På vei til lunsj med Datter og Sønn. Bursdagslunsj. Jeg er ikke fan av å feire min egen bursdag. Andres er veldig OK. Men så har det seg slik at jeg ikke får lov til å «skli lett» gjennom bursdagen min uten markering.
Så må bøye meg for det. Datter foreslo derfor lunsj på sjølveste dagen. Helt greit. Og det viste seg å bli kjempekoselig. Jeg takker henne for forslaget, og at det vart gjennomført😉 Jeg kommer tilbake med bilder og rapport fra sjølve lunsjen.
♦️
Først måtte jeg komme meg dit. Slettes ikke vanskelig og heller ikke langt, nå som jeg bor så lettvint til i hovedstaden. Har skrevet om både trikk og buss og den slags før her inne på bloggen, men kan ta en runde til.
Det vart som vanlig trikk, buss for trikk, trikk og enda en trikk før jeg nådde målet. Denne «buss for trikk»-greia er fordi de jobber med utbedring av trikkespor og området rundt, fram mot sommeren. Her er forresten et bilde av det:
Nede i Bjørvika gikk jeg av en trikk og hoppa på en annen noen minutter etterpå. Toppbildet og to av de andre er tatt på den holdeplassen. Har skrevet tidligere om det å bruke panoramafunksjonen på kameraet i telefonen min. Det rakk jeg å teste på nytt da jeg sto og venta på trikken. Du ser det spesielt godt på det øverste bildet, hvor jeg har fått med både gatenivå, toppen av bygget og taket på trikkeholdeplassen.
Artig funksjon som jeg kommer til å bruke mer framover. Trikk og buss og trikk og…. Hopping både her og der for Barney
Jeg har ikke vært flink nok til å lese skjønnlitteratur de siste åra. Det er så mye annet å lese, så mye å se på TV og enda flere andre ting som skjer.
Dårlig unnskyldning, men slik har det vært.
Det å bli «tvunget» til å less en bok er slettes ikke dumt, når det ender opp med en festlig samling av folk som har lest samme boka. Frivillig og festlig tvang, vil jeg si.
♦️
Da vart det en slik kveld for ikke lenge sida.
Boka var ferdiglest både av meg og de andre på forhånd, og vi var klare for samling.
Det var min aller første inntreden i denne bokringen. Det viser seg at de starter med å diskutere boka. Det er veldig lurt har de funnet ut, for ellers kan det fort skli ut med alskens temaer etter hvert som kvelden skrider fram med såpass mange snakkesalige damer, samt god mat og drikke.
♦️
Vi var flinke og fikk diskutert boka.
Den heter «Tollak til Ingeborg» av Tore Renberg. Har du lest den?
Jeg kan gi en kort innføring, hentet fra baksida av boka.
«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagpladsen. Han har ikkje mer tid igjen. Det er på tide å fortelje.» Jeg er enig med bokanmelderne som blant annet sier:
«Et uhyre sterkt portrett og et intenst familiedrama»(Marta Norheim, NRK P2)
«Denne tettvevde, thrilleraktige romanen om kjærlighet, vold og protest må være noe av det beste Tore Renberg har skrevet»(Anne M. K. Prinos, Aftenposten)
«Mørkt og troverdig» (Ellen Lauritzen, Dagens Næringsliv)
♦️
Konklusjon: Veldig bra bok som er intens og spennende til siste side. Språket er nynorsk. Kun 165 sider, og forfatteren får fram Tollak sine tanker på en kortfattet, fin og lettlest måte. Tollak sa heller ikke mye, så det kommer godt fram. Korte avsnitt er det også.
♦️
Det vart ikke mindre koselig utover kvelden, for deilig mat og drikke vart som sagt servert. Du ser litt av det på bildene. Til slutt vart det bestemt hvilken bok vi skal lese til neste gang vi treffes. Da møtes vi hos en av de andre. Blir nok min tur til å være vertinne etter hvert også, men ikke ennå…..
Avslutta i passe grei tid, for Barney-gutten min måtte få kveldsturen sin før vi la oss.
Her har du link til et par av de forrige blogginnleggene mine: Bodyguard Barney og barnebarn. Levende fotvarmer og panoramatesting.
Hun har alltid en som passer på seg, Yngste barnebarn, når hun er på besøk hos meg. Puddelen er nesten alltid i bånd når vi går på tur. Barney har både kort og blått bånd, mellomlangt og grønt bånd samt 15 meter oransje langline. Det er den siste vi bruker på vanlige turer i skogen og på sletta. Jeg pleier alltid å holde i andre enden, med få unntak. Og det er blant annet når ett eller begge barnebarn er med oss på tur. Da kan lett båndet slippes. Han sleper det bare etter seg. Ingen fare for at han plutselig stikker av til ting som er mer spennende enn oss. For barna er så viktig for ham at han fotfølger dem. Se bare på bildene. Hun har faktisk sin egen bodyguard, Yngste barnebarn. Puddelen Barney. Hvorfor? Hvordan? Kan være for at det er mulighet for mer spennende aktiviteter med barna i nærheten. Litt mer sprett og hopp og tjo og hei….som jo også puddelen setter pris på. Kan fort bli litt kjedelig for en aktiv puddelgutt med meg i hæla til stadighet. Skjønner det godt, jeg. Dessuten tror jeg faktisk det er et element av vakthold også. Altså bodyguard. Han vil passe på henne. Uansett grunn, så er det hyggelig for begge parter viser det seg. Og litt enklere for meg også, som slipper å aktivere ham og passe på ham. Det er nok egentlig en krevende jobb for ham, for blir alltid ekstra sliten og trøtt etter en dag eller døgn med barnebarn på besøk.
Fengselsfølelse? Har aldri vært i fengsel, men sett det på TV. Er det ikke slike trapper der? Eller hvor har jeg sett sånne skumle gittertrapper? Ekkelt å bevege seg på, sjøl om jeg inderlig vel vet at det ikke er farlig. Ser helt ned til bunnen av bygget her oppe fra tredje etasje.
♦️
Jeg befant meg på Hauketo. Måtte bruke GPS-en for å ta meg dit. Hva hadde jeg der å gjøre?
Det er ikke et skummelt fengsel som det ser ut som. Det er et minilager fullt av boder. Jeg mista kjellerboden min tidligere i høst da kjelleren vår plutselig hadde en og en halv meter høy vannstand. Det vart litt av en prosess i etterkant. Og det er ikke ferdig ennå. Vi fikk tilbud om eksterne boder dekket av forsikringen. Og det var grunnen til at jeg befant meg i dette bygget på Hauketo.
♦️ Ikke veldig lettvint å ha bod 20 minutters kjøretid unna, men heldigvis var det bare noen tomme kasser og litt anna ræl som jeg trengte å kjøre dit. Mye bodinnhold måtte jo kasseres også etter den berømmelige flommen i kjelleren vår. Og en del fikk jeg plass til inni leiligheta, så det var heldigvis ikke mye jeg frakta til langtvekk-boden.
Men kjekt å ha. Kan jo bli mer jeg trenger å oppbevare der. Inntil jeg får igjen boden min her jeg bor. Det skal bygges opp på nytt nedi kjeller’n….etter hvert.
Testa ut begge. Både levende fotvarmer og panorama. Den levende fotvarmeren Barney har jeg testa før. Skikkelig god og effektiv. Og det fine er at han elsker nærkontakten, også av føttene mine. Se på bildene. Der har han krølla seg skikkelig godt sammen på puffen foran sofaen min og er tilsynelatende i dyp søvn. Føler seg nok rimelig trygg også når han kjenner at jeg er i nærheten. Vet at jeg ikke stikker av med det første. Hvis så skulle skje, at jeg reiser meg opp fra sofagropa mi, reagerer han raskt. Eller har i hvert fall mulighet til det, i og med at han kjenner at føttene mine flytter seg fra krøllene hans.
♦️
Da jeg først satt slik planta i sofaen, fant jeg ut at jeg skulle teste ut litt ulike fotomuligheter på telefonen. Funksjonen Panorama er det ikke så ofte jeg bruker. Ikke det beste fotomotivet for utprøving av denne funksjonen, men lell….
Kan panorere både vertikalt og horisontalt har jeg funnet ut. Satte sammen en billedcollage av forskjellige alternativer. Skal prøve det ut en av alle gangene jeg er ute på tur med Barney også. Finnes som sagt bedre alternativer å teste det ut på. Kanskje det kommer på bloggen etter hvert…..
Orka i hvert fall ikke å gå ut akkurat da dette vart skrevet, og bildene vart tatt, for satt så godt med varme føtter sammen med krøllebøllen min.
Det var den snøen som falt sånn plutselig for ei stund sida. Den la seg, og jeg trodde den skulle bli liggende til våren. Kunne jo ha skjedd. For det kom mye. Men heldigvis vart den gradvis borte. Og piggskoa kunne heldigvis også settes i skapet igjen…midlertidig. Håper bare at det glatte føret ikke kommer tilbake på ei stund. Best slik.
Jeg aksepterer vinter og snø. Er ikke negativ til det, men er nå bedre med barmark og isfrie gater og stier. Så tar vi vinteren litt senere. Det er helt greit. Ikke jeg som bestemmer uansett…..
♦️
Snøen var varsla den gangen for ei drøy uke sida. Men likevel….hadde ikke fått raka vekk løvet på plenen, høstblomstene sto fortsatt i posene sine på terrassebordet og naboens og mine sommerblomster var dekka av et vakkert lag med den første snøen. Vart vel omtrent som den berømmelige julekvelden som kom brått på kjerringa, tenker jeg….
Så ut som det skulle bli liggende. Men burde jo ha visst bedre. Er jo slik nesten hvert år. Blir borte, for mildværet kommer. I hvert fall her jeg bor nå. Og slik vart det denne gangen også. Så vart det fortsettelse av høstarbeidet i hagen. Slapp ikke unna. Løvet vart raka vekk fra plenen og de nye plantene vart plassert i balkongkasser og krukker, etter at døde sommerblomster var fjerna.
♦️
Men det har ikke vært mer enn cirka en kuldegrad her, så noen av sommerblomstene er fortsatt i live, og de blomstrer. Georginene tåler ikke mye, så de har gått dukken, men de hvite margerittene mine lever og blomstrer. Og måtte de fortsette med det ei stund til….. Så kom den…og gikk Da slapp jeg å gjøre DET
Jeg hadde en timeavtale på andre sida av byen. Ærendet var fort gjort. Tok lenger tid å dra dit. Har skrevet om det før. Det var den koronavaksineringa. Nummer fem i løpet av to og et halvt år cirka: Så var det femte gangen.
Liker å være ute i god tid. Når jeg først skulle ta en utflukt, tenkte jeg at det var greit å sjå meg litt rundt i området.
Bakeri var det der også. Kanskje en liten utskeielse der når jeg likevel var på tur? Som tenkt, så gjort.
♦️
Går ikke så ofte på kafé, og i hvert fall ikke alene. Men nå vart det altså slik. Så rimelig fullt ut, men satsa optimistisk på plass og kjøpte kaffe og fristende bolle med vaniljekrem og melis. Litt småkrise, for ble gående rundt ei stund med mat og drikke i hendene. Heldigvis sitter ikke folk veldig lenge på en sånn kafé, så det vart ledig plass for meg også etter hvert. Tre personer gikk og jeg satte meg på en av stolene. Til og med vindusplass.
♦️
Så observerte jeg nye gjester som ankom. Blant annet en dame på min alder som gikk søkende mellom bordene med kaffekopp og muffins i hendene. Det var to ledige plasser der jeg satt, så tok kontakt og inviterte henne til å sitte ved mitt bord. Jeg skjønner godt at hun ikke automatisk satte seg der. Jeg ville heller ikke gjort det. For plassene var et «normalt» sted for et følge av kjentfolk. Jeg fikk IKKE en sånn invitasjon da jeg gikk runden noen minutter før henne, sjøl om jeg så at det var ledige plasser innimellom. Ingen ville tydeligvis ha meg for nær. Og ikke ville jeg trenge meg på. Det var vel nettopp derfor jeg klarte å sette meg inn i hennes situasjon.
♦️
Hun ble glad. Veldig takknemlig. Og det vart såpass nært at det ble naturlig å prate sammen. I hvert fall starte med litt høflighetsfraser. Men det viste seg å bli gjensidig koselig, så det vart prat om mer enn både vær og vaksinering den stunda det tok for meg å spise opp den store bollen og drikke opp kaffen.
♦️
Så var koronavaksinering neste post på programmet for min del, og hun fikk fortsette kafébesøket sitt i ro.
Men faktisk så satte det seg en godfølelse i meg. Ikke alltid jeg tør å være så «frampå», men jammenmeg ga dette meg en tankevekker. Hvorfor ikke være mer åpen og imøtekommende?
Tid for koronavaksine nummer fem. Tenk det. Første gang var 8. april 2021. Rart å tenke på. Den etterlengta koronavaksina var endelig tilgjengelig etter over ett år med herjende koronasykdom. Ei slitsom tid med nødvendige restriksjoner og forholdsregler. Alt var så usikkert. Utrygt. Enda så var det ikke jeg som hadde det verst. Barney og jeg kunne fritt gå turene våre i skogen. Vi vart ikke sjuke. Måtte være i karantene en gang utpå høsten på grunn av mistanke om nærkontakt med en koronasyk, men likevel ikke noe problem for oss. For kunne likevel gå ut, bare jeg holdt meg minst 2 meter unna folk ute. Inne var det ikke lov. Gikk greit det også. Verre for de som skulle ha vært på arbeid. Men så vart det mye hjemmekontor for de som kunne. Nå er det veldig rart å tenke på hvordan det var…….
Så var det altså femte gangen
Tid for koronavaksine nummer fem. Er ikke pålagt å ta den, men gjør det. Er i såkalt risikogruppe på grunn av alder. Det anbefales. Da gjør jeg så klart det. Ingen tvil. Tok også influensavaksine for et par uker sida. Gjør det hvert år. Ser absolutt ingen grunn til å droppe disse vaksinene. Vaksinering er viktig. Basta.
♦️
Under pandemien var det vaksinesentere mange steder i byen. Nå er det kun på ett sted her i Oslo. Og det er i Nydalen. Måtte komme meg dit, og det gikk veldig greit. Kunne ha brukt bilen, men valgte kolektivtilbudet. Det kan du lese om her: Ferden gjennom byen.
Hadde bestilt time på nettet på forhånd.
De har dropin også, men tryggest med timebestilling, tenkte jeg.
♦️
Etter kjøring med trikk, buss og T-bane, vandret jeg opp til vaksinesenteret. Var ute i riktig så god tid, men kom likevel inn med en gang. Mange båser for sprøytestikking der. Etterpå var det vanlig rutine med observasjon/overvåking i 20 minutter. Og så hjem igjen samme vei som jeg kom. T-bane, trikk, buss for trikk og trikk, litt spasering og så hjem til Barney.
Injeksjon inklusive observasjon tok 22 minutter og reisa cirka en og en halv time. Det vart utflukten DEN dagen….i tillegg til 3 lufteturer med Barney, da….
Det er da alskens kontroller man må eller bør gjøre i løpet av et år. Da tenker jeg nå hovedsakelig på min egen kropp. Det skal sies at det er kontroller for huset og bikkja også, men altså nå….gjelder det meg.
Det var tid for den halvårlige øyelegetimen igjen. Grunnen til at jeg må gå såpass ofte, er den brune flekken som ved en tilfeldighet vart oppdaga på venstre øyet mitt for 5-6 år sida. I tillegg har det blitt oppdage en tåkeflekk på høyre øye også. Det var i fjor. Er visstnok AMD, som står for Aldersrelatert Makula Degenerasjon. Det kan utvikle seg til det verre, og må derfor sjekkes.
For å si det med en gang. Det var heldigvis ingen endring på hverken den brune eller den grå flekkken. Og det var jo bra. Så blir det ny kontroll om et halvt år.
♦️
Men før jeg kom så langt som til øyelegen, måtte jeg ta trikken. Og det er lettvint og greit. Øyelegen min er på Sæter, et lite bydelssentrum i Oslo. Butikker er det også der, så da jeg først tok turen dit, benytta jeg meg av det tilbudet også. I hvert fall ett. Bruktbutikker har jeg alltid hatt sansen for, og det er mer populært enn det noen gang har vært. På Sæter er det også en slik butikk. Jeg hadde god tid før jeg skulle inn til øyelegen, så kikka nøye på det de hadde i bruktbutikken.
Jeg fant et stort mønstret ullsjal i høstfarger. Kjøpte det, jeg. Kosta bare 40 kroner. Kunne bare ikke la det ligge igjen i hylla. Var for fint til det. Håper jeg får brukt det, da. Men tror faktisk at det er stor mulighet for det. Min øyebekymring. Hørt om føflekk på øyet? Masse kontroller og sjekking.
