Faren min lærte meg å spise dette i gamle-dager. Gamle-dager for meg er for 50-60 år siden. Han likte det …..jeg smakte på det….og likte det også. Det skal sies at det er få matsorter jeg ikke liker. Her om dagen kom jeg på dette igjen. Jeg hadde pultost, jeg hadde poteter og jeg hadde godt smør. Javel, verre er det ikke. Potetene serveres helst nykokte og varme, men smaker godt kalde også. Prøv dette den som tør 😉 Jeg tuller! For meg er det en delikatesse! Ta en potetbit på gaffelen og ha på litt smør og litt pultost. Der har du det!
Foreldrene mine var fra Løten. Da er man kanskje programforpliktet til å like pultost…..Løitenpultost. For Løiten er det eldgamle navnet på Løten. Men det het Løten allerede på begynnelsen av 1800-tallet visstnok. I riktig gammel tid het det Lautin.
Og her er retten. Måtte pynte med litt grønt, for er ganske fargeløst. Men smaken…den er ikke mye tam og fargeløs!
Å oppleve ekte engelsk “afternoon tea” høres vel egentlig ikke uoverkommelig ut. Det kan jeg få i Norge også. Så var det dette spennende aspektet med utlandet, da.
Jeg måtte merkelig nok bli drøyt 66 år før min første “afternoon tea”. Jeg var med på en fellestur til Irland i mai 2017. Den turen har jeg masse bilder fra og mye å skrive om, men det får bli en annen gang. Nå konsentrerer jeg meg om den ettermiddagen vi var i teselskap.
Vi kjørte buss til et slott utenfor Limerick som het Dromoland Castle Hotel. Skikkelig stilig!
Oppdekningen var det heller ikke noe å si på. Guiden fortalte oss at i et så fint teselskap ble det forventet at vi oppførte oss pent 😉 Man tar melk i teen hvis det skal være korrekt. Og det måtte prøves. Var faktisk godt. En anne ting var at koppen ikke skulle fjernes fra skåla før etter at den var løftet opp fra bordet. Det vil si at skåla ble tatt opp med venstre hånd samtidig som høyre hånds fingre tok tak i hanken. Og så kunne jeg drikke, med skåla fortsatt i venstre hånd under koppen. Jaja. Følte meg rimelig adelig der og da.
Det skal være tre etasjer med godsaker. Her er det også regler som bør følges for å vise at man har dannelse. Man forsyner seg av en etasje om gangen, og ikke i en hvilken som helst rekkefølge, nei!
Den mest kjente på nederste etasje er agurksandwichen, tynne skiver av loff smurt med kremost og fylt med tynne agurkskiver. Disse kunne i gamle dager gjerne spises uten at man tok av seg hanskene. Tenk det!
Øverst er det scones, et slags rundstykke laget på bakepulver, som er en anelse søt. Disse spiser man med syltetøy og krem.
Så er det den midterste etasjen med kaker.
Jeg kan ikke si annet enn “namnam”…..
Atmosfæren i det gamle slottet som var gjort om til hotell bidro meget sterkt til at denne seansen levde opp til mine store forventninger! Det var så vellykket at jeg måtte gjenta det da dattera og jeg var i København i desember 2017. Skal ikke se bort fra at jeg skriver om det også.
Litt historikk: Det sies at tradisjonen med å drikke afternoon tea som slett ikke bare er en kopp te, men en kopp te servert sammen med lette sandwicher og noe søtt, stammer fra 1700-tallet. En hertuginne klaget stadig over at hun ble veldig sliten sent på ettermiddagen. På den tiden var det vanlig i hennes miljø bare å spise to måltider om dagen. Man spiste frokost og så middag klokken åtte på kvelden. Løsningen til hertuginnen ble å ta en kopp te, og litt lett mat på rommet sitt sent på ettermiddagen. Siden begynte hun å invitere venner over for å drikke te og spise sammen med henne, og dette ble så populært at andre i samme miljø begynte å gjøre det samme. Snart var det helt vanlig i hele overklassen å drikke te og ta et lett måltid på ettermiddagen. (kilde: Stavanger Aftenblad)
#afternoontea #teselskap #sandwich #scones
PS
Beklageligvis ble nesten alle bildene mine borte ved overføring til ny bloggplattform ei god stund etter at dette innlegget ble publisert, så bildene her Jan være noe irrelevante, men ER fra Irlandsturen.
Barney ble med hjem til oss. Det var tilfeldig at det ble sånn. Han er en brun mellompuddel født 14.februar 2015. Les mer om det HER. Du vil da få vite hvorfor og hvordan det skjedde.
Denne vårdagen vi hentet ham fikk vi også hilse på de 4 søsknene hans. Alle hadde hver sin farge på halsbåndet for å kunne skille dem fra hverandre. Skjønne vesener var de alle!
Barney er en av de brune (se bilde litt lenger ned). På veien hjem fikk vi med gode råd om stell. Han fikk også med seg en leke og et lite teppe for at overgangen ikke skulle bli for stor. Disse luktet kjent, kjært og trygt og kunne være til hjelp i den vanskelige overgangen til nytt sted og nye folk. Koselig for lille nurket, det……
I hagen utenfor sitt nye hjem. Nytt halsbånd og kobbel. Det ble han fort vant til. Barney sammen med søsken og mor hjemme i Gresvik ved Fredrikstad før han kom til oss.
Vakre Barney kledde de gule blomstene.
Et av de første badene. Det gikk veldig greit. Den dag i dag liker han å bli tørket med håndkle, både når han har vært ute i regn og når han har badet i Mjøsa eller dusjet inne. Han løper meg i møte når jeg kommer med badehåndkleet 🙂
Dette bildet er fra 17.mai 2018. Hadde visst glemt å få klipt labbene sine til den store dagen 😉 (Litt mye pels der.) Og ansiktet ble vel klipt dagen etter…..
Barney har funnet mange skatter i naturen de drøyt 3 åra han har levd. Her var det en caps som var veldig interessant. Å bære ting er jo stas for en puddel. Han er jo en hund som egentlig skal apportere skutte ender fra vannet. Sånt driver ikke vi med, da 😉
Og så flater vi helt ut av og til. Å ha en matmor som tillater meg å ligge oppå dyna er jo kjempestas, mener Barney.
Ja, så fikk du som lovet litt mer puddelspam. Dette kunne ha vært mye mer, men det får da være måte på!
Det var for krevende og for ansvarsfullt. Kunne ikke reise bort som jeg ønsket. Kunne ikke ditt og ikke datt. Måtte ut i all slags vær til nesten alle døgnets tider. Uff, nei!
Hadde nok tenkt tanken, ja, som du skjønner, og mente jeg hadde kommet til en konklusjon. Ferdig snakka!
Men i og med at jeg hadde tenkt, var det jo egentlig et ønske om hund. Jeg hadde hatt hund tidligere, så visste en del om det. Jeg kjente til hvor koselig det kunne være. Det var denne følelsen jeg stagget.
I visse situasjoner kan jeg være lett å snu. Det skjedde den dagen et par kjære familiemedlemmer ymtet innpå at jeg burde komme meg mer ut å gå tur! De var nok redd for helsa mi. “Du bør få deg en hund!”. Nei og nei, mente jeg. Ikke aktuelt. De sådde et frø, om jeg kan si det sånn.
Og hva skjedde videre?
Det starta med solo og frisk fjelluft. De tidligere nevnte familiemedlemmer og jeg satt i solveggen på fjellstua. En puddel og dens matmor skred forbi. “Så søt!” uttalte jeg. Min besluttsomme svigersønn begynte sporenstreks å lete opp mellompuddel på Finn.no. Han fant en! “Vet du hva!” utbrøt jeg. “Kjøper ikke hund via annonse på Finn!”
Da kom jeg litt nærmere beslutningen, selv om jeg ikke ville innrømme det. Det var bilde av en liten, brun og selvsagt søt mellompuddelvalp der inne på internettet. Vær fornuftig nå, tenkte jeg. Ikke aktuelt. Han bodde i Østfold.
Nærmere målet
Senere på kvelden da jeg fikk mer ro rundt meg, kvernet tanker i hodet mitt. Systematiker og analytiker som jeg er, sjekket jeg mer rundt dette med pudler på internett. Omtrent 8 kenneler ble oppsporet, og dagen etter valgte jeg å ringe en av dem for å sjekke om de hadde kull på gang i nærmeste framtid. Jeg ville nå fortsatt ikke kjøpe puddel via Finn.no!! Måtte jo være en seriøs kennel.
Jeg forklarte situasjonen og presiserte særlig det med annonsen. Så sa hun tilfeldig utvalgte jeg hadde ringt til: “Matmora til den valpen kjenner jeg!” Og ikke nok med det. Den søte valpen var resultatet av parring mellom hennes champion hanhund og tispa til valpeeieren i Østfold. Merkelig sammentreff at jeg skulle komme til å ringe akkurat henne!
Det måtte være skjebnen. En mening med dette. Jaja, ro deg ned nå, sa jeg til meg selv. Vær fornuftig. Men Finn-annonsen ble med ett mer seriøs i mine øyne. En annen ting er, at det hadde den jo vært hele tiden!
Turen til Østfold
Fortsatt mye att og fram og for og i mot inntil jeg ringte dama med valpen i Østfold. Da avtalen om å ta turen nedover for “å kikke på valpen”var gjort, kan en si at avgjørelsen var tatt. Ikke lett å si nei til en sånn søtnuss når du først har hilst på ham. Og da jeg fikk hilse på både matmora og mamman til nurket, ble jeg sikker i min sak. Det hele virket veldig seriøst! Matmor hadde stelt veldig bra med Barney og søsknene hans, og jeg fikk mange gode råd med.
Nytt familemedlem
Du skjønner sikkert hva jeg mener…..ikke lett å stå i mot. Så da var det gjort! Men det var heldigvis nøye gjennomtenkt. Jeg møtte ham for første gang i april 2015, så Barney er 3 år og 9 måneder gammel i dag. Han ble født på Valentine-dagen (14.februar) 2015.
Moralen er jo at man MÅ tenke seg grundig om før man velger å anskaffe hund. Det er et meget stort ansvar. Du får et levende vesen i hus som du skal ta GODT vare på i mange år framover! Barney er et familiemedlem 🙂
Pensjonistgunna startet med å jobbe 4 timer som vikar på apotek på bursdagen. Der ventet gave i form av orkide, da det var oppdaget at jeg hadde merkedag og de syntes det “var før gæli” at jeg hadde takket ja til jobbing på dagen min, jeg som egentlig nå er fri til å si nei. De trengte så sårt vikar (avtalt for lenge siden), og jeg bryr meg da ikke om jeg jobber på en sånn dag. Det har jeg vel gjort ganske mange ganger opp gjennom.
Men før jeg satte meg i bilen klokka åtte for å kjøre 3/4 time av gårde, haglet det inn med meldinger både via SMS og Facebook. Jeg setter min ære i å svare kort på hver melding. Det ble heftig utover dagen. Men da jeg først hadde svart en, følte jeg at jeg måtte svare alle. Ble en tilsynelatende pause mens telefonen var avslått på jobb, men jeg fikk det igjen i hundre da jeg tok den fram igjen 🙂
Kan ikke si annet enn at det var kjempekoselig! På veien hjem kontaktet jeg de som hadde ringt meg tidligere. Vel hjemme tok jeg meg tid til å se over alle Facebookgratulasjonene, og svarte. Facetimesamtale med barn og barnebarn ble det også. Bare stas!
Ikke nok med det. Barnevakten, eller Barney-vakten, som jeg liker å kalle ham 😉 hadde kjøpt blomster og sprudlevin til meg! Sett slikt! Mer og mer bursdag etter som dagen skred framover. Da ble vi to til middag og kaffe og jeg ble ikke alene de timene, og koselig var jo det. Sjakk på TV ble det også.
Mer skjedde ikke, annet enn kveldstur med Barney og litt blogging og lesing av andre blogger og litt TV-titting på tampen.
Konklusjonen må jo være at det ER da virkelig koselig å bli gjort litt stas på også, selv om pensjonisten ikke vil innrømme det!
Jeg har visstnok bursdag i dag. Jeg har blitt hele 68 år. Nesten olding. Føler meg ikke sånn.
Jeg liker å mene at det ikke betyr så mye for meg, det å feire bursdagen min. “Det er da itte så viktig…”. Liker ikke oppstuss.
Hvis jeg ikke hadde fått noe oppmerksomhet, hadde jeg nok blitt litt furten. Men det har aldri skjedd.
Jeg har alltid fått mer eller mindre oppmerksomhet på bursdagen min, om jeg ville eller ei.
I barndommen var det mor som stelte i stand bursdagsfest for meg med venner og klassekamerater. Det var eventyrbrus, bløtkake, sjokoladekake og gele med vaniljesaus. Egentlig ikke så mye annerledes enn i dag? Disse selskapene foregikk på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
I dag har vi Facebook. Der kunne jeg ha valgt å ikke oppgi fødselsdato, men er tydeligvis såpass pr-kåt at jeg vil at andre skal vite når jeg har bursdag. Det må da være derfor? Ingen grunn ellers til å oppgi det? Ikke vet jeg.
Det vil nå hagle inn med gratulasjoner på fjesboka fra folk jeg kjenner og folk jeg nesten ikke kjenner. Koselig det. Men det hadde kanskje vært enda koseligere å få gratulasjoner hvis folk ikke ble minnet på det. Disse er folk som husker datoen min helt av seg selv! Jeg kunne jo ha testet ut det ved å slette fødselsdatoen på Facebook 😉
Jeg har en bekjent som har det på den måten. De gratulasjonene han får i løpet av dagen er fra en nær krets av familie og venner som husker den viktige datoen hans. Det skal sies at han er på Facebook. Men han har ikke oppgitt fødselsdato. Da blir det som i gamle dager.
Angående feiring i moden alder, så er det barna mine som er veldig opptatt av at jeg skal ha en fin dag. Dattera lager gjerne i stand feiring på forskudd eller etterskudd for at det skal markeres, hvis vi ikke kan treffes på dagen. Det er jo kjempekoselig. Setter veldig stor pris på den omsorgen. De kan nesten bli skuffet hvis jeg sier at “Det er da itte så nøye…”
Så da ble det litt feiring på forhånd i år også da, takket være dem. Heldige meg. Se HER.
I går fikk jeg en melding i innboksen på Facebooksida mi “Pensjonistgunna”.
Det var en henvendelse fra en student i PR og kommunikasjon. Hun hadde fanget opp sida mi på FB og ønsket min mening om en del ting i forbindelse med en ekasamensoppgave hun holdt på med. Det var jo stas i seg sjøl å bli kontaktet 😉 (Selv om sikkert “alle” har fått samme henvendelse.) Tittelen på oppgaven var: “Kan bloggere og sosiale medier ta over for journalister?”
Det fikk meg til å tenke litt, men samtidig svarte jeg ganske kjapt på hennes spørsmål.
Her er noe av det jeg svarte: ” Jeg som blogger vil ikke og kan ikke ta over journalistens rolle. Jeg skriver i dag (har forøvrig bare blogget i snaut 2 mndr.) om det som faller meg inn og som interesserer meg. Det er preget av hva jeg mener, og kan sikkert ha faktafeil, selv om jeg prøver å google så det blir rett. En annen ting er at jeg ikke MÅ skrive om spesielle emner, som dere…….”
Jeg vet at vi som bloggere også har et etisk ansvar og må følge visse regler ang. publisering. Det gjelder for eksempel nettvett, bildedeling, kildeopplysning og ikke minst “vær varsom-plakaten”.
Så lurte hun på om journalister styrer nyhetsbildet om 10 år. Da svarte jeg: “Jeg som blogger får holde meg til synsing og utlevering av meg selv og overlate journalistjobben til de som er eksperter!”
Nå er jo vi bloggere forskjellige også, som andre folk, så vi har jo ulik vinkling på innleggene våre. Det skal være sagt. Noen samfunnsblogger nærmer seg vel journalistenes felt mer enn andre. Og dette kan vel sees på som en “trussel” for journalistikken.
Hvordan det blir i framtida vil vise seg……
Som illustrasjon har jeg valgt et bilde fra arkivet mitt, fra 2009….Litt relatert til skriving 😉
Jeg bodde i en horisontaldelt tomannsbolig. Leiligheta mi var i andre etasje. Jeg leide ut første etasje. Det fungerte bra. Leietakerne var snille og greie og betalte leia. Jeg hadde forskjellige leietakere den tiden jeg eide huset og vil si at jeg var fornøyd med alle.
Det var smart økonomisk å bo i samme hus hvor jeg leide ut, samtidig som jeg hadde en viss kontroll.
Det skal sies at det er ansvar å eie hus og hage. Det er alltid nok å vedlikeholde. Jeg ble vant til livsstilen, men var i mange tilfeller avhengig av hjelp for å få gjort de vanskeligste oppgaver. Det kunne være så mangt, og mye var tungt. Og ekstra mye ble det på grunn av stort hus og 2 etasjer og loft og kjeller. Og mindre å gjøre ville det ikke bli med årene, og jeg ble ikke akkurat yngre. Men jeg skjøv tanken til side.
Det er alltid greit å ha noen utenfra til å se på situasjonen. Det er lett å ta på skylapper når man sitter midt oppi det. Barna mine så situasjonen og foreslo forsiktig at jeg kanskje burde se meg om etter en leilighet på sikt. Jeg ville jo ikke bli yngre med åra, og det ville være fordel å flytte før jeg ble så “krakate” (som vi sier på Hedmarken) at jeg måtte ha hjelp til absolutt alt. Jeg takket for omtanken, men det var litt fjernt der og da, og jeg mener å huske at jeg var bare 63 år da forslaget ble fremsatt.
De sådde et frø. Hjernen jobbet med saken mer og mer. Fra å være “umulig” ble det til “kanskje” og videre til “muligens sondere leilighetsmarkedet?”
Det var mange fristelser der ute, og jeg hadde visse krav om himmelutsikt og litt til, men selvsagt ikke for mange krav, for det ville bli dyrt. Det var mange nybygg på gang fra da og utover, og det føltes mer fristende, for da ville jeg få lengre tid på meg til å rydde og flytte.
Det måtte bli leilighet eventuelt. Jeg var på noen møter hvor prosjekterte bygg ble presentert. Fristende og dyrt. Vente.
Men jeg tenkte og tenkte og begynt å rydde og selge og forberedte meg på den måten. En gang skulle det jo skje.
Etter å ha tenkt enda mer tok jeg kontakt med eiendomsmegler. Nå var de godt i gang med bygging av det mest aktuelle bygget, og mange leiligheter var solgt. Men noen sto usolgt. Da ble det nok en gang valgets kval. Første etasje eller lenger opp? Hvor stor trengte jeg? Jeg tenkte meg nøye om før jeg valgte og da var det gjort. Har ikke angret. Så valget var riktig.
Da startet en ny prosess. Tenk på alle de tingene jeg måtte kvitte meg med! Jeg hadde jo så god plass til å samle på ting, og det er faktisk sånn det fungerer at all tilgjengelig plass benyttes. Nå hadde jeg en jobb å gjøre. Økonomisk som jeg er, ville jeg ikke bare kaste og gi bort alt det overflødige. Så jeg solgte på Finn.no, holdt garasjesalg og deltok på loppis nedi byen. Jeg må innrømme at det var moro også, da. Kremmergenet mitt, det. Se innlegg om det HER.
Det var godt å ha 8 måneder på seg til å rydde og ordne. Da det nærmet seg tilkalte jeg et lokalt musikkorps som hentet resten av eiendeler som ikke skulle være med til den nye leiligheta.
I 2016 skjedde det. Ingen vei tilbake. Leilighet i stedet for et helt hus. God følelse.
Masse fordeler. Egentlig bare fordeler for meg. Jeg har ikke angret en dag og finner pr i dag ingen ulemper sammenlignet med tidligere bopel.
Valget ble tatt tidsnok til å kunne ordne mye av prosessen selv, og takk til barna for det.
Det er jo også en stor fordel for dem å ikke ha måttet bære ut både meg og møbler og alt som er, tenker jeg 😉 Det kunne blitt aktuelt hvis jeg hadde drøyet det en god del lenger….
Jeg tenkte at det var på sin plass å lage en tekst til dette arkivbildet mitt. Da var det å ty til søk på internett.
Småbyen Brumunddal i Ringsaker kommune kan skilte med verdens høyeste trehus. I september 2018 ble den siste bjelken heist på plass (i følge ABCnyheter).
Det ble høyere enn planlagt. Med sine 85,4 meter er Mjøstårnet nærmest som en skyskraper i tre. Det 18 etasjer høye tretårnet skulle opprinnelig være 81 meter. Men da den siste bjelken ble heist på plass, var det klart at bygget blir over fire meter høyere enn først planlagt (i følge Moelven Limtre).
Når Mjøstårnet står klart i mars 2019 vil det inneholde kontorlokaler, hotell, restaurant og 27 leiligheter. Anlegget vil også inneholde et badeanlegg.
For eiendomsutvikler og hotellmagnat Arthur Buchardt har det vært et sentralt poeng å bygge med tre. Han begrunner plasseringen med at Ringsaker er den kommunen som lager flest trebaserte produkter til byggebransjen. Han er også fra Brumunddal. (kilde: ABC-nyheter).
Kommunen er den i verden som har mest kompetanse på bygging av store komplekse bygg i tre. “Jeg vil sette Ringsaker og småbyen Brumunddal på verdenskartet”, sier han. “Gjennom Mjøstårnet viser vi nå at det er mulig å bygge store, kompliserte bygg i tre”, sa Buchardt i et intervju med ABC-nyheter.
Sånn er det med den saken. Nå vet både du og jeg litt mer om Mjøstårnet….:-) Det er lett synlig når du kommer E6 både sørfra og nordfra.
Jeg har vært heldig. Jeg hadde en fin far. Han ville ha vært 90 år nå. Han døde dessverre i 2011 av sykdom. Han ble 83 år gammel.
Det er ikke alle som trekker et vinnerlodd og får oppleve god oppvekst. Det fikk jeg.
Jeg husker ikke spesielle episoder fra farsdagene oppover, men vet at det ble markert. Det var skolen som satte det i gang ved at vi laget farsdagskort med personlig tegning og tekst. Det var stas. I tillegg fikk vi noen kroner av mor til å kjøpe gave. Det kunne kanskje være slips eller sokker eller en liten pyntegjenstand vi selv falt for 😉 Jeg burde ha spurt broren min om dette, for han husker detaljer fra barndommen bedre enn meg.
Så var det hva far mente om saken. Selvsagt satte han pris på det. Så absolutt! Men jeg husker at han mente dette var noe handelsstanden hadde funnet på for å øke omsetningen sin. Han syntes det var “for gæli” å bli gjort sånn stas på. Han var en beskjeden og klok mann. Men mor disket alltid opp med bløtkake på farsdagen, og i tillegg hadde vi tradisjon med å besøke min morfar og farfar på dagen, så lenge de levde. Begge var “bæssfar”. For å skille dem brukte vi bosted som tilleggsnavn. Det var “Bæssfar Bjølset” og “Bæssfar Brunlaug”.
Min tidligere ektemann er også far. Våre 2 barn fulgte samme tradisjon med selvlagede kort fra barnehage og skole, og jeg lagde bløtkake. Koselig. Så fulgte vi også tradisjonen med å besøke våre fedre på dagen.
Litt historikk: I Norge, Finland og Sverige feires farsdag den andre søndagen i november. Opprinnelig kommer konseptet med farsdag fra USA, og det ble først populært i Norden og Norge etter andre verdenskrig.
Farsdag feires på forksjellige dager verden over.
Danmark har sin farsdag på nasjonaldagen 5.juni. I Belgia feires farsdag den andre søndagen i juni og i Nederland den tredje søndagen i juni. I Spania er det 19. mars. I Tyskland på Kristi Himmelfartsdag (i forbindelse med at Jesus på den dagen ifølge kristen tro reiste tilbake til sin Far i himmelen). I Australia er den første søndagen i september farsdag. Polen har 23.juni. (Kilde: Wikipedia)
Et tilfeldig valgt bilde fra fotoarkivet mitt av selvlaget kake fra 2010.
