Du ser dem best på ett av bildene i den nederste collagen. Humlene som kjemper om plassen inni valmueblomsten. Jeg kommer til å legge ut en film på Instagram også. Da kan du virkelig se at de kjemper om plassen. Eller kanskje bare rett og slett surrer og koser seg. De er helt ellevilt begeistret for de nyutsprungne valmuene. De er også ekstra vakre i år, for stauden har utvida seg stort siden i fjor, og teller mange flere knopper og allerede utsprungne blomster enn før…. Og jeg bare elsker den fargen…..
Så idyllisk var det. Vi hadde funnet en liten, men egnet plett for hvile og inntak av medbragt mat og drikke. Det gjaldt alle tre; Nabo A, Barney og meg. Vi var fortsatt langs kyststien på vestsida av Nesodden. På dette tidspunktet hadde vi klart oss helskinnet gjennom kratt, opp og med bratte skråninger med store steiner og trerøtter, samt balanserende på svaberg hvor Oslofjorden skvulpet noen meter under.
Vi følte at vi både trengte og fortjente hvile og inntak av næring. Og nei hvor ekstra godt det smaker med enkel brødskive, lunkent vann og kaffe (heldigvis varm på grunn av termos), på en slik tur i naturen.
Vi tenkte å gå litt lenger før pausa, men da vi rett ovafor rasteplassen så bakken som steg opp mot himmelen, tok vi det lure valget å kjøre på med hvile og næring før oppstigningen. Da var jeg så sliten at jeg rett og slett følte sneven av hvordan 71gradernord-deltakere har det hele tida.
Klokka var blitt bortimot ett, og jeg registrerte at pulsklokka viste mange færre kilometer gått enn tida skulle tilsi, så da vurderte vi endring av opprinnelig planlagt rute faktisk.
Heldigvis flere muligheter. Vi var tross alt ikke i ødemarka, sjøl om det føltes slik ganske ofte. Opprinnelig skulle vi altså gå fra Fagerstrand til Fjellstrand, som var oppgitt til å være 10 km.
Langt nok, men hadde en optimistisk formening om at vi burde klare det. Og hadde hele dagen til disposisjon. Så hvorfor ikke….Men på grunn av alle hindringene i form av diverse ulendt terreng, tok det mye lenger tid enn forventet å «sluke» et par kilometer.
Og hva vi bestemt oss for? Det kommer i neste innlegg.
Men først et bilde av en gullregnbusk i skogen. Var nok opprinnelig fra en hage. Men det var generelt veldig frodig der vi gikk. Det var også alle revebjelle-blomstene vi observerte et tydelig tegn på. Jeg viste dem fram i et tidligere innlegg.
Jeg tar bilder av både rare og vanlige situasjoner. Burde tatt enda flere bilder, for kjekt å ha til diverse blogginnlegg. I går fikk jeg et innfall om fotografering rett før vi gikk inn etter en av turene våre.
Vi har to stikkelsbærbusker. Barney elsker bærene når de er modne, og får lov av meg til å spise av og til. Og han plukker dem helt sjøl. Med munnen så klart.
Langt unna modne bær på denne tida av året. Men bærene er der, som kart. Blir større for hver dag, og det både lukter og ser puddelen. Men de er SURE. Han spiser likevel. Blir nok likevel litt skuffet for hvert tygg.
«Detta var i sureste laget». Men han spiser nesten på trass, for husker nok hvor gode de var i fjor. Men bare vent, du kjære Barney, for om ikke lenge kan du nyte søte og gode stikkelsbær igjen. Og da skal jammen jeg spise litt også.
De fire bildene viser deler av prosessen med puddelens bærplukking og spising. Og bildet nederst til høyre ser i skumleste laget ut. Han viser tanngarden og ser skikkelig bøs ut. Men han tygger altså bare en sur stikkelsbærkart. Så bilder kan absolutt lyve…. Film av Barney som spiser stikkelsbær (2023) Så stikker’n seg fram igjen (2024)
Bildet ble tatt i går. Vi var på vei hjem fra den totimers lange turen vår bortom diverse stolper og skulpturer i nærområdet. En veldig fin tur i solskinnet. Det er veldig mange ferdselsveier av alle lengder og bredder i skogen vår. Mange som benytter seg av skogen tydeligvis, og noen vil gjerne lage sine egne, nye veier. Gjerne snarveier.
Det gjør jo mulighetene mye større for lille Barney til å kunne ferdes lettere mellom trelegger og kratt. Noe som han gjør akkurat her. En liten, søt og smal sti mellom sankthansblomster i fullt flor og brennesle og alskens skogsvekster som jeg ikke vet navnet på.
Jeg er så freidig å kalle det skogen VÅR, for noen ganger føler jeg at den er vår egen, for det er til tider ikke hverken mennesker eller dyr å se på deler av turene våre. Bare fuglene som viser sin tilstedeværelse med ivrig kvitring og nydelig sang. Svarttrosten er den flinkeste. Magisk musikk.
En nabo med god observasjonsevne og kanskje rimelig godt utrustet med fantasi, gjorde meg litt nysgjerrig med sin uttalelse, da Barney og jeg møtte henne inni skogen på morgenturen vår i dag. –Har du sett den buska bortved nabo T som ligner på noe spesielt?Nei, det hadde jeg ikke lagt merke til. Jeg vil ikke avsløre ennå hva hun syntes det lignet på, for du kan også få lov til å gjette. Eller kanskje du kommer opp ed helt noe annet…..
Puddelen og jeg tok i hvert fall turen bortom buska på veien hjem for å kikke. Du ser den nå bildene. Kunne nok ha valgt en litt bedre vinkel for å få fram hennes tanke om hva dette forestiller. Ser du hva hun mente?
Barney bryr seg ikke, ser det ut som. Han er mer opptatt av «snacksen» han har i kjeften. Bært den med seg på hele turen hjemmefra, og skal inn igjen å knaske på det. Et tørka griseøre faktisk….. Vet du hva hun sa? –Jeg kaller den Barney. Etter at hun hadde sagt det, så jeg det sjøl. Ikke en Barney på alle fire som labber pent bortover stien.
Først må jeg si at puddelen min oppfører seg som en sirkushund noen ganger og står på bakbena med frambena i lufta. Særlig når han ser mennesker han vil hilse på. Bare blitt slik, og jeg har ikke vært flink nok til å avvenne ham med det.
Men den buska ligner altså på en puddel som nettopp har den posisjonen. Hvis vi setter godviljen til😅og helst ser busken på avstand, som på det øverste bildet, og kanskje fra en bedre vinkel. Med litt stussing av grenene kan det kanskje ligne mer, hvis det er noe poeng i det😂
Her om dagen, eller det vil spesifikt si torsdag som også var Kristi Himmelfartsdag, steg Barney og jeg inn i bilen for å ta en 15-minutters tur sørøstover. Det var egentlig to mål for turen. Spasertur i andre omgivelser enn den vanlige skogen vår, samt se etter flere sommerblomster på hagesenteret der bortre. Som du kan lese i innlegget rett under her, endra planene seg… Enten for tidlig eller for sent
Etter et par runder på den stappfulle parkeringsplassen til Plantasjen, ga jeg opp DET prosjektet. Hvorfor ikke heller ta en tur en vanlig hverdag?
Men prosjekt tur vart gjennomført, og i tillegg kom et nytt prosjekt. Stolpejakt. Da vart det en vellykket tur likevel, og vi dro hjem, men uten planter. Helt greit. Hadde tross alt plantet en del blomster allerede.
Dagen etter, på fredag, som var en helt vanlig hverdag, men dog såkalt inneklemt, tok vi turen tilbake til området vi besøkte dagen før. Ville gjenta opplegget med blomsterhandel, hvis det ikke var for folksomt der, samt lufting av Barney og meg kombinert med jakten på flere stolper.
Det var veldig mye lurere enn helligdagshandling av planter. FOR en endring det var på parkeringsplassen. Skygge til bilen fant jeg også, så Barney kunne trygt ligge der inne med vinduene på gløtt mens jeg fråtset i blomster inne på Plantasjen.
Det vart en del med hjem. Først plassert på terrassebordet, og senere på dagen og i går, plantet ut i krukker ved inngangen og ellers. Synes det vart fint, jeg… Nå er det skikkelig sommer, og i dag 1.juni starter jo offisielt også den første sommermåneden.
Klokka nærmer seg 10 på morran og jeg har naturlig nok ikke opplevd veldig mye ennå i dag. Og attpåtil har jeg ikke publisert et blogginnlegg heller. Noen ganger gjøres det ferdig dagen før og legges på «forfall» til klokka 09:13 (!?) dagen etter. Ikke i dag. Ikke i går heller. Men er det så nøye….Kanskje bedre med litt spontane tanker fra huet….i nuet.
Tidspunkt 09:13 er for såvidt helt sprøtt. Det bare ble slik. Det er lov å være litt rar. Tillater meg sjøl mer det etter hvert som åra har gått. Åssen det vil ende opp da er ikke godt å si😂 Men uansett vanlig morgenrituale for puddelen og meg i dag. Nydelig vær er det også. Den sure nordavinden er borte vekk.
Og dagens bilder er fra den vakre morgenturen vår i skogen. Fantastisk start på dagen som alltid med den morgentutinen, sjøl om noen typer bær kan være utfordrende gjennom året. Noe særlig mer har vi ikke opplevd ennå i dag. Men hva er opplevelser? Trenger ikke å være store de, vettu.
Alle de små gledene. Vært mange av dem allerede i dag når jeg tenker meg om…..på den korte tida vi har vært våkne. Sånn som gode brødskiver, kaffe, vennen Barney og at jeg i det hele tatt er så heldig å kunne stå opp om morran. Føler meg også forholdsvis sprek for alderen. Å kunne gå tur rett ut i skogen i nydelig vær. Å snakke med naboer på veien hjem. Vi møter andre hunder og eiere i skogen. Sankthansblomsten har tatt over for hvitveisen…..for lenge sida. Har bare ikke tatt bilde av den. Er ikke det tidlig? Håper den holder seg fin til Sankthans, da… «Skogstorkenebb, botanisk navn Geranium sylvaticum, er en vanlig, flerårig plante i Norge som blomstrer i juni og juli. Den er kjent for sine lilla eller rødfiolette blomster og håndflikete blader, og er ofte kalt “sankthansblomst” eller “jonsokblom” i mange deler av landet. Skogstorkenebb vokser i skoger, skogkanter og enger, og kan bli opptil 80 cm høy»(KI/ AI og bildet er lånt fra Internett)
Jeg satt og rabla ned noen ord på iPaden for å få til et nytt blogginnlegg for ettermiddagen i går. Det var sånn i 12-tida det starta. Ikke noe dramatisk med det. Og når det gjelder dramatikk, vil jeg sterkt presisere at «alt er relativt». For med all elendigheten i verden i tankene, er det ikke akkurat dramatisk det jeg nå skal berette. Det er nesten bare for å ha noe å skrive om. Tja…..skrev jeg i går I gårsdagens innlegg skrev jeg som følger: «Og så da? Snart kan jeg sette meg på terrassen, for det blir fint utpå der i dag….å sitte i skyggen. En fin sommerdag for meg er det når jeg kan sitte i skyggen….og at det likevel er passe varmt.» Gjorde som jeg skrev. Prøvde i hvert fall. Rakk å drikke en kopp kaffe i sola, men det blåste en god del. Hadde tatt seg skikkelig opp fra morran av. Men ly var det, så holdt ut…..enn så lenge. Plutselig vart det fryktelig mange mørke skyer, vinden økte så kraftig at jeg vart engstelig for at blomster skulle knekke oppå terrassegelenderet. Så hørte jeg årets første tordenskrell, og dermed luska jeg innatt med kaffekoppen og lukka døra etter meg. Barney hadde gått inn for lenge sida. Lur, han. Så kom styrtregnet. Og da det verste hadde stoppa opp, drista jeg meg til et bilde av blomstene; som mirakuløst hadde overlevd, og som i løpet av regnskura var blitt pyntet med nydelige regndråper. Etter et kvarter var alt over, sola kom fram igjen og vinden stilna. Da var det vel folk lenger nord som fikk smake det samme etter hvert. Det var nemlig sønnavind, men neimen om den sønnavinden var god. Mer lik en nordavind, vil jeg si. Bra at Barney og jeg ikke var ute på tur i dette plutselige væromslaget. Vi hadde nemlig mulighet til å avbryte terrasseoppholdet og bevege oss inn i roligere omgivelser. Retrettmulighet, heter det…. Men etterpå gikk vi utpå der igjen, og litt senere vart det ny skogstur på Barney og meg….. Alt er så mye bedre
Rett og slett enkelt og greit et ganske så normalt bilde av syrintrærsom er på sitt fineste akkurat nå. Det er mange av dem bortover gata vår, og i dag da jeg gikk bortover der til trikkeholdeplassen, knipset jeg et par bilder. Kunne jo få bruk for det på bloggen. Og det fikk jeg. Trikkenblebenyttet i dag på grunn av at jeg skulle til øyelegen. Er der to ganger i året for kontroll av synet. Enkel kontroll kan jo foretas hos optiker, men i og med at jeg både har en «føflekk» på venstre øye og tørr AMD på høyre øye, vil legen gjerne sjekke det så ofte. Les mer om det her👇 Om øyelege, AMD og bruktkupp Hørt om føflekk på øyet? Fotografering og sjekking av øynene i 4 forskjellige apparater, og konklusjonen var som forrige gang: ingen forandring. Og det er jo bra. Nå skal jeg dit igjen i november. Men først er det både sommer og høst. Kontrollerer du øynene dine?
To gamle bilder jeg presenterer her i dag. De ble knipset i mai 2019 i Hamar, og som du ser er det ved Mjøsa. Før vi flyttet til Oslo bodde Barney og jeg rett bortafor der bildene er tatt. Ikke på Domkirkeodden altså, som du ser på det nederste bildet, men bak fotografen. Bildene ble presentert i et blogginnlegg som «hyllest» til løvetannen. Og det var den 21.mai 2019. Altså for 6 år siden, og krøllevennen min Barney var bare 4 år gammel. Du vakre og gule, dog så forhatte, eller? Du kan klikke deg inn for å se hva jeg mente om løvetannen den gang. Vakker både som ung og gammel?
