En av de dagene. Jeg har heldigvis ikke mange av dem. Lenge siden sist. Vet at noen har det sånn hver dag. Stakkars folk. Må bare komme meg ovenpå igjen…..

Hva nå?

Liker ikke å surve. Og har egentlig ingenting å surve for.
Men likevel.

Liker ikke å snakke om det, og langt mindre skrive om det.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Men tar sjansen.

Skrive om hva jeg føler nå.

Er det ikke sånn at vi helst vil pynte på fasaden? Mange som har det verre enn det ser ut utenpå?

Våknet av mareritt

Det kan være det som ga en dårlig start. Marerittet.

Barney hadde rømt. Jeg mistet taket på båndet. Han ville ikke høre da jeg kalte ham inn. Han ble nesten påkjørt 🙁

Plutselig var jeg på et sted hvor jeg ikke kjente meg igjen.
Trodde jeg var i nabolaget, men  så lignet det ikke i det hele tatt.
Måtte gå ned bratte skråninger. Møtte folk som gjorde rare ting.

Jeg våknet heldigvis da det sto på som verst. Puh……..

Og så?

Den deilige følelsen av å våkne og at alt er som normalt. Og Barney ligger i senga.
Men det tar litt tid å komme seg til hektene.

Og i tillegg sår i halsen og støl i kroppen. Krøker meg ut av senga. Føler meg som en dritt.
Gammal kjerring. Klarer ikke å tenke positivt i det hele tatt.

Men det går seg til…… saaakte.

Koker kaffe. Setter på nyhetene på TV`n. Smører på tre lomper med pultost. Rigger meg til ved bordet med disse, et glass kefirmelk og en kopp kaffe, og de vanlige tablettene.

Barney vil ut. Vi går ut. Fortsatt ikke lange turen på grunn av advarslene fra veterinærmyndighetene.

Assosiasjon: Her er innlegget Morgenrituale som jeg skrev i oktober 2018.

Fikk inspirasjon på turen

Snappet opp fra en venn her om dagen at jeg kan bruke telefonappen Notater på en mer aktiv måte enn det jeg har gjort.

På turer med hunden får jeg ofte ideer til både bilder og tekster for bloggen. Kan glemme det så fort jeg er inne igjen. I hvert fall ordene.

I dag brukte jeg aktivt mikrofonfunksjonen inne på Notater. Enklere enn å skrive. For da kan jeg samtidig følge med på hva som skjer rundt meg. Det jeg sier blir omsatt til tekst! Helt rått.
Det settes til og med punktum når jeg sier ordet “punktum”!

Jeg leste inn tanker og følelser der i dag på den 15 minutter lange morgenturen med hunden. Interessant. Kan bli interessant. For det er de ekte tankene og følelsene som kommer fram der ute i naturen. Og ikke minst ideene.

Et tidligere innlegg med lignende tema: Hvor kommer inspirasjon og kreativitet fra?

Hva står det i Notater etter turen?

Og så: Hvilke følelser hadde jeg meddelt? Her kan du se hva jeg dikterte til iPhonen i dag tidlig:

• Når melankolien tar over
• Samme tralten
• Lei og klarer ikke å tenke positivt
• Inne i et blindspor?
• Fort gjort å havne i depresjon fra melankoli
• Skjønner allikevel at jeg MÅ tenke positivt for ikke å havne der
• Komme meg opp igjen
• Jeg må alltid ha mål. Får ikke til?
• Jeg må ta meg sammen på alle felter
• Trene, spise sunt, stelle meg sjøl og Barney. Grunnleggende.
• Får jeg flyttet? Boligprosess hittil vært hardere enn jeg vil innrømme….
• Hjem å jobbe med positiv tenkning……..
• Gjøre……(hva da? En lastebil som passerte bråkte og ødela opptaket…hehe….)

Og hva gjør jeg med det?

Hjalp som vanlig å starte på et innlegg. Er mye bedre nå. Melankolien som tok tak i meg har forsvunnet, tror jeg. Føler det i hvert fall sånn.

Når jeg er i det melankolske hjørnet, og kanskje i det pre-depressive også, ser jeg ikke noen lyspunkter. Alt er dritt.
Jeg vet at mange sliter med sånt daglig. Takk og pris for at jeg ikke er der.

Jeg smakte på det i dag tidlig.

Kanskje det noen ganger er som med små barn og utvikling?

Når de kommer opp på et nytt utviklingstrinn, blir alt ganske håpløst for dem også.
Men det viser seg at de er på vei mot noe nytt.

Kan dette få meg til å ta tak og gjøre noe med de tinga som det kan gjøres noe med?
Sånn i det trivielle daglige, altså…

Jeg kan ganske ofte bli frustrert over at jeg ikke gjør ting jeg har tenkt å gjøre.

Men jeg er vanligvis god til å sette pris på de små ting og hendelser i hverdagen. Det blir enda lettere å få til det hvis den grunnleggende sunnheten er på plass. Rett og slett egenpleie.

Inn i den gode sirkelen og ut av den onde, rett og slett….

Bedre nå?

Jada. Hjelper å skrive. Selv om tankene blir strødd utover hulter til bulter som i en rar drøm….
Og nok å ta tak i. Må bare gjøre det.

I dag og de nærmeste dager skal jeg:

• Skrive mer på dette innlegget. Redigerer og finpusser senere. Så publisere.
• Endre blogg-strategi? Publisere mer sjelden? Satse på Instagram innimellom?
• Ta flere leksjoner i blogg-kurset jeg følger. Alltid noe å lære.
• Finne målgruppa mi…..
• Lage en tydeligere tidsplan for blogginga. Hva gjøres når…..
• Bade, stelle og trene Barney oftere. En puddel må ha mye stell. Ikke det at han bryr seg…….vil helst ikke 😉
• Stelle meg sjøl mer enn jeg har gjort i det siste.
• Trene! Hjemmetrening!
• Skal på jobb i dag og i morgen.
• Prøve å glemme frustrasjonen med boligjakten. Kanskje det som er hovedgrunnen til melankolien? Vil innover til barna. Tar for lang tid denne prosessen.
• Pleie vennskap. Kan fort bli introvert og bli i hulen min når det er snev av ond sirkel. Trives altfor godt i eget selskap. Nøyer meg da med Barney, TV, blogg og litt jobb. Og whatsapp-meldinger og Facetime med barn og barnebarn. Det må jeg ha. Så ikke helt eremitt.

Konklusjon

Ble det en konklusjon? Tror det. Når det er som svartest, tror jeg at alt håp er ute. Alt er dritt. Ikke en gang fuglekvitter hjelper. Det må jeg ALDRI tro.

Ganske snart, og kanskje rett etterpå, altså fortere enn jeg aner, er situasjonen en helt annen. Kan være. I hvert fall mye bedre. Gjennom et langt liv har jeg erfart det. Midt oppi gjørma ser jeg ingen utvei. Men det ER alltid det, på en eller annen måte. Må bare jobbe litt noen ganger for å komme ut av det….

Se ting fra flere sider. Forskjellig vinkling. Så klart ikke så lett når jeg sitter fast i gjørma. For der står jeg bom fast. Men jeg kan se oppover og til sidene…..Kanskje det er lyspunkter…..og kanskje jeg kommer meg opp ved egen hjelp. Hvis ikke, er det alltids noen som kan strekke fram en hånd…..

Og til slutt et tidligere innlegg om å tenke positivt: En plakat i et vindu.