Et bilde knipsa i forbifarten på en av våre gåturer. Det finnes mange slags trær i skogen og utafor skogen. Noen er store, tjukke og veldig gamle og lever i beste velgående. Andre, kanskje til og med yngre. kan se ut som dette på bildet.
Ei gran som har sett bedre dager. Til og med amputert i toppen på et eller annet tidspunkt. Men nå er det dårlig stelt med grener og barnåler. Kan fort bli en av de trærne som braker i bakken ved neste vindfulle dag eller natt.
Har skjedd mye av det i trollskogen vår. Spesielt med grantrær. Det var visstnok for varmt for dem en sommer for noen år sida, sies det. Og kanskje det også kan være granbarkebillen sin skyld? Ikke vet jeg…. Granbarkebillen (NIBIO)
Uansett kommer treet til nytte som utkikkspunkt for skogsduene, som på bildet her, og har sikkert både vært og vil bli brukt til samme formål inntil det deiser i bakken av seg sjøl, eller blir hogd ned for å unngå at skogsgjengere som Barney og meg skal få den i huet….
Spesielt tilbud: Bestill hårføneren CURLI AeroFlow med rabattkode gunn10 ved å trykke på linken. Dessuten er det mange andre produkter på CURLI-sida som du også får 10 % rabatt på ved å bruke rabattkode gunn10 via denne linken: CURLI AeroFlow
Du ser dem best på ett av bildene i den nederste collagen. Humlene som kjemper om plassen inni valmueblomsten. Jeg kommer til å legge ut en film på Instagram også. Da kan du virkelig se at de kjemper om plassen. Eller kanskje bare rett og slett surrer og koser seg. De er helt ellevilt begeistret for de nyutsprungne valmuene. De er også ekstra vakre i år, for stauden har utvida seg stort siden i fjor, og teller mange flere knopper og allerede utsprungne blomster enn før…. Og jeg bare elsker den fargen…..
Jeg trives i mitt eget selskap. Bor alene med puddelen Barney, men er så heldig stilt at jeg ALDRI føler meg ensom. Har jo stort sett daglig kontakt med andre mennesker. Det kan være i form av fysisk møte ute eller inne, via telefon i form av chat, melding eller rett og slett vanlig og gammeldags telefonsamtale.
Dessuten har jeg den skriftlige kontakten med bloggerkollegaer sånn daglig. Av og til, og det har jeg skrevet om titt og ofte her på bloggen, treffer jeg en eller flere naboer til hyggelig samvær på en eller annen måte. Det kan dreie seg om turer i skogen, båttur som vi nettopp var på, champanjelunsj, quiz, eller rett og slett det månedlige bokringtreffet.
Nå var det tid for det igjen, og denne gang hos Nabo V. Det starter tradisjonen tro med sprudlende vin som inntas samtidig som vi diskuterer boka vi alle har lest siden sist. Denne gang var det Vårofferet av Lars Mytting.
Mat får vi også. Denne gangen var det nydelig Quiche. Det vil si små paier med ost, kylling, grønnsaker og eggeblanding blant annet. Hvis den hadde inneholdt bacon i stedet for kylling, ville den kunne kalles Quiche Lorraine. Til dette serverte hun en grønnsaksalat og kokt asparges. Veldig godt. Og så fikk vi jordbær med vaniljesaus til dessert.
Og skravla gikk, ja? Klart det. Alle har mye på hjertet, så når 5 damer samles og vi i tillegg trives i hverandres selskap, er det mye som skal fram av ord, ja. Kjempekoselig kveld.
Plutselig var det varmt….som om sommeren. Det var varslet. Men det ER jo sommer, så hvorfor ikke. Det er bare like overraskende hvert år. Det skjedde på fredan’n. I går. På morrasturen med Barney gikk jeg med jakke. På ettermiddagsturen var det for varmt med en langermet bluse og svarte bukser, sjøl om det var en deilig bris fra sør.
Høyt, uslått gras med islett av diverse engblomster både innafor og utafor det gamle, slitte gjerdet med port…..litt bortafor skogen vår. Egentlig nok til å illustrere sommerfølelse.
Da vi kom hjem fra turen spanderte jeg på meg en ispinne som jeg fant i fryseren. Det er jo sommer! Og sjølsagt inntok jeg den på terrassen i skyggen, og virkelig nøt sommerdagen. Kanskje blir det slik videre også, mer og mer……
Og etterpå spiste jeg middagen min utpå der. Og i god tid før det hadde jeg jeg bestemt meg for å fylle et glass med resten av hvitvinen som befant seg i ei flaske i kjøleskapet. Og det skjedde….. Ikke en selvfølge lenger Når vi først driver med dette
Vi bor midt i naturen, føler vi, sjøl om vi bor i Norges største by. Er så heldige å ha en fin skog rett ved oss og fine Ekebergsletta rett på andre sida. Vi går der hver dag, Barney og jeg. Er også så heldig at jeg rett og slett MÅ ut på tur takket være puddelen. Tre ganger om dagen.
I dag var morgenturen ekstra fin, med sommervarme, fuglekvitter, blomster og annet liv. Og med de siste nyhetene friskt i minne på veien ut, satte jeg ekstra pris på stillheten og freden. Israel hadde angrepet Iran med 200 bombefly i løpet av natta……. Fred er ingen selvfølge.
I min lille boble hvor jeg ikke ser lenger enn nesen rekker noen ganger, kan små problemer bli unødvendig store når jeg er midt oppi gjørma. Hvis jeg bare ser meg litt rundt og i tillegg tenker litt, kan det i hvert fall da, og ikke minst i ettertid nesten være flaut hvordan jeg tillater meg sjøl å reagere.
For snakk om I-lands-problem! Det gjelder nemlig hverken krig, vold, ulykker eller sult. Jeg er forskånet fra slikt. DET kan kalles problemer nemlig.
Det tilfellet jeg tenker på nå, som gjorde at det noen timer bare dreide seg om meg og mitt «problem», var rett og slett en frustrasjon over en pakkeforsendelse. En pakke som ikke kom.
Men når noe slik oppstår i mitt liv og min boble, gir jeg meg f… ikke før jeg finner løsningen. Sta som et esel. Men det blir mye jobbing målt i brukt tid for 600 kroner, da. Det var det jeg hadde betalt for tingene i pakka.
Dette innlegget er vel mest for å skrive av meg frustrasjon, for det har hjulpet før har jeg erfart. Jeg hadde altså bestilt en pakke og betalt med Mastercard. Gjør alltid det når jeg kjøper via Internett.
Fikk både mail og sms om at pakka var levert hos meg. Dette er nå 10 dager siden. Der var det ingen pakke. Så begynte etterforskningen. Heldigvis sporingsnummer, så etter hvert fant jeg ut at pakka var levert på nærmeste Post-i-butikk i stedet for hos meg av en eller annen grunn.
Burde vært greit det også, men fikk ingen hentemelding fra butikken. Da ringte jeg dem. Nei – de kunne ikke lete etter pakka hvis jeg ikke hadde hentekode. «Ring PostNord». Gjorde som de sa. Følte meg som en kasteball da PostNord sa at jeg måtte kontakte butikken. «Ja, men det her jeg gjort!»
Ringte butikken igjen og var mer påståelig enn sist. «PostNord sier at det er DERE som må lete etter pakka, for den er DER!» «Kom i morgen tidlig 8:30, så skal vi se»
Den som satte på vekking klokka 8, og sjølsagt våkna en halv time tidligere, var meg. Ut på tur. Barney var med. Putta ham i bilen og dro den forholdsvis korte veien til butikken.
«Hva gjelder det?» « Jeg fikk beskjed om å komme NÅ for at du skulle hjelpe meg med å finne pakka mi» «Jeg kan ikke lete etter pakke når du ikke har fått melding om henting» «Ja, men du sa at jeg kunne komme i dag tidlig!» Jeg ble mer enn irritert og sa videre «Da er vel pakka stjålet, da…» «Du må ringe PostNord»
Bra at jeg ikke er voldelig av meg, for nå kokte det. Skjønte at jeg ikke nådde fram, og anså pakka som tapt, sjøl om den ganske sikkert lå på bakrommet i butikken hans.
Ut i bilen og den korte veien hjem. Litt godt å kunne ta med Barney på morgenturen i skogen vår rett etterpå. Men klarte ikke å slippe jobben med den «forsvunnede pakka», så ringte PostNord for tredje gang, mens vi ennå var i skogen. Tålmodighet….hva er det liksom😅 Heldigvis har de køordning med mulighet for å bli oppringt, så benyttet meg av det.
I mellomtiden satte jeg pris på skogsturen i solskinnet med både fuglekvitter og et ekorn som kikket undrende på oss før det smatt oppi et tre. Det kokte ikke lenger inni meg, og jeg klarte å nyte. Barney var sjølsagt helt uberørt av mitt «problem».
En mann fra PostNord ringte meg opp igjen, som lovet. Han var flink og hjelpsom. Det viste seg at pakka mi ikke hadde fått tildelt hentenummer, eller hva det nå heter, så derfor fikk jeg ikke utlevert den på butikken. Han skulle ordne det, og jeg skulle få mail, og etter hvert kunne jeg dra tilbake til butikken og vise dem koden for å få pakka.
Det ordnet seg etter 3 timer. Ny tur til butikken, da med fersk hentekode, og så hjem igjen for å pakke opp.
Det er lettvint å bestille pakker på Internett, og det går vanligvis veldig greit og raskt, men akkurat denne forsendelsen ga hodebry og flere timers jobbing for meg…..
Måte på skriblerier om en ganske så normal, og ikke spesielt eksotisk tur til Nesodden i nærområdet mitt. Men så har jeg litt skrivekløe for tida, og for at ikke innleggene skal bli for lange og med alt for mange bilder, driver jeg altså nå med det sjuende blogginnlegget fra den hverdagslige turen vår til Nesodden. Dog ikke helt hverdagslig, for det skjedde på andre pinsedag. Hvis du lurer på hva som har skjedd tidligere, finner du linker til alle innleggene nederst på sida.
Og tittelen? Kontraster kan være så mangt. Mye av det i naturen også. Men her viser jeg kontraster i arkitektur og skjøtting av eiendommer. Alt fanget opp av kameralinsa på iPhonen min på nettopp Nesodden.
Den erverdige eiendommen på det øverste bildet vekket min oppmerksomhet først og fremst på grunn av inngangspartiet, hvor det var ikke mindre enn to majestetiske løver som møter de som har adgang til villaen. En på hver side av porten. Staselige greier vil jeg si.
Kontrasten fant jeg litt tidligere på turen, nedi skogen i skyggen, og hadde nok sett bedre tider. Om ikke så bra tider som løvene på toppen.
De to andre husene i bildecollagen var nok mer i mellomsjiktet. Det hvite til høyre med den nydelige nyperosebusken i forkant var skikkelig idyllisk, og lå helt nede ved fjordkanten.
Men nå lurer du sikkert på åssen det egentlig gikk videre med turen vår. Hvis du har lest innleggene nedenfor her, skjønner du at vi måtte endre på opprinnelig plan om å gå fra Fagerstrand og helt til Fjellstrand.
Det var mye vanskeligere å gå på denne kyststien enn vi optimistisk hadde sett for oss. Brukte alt for lang tid på klatring og krabbing opp og med skrenter og slikt.
Vi hadde heldigvis flere muligheter. Var tross alt ikke helt på ville veier i ødemarka, sjøl om det kunne virke slik av og til. Det går en bilvei midt inne på øya, fra Fagerstrand til nordenden av Nesodden. Og på Nesoddtangen går det ofte ferjer rett over til Aker brygge. Det som er like bra er at bussene korresponderer med ferjene, så null problem å komme seg hjem. Veldig mange muligheter i løpet av en dag.
Da vi kom til et sted som heter Søndre Spro, tok vi avgjørelsen om å gå opp til bilveien. Der fant vi en busslomme og ventet. Bussen gikk hver halvtime på det tidspunktet, så ikke lenge å vente.
En halvtimes busstur med stopp på alskens plasser nordover, og vi ankom ferjekaia og gikk om bord sammen med veldig mange andre som også hadde tilbrakt dagen på Nesodden et eller annet sted, eller kanskje bare skulle ta seg en tur til hovedstaden, hvis de bodde på Nesodden. Veldig mange som bor der.
At alle de andre folka hadde valgt andre måter å oppholde seg på Nesodden enn oss, var tydelig, for vi hadde nesten ikke sett et menneske på den kronglete kyststien hvor vi gikk….
Men en ting er sikkert. Veldig mye mer behagelig å oppholde seg i stille og rolig natur enn blant masser av mennesker. Slik er jeg. Og sjøl om det til tider var tungt, fikk vi trent, og ikke minst beæret med en fantastisk naturopplevelse. Så mye begeistring å spore at jeg lira av meg hele 7 blogginnlegg.
Barney elsker vann. Han har det i seg. I genene. Er opprinnelig tenkt til å være en apporterende andehund. Vet det nok ikke sjøl, men det er noe inni systemet som sier ham at «vann må jeg oppsøke».
Vi var bortom et vann som heter Gaupemyrdammen. Kyststien gikk langsmed det et stykke. Og puddelen leter, og drar seg mot lette adganger til vannet. Her lyktes han som du ser, både på bildet over og under. Han vasser, snur seg og ser på meg, og undres nok sikkert på mitt neste trekk. Kanskje jeg også vil bade? Ville ikke det, vettu. Og vi gikk videre…etter min beslutning.
Men han fikk fukta labbene sine. Og sjøl om det ikke var veldig varmt denne dagen, akkurat passe faktisk, så er det lurt for ham for å hindre overoppheting på dager som er varmere.
Skikkelig stas for puddelen Barney, for vi var ofte nedom saltvannet også på turen. Samme prosedyre der. Lukter vann på flere hundre meters avstand og strener i vei med meg i andre enden av båndet for å finne raskeste vei til vannet.
Ikke alltid at hans valg er de beste, for noen ganger befinner vi oss oppå en skrent med vannet noen meter nedafor. Han hadde kanskje klart det, men ikke a gamlemor.
Men akkurat her var det jo kjempefint. Her kunne jo til og med jeg ha bada. Men var ikke lysten på det akkurat da….. Vannet du ser er Oslofjorden, og vi befinner oss litt nord for Fagerstrand på vestsida av Nesodden.
Det skulle være sykkelløp. Ikke mindre enn «Tour of Norway for kids». Og det hadde kommet til Oslo. Yngste barnebarn ville veldig gjerne delta, så mamma og mommo stilte opp med transport av jente, sykkel og hjelm og i tillegg som ivrig heiagjeng.
Utdeling av startnummer før løpet så klart, og det vart nummer 248 på Yngste. Regna gjorde det, men pytt pytt, det tåler både ivrige og tøffe syklister med hjelm og sykkeltrøya, samt heiagjeng i regntøy.
Hun stilte i klasse 7-8 år, og plasserte seg strategisk bra i første rekke. Synes bare så vidt her, lengst vekk ved reklamegjerdet. Startfeltet så skremmende bra ut. Gutter som for lengst hadde passert 8 sto på linje med jenta som fylte 7 for ikke veldig lenge sida. Litt rått parti kanskje?
Slikt er ikke så nøye på dette nivået visstnok. Men sporet en god del konkurranseinstinkt i feltet likevel; også hos Yngste. Her skulle det kjøres, og kanskje helst vinnes….
De tøffeste gutta tilhørte til og med en sykkelklubb, så da er det sikkert mye sykkeltrening sånn daglig. Jenta klarte seg bra hun, og kom ganske langt fram i feltet over mål. Men de spreke sykkelgutta kom først, da.
Hun var fornøyd, og det var det viktigste. Hadde vært kjempegøy. Dessuten var det et spennende lykkehjul der som hun sto i kø for å få snurre, og hadde muligheten til å vinne solbriller eller solkrem. Det vart gevinst. Solkrem. Kan komme godt med framover, men akkurat den kvelden fikk den hvile i sekken på vei hjem.
Så idyllisk var det. Vi hadde funnet en liten, men egnet plett for hvile og inntak av medbragt mat og drikke. Det gjaldt alle tre; Nabo A, Barney og meg. Vi var fortsatt langs kyststien på vestsida av Nesodden. På dette tidspunktet hadde vi klart oss helskinnet gjennom kratt, opp og med bratte skråninger med store steiner og trerøtter, samt balanserende på svaberg hvor Oslofjorden skvulpet noen meter under.
Vi følte at vi både trengte og fortjente hvile og inntak av næring. Og nei hvor ekstra godt det smaker med enkel brødskive, lunkent vann og kaffe (heldigvis varm på grunn av termos), på en slik tur i naturen.
Vi tenkte å gå litt lenger før pausa, men da vi rett ovafor rasteplassen så bakken som steg opp mot himmelen, tok vi det lure valget å kjøre på med hvile og næring før oppstigningen. Da var jeg så sliten at jeg rett og slett følte sneven av hvordan 71gradernord-deltakere har det hele tida.
Klokka var blitt bortimot ett, og jeg registrerte at pulsklokka viste mange færre kilometer gått enn tida skulle tilsi, så da vurderte vi endring av opprinnelig planlagt rute faktisk.
Heldigvis flere muligheter. Vi var tross alt ikke i ødemarka, sjøl om det føltes slik ganske ofte. Opprinnelig skulle vi altså gå fra Fagerstrand til Fjellstrand, som var oppgitt til å være 10 km.
Langt nok, men hadde en optimistisk formening om at vi burde klare det. Og hadde hele dagen til disposisjon. Så hvorfor ikke….Men på grunn av alle hindringene i form av diverse ulendt terreng, tok det mye lenger tid enn forventet å «sluke» et par kilometer.
Og hva vi bestemt oss for? Det kommer i neste innlegg.
Men først et bilde av en gullregnbusk i skogen. Var nok opprinnelig fra en hage. Men det var generelt veldig frodig der vi gikk. Det var også alle revebjelle-blomstene vi observerte et tydelig tegn på. Jeg viste dem fram i et tidligere innlegg.
