Dette kan også være et bilde for dagen.
For det er slik det ser ut på spisebordet mitt akkurat nå.
Innpakkede julegaver.
Men mangler lapper.
Har dem.
Må bare fylle ut TIL hvem og FRA meg.
Koselig jobb.
Er ferdig med julegaveinnkjøp.
God følelse.
Ei uke før jul.
♦️
Gårsdagens bilde:
Dagens bilde…..eller?
Min juletrehistorikk er kanskje mest interessant for meg sjøl. Men tar sjansen på litt skriblerier om temaet. Det har seg slik at min juletretradisjon har endra seg opp gjennom. Det begynte opprinnelig, det vil si på syttitallet, da jeg starta min egen tradisjon. Da jeg gifta meg og fikk egen bopel vekk fra barndomshjemmet.
Der hos mor og far var det alltid grantre fra skogen. Enten sjølhogd eller kjøpt. Slik fortsatte det i mang år hos meg også. Bare at jeg kjøpte meg julepynt på diverse kjedebutikker. Mor og far hadde fin, gammel pynt hvor til og med noe var tilsendt fra Amerika. Fra tanter der. Det artige er at i dag har jeg den samme pynten. Har arvet. Veldig stas. Fra 50-tallet.
♦️
Så vart det en del flytting. Ny pynt vart kjøpt inn. Og så klart nytt tre hvert år. Og forskjellige. Det var mye av sjarmen. Noen ganger var de breie og tette. Andre ganger tynne og grisne. Og to toppskudd kunne det også være. Sjarmerende. Hvilket skudd skal spydet tres på? Ja, for jeg brukte spyd, akkurat som mor og far hadde gjort. Og en gang jeg var i Frankrike, kjøpte jeg et rødt spyd på et loppemarked. Nydelig. Har det fortsatt.
♦️
Denne juletrehistoria blir så lang, for det har vært så mye rart. Etter hvert orka jeg ikke styret med å dra inn et levende tre. Men for å være ærlig var det vel mest det å få det ut igjen som var verst, med barnåler over alt. I den siste bopelen jeg hadde i Hamar kunne jeg ikke bare lempe det over rekkverket på takterrassen, fire etasjer ned. Og heller ikke drasse/drysse det inn i heisen eller nedover trappa. Kjøpte meg derfor kunstig juletre, sjøl om det føltes som et nederlag. Vart fornøyd heldigvis.
♦️
Ny flytting. Denne gang til Oslo. Det 2 meter høye treet vart pynta første jula her, i pandemijula 2020. Andre jula skjedde det noe drastisk. Jeg orka ikke å flytte den store yuccapalma mi ut på soverommet for at treet skulle få plassen. Derfor pynta jeg rett og slett palma med julekuler og lys. Rareste juletreet i verden?
Vart så fornøyd at jeg gjorde det samme året etter. Og det kunstige treet forble i kjellerboden.
♦️
Men så skjedde det noe. I slutten av august i år vart det oversvømmelse i kjelleren vår, og dermed også i min bod hvor blant annet treet sto i esken sin. En og en halv meter vannstand var ikke bra for noe av det som befant seg nedi der. Den saken har jeg presentert i detalj tidligere her på bloggen. Treet var utstyrt med lys, så da kan du tenke deg. Måtte kasseres. Fikk erstatning for det, men kjøpte ikke et tilsvarende. Pynte palma i år også kanskje?
Jo, kanskje. Men falt for en annen variant.
♦️
Fortsatt pynte palma litt og kanskje kjøpe et lite, kunstig juletre?
Som tenkt, så gjort. Dro til Plantasjen. Til og med tilbud på trær. Ikke mer enn 90 cm høyt, men duger her når det får stå på et lite bord borti hjørnet bak novemberkaktusen og andre grønne planter. Lys er det også utstyrt med. Og ikke minst: det ser da jammenmeg ganske så ekte ut. Fin kvalitet.
♦️
Sjøl om mye av julepynten min gikk dukken i oversvømmelsen, vart noe redda. Og i tillegg gikk jeg til innkjøp av noen små, søte kuler som er dimensjonert for det lille treet. Du ser det på bildet her. Og under bildene får du linker til en del tidligere juletrerelaterte innlegg. Blant annet den stivpynta palma, og grantreet som overlevde helt til påske og vart påskepynta….
Dagens bilde er en liten vri på temaet.
Dette bildet er nemlig fra 15.desember i fjor.
Nøyaktig ett år siden.
Har kjøpt en slik amaryllis i år også, jeg.
Men den er på nåværende tidspunkt en anelse mer stusselig enn fjorårets variant på samme dato.
For å rettferdiggjøre temaet «dagens bilde»….
Må jeg for skams skyld gi deg det ordentlige «dagens bilde»
Den planta har litt å ta igjen
For å oppnå samme skjønnhetsgrad som fjorårets juleblomst
Men det er ikke jul ennå
Så håper det holder
Er det knopper, er det håp, si….👇👇👇
Kommer den til å innfri forventningene?
Jeg er ikke en vanlig bokanmelder, og burde holde meg langt unna den slags aktivitet. Ikke gå andre i næringa. Men nå har jeg nå en gang blitt flink til å starte lesing av bøker igjen, takket være min inntreden i en såkalt bokring.
♦️
Jeg har kun vært med på 2 møter hittil. Og dermed 2 bøker. I dag har jeg bestilt den tredje, som skal komme i postkassa mi om et par dager. Skal leses til neste gang vi treffes, i februar. Det bør gå bra.
♦️
Men så tilbake til den sist leste boka som het Xiania.
Du ser den på bildet. Skrevet av Lotta Elstad.
Det er en roman. Skildrer en 19 år gammel kvinnes «flukt» fra Hamar, eller Vang som det het den gang i 1922. Klara tar toget til Christiania, eller Xiania som hun sier.
♦️
Hun «har kommet i uløkka» og må ta turen inn til en adresse ved Akerselva som kan hjelpe henne ut av dette uføret. Rikt beskrevet og ikke nødvendig å gå i detalj her, tenker jeg.
Ikke det beste strøket i byen hun havner i der på Vaterland.
♦️
Hun drar ikke nordover igjen. Hun forblir i Xiania inntil videre, og der skjer det mye.
Forfatteren beskriver godt hvordan det var i området på den tiden. Ekstra interessant for meg som sjøl flytta fra Hamar til Oslo, dog i 2020, nesten 100 år etter. Jeg er fortsatt i gang med å gjøre meg kjent i forskjellige bydeler. Nede på Kampen og Grønland blant annet er mye av den gamle bebyggelsen bevart. Interessant.
♦️
Jeg er imponert over denne unge forfatterens kunnskap om den tida. Hun må ha foretatt grundige forundersøkelser. Hun nevner til og med hendelser som skjedde rundt omkring i verden i året 1922. For moro skyld dobbeltsjekka jeg et par opplysninger.
♦️
Ganske tidlig i boka tar hun toget fra Hamar stasjon til Østbanen i Christiania en februardag i 1922.
Hm…tenkte jeg. Jernbanen utbygd helt til Hamar da?
I 1854 kom nemlig den første jernbanestrekning i Norge, og det var mellom Christiania og Eidsvoll.
I 1880 kom jernbanen mellom Hamar og Eidsvoll, og dermed kunne Klara lett ta toget helt fra Hamar til Christiania.
♦️
Dessuten nevner hun i en forbindelse at Tutankhamons grav ble oppdaget i 1922. Det er jo riktig. Hun har fletta inn mange lignende historiske hendelser parallelt med det dagligdagse livet sitt ved Akerselva.
Det skjer også ting som gjør at spenningen bevares til siste side. For det blir ikke avslørt før da. Nesten som i en kriminalroman. Jeg synes at boka var interessant. Og jeg tror hun satser på en trilogi kanskje? Se 1-tallet på framsida…..
Rakfisk og Xiania=sant?
Barney i blåtimen
Med refleksvest
Som Viggo Venn
Vart dagens bilde
Den 14.desember
Fint og lyst i skogen
Sjøl om det er nesten mørkt
Snøen lyser opp
Fin tid
Måtte snøen bli liggende
Men snart kommer kakelinna
Tenker jeg
I år også
Men slik skal det være
Som det alltid har vært
I adventstida
Og et tidligere bilde:
Dette må bare bli lørdagens bilde.
Og Wikipedia om Blåtimen
På denne mørke tida av året er det vanskelig å få til hundelufteturer bare i dagslys. Men kunstig lys er det, så vi går aldri i mørket. For det meste holder vi oss langs veien på kveldsturen. Redd for mørket i skogen, kanskje? Er nå uansett trygg med «vaktbikkja» ved min side, sjøl om puddelen kanskje ikke ser veldig skremmende ut.
I går kveld gikk vi en annen vei. Faktisk opp mot skogen, men i en lysbelagt gangvei. Koselig vinterlandskap.
Litt lenger oppi bakken observerte vi en stor, svart hund og en «telefonfokusert» mann. Begge sto stille. Barney stoppet og jeg stoppet også. Ventet på ham. Hunder stusser når skapninger stopper opp. Trussel der framme? Men han var bare avventende nysgjerrig, så jeg på kroppsspråket. Den andre hunden vart mer skeptisk. Lutende nakke. Dette så mannen, og da han fjernet seg fra telefonen, fortsatte å gå nedover bakken og så etter hvert passerte oss, kom han med en kommentar som jeg stussa over, ble irritert for, og ikke minst glad for at jeg klarte å reagere på sporenstreks.
♦️
«Du vet at å stoppe opp slik virker provoserende på en hund?», presterte han irritert å si. Hva i all verden, tenkte jeg. Og heldigvis var jeg mer snarrådig enn vanlig, da jeg rakk å svare i det han hastet forbi oss: «Det var faktisk DERE som sto stille først». At jeg turte. Mørkt var det. Skog var det. Ikke visste jeg hva slags type dette var, og i tillegg hadde han større bikkje enn meg.Tenkte jeg etterpå. Noen ganger er det nok greit å holde kjeft og ikke være så snartenkt og munnrapp. Men heldigvis gikk det greit. Han svarte meg faktisk. «Beklager….det så jeg ikke».
Da, så. Godtatt. Ferdig med den saken. Vart bare et lite blogginnlegg av det.
Det dreier seg om temaet «Dagens bilde».
Jeg har holdt ut…og dermed holdt det jeg har lovet.
Har presentert «Dagens bilde» hver dag i 15 dager.
Og her kommer nummer 16.
På sjølveste Lucia-dagen den 13. desember.
Det blir enda et bilde sett fra vandring i gata.
Nysnø og lyslenker blir ikke feil sammen.
Vakkert.
Dette får lov til å representere Lucia-dagen
I mangel av bilde fra Luciafest i skole eller barnehage.
(Og lussekattlink under bildet.)
Slik baker jeg lussekatter.
Jeg lager dem før ful. Vært en tradisjon i et par-tre år. Ikke lenger enn det. Velger dem fordi det er både godt og lettvint. Her får du innblikk i hvordan jeg produserer dem.
150 g delfiafett smeltes sammen med
100 g smør i en kjele
Fjern kjelen fra plata og tilsett
100 g hakket, mørk sjokolade og
100 g hakket melkesjokolade
Rør til alt er smeltet sammen.
Rør inn 3 ss sterk kaffe og
1/4 ts maldonsalt
Avkjøl til blandingen er litt varmere enn romtemperatur.
Pisk eggedosis av 2 egg og 2 dl sukker.
Rør inn sjokoladeblandingen.
Noen dråper romessens kan tilsettes hvis ønskelig.
Bland forsiktig inn 120 g puffet ris med en slikkepott.
Jeg fyller papirformer med sjokoladebollerøre ved hjelp av ei skje.
Settes til avkjøling.
Legges i kakeboks og settes kjølig, men kan også fryses.
På bildet under her ser du puffet ris, eggedosisen og sjokoladeblandinga.
Det er den vakre adventsgata
Og nå kom det mer snø
Og det vart mer lys i hagene
Blått lys på juletre
Stakittgjerde med snødekorasjon
Måtte bare ta bilde
Så da vart dette «Dagens bilde»
Så enkelt
Men ikke nok med det
Lysa på treet skifter farge
Rødt, lilla, oransje…..
Vakkert skue
Gjør kveldsturen vår ekstra fin
Et annet bilde fra gata vår.
Jeg vart bedt bort og det skulle serveres rakfisk. Alltid lurt av vertskapet å informere om at nettopp DET serveres. For er vel ikke alle som liker det? Har jeg hørt. Jeg elsker det, så gleda meg stort. I tillegg var det hyggelige mennesker til stede, så bare velstand.
Jeg starter bildene i kronologisk rekkefølge, og da blir det velkomstboblene som får toppbildet her på bloggen. Akkurat slik det var.
♦️
Som vanlig viser jeg ikke bilder av de andre gjestene, da de skal få lov til å være anonyme på alle måter. Men maten skal få skinne, for det fortjener den. Rakfisk er veldig godt, og når vertskapet i tillegg har god greie på varen, blir det så klart eksepsjonelt bra. Beste kvalitet var valgt. Til og med to varianter ble servert. Vellagret type og en mildere type. Begge gode, men jeg «kjørte på» med den vellagrede stort sett.
♦️
Det vart servert tradisjonelt tilbehør som her besto av gul løk, rødløk, smør, lefse, rømme, syltede rødbeter og mandelpoteter. Og sjølsagt godt drikke til. Alt var nydelig. Og vi koste oss, spiste og prata. Og jeg spiste og spiste mer enn jeg hadde godt av, men klarte heldigvis å balansere inntak av drikke rimelig bra.
Vi droppet kaffen, for alle var engstelige for nattesøvnen, men det gikk helt greit uten, for iskrem med ferske jordbær var mer enn godt nok.
Nå lurer du sikkert på den overskrifta mi?
Clickbait eller ikke?
Neida. Vil ikke lure deg. Fortsettelse følger under dessertbildet.
Men først: Vart nesten blenda av det nypussa sølvbestikket. Sjå på den blanke skjea under her👇Vart minna på at jeg kanskje også må ta ei slik pussejobbeøkt her hjemme hos meg før jul……
Nå skal du få forklaringa på overskrifta. Se boka under her. Xiania er nemlig en boktittel. Forfatteren Lotta Elstad har skrevet den. Og den leste jeg ferdig her om dagen, i god tid før rakfisklaget.
Hva slags sammenheng har det?
Jo, siden forrige gang vi treftes, har vi alle lest nettopp denne boka, hver for oss og hver vår innkjøpte bok. En slags bokring kombinert med mat. Ikke dumt. Det var min andre gang nå. Og jeg var altså så heldig å bli innlemmet i denne klubben. Takknemlig.
♦️
Vi diskuterer boka før vi inntar måltidet. Det er tradisjon. Hvis du er interessert i å høre mer om Xiania, kan jeg godt lage et eget innlegg om den. Jeg får sjå hva jeg bestemmer meg for etter hvert….
