Jeg måtte en tur på kjøpesenteret for å kikke etter nytt antrekk. I morgen skal jeg på navnefestseremoni i Oslo Rådhus og må ha på meg noe annet enn det som henger i skapet mitt pr. i dag. Det er lenge siden jeg har kjøpt meg klær egentlig, ihvertfall den type klær, for er sjelden i modus for å vandre i butikker, og ikke minst prøve klær. Det er blitt litt bedre i det siste, for har mistet noen få kilo i løpet av året, og derfor litt mindre frustrerende å oppholde seg i prøverommet.
Det var heller ikke så stressende å være der et par timer nå som jeg vet at jeg har mer tid til rådighet. Mens jeg jobbet hadde jeg ofte dårlig samvittighet for å rusle rundt i butikker. Jeg var mer effektiv og fikk gjort det jeg skulle i en fei. Jeg har vel egentlig aldri likt å shoppe heller, skal jeg være ærlig.
Fangsten ble: To kjoler, en dressjakke, en strømpebukse, truser og bh til meg. Gave til barnet har jeg allerede ordnet, men det ble et kort som skal henge ved en rose til henne.Og så har jeg ikke bestemt om jeg skal bruke gullpenn eller sølvpenn til å skrive med, derfor kjøpte jeg begge.
Hvorfor to kjoler? De var så rimelige at jeg slo til. Da kan jeg prøve i ro og mak her hjemme med riktige sko og ikke minst den nye strømpebuksa. Da kanskje jeg finner ut hvem av dem jeg skal iføre meg i morgen.
Måtte sette på vekking til i dag tidlig. Det er uvant for pensjonisten. Er blitt litt bortskjemt med å kunne stå opp når jeg våkner av meg selv.
Men i dag var det satt opp time for skifting av hjul på bilen. Så mildt som det er nå om dagen er det ikke nødvendig med vinterdekk, men plutselig en dag er det rim på bakken her også. Og det kommer alltid, hvert år, som “julekvelden på kjerringa”, som vi sier her.
Så er jeg så heldig at vi har er en uutforsket vei i nærheten av verkstedet mitt, så Barney og jeg trasket oppover gårdsveien mens gutta på verkstedet skiftet hjul. Det skulle ta ca 30 minutter, noe som var utmerket tidsramme for vår morgentur. Da ble det sånn. I vakre, landlige omgivelser på Ridabu fikk vi begge en fin tur.
Dette ble et kort innlegg, for nå må jeg ut på farten igjen…….
Dette er ikke sponset reklame, selv om det etterhvert kan virke sånn.
I sommer har vi fått en ny klatrepark i Hamar; Klatreparken Domkirkeodden. Det er midt i turområdet til hunden og meg, og det er bare koselig. De jobbet med å sette den opp gjennom hele vinteren og åpnet den i vår/sommer. Nå har de utvidet den med en klatreløype for små barn også. Den ble ferdig her om dagen. På morgenturen i dag tok jeg noen bilder i parken.
Selv om det noen ganger kan være tungt å dra seg ut på tur med hunden tre ganger om dagen, er det så befriende godt når vi først kommer ut, uansett hvordan været måtte være.
Etter vikarjobbinga i dag, var det ut på tur igjen. Det var vakkert og mildt. Barney koser seg og lever i sin egen verden med snusing og atter snusing, mens jeg konsentrerer meg om å se på fargespillet og detaljene rundt meg der vi går.
Han gjør innimellom sitt fornødne …og jeg tar bilder på måfå. Det er alltid spennende å se på bildene når jeg kommer inn igjen. Det blir dessverre aldri skikkelige blinkskudd, men det er artig å prøve.
Jeg har stor glede av det, og heldigvis er det ikke som i gamledager da det kun var papirbilder, og man var redd for “å kaste bort filmen” på tullete og ubrukelige bilder. Det er nå en stund siden det var sånn, men jeg er såpass gammel at jeg har opplevd det…. 😉
I ettermiddag var vi ute i bare 20 minutter, så da ble det tur i nærområdet ved Jernbanemuseet igjen.
Svartsurbær (Aronia melanocarpa) er det mye av rundt oss (se øverste bilde). De vokser på busker som er plantet rundt eiendommene her. Det er en viktig bærplante. Den dyrkes nå profesjonelt i Norge for sine svært sunne bær. Bærene og saften fra bærene er en kraftig antioksidant, og altså meget sunn. Det er massevis av disse bærene her, så kanskje jeg skal lese litt mer om det og lage saft….
“Samboeren” min, mellompuddel Barney, ser ut som en bamse i ansiktet for tiden. Det er ikke hans skyld, stakkar. Han bryr seg heldigvis ikke om hvordan han ser ut….tror jeg. Det er matmor som bryr seg, og det er hun, det vil si jeg, som må ordne dette. Han er ganske søt med mye pels i ansiktet også, men det skal nå ikke være sånn på en puddel. Jeg har skrevet om Barneys pelsstell tidligere også, og innviet mine lesere i puddelklippeverdenen.
I morgen, tror jeg; blir det ansiktsklipp. Da tar jeg fram barbermaskina hans. Ja, han har egen maskin med 2 forskjellige skjær. Det ene klipper veldig kort ,for ansikt og labber og mage, og det andre brukes på kroppen. Pelsen på kroppen og bena skal være litt lengre. Ørene og toppen av hodet klippes med saks. Så vet du det 🙂
Og klippeprosessen er ikke EN lang seanse. Her i huset gjøres det pø om pø etter innfallsmetoden, over flere dager hvis det passer oss sånn.
Bildet viser Barney ved Mjøskanten i dag tidlig, på vår morgentur, i nærheten av Jernbanemuseet og Domkirkeodden i Hamar.
Så ble det litt jobbing igjen på pensjonisten. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, sa jeg meg villig til å jobbe som tilkallingsvikar i apotek da jeg ble pensjonist ved årsskiftet. Og jeg blir tilkalt. Noen ganger sier jeg nei takk, og andre ganger passer det. Det begrenser seg også ved at jeg ikke kan jobbe utover ca 30 timer i måneden. Hvis dette overskrides, reduseres pensjonsutbetaling i min pensjonsordning, så det blir ikke aktuelt.
Som pensjonist er det en litt annerledes jobbsituasjon. Og det er egentlig positivt. For jeg velger selv når jeg vil jobbe og hvor lenge jeg vil jobbe. Den friheten er ny og behagelig. Det er jo så mye annet jeg må få tid til nå som pensjonistlivet har startet. Andre ting som er bra i jobbsituasjonen er at jeg vikarierer på flere apotek i samme kjede, at jeg treffer gamle og nye kolleger, at jeg aktiviserer hjernen min og tjener litt ekstra penger. Og så ikke minst tilfredsstillelsen ved fortsatt å føle seg til nytte, samt å mestre arbeidsoppgavene. Jeg føler meg prioritert som har denne muligheten etter fylte 67.
Så får vi se hvor lenge jeg gjør dette. Og tenk, det bestemmer jeg selv! En annen begrensning kan jo fort bli alt for store endringer i apotekhverdagen, sånn som nye datasystemer osv. Jeg har aldri vært redd for endringer, og tar villig til meg lærdom, men blir det for mye nå framover kan det nok hende jeg heller konsentrerer meg om å tilegne meg lærdom innen andre felter….som bloggverdenen f.eks. 🙂
Så var det dette med å bli flinkere til å bruke verktøyene som gjør blogging enklere og bedre. Pensjonisten er heldigvis fortsatt lærevillig.
Jeg oppdaget her om dagen at utseendet på bloggen min så helt snål ut på PC`n min. På iPhonen ble det som jeg ville: det var leselig, og bilder og innlegg lå ikke oppå hverandre. Hva hadde skjedd med PC-visningen? Jeg kontaktet blogg.no og fikk hyggelig og oppklarende svar. Jeg brukte feil nettleser. Nå bruker jeg Google Chrome og alt ser normalt ut. Det er vel sikkert noe jeg burde ha visst. Det spiller ingen rolle om jeg ikke forstår nettopp dette, for det fungerer, og det er det viktigste for meg. Og hvis andre også bruker riktig nettleser på sin PC, vil de også se min blogg på riktig måte, og det er jo hyggelig.
Så var det dette med bildene jeg selv tar og bruker på bloggen. Jeg har sett at noen vannmerker bildene sine og kommenterer med “copyright”. Det kan vel jeg prøve å finne ut av også, tenkte jeg. Ja, så brukte jeg en god morgenstund på å lese meg opp på dette (på internett), og jammen tror jeg at jeg skal få det til etter hvert. Jeg bruker telefonen min (iPhone) til fotografering og lastet derfor opp en app for “watermarking”. Så får vi se om det fungerer på de neste bildene jeg laster opp til bloggen….
Jeg må skrive mer om Osloturen. Denne gang var jeg fra fredag til lørdag og koste meg med barn og barnebarn både inne og ute.
I går ble det tur til Østensjøvannet for picnic og fuglemating. Utstyrt med nistepakker og kakao til oss mennesker og et helt kneippbrød til fuglene, trasket vi av gårde i det vakre høstværet.
Jeg Jeg liker fugler, og særlig ender, da jeg som barn hadde en stokkand som husdyr i en kort periode. Det var den med grønn hals og hode, altså hankjønn.
Det er nok mye derfor jeg fryder meg like mye over fuglematingen som mine små barnebarn gjør.
Og så er det kanadagjessene og duene. Måkene holdt seg i bakgrunnen, merkelig nok. De har vel skjønt at de kommer til kort, for de andre er veldig lite redd for mennesker, så maten blir lett tilgjengelig for disse. Og de spiser av hånda. Det er koselig.
Brødet ble fort borte selv om vi alle prøvde å fordele det rettferdig mellom de nye fuglevennene våre.
For første gang i mitt 17 DAGER gamle bloggliv ble det ikke noe bidrag i går, fredag, men det betyr ikke at det ikke var en innholdsrik dag; tvert i mot. Det var såpass mye som skjedde i går at jeg rett og slett ikke rakk å skrive.
Familie er viktig for meg, som for mange andre, og jeg er så heldig å ha to voksne barn, svigersønn og to små barnebarn. De bor i Oslo, og jeg besøker dem titt og ofte. Det er også lettere å få det til nå som jeg er pensjonist. Noe som også gir meg en god følelse, er det å kunne være til nytte for dem i hverdagen.
Det er enkelt å komme seg til Oslo fra Hamar, enten med bil eller tog. Jeg velger bil nå for tiden. Har kjøpt meg el-bil. Jeg synes det går greit å kjøre, selv om trafikkbildet innover til Oslo er hakket mer komplisert enn på Hedmarken.
Jeg liker å gå på loppemarked, men «tør» ikke så ofte fordi jeg er redd for å komme hjem med enda flere duppeditter og pyntegjenstander som jeg egentlig ikke trenger, eller enda verre: ikke har plass til i den nye leiligheta mi.
Nå oppsøkte jeg nå ett her i sommer. Det ble en akseptabel fangst. Jeg fant 9 små vaser (og de er virkelig små). Og de kostet totalt kun kr.80,-.
I stedet for alltid å ha en stor bukett i en vase på bordet, tar jeg nå enkeltblomster og setter i hver sin lille vase. Jeg har ett brett på spisebordet med 5 vaser og ett på salongbordet med 4 vaser. Jeg liker det. Det fungerer bra i min stue.
Det som er ekstra koselig er at jeg nå på høsten kan ta inn enkeltblomster fra blomsterkassene mine på balkongen og redde de fra kulden. Hver enkelt blomst kommer mer til sin rett i egen vase. Det har den fortjent….
Jeg kommer til å bruke dem til vinteren også. Da vil jeg fylle dem med kvister jeg finner i naturen, samt gå til innkjøp av en enkel bukett, kutte blomstene til kort stilk og la hver enkelt få stå der å blomstre alene, men likevel i fellesskapet….
