble tømmerstokkene fløtet oppover Mjøsa fra Minnesund. Og da var de ferdig farget. Så det var nok et vakkert og merkelig skue noen dager. Grunnen til at det ble gjort på denne måten har en historisk årsak. Det ble drevet tømmerfløting på innsjøen i gamle dager.
Og en annen grunn til at kunstneren valgte å gjøre om tømmerstokker til tømmerblyanter, er nok Prøysens “Med blanke ark og fargestifter tel”, eller som visa heter: “Du skal få en dag i mårå”.
Så ligger de nå der på Ridehusstranda i Hamar. Noe preget av vinterværet er de nok. Ser ut som skikkelig velbrukte fargestifter.
Mor og Irland sin dag
Jeg oppdaget plutselig i dag at det i går var nasjonaldagen til Irland. Den kalles “St. Patricks day”.
Og det er altså 17.mars.
Jeg er ikke opptatt av alle lands nasjonaldager, men Irland er litt spesielt. Jeg var der en tur i mai 2017. Veldig fin opplevelse.
Jeg har skrevet flere blogginnlegg om den turen. Du kan lese noe av det HER. (Ser litt annerledes ut enn opprinnelig publisert, da noen av bildene har blitt borte i overføringen fra gammel-versjonen av blogg.no).
Gratulerer på etterskudd til Irland! Nedenfor er noen bilder fra turen.
Men, det er ikke bare Irland sin dag. Min mor var født den 17.mars. Det var året 1927. Hun ville altså vært 92 år i går. Hun døde dessverre for en god del år siden.
Men her altså bildene fra Irland:
Mormors kaktus
Jeg har en julekaktus som jeg har arvet etter min mor. Hun fikk den i sin tid av sin mor, altså min mormor. Nå er jeg også mormor, så dette fortsetter å være mormors kaktus.
Den krever ikke mye stell. Den skal vannes litt hver måned og ikke stå for lyst. Den ble tilfeldig plassert på en ledig del på kjøkkenet hos meg i den nye leiligheta, og ser ut til å like seg der enn så lenge.
Pga historikken til denne planta, gjør jeg mye for å holde liv i den. Det blir litt symbolsk.
Den blomstrer ca rundt juletider, som navnet tilsier. Det er en annen type som heter novemberkaktus som ligner. Jeg googlet i går og fant ut at novemberkaktusen har en tagg på bladene. Ellers er de ganske like. Det sto også at min type kaktus, julekaktus, er sjelden å få kjøpt i butikken. Den går stort sett i arv som hel plante eller avleggere.
Da er den jo litt spesiell. Grunnen til at den visstnok ikke selges over disk lenger, er at den tar for mye plass i gartneriene. Den er stor i omfang, kan bli.
Den blomstrer ikke hvert år. Nå vet jeg hvorfor. Den må stå kjølig (12-15 grader) i september og oktober og få naturlig lys. Da blomstrer den midt i desember. Dette skjedde et par år. Vet ikke om jeg får det til nå, for moderne leiligheter har ikke kalde nok rom. Ellers leste jeg også at den kan settes ut om våren når fare for nattefrost er over og være der «på sommerferie» til august/september. Det liker den, for der er det litt kjøligere netter enn inne; men helst stå under busker i skyggen. Prøve det neste år.
Jeg tviler på at den blomstrer i år. Den har ikke fått det helt som den vil, men stell har den fått og ny jord fikk den i vår. Tvitvi….
Bilder fra en ganske vanlig søndagstur
Søndagsturen ble langs Mjøsa i dag også, men Mjøsa er stor, og valgmulighetene mange. Det ble Ottestadstien, eller en del av den, for å være korrekt. Bilen ble parkert ved Atlungstad (brenneri og golfbane) og vandringen gikk nordover så langt vi orket, for så å ta returen samme vei tilbake. Vi orket ikke langt i dag, men det er vakkert der, så noen bilder ble det. Se noen her.
Mate ender
Jeg må skrive mer om Osloturen. Denne gang var jeg fra fredag til lørdag og koste meg med barn og barnebarn både inne og ute.
I går ble det tur til Østensjøvannet for picnic og fuglemating. Utstyrt med nistepakker og kakao til oss mennesker og et helt kneippbrød til fuglene, trasket vi av gårde i det vakre høstværet.
Det er nok mye derfor jeg fryder meg like mye over fuglematingen som mine små barnebarn gjør.
Og så er det kanadagjessene og duene. Måkene holdt seg i bakgrunnen, merkelig nok. De har vel skjønt at de kommer til kort, for de andre er veldig lite redd for mennesker, så maten blir lett tilgjengelig for disse. Og de spiser av hånda. Det er koselig.
Brødet ble fort borte selv om vi alle prøvde å fordele det rettferdig mellom de nye fuglevennene våre.
