Tjo og hei og hopp og sprett, både for puddelen, 8-åringen og 5-åringen. Helt topp, sier de. Jeg holder meg litt i bakgrunnen. Disse tre «ungfôlene» får stå for den verste aktiviteten. Er med på litt av det jeg også, men ikke alt som passer for en gammal skrott. Nå skal sies at Barney ikke er en «ungfôle» lenger. Han fylte ni år i februar, og kan vel egentlig regnes som en godt voksen mann i 60-åra. Oppfører seg ikke slik, da. Imponerende fart på den bikkja, når han først får lov. Og for en lekenhet. Han blir ofte tatt for å være valp når vi hilser på andre hunder og hundeeiere oppi skogen og på sletta her. ♦️ Nå var altså barnebarna mine på besøk, og det vart skikkelig stas for Barney. Han elsker dem, og blir med på alt de driver med, hvis han får lov. Men det er noe han ikke kan være med på, og da blir han skikkelig lei seg. Gråter sårt. Slik som da unga holdt på borte ved lekeplassen. Var mange andre barn der, så kunne ikke slippe ham løs. Dessuten er det båndtvang.
♦️
Hadde blitt skikkelig baluba i og under sklia, i sandkassa og ved huskene. Så jeg plasserte meg sjøl på en benk med Barney i enden av ei stram line, og vi var tilskuere, noe han ikke var helt fornøyd med, og ga tydelig uttrykk for.
Men slik er livet, Barney……
Kan’ke væra med på alt som er moro…..
Vidunderet er framme i lyset igjen.
Stått stille i hele vinter.
I sykkelstativet under tak….
Men dog i kulde og snøføyk.
Tålte den det?
♦️
Ville vise seg, tenkte jeg.
Fjerna låsen og trilla den over gårdsplassen.
Da oppdaget jeg det….
Bakdekket var flatt.
Helt uten luft.
Bare å pumpe opp kanskje….
Håpte at det ikke var verre.
♦️
Har arva en litt finere pumpe av en nabo.
Lettere å bruke enn den gamle min.
Med instrument på og greier…
Lettere å sjekke riktig lufttrykk.
Funka som ei kule.
Og dekket holdt på lufta.
Deilig.
Det var altså ikke hull.
♦️
Sykla så til månedens quiz sammen med nabo.
Og lufta var der både da jeg kom fram…
og da jeg kom hjem.
Får vel sjekke igjen før neste tur.
Burde vel ha tatt en skikkelig vårservice på’n også🤗
Ikke hver dag jeg bruker sykkelen.
Blir som oftest gåturer på Barney og meg.
Men har Springerfeste…
Så han kan bli med på sykkeltur….
Hvis han vil…. Nå vart det litt mye sykkel. Lugumt nerover dal’n Blir så flau, men nå…. Vant vi konkurransen?
Det kom i år også.
Like trofast hver 12.måned.
Teppet i skogen «vår».
Hvitveisteppet.
Mange tepper.
Her ser du bare et par av dem.
Det er vår i skogen.
♦️
Hverdagene er best.
Hverdagsmorgenene.
Ikke så mange folk.
Som i helgene.
Folk som tar turen opp fra Oslogryta.
For å nyte stillheten i skogen og på sletta.
Blir ikke stille da, vettu….
Men er så klart hyggelig.
For de koser seg.
♦️
En onsdagsmorgen er annerledes.
Barney og jeg alene i skogen….nesten.
Noen hunder med eiere er det der sånn histen og pisten.
Men ellers bare nydelig fuglesang….
Og hvitveisen.
God vår!
Mat må vi ha, og det foregår som regel i forholdsvis enkle former her i huset. Men av og til blir det litt mer schwung over måltidene. Både her i heimen, eller på bortebane hos venner eller på restaurant. Det kan kanskje oppfattes som skryt når jeg alltid blogger om dette, men det er nå slik at noe må jeg blogge om når jeg først har bestemt meg for å drive med disse skribleriene😅 Og min blogg dreier seg stort sett om det Barney og jeg holder på med som dagene går, så da blir det slik, da🤗
Og så vart det slik att her om dagen. Den månedlige bokringen. Ikke hos meg denne gangen. Men neste gang blir det min tur.
Vi kjørte skalldyraften denne gangen, fordi vi fikk lyst på det, men vi tok spleiselag. For de skal ikke ta helt av disse kveldene våre. Skal egentlig være enkel servering, og det prøver vi å holde på. Hvis vi skulle falle for fristelsen til å overgå hverandre i servering, kunne det jo ende opp med durabelige festmåltider til slutt.
♦️
Men altså nå……gjorde vi unntak…med fin og dyr mat…. og spleising. Jeg elsker skalldyr. Så passet meg perfekt.
♦️
Det vart bestilt en såkalt skalldyrkasse. Oppi der var det kreps, reker, krabbeskjell, krabbeklør, Skagenrøre, majones, aioli, dill og sitron. I tillegg hadde vertinna laget flere typer sauser og bakt nydelig brød.
Måltidet ble avsluttet med ost. ♦️
Og vet du hva? Vi rakk å prate om boka denne gangen også😅
Det er jo egentlig hovedgrunnen til at vi treffes.
Denne månedens bok var «Glemt på en søndag.»
Den fikk sitt eget blogginnlegg her om dagen. Her har du innlegget om «Glemt på en søndag»
Det er da så koselig å få ros for noe en har gjort.
At folk setter pris på ting.
Ikke det at jeg skal ha ros for alt jeg gjør.
Og ikke har jeg alltid fått det.
Men jammen er det stas en gang i blant.
Det er mye man ikke trenger ros for.
Det er en del selvfølgeligheter jeg skal utføre uten å måtte «kreve» applaus. Ros og takknemlighet.
Jeg føler at det er lettere å utføre en tjeneste for noen når det vises takknemlighet.
At det ikke blir en selvfølge at jeg utfører en jobb eller tjeneste. Da er det lettere å gjøre det igjen….
Her om dagen stelte jeg noen blomster….
da jeg først var der…
og passet barn.
Dattera er alltid flink med positive tilbakemeldinger.
Denne gangen vart det en variant.
Jeg fikk en hyggelig hilsen via Snapchat.
Absolutt ikke forventet for denne lille tjenesten.
Men veldig koselig.
Og en hyggelig, hverdagslig gest. Og slik så Snapchathilsenen ut👇👇👇
«Glemt på en søndag» heter boka. Den har jeg lest nå. Mest på grunn av bokringen jeg er med i, men takk for at den ble «påtvunget» meg. Ellers hadde jeg kanskje ikke kommet til å lese den? Ikke godt å vite. For driver med så mye annet rart av aktiviteter. Ikke noe skummelt. Hørtes nesten sånn ut. Men dagene går, og jeg fyller dem alltid med ett eller annet. Boka var bra, den.
Skrevet av den franske forfatteren Valerié Perrin og gitt ut i norsk oversettelse i 2024 på forlaget Cappelen Damm. Men det var hennes debutbok.
Hun har også skrevet den kjente «Å vanne blomster om kvelden.» Den ble forresten den mest solgte boken i Norge i 2022. Perrin ble født i 1967, er fotograf og forfatter og oppvokst i Burgund.
♦️
Men nå altså «Glemt på en søndag.»
Den er vakker og spesiell. Drømmende og spennende. Retrospektiv og fengende. Som i en krimbok, sjøl om dette ikke er det, får jeg svar på mye jeg lurer på i slutten av boka. Det gjør alltid at jeg vil lese fortere….for at nysgjerrigheten min skal bli tilfredsstilt.
Dette kunne hun.
Den er «bare» 313 sider.
♦️
I et kort sammendrag kan jeg si hva den handler om.
«Hovedpersonen Justine er 21 år og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på aldershjem og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok. Men en dag begynner pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.» (Dette står å lese på baksida av boka.)
♦️
Videre: «Boka er både humoristisk og nostalgisk, og handler om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan uforløst kjærlighet kan skape dype arr.»
Alt dette er riktig beskrevet. Det er slik jeg også oppfattet boka.
Vakker og følsom, og lettlest. Et nydelig språk.
Og vi får innblikk i den blå notatboka til Justine. Alle tekstene fra den er gjengitt med kursiv skrift i boka. Så lett å følge med på hva som er hva. Og i tillegg er kapitlene angitt med årstall. Så det springer fram og tilbake i tid, men det er bare spennende. Det blir et forklarende nettverk etter som historien skrider fram….
Jeg har dessverre ikke lest hennes suksessroman «Vanne blomster om kvelden», men den skal jeg få tak i på en eller annen måte…..og lese.
Låne på biblioteket, låne av en nabo….eller rett og slett kjøpe.
Denne boka her lånte jeg av en nabo forresten……
Jeg gir meg over. Han RARINGEN min….han krøllebølle Barney har slått rekorden sin, tror jeg. Dette var nemlig fangsten hans i går, på den første skogsturen for dagen. Morrasturen sånn omtrent klokka halv ti. Morra og morra….heller formiddag kanskje. Han elsker å finne skatter, og det har jeg dokumentert tidligere her på bloggen. Det kan være narresmokker, votter, vanter, skjerf, baller i alle størrelser, gjenslengt sjokoladepapir, og mye mye mer. Hadde jeg samla på alt i ei kasse opp gjennom, hadde den vært stor, innholdsrik og litt snål. Men mest går det i pinner, slik som her. Trøste og bære, sier jeg bare….for en type…..den puddelen.
♦️
Eller dette kan vel heller mer korrekt kalles en kjepp, tenker jeg. Stolt er han i hvert fall, og han drar den helt inn i huset. Får lov til det….. Fin opptenningsved, men litt for lang for peisovnen min, så må nok fram med saga. Inntil da oppbevares den på et lurt sted på terrassen, ute av syne for skattejeger’n. Har spart mye penger på Barneys pinnesanking de åra vi har bodd her. Opptenningsved koster nemlig litt på butikken. Er han ikke både fin, RAR og komisk med den kjeppen i kjeften?
♦️ PS! Jeg hadde laget dette innlegget før jeg så Utifriluft-Margrethe sin helgeutfordring om RARINGER, men hadde jo nevnt ordet RAR, så hvorfor ikke la dette være mitt bidrag? Link til hennes blogg finner du nederst.
På teater igjen. Forholdsvis lenge siden, men bør jo egentlig skje litt oftere her jeg bor nå, enn da jeg bodde i Innlandet. Mye å velge på her i hovedstaden. Har vært på dette teateret en gang før, men nå altså en ny visitt etter noen måneder. Oslo Nye Centralteatret i Akersgata. Store Norske Leksikon sier om Centralteatret. Vi, det vil si Nabo E og søstera hennes, hadde først spist litt mat oppe på Grünerløkka, på Jimmys mat- og vinbar. Etterpå skrev jeg innlegget: Jimmy, Tarte Flambée, Västerbotten og Løyrom.
Men nå altså Centralteatret.
Vi skulle se Fredriksons fabrikk. Den husker du sikkert fra TV på 90-tallet, hvis du er rundt omkring alderen min.
♦️
Jeg sjekket, og serien ligger fortsatt ute på NRK TV.
Men nå har de altså laget en teaterversjon av Fredriksons fabrikk, men med andre skuespillere, av naturlige årsaker, for et par av de gamle er døde.
Vi satt oppe på galleriet. Greit nok. Så godt. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, for TV-versjonen var veldig morsom, husker jeg. Jeg så alle episodene den gang.
Derfor føltes vel 1.akt litt tam.
Det tok seg opp etter pausen, så jeg vil si at det vart en greit morsom opplevelse.
♦️
Så får vi sjå hvor lang tid det tar før neste teaterbesøk skjer.
Det nederste bildet er tatt i foajéen ved trappa opp til galleriet, og veggen er pyntet med et maleri av sjølveste Henki Kolstad. Så du på Fredriksons fabrikk da det gikk på TV? Jeg ble invitert til skummelt teater. Miss Saigon. Moulin rouge
Så vart det en tur ut igjen, da. På by’n altså. Ellers er jeg mye ute…..UTE som i skogen og på sletta og slikt…..i natur’n. Nabo E hadde en ekstra billett til en teaterforestilling, og da vi først skulle dra til sentrum, skulle vi ta oss en matbit et eller annet passende sted. Det vart Jimmys mat- og vinbar på Grünerløkka. Vi var tre stykker som dro av gårde med trikken, for hun hadde med seg sin søster. Da vi kom til Jernbanetorget, tok vi turen opp til Løkka til fots. En forholdsvis varm og fin vår-ettermiddag gjorde at byen var fylt av mennesker, og det ble en koselig spasertur opp til Jimmys denne lørdagen. ♦️ Fikk litt storbyferiefornemmelse…..på grunn av kontrasten fra daglige skogsturer med Barney oppå der jeg bor. Og så heldig jeg er som har begge deler så nært. Kun en kort trikketur mellom herlighetene. Vi bestilte heldigvis pizza da vi kom fram til Jimmys. Hvorfor heldigvis?
Vet jo ikke hvordan de andre rettene smakte? Spiller ingen rolle, for pizzaen var super. ♦️ Jeg valgte en med bacon og sveitsisk gruyèreost. Det var en tynn pizzza…..med sprø bunn, og de kalte den «Tarte flambee»….for det er det den heter. Uten gjær, og opprinnelig fra Alsace. Altså egentlig en pizzalignende rett, og ikke en pizza. Kjempegodt. ♦️ Mens vi ventet på hovedretten, bestilte vi et par småretter som vi delte. En skål med marinerte oliven…..de beste jeg noensinne har smakt. En skål med svensk Västerbottenost, kremet med litt rømme(?), og løyrom ved siden av. Se bildet. Små, salte kjeks til å «måke» ost og løyrom med. Den ost- og løyromkombinasjonen skal jeg jammen prøve hjemme en gang. Kjempegodt, og sikkert ikke all verdens vanskelig å få til.
♦️
Og så da?
Vi traska mette og fornøyde videre, eller rettere sagt nedover igjen mot der vi kom fra….da vi hadde gått av trikken🤗
Fortsatt like fint å gå i det trivelige været med yrende byliv rundt oss.
Målet var Oslo Nye Centralteatret nedi Akersgata.
Skriver mer om det besøket senere, jeg…..🙋🏼♀️
Joda, hun er mora til de to små barna….Barna kan du se på det nederste bildet. Det gjelder gullranken som jeg fikk av Nabo K da hun ikke lenger hadde plass til den i leiligheta. Den har vokst masse siden da, og burde egentlig ha fått henge høyt for å vise sin prakt….med de lange greinene. Men slik vart det ikke. Får sjå om jeg finner en annen løsning.
🌿
Enn så lenge virker det som om den trives godt på kanten av bordet, med godt lys og alle de lange greinene kveila opp, og fletta inni hverandre. Så ville Datter ha avlegger av denne. Og det var lett å ordne. Bare å kutte av litt av grena og sette i et glass med vann. Ordna 2 stykker, jeg. 🌿 Så sto de der på kjøkkenet, da, og jeg kunne følge med på røttene som vokste fram inni vannet i glasset. Da de var store nok, puttet jeg dem i hver sin potte med jord og sørget for å vanne godt. Da kunne jeg ikke følge med lenger på røttene, så da måtte det bare stå til.
🌿
Etter et par dager overleverte jeg de små, nye barna til Datter, så nå er det hun som har tatt over ansvaret for dem. Jeg har mora å passe på fortsatt, men hu er så grei atte…..krever ikke mer enn litt vann og litt gjødsel av og til. Koselig plante.
