Nå blir jeg tøffere og tøffere. Det å utlevere meg sjøl sitter langt inne. Men må gi slipp på litt sjenanse og stolthet når jeg har valgt å være blogger 😉 Derfor vil jeg snakke om kalkunhalsen.

Å ta selfier er en ting. Det er ikke hyggelig. Må selvsagt ikke, men føler at jeg av og til må vise hvordan denne bloggkjerringa ser ut 😉

Laget et par innlegg om det for en stund siden:

Annonsørinnhold

Gigantisk salg: Spar opptil 70 prosent

HER er det første (Sminkespeil, selfier og kanskje selfiestang?)

HER er det andre ( Det går framover på selfiefronten)

Når jeg får portrettene rett i fleisen, ser jeg elendigheta 😉

Så var det detta med å akseptere seg sjøl som en er, da.
Men det går vel an å pynte litt på fasaden?

Sminke kan gjøre underverker. Gidder vanligvis ikke det til daglig.

Halsen, derimot, får jeg ikke gjort så mye med. Eller?

Kalkunhalsen lyser mot meg. Hvorfor har jeg ikke gjort forebyggende tiltak?

Kunne vært flinkere med hudkremer og massasje og oppstrammende øvelser….

Så ble det ikke sånn, da.

Nå er det kanskje for sent?

Spiller egentlig ingen rolle, men allikevel.
Er en anelse forfengelig, så skulle gjerne vært kvitt de foldene.
Ville sett yngre ut uten, for ansiktet er ikke så verst rynkete faktisk.

Mye skjer nok ved inntreden i overgangsalderen. Den kom brått av bestemt årsak. Og det var lenge siden. Var vel det året jeg fylte 50, så vidt jeg husker. Eller året etter……

Dessuten tar jeg tabletter som reduserer østrogennivået. For å forklare det enkelt.
Såkalt aromatasehemmer, for å si det vanskelig. På femte året. Forhåpentligvis siste.

Gjør det sikkert ikke noe bedre.

Men grunnen til at jeg tar disse er langt viktigere enn noen folder på halsen og andre aldersskavanker.

Alternativet kan være mye verre hvis jeg slutter med dem før jeg skal.

Og det finnes enda flere, langt verre plager man kan ha enn kalkunhals. Så egentlig lever jeg godt med den! Jeg lever!

Den rosa sløyfa og meg

Er det noe jeg kan gjøre for å fjerne kalkunhalsen ?

• Jeg vet at kirurgi kan ordne saken, men det er ikke aktuelt. For dyrt også.
• Bli flinkere med ansiktskremen.
• Massere inn ansiktskremen med sirkelbevegelser?
• Strammeøvelser med muskulaturen?
• Tja…hva mer?
• Slanke meg litt vet jeg ikke om hjelper akkurat der. Kanskje….

Ikke godt å si.
Men kom med forslag hvis du har noen.

Kan jo prøve noen tiltak sånn at det kanskje blir OK å ta selfie? 😉

Ellers, hvis jeg skal være så fordømt forfengelig: Får begynne med tørkle i halsen eller høyhalset genser 😉

Kjør på med forslag og egen erfaring angående kalkunhalsen!

I går skrev jeg et innlegg om påkledning. Eller rettere sagt hvor mye jeg bryr meg om hva jeg har på meg i forskjellige settinger. Du kan se linken til det lenger ned her. Nå skal jeg gi deg 2 historier som beskriver dette…..

Eksempel nr. 1

Rett etter at jeg publiserte innlegget i går, opplevde jeg noe som faktisk var relatert til det jeg skrev. Må derfor komme med dette nå. Som tillegg, eller supplement.

Den vanlige søndagsmorgenrutinen ble fulgt. Bikkja måtte tas på luftetur etter hvert. Skulle bare gå en kort tur nede ved Mjøsa. Kanskje bare 15 minutter. Klokka var halv elleve. Skulle ta en lengre tur senere på dagen.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Treffer alltid noen ute på den tida, men allikevel pynter jeg meg ikke så mye på luftetur med puddelen.

Tar gjerne på en bluse eller genser som det godt kan være en flekk på, og litt svette fra i går 😉 Tar heller dusjinga og skifting av klær etter turen 😉

Da ble det sånn, da.
Etter 5 minutters gange traff jeg 2 venner på søndagstur. Koselig.

Var forresten hos dem på lunsj for ei uke sida. Men hadde allikevel noe å prate om.
Så da de spurte om jeg skulle samme vei, sa jeg først nei, for det skulle vi jo ikke. Men tenkte litt. Hvorfor ikke? Samme hvor vi går i de 15 minuttene.

Vi gikk nordover i stedet for sørover. Like fint å gå begge veier. Gått der utallige ganger.

Det var så koselig, at turen ble utvidet opptil flere ganger. Først skulle jeg snu der. Så skulle jeg heller snu lenger framme.

Da vi ankom den fine kafeen Torp, som jeg har skrevet så mye om før, tenkte jeg i hvert fall å snu. Men da sa de: “Vil du ikke ta en kopp kaffe med oss da?” Hadde ikke med meg penger. “Vi spanderer!”

Ikke vond å be. Barney kunne være med, for vi satt ute.

En ting vet jeg. Hadde det vært avtalt at vi skulle møtes på kafeen, hadde jeg tatt på meg andre klær og pynta meg litt før turen.
Men det gikk jo kjempebra!

Viser fortsatt til innlegget om dette som jeg skrev i går. Se link nederst.

Eksempel nr.2

Dette skjedde for en god stund siden.
Når jeg overnatter hos familien i hovedstaden, har jeg med en ryggsekk med klær og diverse nødvendigheter.

Der i blant en gammel og god trøye som ble innkjøpt for flere 10-år siden. Den var kanskje litt dyrere enn de vanlige, for den har holdt seg utrolig godt gjennom all bruk og vasking opp gjennom. Og den er romslig og god og har farger som jeg liker, og er litt lang. Dekker rompa 😉

Derfor har den fortsatt plass i klesskapet. Og er altså alltid med på overnattingstur.
Den er blitt degradert til natt-trøye, men allikevel.

Det eldste barnebarnet ser meg i denne trøya om morgenen, før jeg får på meg andre klær. Så for ham er dette “pysjen til mommo”.

En gang jeg var der, kom jeg til å søle ut penblusen min noe skikkelig på formiddagen. Hadde ikke med noe annet som passet å ha på meg akkurat da, så byttet til “pysjen” igjen.

Sånn midt på dagen da vi spiste litt, kommer det fra 3-åringen: “Hvorfor har du på deg pysjen, mommo?”

Upps.
“Beklager altså, men blusen min ble full av søl, så jeg måtte ha på meg denne igjen. Går det bra?”

Jada, det ble akseptert.

Til og med små barn vet hva vi bør ha på oss til forskjellige anledninger. Så litt nøye bør jeg vel være 😉

Mommo tok bilen hjemover til Hamar på ettermiddagen…iført pysj 😉

Les gjerne innlegget mitt fra i går om påkledning og litt mer HER.

“Klær skaper folk—ja, men klær skaper ikke mennesker”, sa visstnok Knut Hamsun. Hvor mye bryr jeg meg egentlig om dette, da?

Min mening om saken

Jeg er enig i Hamsuns utsagn. Eller hvem det er som måtte ha sagt det først.
Det er ingen tvil om at det har betydning hva slags klær vi har på oss.
Og det finnes kleskoder for forskjellige anledninger.
Man skal vise respekt og kle seg etter anledningen.
Det mener jeg absolutt er riktig og viktig. Det skaper også større anseelse.

Viktig er det også at vi er hele og rene i tøyet.
Hel?….. Det er moderne med hullete klær også noen ganger. Da er det akseptert. Rare greier, den moten.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Men……..enda så er det faktisk viktigere hvordan vi er som mennesker.
Vi har lett for å måle hverandre og sette i bås etter bekledning.
Det slitte uttrykket om “å skue hunden på hårene”  tar jeg fram igjen nå………..

Hva pleier jeg å gjøre?

Jeg vet hva som er riktig å gjøre. Det er ikke alltid jeg gidder. Men jeg er ikke alltid tøff nok til å ha på meg det jeg har aller mest lyst til. Jeg er for mye styrt av kleskoder og “hva vil folk si”.

I den jobben jeg har hatt, og hvor jeg fortsatt av og til jobber, er det arbeidsantrekk.
Ikke i den forstand at det er en uniform. Men det er bestemte antrekk som arbeidsplassen holder oss med.

Da jeg jobbet hver dag, ble det til at jeg hadde på antrekket om morran og tok det av på kvelden. Enkelt og greit.
Og da trengte jeg ikke så mye fine klær resten av dagen.
Dette har vært lettvint opp gjennom.

Så jeg er bortskjemt med å slippe pynting med egenkjøpte klær på hverdager.
Er for så vidt morsomt å pynte seg.

Og arbeidsantrekket som ikke alltid har vært av det mest fancy du kunne få tak i, var og er akseptert for hva det er. Ferdig med det. Kleskoden følges!

Åssen er det nå når jeg er pensjonist, og bare jobber av og til?

I går hadde jeg på meg arbeidsklærne igjen fra 9-14. Etterpå ble det til at jeg tok på meg noe lett som ikke strammer. Rett og slett behagelig.

Sånn pleier det å være.
Så skal jeg ut med hunden, og da er det ingen grunn til at jeg pynter meg.

Langlina sleper i søla. Jeg kveiler den inn, den kommer borti klærne, og dermed blir det som det blir.

Derfor er det deilig og mest praktisk å gå på tur med de hverdagslige og romslige klærne.

Halvpynting blir det hvis jeg skal på butikken eller vise meg offentlig uten bikkja.

Det er liksom tillatt å være litt rufsete som hundelufter. Jeg har vel egentlig bestemt den regelen selv, men tror det er greit 😉

Skal jeg på noe litt finere enn butikken, tar jeg på meg noe som er enda litt penere.

Må se an situasjonen. Jeg tror at jeg fikser det ganske bra etter så mange år.

Stell av ansiktet (les sminking) øker proporsjonalt med pyntinga 😉

Her om dagen så jeg slik ut (se bildet)

Du ser selfien som egentlig ikke er en selfie, for hode og overkropp mangler. Men du ser hvordan jeg presterte å gå på tur med hunden en ettermiddag denne uka. Jeg ble ikke arrestert 😉

Varmt i lufta. Derfor legglange, gule sommerbukser som er deilige, gamle og romslige.
Det styrtregnet. Derfor på med gul regnfrakk og gul sydvest.
Og på føttene ble det sokker og vanntette Goretexsko. Herlig! Men ikke akkurat vakkert 😉
Og bildet ble tatt da jeg kom inn igjen…..

Mer og mer kommer jeg til å ignorere hva andre mener om påkledningen min.
Jeg vet at ingen vil kommentere direkte til meg uansett.
I tilfelle vil de heller få noe å snakke med andre om 😉

“Hu snåle dama med denna brune puddelen borti her….”…haha, sier nå jeg…..

Litt flere sitater

Klesskapet

Dyrisk i dag

Hva mener du om dette med bekledning, da?

Med min apotektilknytning er det naturlig at jeg engasjerer meg i nyhetsoppslaget om Aspirin.
Det er mange meninger om dette også, som alt annet…

Hva dreier dette seg egentlig om?

Jeg vet, og kanskje du, at Aspirin, eller stoffet acetylsalisylsyre, virker lett blodfortynnende.
Det fantes også i produktene Dispril og Globoid.
De er ikke i markedet lenger.

Nå er det kun Aspirin og Acetylsalisylsyre som fåes uten resept. Begge inneholder 500mg av stoffet.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det har lenge vært snakk om at dette kan brukes som blodfortynnende. Men det er egentlig en bivirkning.
For det som det egentlig skal brukes som er:  febernedsettende og smertestillende.

I apotek har vi ikke lov til å selge det som blodfortynnende i håndkjøp. Det vil si: ikke uten resept.

Men nå har det kommet for offentligheten i større grad dette med ASA (forkortet acetylsalisylsyre) og den blodfortynnende egenskapen.

Jeg gir deg link til 2 artikler under her.
Les, så skjønner du hva jeg mener.
Og jeg kan tilføye at det er hjerteinfarkt som er temaet.

Statens legemiddelverk uttaler på sin nettside.

NRK Buskerud hadde denne nettartikkelen.

Litt om stoffet

Er det ikke greit å ta dette “uskyldige” stoffet?
For sikkerhets skyld?
Det selges jo reseptfritt!

Det er ikke farlig. Det er bare flere inntak som kan gi andre bivirkninger enn den blodfortynnende effekten. Det er “hardt for magen”. Det vil si at det kan gi syreplager og magesår blant annet.
Derfor er det paracetamol som er førstevalget ved smerte og feber. Både for barn og voksne.

Alt kan ha bivirkninger. Så når jeg nevner paracetamol, må jeg si at det kan ha skadelig effekt på levra ved overdreven bruk. Skal ikke bruke paracetamol ved leversykdom.

Du vet kanskje at ASA også selges som reseptpliktig i lavere dose, 75mg.
Hva er logikken i det? 500mg er reseptfri og 75 mg er reseptbelagt!

75 mg Albyl E (ASA) selges som nettopp blodfortynnende til pasienter i risikogruppa.
Det er nemlig nok med 75 mg for å oppnå denne effekten. Og denne tabletten er godkjent av SLV for dette bruk. Og  de skal bruke den i stedet for den reseptfrie 500 mg, for å minske faren for bivirkningene som rammer magen. Trenger ikke mer enn nødvendig…

Men for å få febernedsettende og smertestillende effekt, må vi opp i 500 mg, som nettopp de uten resept inneholder.

Ble det forvirrende? Og vart du noe særlig klokere?

Hvorfor diskusjon?

Det de er redde for, er feilmedisinering. Noen eksperter mener at det kan være helt greit å ha med seg et brett med noen ASA-tabletter i lomma uansett hvor man er.

Det skal tas med en gang det er tegn til hjerteinfarkt. Eller det kan være noen i nærheten av oss som har tegn på det. Men da må du vite at det er det du har!
Det vet vi jo ikke!

Da skal det tygges 1 tablett ASA 500mg, og det kan hjelpe å løse opp blodproppen/infarktet.
NB!!   Men så presiseres det veldig sterkt fra fagfolk, at det er en ting som er enda viktigere!

Det viktigste er å ringe 113

Dersom du får akutte brystsmerter må du kontakte 113 for å få råd selv om du har smertestillende med acetylsalisylsyre tilgjengelig. Rådfør deg med akuttmedisinsk helsepersonell og få bekreftelse før du inntar tabletten.

(Dette er klipp fra SLV-artikkelen som jeg har linket til over her)

Og videre? Kan det konkluderes?

• SLV (Statens legemiddelverk) har gått ut offentlig med sitt standpunkt.
• Da er det bare å håpe at folk bruker sunn fornuft og ikke gomler ASA 😉
• Det er alltid en fare for at noen feiltolker informasjon.
• Men hvis hele artikkelen leses, bør alle skjønne at det er greit å ha med seg ASA, men at det aller viktigste er å ringe 113 først! Hvis de anbefaler å ta ASA, ta det!

Og hva mener du om dette?

Det er mange meninger innen apotekvesenet om dette utspillet, men jeg mener at det er et greit råd, hvis det bare følges til punkt og prikke…..Bruk fornuft!

Jeg liker ikke å bli fotografert, og langt mindre ta bilder av meg sjøl. I sistnevnte situasjon blir det alt for nært! 😉 Men er det noe framskritt å spore?

Det er faktisk framskritt

Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men det er framskritt i den betydning at jeg har turt og klart å ta et noenlunde vettu bilde av meg sjøl 😉

Nå tror jeg ikke det er nedskrevet noe sted at jeg som blogger er forpliktet til å legge ut selvportretter.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det håper jeg virkelig ikke.
Men jeg ser at mange andre gjør det. Og hvorfor kan ikke jeg gjøre det noen ganger også?

Det hadde vært moro å lære seg litt teknikker rundt dette.
For det er jo sånn at andre mennesker skal helst ikke vises fram uten at de er blitt spurt.

Og da blir det heller til at jeg tar bilder av natur, puddelen Barney, fisken Jet Li og andre severdige ting.

Det kan bli litt ensformig i lengden. Derfor er det kanskje greit å skape litt variasjon i helheten ved å vise fram meg sjøl.

Men bare av og til. I hvert fall på nåværende stadium i prosessen….;-)

Så i dette innlegget ser du resultatet av selfie-eksperimentet mitt.

Foranledningen til dette kan du lese om i innlegget:

Sminkespeil, selfier og kanskje selfiestang?

Og tåler jeg å se på det?

Det var det, da.
Jeg må bare tåle det.

Det er meg. Og jeg må akseptere meg sjøl slik som jeg er. Basta!

Pynte litt på fasaden av og til kan jeg jo, men ikke for mye.

Og redigering av bilder er forbudt, mener jeg.

Det må i tilfelle bare bli fargesetting, lyssetting og slike enkle saker.

Du kan lese om det med å pynte på fasaden HER.

Reklame | Wella

Ja, det er nok minst 5 ting som må gjøres. Men er det så nøye? Den, kroppen altså, får væra som den er når den itte vart som den sku. Forøvrig fritt etter Ole Ivars 😉  Eller bør jeg ta tak og ikke bli for likegyldig?

Litt om kroppen, eller deler av den….

Jeg snakker om kroppen min. Nå er den sommerkropp. Og ellers er den både vår-, høst- og vinterkropp.

Kroppen min er stort sett lik hele året. Og det å strebe mot den ene eller andre “årstidskropp” er ikke aktuelt her.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det er fryktelig mye som skulle ha vært gjort, men lar meg ikke stresse av det, skjønner du…..

Fikk assosiasjon til å lage dette innlegget da jeg skrev om sminkespeil og sånt

Skal jo kanskje ta bilde av meg sjøl i diverse positurer etter hvert, så da bør ting være på stell 😉

Og her er de aktuelle tiltak

1. Stelle føttene.
   Bør egentlig gå til fotpleier, men ikke gjort det på lenge. Inntil da skaver jeg avhard hud og setter bena i bløt 😉
2. Glansvask i håret kanskje?
   Har kjøpt en flaske, men ikke turt (!) å bruke den ennå. Jeg har et bilde av den flaska.
3. Stelle hendene,
   og da spesielt neglene. Ser ikke bra ut nå.
4. Trimme øyebrynene og kanskje permanentfarge dem.Er forresten ganske god på å trimme dem regelmessig. Bruker kam og saks for å ta lengden og napper noen steder.Så dette punktet har jeg egentlig delvis kontroll på.
5. Fjerne hår under armer og på ben mer jevnlig enn jeg gjør nå. Og når jeg først snakker om hår: bruke pinsetten i ansiktet også.
   Dukker opp noe “skjegg” der av og til. De er jeg ofte “for flink” til å fjerne. Prøver med fingra først, men denne pirkinga kan gi sår. Må slutte med det!!

Dette er noe av det som bør gjøres. Ikke helt uoverkommelig. Vil helt sikkert føle meg mer vel inni hue også når det ytre er noenlunde vedlikeholdt. Ikke det at jeg føler meg “uvel i hue”, for å bruke det uttrykket, men “lell a gut”……

Og videre da? Flere utfordringer?

Vekta er et annet kapittel. Det skal man helst ikke mase for mye om, for kan påvirke ungdommen. Selv om jeg har en del lesere, tar jeg sjansen på å nevne det.

Det går litt opp og ned, og det dreier seg om trivselsvekt. Jeg vet veldig godt hva jeg skal spise og ikke spise, men noen ganger er det fristende å kose seg litt ekstra.

Bare ikke den “kosinga” blir for ofte 😉
For det er da så kjedelig at klærne strammer mer enn de behøver.

Det går i bølger. Nå er jeg inni en fin fase faktisk. Lar meg ikke friste til å kjøpe skolebrød til kaffen 2 dager på rad for eksempel. Det er bare sånne ting. Ellers spiser jeg det jeg har lyst på.

Men det rare er at når jeg spiser sunt, får jeg heller ikke lyst på de “dumme matvarene.”

Kan godt gå ned 5 kilo, og det skal jeg jammen få til…over tid.

Vet at trening er veldig viktig. Og i min alder er det spesielt viktig å trene muskler. Må innrømme med skam at der er jeg ikke flink nok. Bør skjerpe meg.

Men jeg kan i hvert fall konkludere med at jeg IKKE har dårlig samvittighet for noen av disse “gale” tingene, og det igjen gjør at det ikke blir en stressfaktor for meg. Men jeg er såpass OBS på det, at jeg ikke skal bli likegyldig.

Lykke til, Pensjonistgunna!

Den glansvasken, som jeg ikke har brukt ennå, kjøpte jeg på nettet. Se linken under her (Wella):

Wella

Jeg må bare lage et hasteinnlegg.
Bladde lett gjennom innleggene på forsida av Blogg.no akkurat nå.
Og jeg må bare anbefale en blogg!

Det er ikke alle jeg stikker innom. Sveiper videre nedover. Nå var det EN blogger jeg besøkte. (Noen av de andre ser jeg på senere.)
Jeg leser ofte hennes blogg, for den er bra.

Det er Mammapaahjul.

Hvis du klikker deg inn på linken i setningen over her, vil du komme inn til henne.

Hun har skrevet et innlegg i dag, 20/7-19 som heter “Gjør meg en tjeneste”.

Det traff meg midt i hjertet og samvittigheta.
Les selv.

Jeg har et tidligere innlegg fra 2018 som omhandler samme tema, men på langt nær ikke så alvorlig som hennes….
Det handler om å sette pris på det vi har……

Du kan lese det HER.

Dette ble kort, men viktig, føler jeg……
Ha en fin dag!

Det er sånt som skjer. Shit happens…..også videre. 
Noe dritt er det uansett.

Hva er det som har skjedd nå, da?

Vondt i tåa. Den er blå. Halter omkring i huset, og særlig på tur med Barney. Bruker de fornuftige, gode skoa mine. Kan ikke annet. De klemmer ikke så mye der det helst ikke skal klemme nå.

Gikk litt fort i svinga her om dagen. Hadde besøk, og skulle være ekstra effektiv. Skylder ikke på dem 😉

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Skylder på reisesenga. Den sammenleggbare barnesenga som jeg har i boden. Nå kom den fram, for jeg fikk besøk i helga, vet du.

Trenger ikke å gå voldsomt i detalj med hva som skjedde, men i hvert fall så falt den med all sin tyngde i sammenbrettet stand ned på høyrebenet mitt da jeg skulle ta den ut av posen sin.

Behandlingen

Auuuu!!!
Da ble første handling etter utbruddet å hente ispose i fryseren. Nedkjøling utapå sokken var tingen, tenkte jeg.
Og tror nok det var lurt.
Apotekpensjonist som jeg er, har jeg en del remedier i huset.

I tillegg til is på benet, ble det paracetamol og Voltaren i munnen. Smertestillende og betennelsedempende.
Så fikk det bare stå til. Hvordan det utartet ville vise seg.

Fikk antageligvis forhindret hevelse med behandlingen, men vondt var det.
Etter hvert undersøkte jeg hvilken tå som hadde det verst.
Det var den i midten.

Så ingen ting samme dagen. Men i dag! Nå er den blå og øm. Tror det er brudd.

Og dette var ikke første gangen

Hatt brudd i ei tå før, jeg. Akkurat som om det er noe å skryte av 😉

Da var det vinteren. Sparket borti et møbel i mørket (som sto på “feil” plass). Måtte gå med sandaler ute. Det var verre!

Gikk til lege og fikk til og med tatt røntgenbilde den gang. Ingen vits, for det kan ikke gjøres noe med ei tå uansett. Den må bare gro av seg selv.

Sett noen med gips på tåa? 😉

Det eneste som kan gjøres, er å tape den sammen med nabotærne for å gi støtte og ro, visstnok. Og satse på at den gror “riktig”.

Og ikke nok med det

Kom på at jeg faktisk hadde brudd i albuen en gang nettopp på grunn av at jeg hadde det litt travelt. Jobba i hagen og bar en sekk med bark. Var litt uoppmerksom i farta, og datt. Uheldigvis traff albuen en sten i plenen.

Og det som er mest irriterende med sånne uhell, er at det tar så UTROLIG lang tid før det blir bra igjen, og at det er gjort på et blunk å utføre ugjerningen.

Moralen er

Så jeg har jo blitt mer forsiktig med åra, i og med at jeg flere ganger har opplevd at skader er så “fort gjort”. Men altså: Av og til glipper det, dessverre….

God bedring til meg 🙂
Men trøsta er at det absolutt finnes MYE VERRE ting som kan skje.
Og det er et tankesett jeg egentlig bruker daglig.
Og dermed blir jeg stort sett fornøyd med livet og dagene mine, selv om de ofte er fylt med trivielle gjøremål.

Jeg har et tidligere innlegg om det HER.

Jeg må bare skrive litt om det. Trivielle greier vanligvis, men i går hadde jeg en fin opplevelse og samtale med en ukjent person.

Det var den halvårlige infusjonen på sjukehuset. Sprøyte i armen og væske som drypper gradvis inn over tid, der jeg sitter en times tid.

Du kan lese hovedgrunnen til denne handling HER.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Vi sitter nå der i hver vår stressless-stol med infusjonsposer på stativ og nål i armen. Og innholdet i posene varierer fra person til person, og alle har sin historie. Sykdomshistorie.

Vi snakker vanligvis ikke sammen. Det er en passende avstand mellom oss, sånn sett.

I går ble det annerledes. Jeg ble sittende ved siden av ei dame som hadde lyst på kontakt. Hun viste seg å være både hyggelig, munter og oppegående. Vi pratet om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på hvorfor vi nå egentlig var plassert på denne salen. Og samtalen ble etter hvert mer privat og utleverende. Men det føltes helt naturlig i denne settingen.

I det tidligere innlegget jeg har linket til lenger opp her, skriver jeg blant annet om min takknemlighet.

I dag fikk jeg føle på det igjen.

Dette mennesket var superpositiv og så frisk ut, men satt altså der, så noe var det…. Og jeg skjønte fort at det ikke var så uskyldig som min benskjørhetsforebygging, for hun hadde sittet der i mange timer allerede da jeg kom.

Hun var plaget med forskjellige sykdommer, men det verste var nok lungekreften. Hun hadde fått beskjeden på lille julaften 2015. Det kunne ikke opereres. Det ble cellegift og stråling. Det hjalp i perioder, men så var det på`n igjen etter 2-3 måneders pause. Nye og andre kurer som kanskje ville ta knekken på djevelskapen.

Hun har innsett at det kun er livsforlengende behandling hun får. Det vil aldri bli helt borte. Det er bare det inderlige håpet om at det skal gå tilbake litt….eller mye, og troen på at forskning kan framskaffe noe nytt……før det er for sent.

Det livsmotet og det humøret som dette mennesket hadde, gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun har selvsagt sine nedturer, som hun sa, men jeg er overbevist om at den holdningen hun har, og ikke minst det gode humøret, vil hjelpe henne, sammen med medisinen, til å få enda flere dager sammen med barn og barnebarn.

Takk til deg, fine menneske, som jeg faktisk ikke vet navnet på!

Og her er den vakre utsikten fra sykehusvinduet.

Ingen dager er like, og det er spennende. Selv om det ikke er allverdens rare og interessante ting som skjer, er det tross alt variasjon.

I går sto Barney og jeg opp klokka sju. Han hadde time hos veterinær klokka kvart over åtte for tannrens.

Jeg fjerner også tannsten 2 ganger i året, men det er fort gjort på en halvtime og uten bedøvelse, og i hvert fall ikke narkose.

Jeg pusser tennene til puddelen min jevnlig. Bør nok gjøre det hver dag, men har kanskje blitt bare 2 ganger i uka noen ganger. Han får også tannsten.

På årskontrollen vi var for et par uker siden fikk han vaksine. I tillegg ble det bestemt time for tannrens. Det er første gang i hans fireårige liv. For at det skal gå stille og rolig for seg, uten alt for mye sprelling og kaving, må hunder sove. Altså narkose.

Så da var Barney inne der fra klokka åtte til tolv.

Da jeg hentet ham var han fortsatt noe omtumlet, og virret rundt litt fortvilet. Men det kom seg utover dagen. Det eneste var at han pep litt av og til, og det gjør han i dag også.

Matmor er selvsagt bekymret for at han har vondt. Håper det går over i løpet av helga. Ellers må jeg snakke med veterinærkontoret igjen på mandag. Forstyrra puddelmamma 😉

Så er det påsketreet, da. Det står nede på Koigen ved Mjøsstranda og er riktig så vakkert pyntet med fjær. Det er ganske høyt. Der stoppet vi for tissepause før veterinærbesøket i går. Tissepause for Barney, altså……..;-)