Ja, dette var dagens rareste hendelse så langt. Og det synes både Barney og fotografen. Det er ikke så ofte det blåser kraftig herover, men i dag har det vært noen skikkelige vindkast. Da kan jeg tenke meg at det er atskillig verre i fjellet og langs kysten.
Det siste har jeg fått bekreftet ved å se på nyhetene i ettermiddag. Et cruiseskip med motorhavari ligger i det bølgende havet i Hustadvika. Der er det faktisk verre.
Det var på ettermiddagsturen vår at vi oppdaget stolen i nærheten av her vi bor. Det kunne vært en enkel sak å plassere stolen slik, men det har nok ikke skjedd. Det er vinden. Det rare er at det ene beinet har kilt seg fast i gjerdenettingen.
Barney syntes det var veldig rart. Aldri sett noe sånt før. Framstår nok som et monster for ham. Men han fant fort ut at det ikke ville angripe ham, så da var alt greit. Men han beveget seg forsiktig fram for å sjekke, brukte sansene sine på riktig måte og fikk altså avklart situasjonen 😉
Nå er nok systemet i orden igjen, for i dag ble det kosestund med smørbrød og ostekake på kafe. Jeg tar det vanligvis som en selvfølge å ha god matlyst og være i noenlunde form. Det skal jeg egentligikke gjøre.
Ikke en selvfølge
Det er en gave å kunne kose seg på denne måten. Og jeg tenker ekstra på det når jeg akkurat har vært slapp og uten matlyst noen dager.
Jeg våknet litt daff i morges også, så litt bekymringsfullt var det. Men jeg hadde for noen dager siden avtalt å møte 2 venninner på en nærliggende kafe. Og denne avtalen ville jeg gjennomføre. Det var lenge siden forrige møte.
Koselig på kafe
Jeg er så heldig å ha gangavstand til denne serveringsperlen nede ved vannet. Stedet heter Kafe Torp, og jeg reklamerer gjerne for det, selv om jeg ikke får betalt 😉
Vi valgte å sitte ute i solskinnet i dag. Og jeg slo som sagt til med både smørbrød og ostekake. Og en kopp kaffe. Det var vidunderlig godt. I to timer satt vi der og skravlet og koste oss. Det ble litt kaldere etter hvert, da vinden kom inn via Mjøsa. Men vi holdt ut, for vi var godt kledd.
De andre som besøkte kafeen i dag satte seg inn etter hvert. Men vi hadde vært ute en vindfull dag før, så staheten og stoltheten vant.
Og brått var altså slapphet og dårlig matlyst som forsvunnet med vinden. Det var kanskje det som skjedde 😉
Det er da enda noe at det er sol og snø-tining i dag som det er vårjevndøgn. Det hadde vært litt snålt med den snøstormen vi hadde på lørdag.
Nå bor jeg på Østlandet, og er fullstendig klar over at vårjevndøgn ikke er ensbetydende med vårvær i det lange landet vårt. På den andre sida har jeg fått høre at det har vært vår lenge på sørligere trakter her i landet.
Så på denne 20.mars er altså dag og natt like lange.
Det har vel ikke så mye å si praktisk sett for hverken meg eller deg, men kjekt å vite. Og forklaringen rundt dette lar jeg være, for det kan du selv lett google deg til 😉
Men koselig er det å bli påminnet at sola fortsatt blir høyere på himmelen for hver dag fram til sommersolverv. Det startet jo allerede ved vintersolverv. Og det har jeg merket! Spennende og interessant prosess dette også…..
Så da feirer jeg sola og vårjevndøgn med et gammelt bilde fra en tidligere solfylt dag…..
Hallo fra senga! Og puddelen vokter. “Men har ikke du en brun puddel,da?” vil du kanskje si. En som er en tanke mer bøllete og grom enn denne tafatte typen her? Det er helt sant. Og du kan ikke ha unngått å høre om mellompuddel Barney hvis du har besøkt bloggen min tidligere.
Det hender faktisk at jeg ligger der i senga når det er lyst også, som her. Tok meg en liten ettermiddagshvil i går, skal vite. Ikke ofte jeg gjør det, men i en restitusjonsfase tillater jeg meg det. Vanligvis har jeg heldigvis ikke behov.
Enda en puddel! Jada, her er det pudler både her og der.
Denne svarte puddelen har også sin historie.Det er vel ganske tydelig at den er strikket og stoppet med bomull. Er litt søt, da. Jeg har kvittet meg med mye opp gjennom, særlig pga flytting, men noe har jeg tatt med meg. Deriblant denne.
Min mor strikket den etter oppskrift i Kvinner & Klær på 70-tallet en gang, tror jeg. Morsomt påfunn. Jeg vet ikke hva motivet var, men hun var jo glad i å strikke, så det var sikkert greit med litt variasjon. Det kan hende at hun tenkte på barnebarna. Den satt nå alltid pent plassert oppå sofaryggen i stua deres, husker jeg.
Så ble det jeg som arvet den. Og så ble det sånn at jeg i ettertid også fikk min egen, sprell levende krølle.
Jeg har ikke introdusert dem for hverandre 😉 Er litt redd for at det kan gå hardt utover den eldste. Og det ville jo være synd.
Columbo, ja. I de dager vi kun tok inn NRK1 på fjernsynet, var det en ukentlig forlystelse å se på Columbo-detektimen. Dette foregikk på 70-tallet. Lenge siden. Men nå skal du jammen sjå at intet er nytt under solen. Alt kan sendes i reprise. Og det skjer med Columbo i dag. Jeg har sett det i programbladet, men har aldri sett på det i nyere tid. Det er liksom så mye annet å velge i.
I dag ble det en endring på det. Jeg hadde den halvårlige halvtimen hos tannpleieren min. På venteværelset deres er det ekstraservice til ventende og eventuelt engstelige pasienter, i form av en TV. Bra tiltak og godt alternativ til gamle ukeblader.
Så satt jeg nå der da. Var tidlig ute. Og det ble litt forsinkelse i tillegg. I stedet for å glo nedi telefonen som jeg vanligvis gjør i sånne situasjoner, festet jeg blikket på skjermen. Der var Columbo. Ble fascinert i dag også jeg, som den gang for lenge siden.
Tannpleier unnskyldte forsinkelsen. Jeg hørte meg selv si: “Helt greit. Ser på Columbo, jeg”. Og det var helt sant at det var greit.
Kanskje jeg må finne ut når neste episode sendes?
Det er faktisk så gammelt at det er nostalgisk og “verneverdig”. Krimgåtene vil jo være som de alltid har vært, så der er det ikke noe nytt. Men teknologien! Den har endra seg. Det var interessant og faktisk morsomt å se at Columbo i denne episoden snakket om mobiltelefonen som et teknisk vidunder som ikke ville bli alle forunt å eie etter hvert 😉
Hvis du er omtrent på alder med meg, har du nok sett på Columbo i gamle dager du også, tenker jeg 🙂
Skikkelig kosestund på balkongen. For første gang i år. Da måtte jeg klinke til skikkelig med innkjøpt rundstykke og en skikkelig kaloribombe av et wienerbrød. Og kaffe i yndlingskoppen min fra Irland. Må feire at sola er her og at jeg er stort sett restituert etter timeout`n på lørdag. Se HER hvis du ikke skjønner hva jeg mener.
Og for en forandring. Snakker ikke bare om min egen tilstand. Skikkelig forandring utpå balkongen også. Mye snø fortsatt. Men i forhold til lørdagsbildet jeg tok! Kontrastfylt.
Her er nemlig det bildet som ble tatt for 3 døgn siden:
Jeg synes at vi lever i et spennende land, jeg. Liker alle fire årstidene. Spennende med variasjon. Noen ganger kan det selvsagt bli LITT mye av det ene eller andre værslaget. Men hva får jeg gjort med det? Bare å akseptere og se lyst på livet. Da går alt så mye bedre for meg i hvert fall.
Og som du ser på det øverste bildet, har Barney både teppe og egen vannbøtte og diverse leker 😉 Og han elsker at endelig matmor kan være med ham der ute.
Kosten står klar ved døra. Plutselig trengs den igjen. Har skjedd mange ganger tidligere i mars. Men nå er det vel nok? ……..Sola tar skikkelig bra utpå der nå…… 🙂
Jeg oppdaget plutselig i dag at det i går var nasjonaldagen til Irland. Den kalles “St. Patricks day”.
Og det er altså 17.mars.
Jeg er ikke opptatt av alle lands nasjonaldager, men Irland er litt spesielt. Jeg var der en tur i mai 2017. Veldig fin opplevelse.
Jeg har skrevet flere blogginnlegg om den turen. Du kan lese noe av det HER. (Ser litt annerledes ut enn opprinnelig publisert, da noen av bildene har blitt borte i overføringen fra gammel-versjonen av blogg.no).
Gratulerer på etterskudd til Irland! Nedenfor er noen bilder fra turen.
Men, det er ikke bare Irland sin dag. Min mor var født den 17.mars. Det var året 1927. Hun ville altså vært 92 år i går. Hun døde dessverre for en god del år siden.
Kroppen er rar og finurlig oppbygd. På lørdag kom det plutselig over meg en upassende sykdom. Ble helt slått ut av kvalme og slapphet og måtte droppe både jobb og andre planlagte aktiviteter. Du kan lese HER hvis du gidder. Jeg gidder vanligvis ikke å lese for mye om sjukdom 😉
Og jeg liker heller ikke å prate for mye om det, men nå blir det nå sånn denne gang, da, dessverre.
Jeg følte meg mye bedre i går. Fikk jobbet opp matinntaket gradvis også. Det er jo lurt etter en sånn affære. Må være forsiktig. Nå har det seg sånn at det ikke er krise om jeg ikke får matinntaket opp på “normalt” nivå igjen, for har litt å gå på 😉
Så egentlig var dette bare bra. Ser på det som en liten fasteperiode.
Var fortsatt litt slapp og daff i dag også. Utålmodig som jeg er, godtok jeg egentlig ikke det. Men det er tross alt bare 2 døgn siden det startet. Så greit nok.
Og så var det de rare lystene som kommer i sånne situasjoner. Kroppen vet så VELDIG godt hva den vil ha og ikke vil ha. Trenger ikke å lure en gang.
Så i dag da klokken er blitt halv to, har jeg spist et lite beger med Yoplait 0% med en halv banan klokka 9, et lite glass appelsinjuice og en halv avokado med kaviar på (!) klokken 12 og en mango-saftis klokken 13.
Jeg pleier veldig sjelden å spise saftis. Fikk så innmari lyst på det. En annen ting jeg fikk skikkelig lyst på i går, var cola og peanøtter. Har du prøvd det? Heller en neve peanøtter oppi glasset med cola.
Dette pleier jeg heller ikke å spise/drikke ellers. Har du sånne rare lyster når du er eller har vært syk?
Jeg vet at damer kan få rare lyster på diverse mat når de er gravide, men det har jeg aldri vært, så det har jeg ingen erfaring med 😉
Den mango-isen gjorde i alle fall susen, for nå ble jeg så pigg at jeg fikk lyst til å blogge!
Så ble det snøkaos igjen i dag. Er det ikke snart slutt med den snøen? Stuevinduet var tildekket av snøfnugg på grunn av kraftig snøvær med god hjelp av vinden.
God å være inne, men må ut med Barney på tur, og det har jeg vært. En liten tur.
Godt å slappe av litt også i dag, for må restituere meg.
Tidlig i går ble det en skikkelig “time out” her. Kjedelig å snakke om sykdom, men det er en del av hverdagen, noen ganger. Heldigvis ikke ofte.
Følte meg dårlig på morgenturen med Krøllebølle. La meg igjen etter turen. Han legger seg også da. Grei sånn.
Er da egentlig ikke kvalm, tenkte jeg. Heldigvis, for det er noe dritt å kaste opp. Veldig sjelden jeg gjør det. Men da jeg følte på at jeg ikke hadde lyst på noen slags type mat eller drikke, ante jeg uråd. Bare tanken på mat var avskyelig. Hm…mystisk.
Jeg skulle jobbe 4 timer på apotek i går, på ettermiddagen. Ringte for å si at jeg var i tvil om jeg kom eller ikke. Visste jo ikke der og da om jeg ville bli bedre eller verre. Måtte ringe tilbake. Og heldigvis var det en som kunne ta vakta mi. Jeg hadde ikke vært til mye nytte der.
Det ble verre. Aversjonen mot mat var der for en grunn. Kroppen er fint konstruert. Har ikke magen godt av mat, sier den fra til hjernen. Finurlige greier.
Beklager hvis du spiser når du leser dette, men det ufyselige skjedde. Jeg fikk etter hvert rensa magen så det holdt! Men kun en gang og så ferdig. Men så utrolig slapp og så innmari dårlig matlyst hele dagen. Da ble det mye soving, og jammen var jeg glad for at jeg ikke dro på jobben.
I dag er jeg mye bedre, men fortsatt litt slapp. Skal tilvenne magen gradvis til mat igjen.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg trengte faktisk å gå ned noen kilo. I og med at jeg nå må innta små porsjoner, kan jeg jo bare fortsette med det, da.
Angående det med dårlig matlyst. Jeg får alltid lyst på et eller annet i sånne situasjoner. Vet du hva jeg fikk lyst på da det sto på som verst i går? Cola og saftis 😉 Jaja, da vet vel kroppen hva som er godt for den, da 😉
Da jeg kikka ut av et vindu på formiddagen i går, møtte dette synet meg. Hva i all verden!? “Verdens høyeste” heisekran som er så svær at den ikke får plass på bildet. Ikke noe spesielt med akkurat det. Har sett sånne før. Rarest var fangsten. En tredjedel av et gammelt hus svevde der oppe.
Kommunen skal rydde tomta, og rydder like godt vekk husene også, tydeligvis.
En del er allerede flyttet. Se bakerst på bildet. En er i farta, og den siste tredjedelen står fortsatt trygt igjen på plassen sin. Men den står nok også snart for tur til et luftig svev.
Det er et virvar av kraner der ute. For den gule bakerst er en vanlig byggekran. Den grønn-svarte er MYE høyere!
Små gutter og jenter som er interessert i gravemaskiner og heisekraner skulle ha vært der i dag. Artig opplevelse.
Det er nok antageligvis verneverdig det huset. Det ville jo vært mye enklere å bare smadre det til en plankehaug for å bli kvitt det. Området nærmest må nemlig klargjøres for enda mer boligbygging.
Senere i går så jeg ut av vinduet igjen. Huset har gjenoppstått i sin opprinnelige form i bakkant av tomta. Og krana har de demontert og fjernet. Gjort jobben sin, den.
Jeg er mektig imponert over hva mennesker og maskiner kan få til…..
