Jeg fikk en brosjyre en god stund før jul. Alle fikk den i posten. Den var fra DSB, eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Råd om egenberedskap. Fint hefte. Masse nyttige tips. Så er det bare å følge det opp. Sjekke at jeg har det som står der eller eventuelt skaffe det. Nå skal jeg se gjennom. Ser overkommelig ut. Vannet bør jeg kjøpe. En gassovn kanskje, for her er det bare elektrisk fyring, eller rettere sagt fjernvarme i gulvet.
Gassgrill har jeg, men den kan jo ikke tas inn. Må nok kjøpe meg en liten gassbrenner igjen, som vi hadde på campingtur i gamledager. Har nok kvittet meg med den.
Alt det andre tror jeg er nesten på stell. Må bare kjøpe litt mer av alt og sørge for alltid å ha det på lager.
Jodtabletter derimot. Skremmende tanke, for de skal brukes ved atomhendelser, som det står. Det er et men:
Helsedirektoratet opplyser:
Hvem bør ta jod-tabletter ved et eventuelt atomuhell? Barn og unge under 18 år, gravide og ammende. Risikoen for å få kreft i skjoldbruskkjertelen etter å ha vært utsatt for radioaktivt jod er størst hos disse gruppene. Det er derfor bare disse som skal ta jod-tabletter.
Men ellers er det vel dette som gjelder. Rett og slett sunn fornuft og litt kunnskap.
Jeg tenker at noen mennesker blir skremt av sånn informasjon. Vi er forskjellige. Jeg ser på det som nyttig informasjon, uten å bli skremt. Hvis strømmen skulle bli borte i 3 døgn vil jo også dette lageret være til nytte. Og litt ekstra mat er det alltid lurt å ha, for kan jo hende at jeg ikke kommer meg på butikken på en stund også, noen ganger, av forskjellige årsaker.
Jeg har hatt mange forskjellige hårfrisyrer opp gjennom livet. Nå har jeg dessverre, eller kanskje heldigvis, ikke bilde av alle 😉
Det skal sies at jeg alltid har hatt et liberalt syn på hårfrisyrer. Frisører er høflige og spør hvordan jeg vil ha det. Da gir jeg dem muligheten til selv å bestemme. Når jeg kommer dit med forholdsvis kort lengde på håret, er det selvsagt ikke mange muligheter. Men allikevel sier jeg alltid at “du bestemmer” og “du vet best hva som kler meg”. Jeg stoler på dem, og det skulle bare mangle. De har jo utdannelsen! Derfor. Og et annet utsagn: “det vokser ut igjen ganske fort”. Og tenk så spennende å få en endring, kanskje. Noen frisører er mer modige enn andre. De mer forsiktige er kanskje redd for at jeg vil angre mitt utsagn: “gjør som du vil”. Har jeg sagt det, så har jeg sagt det. Sånn må det være. Og det har aldri blitt feil.
2005 og litt lysere i luggen.Gadd ikke å farge det lenger.
Så litt tilbake i tid. Dette er fra 1984. Sri Lanka. Hentet vårt første barn. (Jeg skal kanskje skrive om adopsjonen en annen gang.) Men altså: jeg fulgte trenden med krøllefrisyre så klart! Det var permanenttime hos frisøren i mange år på den tiden.
Starten på litt mer lengde på håret. Mest for at jeg ikke gadd å gå så ofte til frisøren lenger. 2007 ca.
Men denne sveisen over her slår vel alle. Der var det nok hjemmeklipp som gjaldt 😉 Lettvint da, og billig. Bollesveis, rødt hår og fregner. Ikke akkurat det kuleste 😉 Men så jo rimelig fornøyd ut. Dette ble tatt i 1959 og jeg var 9 år gammel.
Og her da. Omtrent som i dag (2019). Dette var 2008.
Jeg har hatt mange frisører opp gjennom. Et langt liv, vettu. For 4 dager siden skjedde det igjen. Jeg gikk til frisøren. Det var blitt for langt. Følte meg ustelt. Ble klippet ganske kort, men ikke ubehagelig kort. Da vet jeg hva som skjer. Frisøren får ikke se meg igjen før om ca 12 uker. Jeg er helt håpløs. Andre går til frisøren hver sjette uke, har jeg hørt. Jeg går når det føles ubehagelig og litt før det begynner å se ustelt ut. Han er flink han frisøren da, så fasongen holder seg lenge 😉
Tour de ski på TV. Blåtimen ute. Pappesken med juletrepynt funnet fram fra kjellerboden. Det er ikke lenge siden den havnet der nede etter julepynting. Litt mer brutalt i år enn tidligere. Brutalt for jula altså.
I dag er det kun tolvtedag jul og jeg finner det for godt å kvitte meg med jula.
Jeg beholder som regel jula ei uke til. Det vil si til tjuendedag jul. Men det er alltid siste frist. Det får da være måte på. Jula varer ikke helt til påske. I år er forresten påsken veldig sent.
Det er alltid morsommere å pynte treet enn å “avpynte” det. Men ingen barnålsdryss, heldigvis, for treet er av plast.
HER kan du forresten lese om juletrepynten min. Og HER er et innlegg om det ferdigpyntede treet og min juletrehistorikk.
Treet har sin egen eske. På bildet under er det demontert. Det består av tre deler. For å få det nedi må jeg klemme sammen grenene.
Ned i boden med det. Alt til sin tid. Stas var det så lenge det varte.
Det kunne ha vært som på bildet her…..i dag også. For det har vært snøfall hittil i vinter, snøen er blitt hardpakka, det har vært mildt ……og er mildt, og da blir det is. Noen ganger og noen steder blir det sånn. Dette bildet er fra i fjor. Du ser blankisen tydelig. Men du ser også at det er strødd her da. Men “læll a gut”. Måtte trå forsiktig bortover der langs Mjøsstranda. I år er det ikke sånn….enda.
Barney har som kjent 4 ben, men holder seg oppreist med kun ett av dem her, ser det ut til 😉
Hu mor, det vil si jeg, har nok helt sikkert pigger under skoa. Men som sagt må jeg allikevel gå forsiktig. Er så fryktelig redd for å falle. Har ikke fått påvist noe benskjørhet, men tar ingen sjanser lenger. Litt stivere og stølere i kroppen nå enn i yngre dager. Derfor sikkert vanskeligere for å ta meg for hvis jeg skulle falle…innbiller jeg meg.
Jeg falt en gang og fikk komplisert brudd i venstre albue. Det var ikke is, for det var midt på sommeren på plenen hjemme. Hadde det bare litt travelt med en torvsekk i armene nedover bakken. Og var vel ekstra uheldig med at jeg traff en sten med albuen akkurat der bakken møtte meg. Smerter og sykmelding og 6 uker med gips ble resultatet. At noen sekunders uoppmerksomhet og ubetenksomhet kan gi så store konsekvenser. Aldri mer, sier jeg derfor til meg selv.
Jeg rår ikke over alt så klart, men prøver nå å forebygge så godt jeg kan.
Derfor bruker jeg alltid brodder under støvlettene på snø-og isføre.
Det er visstnok mange unge, og kanskje eldre også, som ikke vil bruke brodder. “Nei, så gammel er jeg da ikke!” Neivel. Bare gå uten brodder på isen, du! Håper det går bra. Du har kanskje ikke opplevd brudd? Det er dritkjipt, kan jeg fortelle!
Her er broddene på støvlettene mine. De er noen år gamle, og når jeg studerer bildet, ser jeg at det faktisk mangler en pigg på hælen! Jeg har forresten tenkt å kjøpe meg sko med pigger i såla. Da slipper jeg å kikke nedpå føttene titt og ofte for å sjekke at broddene er med videre på turen. Det er nemlig ganske ofte at jeg har måttet snu for å hente den ene. Det positive er jo at da blir turen litt lengre.
Nå skal det innrømmes at dette ikke var min bukett. Jeg tok meg til rette hos dattera. Hun vet at jeg elsker å drive med sånt. Så denne oppgaven hadde hun spart til meg. Og hun vet også at jeg har bedre tid enn henne til sånt pusleri. Jeg er tross alt bare mormor og ikke småbarnsmor lenger.
Jeg fikk noe nytt å tenke på den andre dagen i det nye året. Ikke det at jeg ikke tenker på mye rart ellers, men dette var litt spesielt og følelsesladet.
Jeg har fått den tillit å ha nøkkel til en av vennene mine sin bopel. Jeg har aldri brukt den, men vedkommende synes det er trygt…og greit.
I disse tider med Facebook, Instagram, Snapchat og Messenger kan vi ofte følge med der om det er “liv i folk”. Enten legger de ut noe, eller jeg ser at de er logget på. Det går “snapper” mellom meg og barna daglig, så på den måten kan vi holde litt rede på hverandre. Vi trenger ikke å ringes for å holde styr på om vi er oppe og går.
Jeg har faktisk tenkt, som sagt. Jeg bor alene med Barney. Og jeg er ikke helt ung lenger. Det kan jo skje ting. Det kan det for så vidt gjøre med alle, men altså……jeg kunne falle å brekke beinet og telefonen er et stykke unna. Hva da?
Jeg kan nevne at jeg faktisk tar med meg telefonen hvor enn jeg beveger meg, stort sett, nettopp av denne grunn. Jeg mener at jeg er et positivt tenkende menneske. Så jeg vil ikke si at jeg er pessimist og tror det verste fordi jeg har en sånn vane. Jeg ser på det som ren forsikring og trygghet.
Det er som sagt noen man har oftere kontakt med enn andre. Og det er noen som er flinkere til å svare på telefon og meldinger enn andre. Sånn er vi bare. For de som jevnt over har for vane å svare tvert, vil jeg reagere med undring hvis de ikke gjør det. En venninne som vanligvis ikke svarer eller ringer/melder tilbake før om noen timer eller dager vil ikke gi meg samme reaksjon. Det er hvis det vante mønster blir brutt at jeg reagerer.
En av vennene mine har jeg stort sett daglig kontakt med. Det er her nøkkelen kommer inn. Jeg har aldri brukt den. Den oppbevares bare hos meg.
Den dagen fikk jeg melding fra venns venn som ikke hadde fått tak i vedkommende og lurte på om jeg visste noe. Nei. Da ringte jeg også da. Telefonen var avslått. Hm. Og her er det grunn til reaksjon, for vedkommende er som meg: “sitter” på telefonen (les: har den i lomma lett tilgjengelig…alltid).
Da tok jeg med meg nøkkelen og reiste. Heldigvis ikke så langt å kjøre. På den korte stunda det tok å komme fram, framstod alle mulige bilder oppe i hue mitt. Det ble en sånn reaksjon nå fordi personen ellers alltid tar telefonen eller ringer tilbake etter få minutter….. og alltid husker å lade!
Ringte på døra. Ingen reaksjon. Låste meg inn og ropte forsiktig “hallo!?”, samtidig som jeg gikk inn. Det var liv!…. At det går an å krisemaksimere sånn! Men du skjønner? Kunne jo ha vært mange grunner til telefontausheten. Egentlig årsak? Trodde at telefonen sto på lading, men ledningen satt ikke ordentlig i. Så enkelt og så bra!
Kanskje lurt at jeg lar flere ha en ekstra nøkkel? Og at den ikke befinner seg så langt unna. Og kanskje helst hos en person som jeg har jevnlig kontakt med. Hvordan gjør du det?
Det er vel laget så smart (for butikken) at jeg må gå gjennom nesten hele for å finne det jeg skal ha lengst inne. Jeg pleier ikke å handle så ofte, så der er jeg flink. Prøver å få det til en gang i uka. Så da tenkte jeg vel at når jeg først var der måtte jeg se etter om det var noe jeg kanskje kunne trenge i nærmeste framtid.
Det var det.
Og her er fangsten
Juice trenger jeg snart. Dentastix er fint å ha på lager…til puddelen. 4 pakker kaffe for 75,-. Da har jeg det en stund. Det er faktisk bare igjen 1 frysepose i størrelse liten i skuffen, så jada, det trenger jeg. Julehjertebrødene ble impulskjøp på grunn av at jeg ikke hadde spist lunsj, og altså var sulten. Skal ikke gå på butikken når jeg er sulten!
Obligatorisk hendelse når jeg er på en av butikkene “mine” er å se i tilbudskjøledisken hvor nedprisede varer ligger. Spennende skattejakt. Denne gangen fant jeg leverpostei, 2 pakker ost og en pakke med kjøttboller som var nedpriset med 40% rabatt. Rett i fryseren da jeg kom hjem, for gikk jo snart ut på dato.
Det var det, og så husket jeg heldigvis dopapiret.
Ingen sponset reklame her, selv om det kan virke sånn.
Å I vår familie er vi alle enige om at ingen av småbarna skal eksponeres i media eller på sosiale plattformer. Jeg har massevis av bilder av barnebarna, men ingen av dem skal offentliggjøres. Sånn er det bare. Det kan til nød vises bilder av dem bakfra. Så det forekommer noen bakhodebilder av både lillesøster og storebror både på Facebook og Instagram og kulørt presse. Der går grensen. Jeg setter heller ikke inn bilder av de voksne barna, hvis de ikke er spurt først. Jeg synes at det er vanlig folkeskikk. Andre får mene hva de vil om dette, men sånn er det her. Hva mener du?
Det kan virke noe sært at jeg pøser på med masse bilder av “ungen” min Barney i tide og utide. Men det kan altså sees på som en viss form for kompensering for manglende barnefokusering 😉
Så ADVARSEL!! Her kommer en skikkelig dose puddelspam! Stopp her hvis du ikke orker!
Er det ikke alltid sånn? De siste dagene i et år blir jeg ettertenksom og forventningsfull. Selv om det i følge kalenderen er et nytt år med et nytt navn (les tall), er det jo egentlig ikke så mye å styre med? Dagene kommer og dagene går og de er forskjellige, men ser jeg det ut i fra naturens synspunkt så er alle likestilt. Været endrer seg, men det er ikke avhengig av om det er julaften eller nyttårsaften eller 17.mai for den saks skyld.
Hvis jeg hadde bodd i ei hytte langt innpå fjellet eller i skogen langt unna folk og trafikk, ville heller ikke jeg merket forskjell på de forskjellige merkedagene. Det er vi som gjør dagene til det de er og det er vi som skaper forventninger og dermed framskaffer både skuffelser og frustrasjon og enorm glede.
Derfor. Egentlig er det ikke forskjell på 31.desember og la si 1. eller 2. januar sånn sett. Men det er vel litt ok at vi gjør dagene litt forskjellige. Det blir mer liv i året. Det er tross alt 365 av dem.
Men. Det jeg da vil fram til: jeg må ikke ha alt for mange forventninger om å endre meg selv og omverdenen fordi jeg trer inn i et nytt år! Greit å ha et veiskille for å ta grep i ting, men ikke la det bli en hemsko.
Dette er et bilde jeg tok for et par år siden nedi byen. Høstblader og skulptur. En åpen, utstrakt hånd vil jeg ha mot 2019.
Jeg avsluttet forrige innlegg årskavalkaden med å love mer detaljer fra nyttårsfeiringa.
Jeg har bodd i leiligheta mi i ganske nøyaktig to og et halvt år og har altså etter enkel hoderegning opplevd 3 nyttårsaftener på denne tida. De to foregående feiringer var jeg bedt bort. Så dette var faktisk første gang her.
Jeg inviterte 3 nære mennesker og da ble vi fem. Barney regnes jo med 😉
Menyen var enkel, men litt feststemt, om jeg kan si det.
Brunet 2 enkilos kalkunbryst i panna først. La dem over i en ildfast form hvor det fra før var potetbåter og løkbåter. Inn i ovnen. Godgjorde seg der et par timer på lav varme for å bli gjennomstekt, men dog ikke tørre. Jeg var litt spent på om det ble nok sjy til å lage saus, men det ordnet seg. Med tilsetning av litt soyasaus, krydder, solbærsaft, rødvin og kremfløte ble det faktisk en deilig saus.
Waldorfsalat ble laget på klassisk måte. Blå druer, grønne epler, stangselleri, valnøtter, majones og vispet kremfløte. Puttet oppi litt ananas også.
Jeg fikk den første gjesten til å hente de to andre gjestene med bilen min mens jeg tok siste innspurt.
Gløgg har jeg ikke drukket i jula faktisk, så valgte det som velkomstdrink.
Da gjestene kom hadde jeg tent alle levende lys inne og på balkongen og følte meg som den perfekte vertinne 😉
Bordet hadde jeg dekket før jeg begynte med matlaginga. Du kan se av bildene hvordan det ble. Det gikk i hvitt, sølv, grønt og rødt.
Og vi spiste og vi koste oss og gjestene sa at maten smakte, så da får jeg vel tro på det. Det var faktisk godt.
Desserten var multekrem i krumkakekopper. Ganske ordinært og lettvint. Kaffe til var godt.
Tida går fort i godt selskap. Skravle, skravle, le og skravle. Sånn skal det være. Og Barney er med på festen. Som underholdning fikk Barney vist litt av kunstene han kan. Moro for ham og moro for gjestene….. og matmor stolt.
Passe på klokka. Nærmet seg tolv. Fram med champagnen. Korken satt hardt. Rakk det! Fyrverkeriet hadde allerede holdt på en stund…sporadisk. Toppet seg selvsagt klokka tolv. Klemmer og gode ønsker og skåling og åpen balkongdør for å høre mest mulig smell og se flest mulige lysglimt 🙂 Det ble passe greit med fyrverkeri. Vi hadde ikke noe selv. Snyltet på andres 😉
Det er mye styr rundt det med hund og fyrverkeri i mediene før nyttårsaften. Barney taklet det bra de 3 foregående årsskiftene han har opplevd. Jeg tok bare litt forholdsregler de gangene. Provoserte ikke med å ta ham med ut. Satt i stua og hadde ham i nærheten. Ga også godbiter. Og var trygg og rolig matmor.
Dette har tydeligvis fungert, for i år var han enda mer rolig og “normal” i oppførselen. Da det smalt som verst holdt jeg ham på armen og ga litt godbiter. Men vi sto faktisk ute på balkongen og han reagerte ikke negativt hverken på smellene eller lysene. Han var bare litt nysgjerrig og trasket alene utpå der også. Men jeg så på ham at han ikke var redd. Veldig bra. Jeg tror faktisk det har veldig mye å si hvordan eieren oppfører seg i en sånn situasjon også.
Jeg benyttet meg altså av det psykologiske trikset å gi en positiv opplevelse i form av godbiter knyttet til smellene og lysglimtene. Logisk sett burde det jo fungere, og jeg tror det gjør det. “Jeg elsker fyrverkeri, for da får jeg godbiter!” Hva tror du; hvis du selv har hund?
Det er ikke sikkert jeg hadde trengt å gjøre det, men å være føre var er aldri dumt…
Så ble det 2019, og jeg tar i mot med åpne armer det som måtte komme. Jeg skal fortsette å se gledene i de små ting, sette pris på det jeg har, og vet med det at tilværelsen blir lysere enn om jeg fokuserer på det negative. Og så skal jeg selvsagt, som alltid på denne tiden, love meg selv å trene mer…. og spise riktig 😉 Godt nytt år!
