En gammel, ærverdig bygning møtte meg i formiddag. Dette er andre etasje på sykehuset i Elverum. Det er veldig pent oppusset, men du ser at stilen ikke er av nyere dato. Sykehuset sto ferdig i 1927. Og øyeavdelingen befinner seg i denne gamle delen av sykehuset. Senere er det kommet opp flere bygninger.
Jeg fikk veldig hyggelig mottagelse både av hus og folk. For de som jobber der er koselige. Det skal de ha.
Jeg skrev et innlegg i går om foranledningen til timen i dag. Det kan du lese HER.
Så var jeg der endelig, da. På sykehus har de et bra opplegg med prikker på gulvet. Det er egentlig kjempesmart. Da slipper man å gå seg bort i gangene.
Vel framme ved enden av “min” prikk-farge, var det et venteværelse, hvor jeg forøvrig ikke trengte å vente så lenge. En hyggelig sykepleier dryppet øynene mine for at pupillene skulle bli store. Så kunne hun se bedre innover, samt ta bilder. Smertefritt og fort gjort.
Så måtte jeg vente en times tid på legeavtalen, og da kjøpte jeg meg en Farris og en sjokolade i kiosken. Måtte unne meg en godbit.
Jeg hadde bestemt meg for ikke å grue meg, og jeg må innrømme at jeg klarte det veldig bra. Flink pike.
Visste jo egentlig ikke hva “dommen” ville bli. Klarte å tenke: “Får ikke gjort noe med situasjonen allikevel, så bare ta det som det kommer”.
Hvis du har lest innlegget fra i går, skjønner du hva jeg mener. Kort oppsummert har jeg de siste 7 månedene vært hos 5 forskjellige leger med flekken på øyet. Eller prikken…..
Det rare er jo at jeg i utgangspunktet gikk til legen med det andre øyet. Så ble begge sjekket, og prikken dukket opp. Og da var det i gang. Jeg bare fulgte med på ferden de la opp for meg.
Veldig bra at de er nøye. Jeg har bare godord å si om norsk helsevesen. Det jeg har vært borti opp gjennom…
Og konklusjonen etter kontrollen i dag? Den mørke prikken på venstre øye har ikke vokst siden sist, og det ble nå endelig konkludert med at det ikke er en føflekk, men kanskje et arr eller noe sånt……
Så da ble jeg veldig lettet, for har vel innerst inne vært litt engstelig. Tyder på det, for jeg har skrevet så mye om det 😉
Så da er det kontroll om 1 år for sikkerhets skyld, når jeg først er i systemet…….
Jeg skal jo ikke grue meg! Det vet jeg veldig godt. Det har jeg sagt til meg selv mange ganger. Har til og med skrevet om det her inne på bloggen. Å grue seg kan være bortkastet energi. Om det så etter hvert skulle vise seg at det hadde vært grunn til å grue seg, er det allikevel bortkastet. Fakta endrer seg ikke om jeg gruer meg eller ikke. Hvorfor ikke da bare i hvert fall PRØVE å la være å grue meg, og dermed fylle timene før “grueøyeblikket” kommer med mer positive tanker.
Det er lettere sagt enn gjort, men jobber jeg ekstra hardt med meg selv og tankene mine, kan jeg få det til.
Ble glad for at det ikke var akutt behov for behandling, og så relativt positivt på beskjeden om at kontroll skulle foretas på Elverum om et halvt år ca. Fikk etter hvert time 4 måneder fram i tid.
Nå har tiden kommet. I morgen er kontrollen.
Når jeg nå har sagt både a, b, c og d, må jeg nok fortsette å holde deg oppdatert her inne på bloggen. Så hvis du gidder å lese om andres plager, er du velkommen inn igjen til neste oppdatering 😉
Nå er nok systemet i orden igjen, for i dag ble det kosestund med smørbrød og ostekake på kafe. Jeg tar det vanligvis som en selvfølge å ha god matlyst og være i noenlunde form. Det skal jeg egentligikke gjøre.
Ikke en selvfølge
Det er en gave å kunne kose seg på denne måten. Og jeg tenker ekstra på det når jeg akkurat har vært slapp og uten matlyst noen dager.
Jeg våknet litt daff i morges også, så litt bekymringsfullt var det. Men jeg hadde for noen dager siden avtalt å møte 2 venninner på en nærliggende kafe. Og denne avtalen ville jeg gjennomføre. Det var lenge siden forrige møte.
Koselig på kafe
Jeg er så heldig å ha gangavstand til denne serveringsperlen nede ved vannet. Stedet heter Kafe Torp, og jeg reklamerer gjerne for det, selv om jeg ikke får betalt 😉
Vi valgte å sitte ute i solskinnet i dag. Og jeg slo som sagt til med både smørbrød og ostekake. Og en kopp kaffe. Det var vidunderlig godt. I to timer satt vi der og skravlet og koste oss. Det ble litt kaldere etter hvert, da vinden kom inn via Mjøsa. Men vi holdt ut, for vi var godt kledd.
De andre som besøkte kafeen i dag satte seg inn etter hvert. Men vi hadde vært ute en vindfull dag før, så staheten og stoltheten vant.
Og brått var altså slapphet og dårlig matlyst som forsvunnet med vinden. Det var kanskje det som skjedde 😉
Columbo, ja. I de dager vi kun tok inn NRK1 på fjernsynet, var det en ukentlig forlystelse å se på Columbo-detektimen. Dette foregikk på 70-tallet. Lenge siden. Men nå skal du jammen sjå at intet er nytt under solen. Alt kan sendes i reprise. Og det skjer med Columbo i dag. Jeg har sett det i programbladet, men har aldri sett på det i nyere tid. Det er liksom så mye annet å velge i.
I dag ble det en endring på det. Jeg hadde den halvårlige halvtimen hos tannpleieren min. På venteværelset deres er det ekstraservice til ventende og eventuelt engstelige pasienter, i form av en TV. Bra tiltak og godt alternativ til gamle ukeblader.
Så satt jeg nå der da. Var tidlig ute. Og det ble litt forsinkelse i tillegg. I stedet for å glo nedi telefonen som jeg vanligvis gjør i sånne situasjoner, festet jeg blikket på skjermen. Der var Columbo. Ble fascinert i dag også jeg, som den gang for lenge siden.
Tannpleier unnskyldte forsinkelsen. Jeg hørte meg selv si: “Helt greit. Ser på Columbo, jeg”. Og det var helt sant at det var greit.
Kanskje jeg må finne ut når neste episode sendes?
Det er faktisk så gammelt at det er nostalgisk og “verneverdig”. Krimgåtene vil jo være som de alltid har vært, så der er det ikke noe nytt. Men teknologien! Den har endra seg. Det var interessant og faktisk morsomt å se at Columbo i denne episoden snakket om mobiltelefonen som et teknisk vidunder som ikke ville bli alle forunt å eie etter hvert 😉
Hvis du er omtrent på alder med meg, har du nok sett på Columbo i gamle dager du også, tenker jeg 🙂
Kroppen er rar og finurlig oppbygd. På lørdag kom det plutselig over meg en upassende sykdom. Ble helt slått ut av kvalme og slapphet og måtte droppe både jobb og andre planlagte aktiviteter. Du kan lese HER hvis du gidder. Jeg gidder vanligvis ikke å lese for mye om sjukdom 😉
Og jeg liker heller ikke å prate for mye om det, men nå blir det nå sånn denne gang, da, dessverre.
Jeg følte meg mye bedre i går. Fikk jobbet opp matinntaket gradvis også. Det er jo lurt etter en sånn affære. Må være forsiktig. Nå har det seg sånn at det ikke er krise om jeg ikke får matinntaket opp på “normalt” nivå igjen, for har litt å gå på 😉
Så egentlig var dette bare bra. Ser på det som en liten fasteperiode.
Var fortsatt litt slapp og daff i dag også. Utålmodig som jeg er, godtok jeg egentlig ikke det. Men det er tross alt bare 2 døgn siden det startet. Så greit nok.
Og så var det de rare lystene som kommer i sånne situasjoner. Kroppen vet så VELDIG godt hva den vil ha og ikke vil ha. Trenger ikke å lure en gang.
Så i dag da klokken er blitt halv to, har jeg spist et lite beger med Yoplait 0% med en halv banan klokka 9, et lite glass appelsinjuice og en halv avokado med kaviar på (!) klokken 12 og en mango-saftis klokken 13.
Jeg pleier veldig sjelden å spise saftis. Fikk så innmari lyst på det. En annen ting jeg fikk skikkelig lyst på i går, var cola og peanøtter. Har du prøvd det? Heller en neve peanøtter oppi glasset med cola.
Dette pleier jeg heller ikke å spise/drikke ellers. Har du sånne rare lyster når du er eller har vært syk?
Jeg vet at damer kan få rare lyster på diverse mat når de er gravide, men det har jeg aldri vært, så det har jeg ingen erfaring med 😉
Den mango-isen gjorde i alle fall susen, for nå ble jeg så pigg at jeg fikk lyst til å blogge!
Jeg hadde kun trengt å fjerne litt, men valgte alt. Hvorfor? Tenkte på min mor og tante som døde av brystkreft, og var livredd. Ville ta mest mulig. Tok hele. Tok også gentest på grunn av dette. Viste seg å ikke være den arvelige typen som er kjent i dag. Det var derfor jeg slapp stråling, for at jeg fjernet hele.
Jeg ville få det overstått, fortest mulig. Bli kvitt dritten. Fuck cancer! Legen mente at det ikke hastet. Den vokste ikke fort, og var greit nok å vente 1-2 uker, sa han.
Jeg var bemerkelsesverdig rolig, har jeg skrevet i dagboka. Jeg skrev videre: “Stor sjanse for å overleve. Ingen har noen garanti uansett her i livet. Ingen lever evig. Må gjøre det beste ut av de dagene vi har til rådighet. Tenk positivt og bruk Mindfullness og spis sunt”. Det tenkte jeg….og skrev jeg 20.februar 2015.
Ventinga
Brukte dagene foran TV og så på VM i Falun, langrenn. Datter var reporter for TV2-Sporten. Så også på Camp Falun på PC. Koselig virkelighetsflukt. Ble mye TV-titting. Den 28/2 skrev jeg i boka: “Deilig med uproduktive sysler. Går veldig bra, merkelig nok. Lengter nå etter å bli kvitt dritten.”
Operasjonen ble 4.mars. Jeg har utførlig skrevet om hyggelig mottakelse på avdelingen og møte med andre pasienter. Kunne ha blitt en hel bok med alt det jeg skrev ned.
Hadde ikke noe annet oppi huet akkurat da, tydeligvis. Alt som skjedde og alt jeg følte. Ned i boka så blekket sprutet. Side opp og side ned.
Det var ikke spredning til lymfekjertler. Takk og pris. Men prøver måtte sendes inn. Etter hver fikk jeg vite at alt var OK.
Jeg skrev: ” Våknet opp på postoperativ avdeling og trodde/følte at det var 1 sekund siden jeg fikk oksygenmaska og narkosen. Men det var visst 3 timer!” Narkose, altså!
“Vi var 6 stykker som ble operert for det samme den 4.mars, på dette sykehuset. En av ti kvinner får brystkreft i løpet av livet! Prognosen for overlevelse er høy for brystkreft.”
Etterpå
Litt av det jeg skrev torsdag 5.mars, dagen etter operasjonen:“Fin i hode og forholdsvis grei i kropp. De hvite englene (sykepleierne) gjør at vi føler oss som dronninger på avdelingen. Trygt og godt å være her. Vi spøker med at det er så koselig å være her at vi blir rent bortskjemt og at overgangen til eget hjem blir stor “
Fredag 6.mars: “Følte meg friskere for hver dings som ble fjernet fra kroppen. Det siste var venflonen i armen. Jeg fikk sykmelding i 4 uker og fikk dra hjem.”
Søndag 8.mars: Kvinnedagen. Hevelse rundt såret. Svimmel og kvalm. Fikk komme til sykehuset. Masse rare tanker igjen. Opereres på nytt? Var væskeansamling. Måtte tappes. Kom ut 1/4 liter væske! Visstnok ganske vanlig etter sånne operasjoner. Gjentok seg 6-7 ganger fram mot påske. Så roet det seg. Men dette var skikkelig ubehagelig. Smerter også.
Skjærtorsdag 2.april 2015 skrev jeg: “Hadde tanker i går kveld angående tapping. Skal/skal ikke….og det var jo for sent. Ingen mulighet på poliklinikken før tirsdag om 6 dager. Angre/angre ikke….at jeg ikke tappet før påske. Litt vondt/ømt/ubehagelig i natt. Våknet i dag tidlig og var egentlig overbevist om at det skal gå bra. Det er bare såret som gror og strammer seg til, tror jeg. Vi pakket og dro på tur til Skeikampen.”
41 sider ble det i boka. Du skjønner sikkert at jeg ikke kan ta med alt her. Det var godt å skive. Det var terapi. Om jeg leser alt vet jeg ikke. Har skumlest nå.
Så gikk det seg til, som ting pleier å gjøre, og jeg ble frisk og gidder ikke å tenke mer på kreften. Tar dagene som de kommer og gleder meg over hver dag jeg får oppleve. Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for, og prøver å sette pris på det.
:I dag var det tid for legetime på øyepoliklinikken ved Elverum sykehus. Jeg har skrevet om forhistorien i et innlegg i går. Se HER.
Det var bra timing på den timen, for pensjonisten måtte stå opp tidligere enn normalt, og det passet jo bra da jeg fortsatt har den “egentlige” tida, sommertida i kroppsrytmen, for å si det sånn. Hadde det vært før helga, hadde jeg nok vært trøttere. Det gikk greit østover selv om det både var litt morgenrush og vegarbeid.
Jeg ble kjørt, for kunne ikke kjøre hjem selv, hadde jeg fått beskjed om. Jeg ville bli behandlet med øyedråper som utvider pupillen, slik at lege kan se bedre inni øyet. Da ville det bli så lyst for meg i 5-6 timer at jeg måtte bruke solbriller. Og i tillegg ville jeg få tåkesyn, så derfor ble jeg passasjer i dag.
Mer om undersøkelsen kommer jeg tilbake til i et annet innlegg i kveld.
Jeg snakket om å grue meg eller ikke i forrige innlegg. Jeg klarte å holde det på et veldig greit nivå under reisa, og klarte å nyte den vakre soloppgangen på veien østover.
I morgen skal jeg på sykehuset…. 28.september var jeg hos øyelege pga rare flekker og lysglimt i synsfeltet. Se HER. Det er en måned siden. Jeg bestemte meg da for ikke å grue meg til ny undersøkelse på øyeavdelingen ved Elverum sykehus. Og det har jeg ikke gjort.
Det har ikke alltid vært sånn. I barndom og ungdomstid var jeg mer engstelig av meg. Jeg var ofte veldig engstelig og forsiktig uten at det kan karakteriseres som sykelig, tror jeg….
Jeg kunne i gitte situasjoner være engstelig for å møte mennesker. Jeg fikk kroppslige reaksjoner som kvalme og diare rett før eksamen noen ganger. Dette for å nevne noe. Det var ikke moro. Det ødela mye av livsgleden. Etterhvert lærte jeg meg diverse teknikker for å bekjempe dette. Jeg leste mye, gikk på kurs, mediterte…. og mye annet som har vist seg å være til hjelp. En skal ikke se bort i fra at livserfaring generelt, eller for å si det rett ut…det å ha blitt en godt moden dame, også har hatt innvirkning på dette.
Kan hende at andre har det likedan. En tror bare at en er alene om å være sånn når en er midt oppi det….
Det har med bruk av energi å gjøre. Jeg har brukt veldig mye energi på nettopp å grue meg for ting som skal skje eller som jeg trodde skulle skje. Det er sikkert også ganske vanlig. Jeg vil bestemt si at dette er bortkastet energi. Det kunne ha vært kanalisert bedre. I dag har jeg som sagt blitt mye flinkere. Jeg venter med eventuell “gruing” til rett før hendelsen. Da har jeg lov til å grue meg litt.
Det samme gjelder ting jeg innbiller meg kan skje. Det kan jo være så mangt. Man kan egentlig engste seg for alt mulig! Jeg gjør ikke det lenger, takk og pris. Hvor mye unødvendig energi har menneskeheten brukt på engstelse for hendelser som aldri skjedde? Jeg tror det er mye. Det jeg logisk sett vet at jeg ikke kan påvirke eller endre, gruer jeg meg ikke for, i hvert fall ikke for tidlig…..Og jeg får det mye bedre med meg selv, og har mye energi til overs som jeg kan bruke på andre, mer positive ting….
Litt mer travelt for pensjonisten i dag tidlig. Satte klokka på ringing, ikke før 8:30, så det var ikke stress. Skulle til tannpleier for halvårlig sjekk kl 10:15. Måtte på tur med bikkja, spise litt og ikke minst pusse tennene godt først.
Det blir alltid til at jeg pusser ekstra lenge og grundig rett før dette. Burde ha gjort det like nøye hver dag siden forrige gang jeg var der, men det blir nå sånn da. Pusser jo tenner både morgen og kveld og bruker tanntråd i tillegg, men kunne sikkert ha holdt på lenger.
Så var det nedi garasjen for å hente bilen. Satte el-bilen på lading i går kveld. Etter langtur var det bare 7% igjen på batteriet. Den vil da normalt være fulladet om morgenen. Men det sto på det samme i dag! Bra at jeg bare skulle en tur nedi byen og ikke lengre av gårde. Hva hadde skjedd? Ikke vet jeg. Måtte uansett komme meg av gårde for å rekke tannpleietimen.
Det gikk greit. Hun er snill og flink, og tennene og tannkjøttet fikk ståkarakter. Så var det bilen da. Ville ha kommet meg hjem på de 5% som var igjen. Kunne faktisk ha kommet et godt stykke av gårde, 15 km sa skjermen i bilen. Men nå måtte jeg teste en hurtiglader i byen for å sjekke at det ikke var noe galt med bilen. Det gikk så det ulte. Ja det uler faktisk når det hurtiglades. Se bilen under ladingsprosessen på bildet.
Jeg kommer tilbake senere i dag med mer fredagssysler….lading, blodprøver og kakebaking….
