Jeg tar bilder av både rare og vanlige situasjoner.
Burde tatt enda flere bilder, for kjekt å ha til diverse blogginnlegg.
I går fikk jeg et innfall om fotografering rett før vi gikk inn etter en av turene våre.

Vi har to stikkelsbærbusker. Barney elsker bærene når de er modne, og får lov av meg til å spise av og til. Og han plukker dem helt sjøl. Med munnen så klart.

Langt unna modne bær på denne tida av året.  Men bærene er der, som kart. Blir større for hver dag, og det både lukter og ser puddelen.
Men de er SURE.
Han spiser likevel. Blir nok likevel litt skuffet for hvert tygg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Detta var i sureste laget».
Men han spiser nesten på trass, for husker nok hvor gode de var i fjor. Men bare vent, du kjære Barney, for om ikke lenge kan du nyte søte og gode stikkelsbær igjen.
Og da skal jammen jeg spise litt også.

De fire bildene viser deler av prosessen med puddelens bærplukking og spising. Og bildet nederst til høyre ser i skumleste laget ut. Han viser tanngarden og ser skikkelig bøs ut.
Men han tygger altså bare en sur stikkelsbærkart.
Så bilder kan absolutt lyve….
Film av Barney som spiser stikkelsbær (2023)
Så stikker’n seg fram igjen (2024)

–Liker du smør?– sa jenta som puddelen og jeg traff i smørblomstenga oppi her i dag. Hun var del av en gjeng førsteklassinger på ekskursjon, og hadde læreren rett i nærheten. Dette var ikke det første hun sa.
Det var nemlig: – Kan jeg hilse på ham?
«Alle» små jenter vil hilse på Barney, og han elsker det.
Så helt greit, sier jeg alltid.

Og da er de i gang. Hopp, sprett, tjo og hei for puddelen og elleville hyl fra småjentene, som synes at han er en morsom og veldig  søt fyr. Klapp og kos er ikke å forakte, mener han…..og viser det tydelig.

En av jentene hadde plukket en søt, liten og gul bukett med smørblomster og løvetann før vi kom. Først spurte hun om hun kunne teste meg. Om jeg likte smør. Barndomsminner for meg også, for husker godt at vi testet hverandre ved å holde smørblomsten under haka. Skinte det gult, likte du smør. Så klart at det skinte gult. Men moro lell. Artig å se at barna fortsatt driver med det samme som jeg gjorde for snart 70 år sida.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så var det puddelen sin tur. For etter smørtestinga på meg var det han som fikk all oppmerksomheten. Like greit. Likte han smør? De påsto at han gjorde det. Jeg vet jo at han gjør det. Men får ikke for mye av slik kost hjemme hos meg. Har vel så vidt smakt det.

Men ikke nok med det.
Han ble forært hele blomsterbuketten av jenta. Hun prøvde etter beste evne å feste den på selen hans. Veldig synd at matmor ikke gjorde jobben sin; nemlig å ta bilder av alt dette som skjedde.
Ikke barna så klart, men blomsterbuketten på Barney.

Vi vandret videre og etter hvert inn i skogen, bort fra barna, mens blomstene fortsatt så vidt satt fast på selen. Men heldigvis var jentene ute av syne da den siste blomsten falt av på stien. Var så klart ikke godt nok festet.
Men tanken var god og gaven var fantastisk.

Og jeg hadde husket å takke, og den gavmilde jenta sa høflig og omtenksomt at
–Jeg kan plukke en ny bukett, jeg.

Det tar seg opp etter hvert. Historien altså. Men bildet? Ikke spesielt spennende. En grå morgentur i skogen og videre ut på sletta i halvni-tida for Puddelen Barney og meg. Ikke et spektakulært og sjeldent vesen var det heller som åpenbarte seg på toppen av lyktestolpen ved gangveien.
Ei vanlig måke. Finnes jo flere slags måker. Der melder jeg pass. For meg var det ei måke. Ikke å se oppå her hver dag. Antageligvis, og egentlig ganske sikkert, bare når det er matrester å spore. Og det spesielt etter helger hvor familier fra andre kanter av byen samles til pikniktreff. Da kryr det av måker. Eller rettere sagt så kryper de ikke. De framstår flaksende og seilende i flokker på himmelen og stuper ned for å fange godbiter.

I dag passerte vi denne stolpen med den fredelige fuglen på toppen, midt i uka. Jeg mistenker i ettertid at den hadde sett seg ut et bytte, men ventet til vi hadde passert. Men det som skjedde akkurat da, var at puddelen, som også er god på å snuse seg fram til godbiter, baller og andre skatter, hadde fått teften av noe i graset ved gangveien, rett under måka på lyktestolpen.

Og hva det var?
En liten bit av en pizza, så det ut som. Den ble fordøyd med velbehag, og vi gikk videre. Og måka? Den fløy videre på jakt etter andre godbiter. For jeg kan tenke meg, sjøl om jeg ikke har bevis for det, at denne pizzabiten var spotta inn av fuglen før vi kom, men at den frekke puddelen snappa den «rett foran nebbet på den», eller i hvert fall ganske så nært…..Og heldigvis var ikke måka kamplysten, så den skygga banen og lot puddelen være sjefen i dette matfatet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men for å være ærlig. Egentlig burde Barney latt fuglen få denne frokostmuligheten, for tross alt har luksuspuddelen tilgang på så mye mat han ønsker hjemme i matskåla. Kanskje ikke alt han ønsker, for går stort sett i pellets. Så kanskje greit med litt variasjon og en deilig pizzabit?

Men nå kom jeg på noe annet. Etter at jeg hadde skrevet mesteparten av denne morgenhistorien om puddelen og måka, klikket jeg meg tilfeldigvis inn på Avtrykk sitt innlegg om puddelen og reven som hun publiserte i går.
Artig og ganske sammenlignbar situasjon….i hvert fall møtet mellom to forskjellige dyr, og hva som kan skje….både i fantasi og virkelighet.
Hva driver’n med?

Bildet ble tatt i går. Vi var på vei hjem fra den totimers lange turen vår bortom diverse stolper og skulpturer i nærområdet. En veldig fin tur i solskinnet. Det er  veldig mange ferdselsveier av alle lengder og bredder i skogen vår. Mange som benytter seg av skogen tydeligvis, og noen vil gjerne lage sine egne, nye veier. Gjerne snarveier.

Det gjør jo mulighetene mye større for lille Barney til å kunne ferdes lettere mellom trelegger og kratt. Noe som han gjør akkurat her. En liten, søt og smal sti mellom sankthansblomster i fullt flor og brennesle og alskens skogsvekster som jeg ikke vet navnet på.

Jeg er så freidig å kalle det skogen VÅR, for noen ganger føler jeg at den er vår egen, for det er til tider ikke hverken mennesker eller dyr å se på deler av turene våre. Bare fuglene som viser sin tilstedeværelse med ivrig kvitring og nydelig sang. Svarttrosten er den flinkeste. Magisk musikk.

På bildet er Barney i godt driv foran meg, og vi er nesten hjemme igjen. Husker ikke helt, men tror ganske sikkert at han har en skatt i kjeften, i form av en stor pinne. Den skal stolt bæres hjem og overleveres til meg i bytte mot en godbit. Har begynt å samle ved igjen til vinter’n…….😉
Puddelen og jeg havna på kunstutstilling 
Skeptisk skattejeger? Den fangsten tar kaka
Ikke opplevd noe ennå?

Det var for så vidt ikke meningen, for vi, eller rettere sagt jeg, hadde bestemt meg for at vi skulle gå en tur for å «fange» de siste 4 stolpene borti skogen her. Stolpejakt altså. Det ble en litt annen rute enn vi går sånn til vanlig, men vi har absolutt vært borti der før. Og ikke lange turen.

For å finne stolpene var det ikke til å unngå at vi også traff på noen av de 44 skulpturene som befinner seg i Ekeberg skulpturpark. Og det gjorde absolutt ingen ting. 
I sivet ved vannspeilet var det fint å være, syntes Barney. Betongdingsen uti vannet er også en kunstinstallasjon.
Kart over skulpturene i Ekebergparken

Oppover lia igjen passerte vi denne liggende dama.
Du kan forresten lese om alle skulpturene ved å klikke deg inn på de tre linkene jeg har satt inn om Ekebergparken i innlegget her.
Ekebergparken skulpturpark

Vi fant alle stolpene og vi så veldig mange skulpturer på veien mellom dem. Jeg viser nesten alle vi så på gårsdagen tur i dette innlegget.
Har vært bortom alle flere ganger før, men det er nok et års tida sida sist med noen av dem. Andre ligger mer lettvint til.

Ekebergparkens hjemmeside

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne ansiktsskulpturen er litt spesiell. Kanskje vanskelig å se her, men den endrer form etter hvilken vinkel du ser den fra. Bildet til venstre er tatt fra venstre side og det til høyre rett foran. Likevel ser den på deg, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og så var vi bortom de vakre pikslene igjen, som jeg anbefalte som reisemål i et innlegg her om dagen.
Kjerringtanker sin utfordring om reisemål
Men nå har jeg vist deg enda mer som finnes i Ekebergparken, så da vart det et enda bedre tips, og enda større grunn til å besøke Oslo og parken…..
Men du har kanskje vært der allerede?

Hun viste to bilder av en amerikansk kjendis som alt for tydelig har benyttet seg av alskens plastisk kirurgi i ansiktet. Før- og etterbilder. Ikke tydelig på den måten at det var stygt. Neida. Dette var nok ei som hadde nok penger til å benytte seg av de  beste plastiske kirurger, og derfor oppnådde et fantastisk resultat.
Du kan lese og se hvem det gjelder i dette innlegget til bloggkollega Kjerringtanker:
Kjerringtanker om evig ungdom
Hverken hun eller jeg har definitivt aldri benytta oss av slike endringsmuligheter.

Det har hun uttalt. Om seg sjøl altså. Tror også at hun er flinkere enn meg til å akseptere at vi skal eldes med verdighet som det heter, og være stolte av at levd liv synes i rynker, slappe øyelokk og halshud. Slik som nevnt her ser det i hvert fall ut når jeg ser meg i speilet om morran. Jeg må ærlig innrømme at jeg prøver å pynte på det med litt sminke av og til, særlig når jeg skal bort. Men den halsen er vanskeligere. Men med riktig holdning, det vil si hodet opp og litt framskutt, kan jeg endre litt på inntrykket, har jeg sett…..i speilet.

Hater etter hvert å bli tatt bilder av. De må i hvert fall vinkles riktig, slik at jeg framstår best mulig. Hater også selfier, men hender at jeg må, for som blogger bør jeg være tøff nok til å vise trynet mitt av og til. Leserne bør vite hvem jeg er. Men da er jeg stort sett sminka litt, da.

Men så hender det at jeg for å pynte på situasjonen benytter meg av mer eller mindre morsomme og vellykkede filtre på Snapchat for å få en liksom-selfie. Ikke helt ærlig, men jeg pleier å oppgi hva jeg har drevet med. Vil ikke lure folk til å tru at jeg er ung og vakker.

Men etter innlegget til Kjerringtanker, kom tankene. Ikke om at jeg kanskje burde koste på meg et ansiktsløft både her og der, men at jeg må slutte å la meg påvirke av medie- og SOME-skapt hysteri om at det er ungt utseende som gjelder. I en alder godt over 70, må jeg da for søren snart erkjenne fullt og helt at jeg får væra som jeg er og akseptere det fullt ut.

Kommer nok aldri helt i mål, men må si at jeg beundrer stort de som med verdighet og i alle situasjoner tør å vise seg fram slik som de er……og altså har blitt opp gjennom åra de har levd….
Selfiekurs med bloggerne
Hva synes jeg om å ta selfie?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er jeg ferdig. Har lest boka fra perm til perm. Ikke en vanskelig oppgave, for både spennende og lettlest. Kunne nok ha lest den ut på en drøy dag, men har porsjonert ut over flere dager. Har så klart andre ting å drive med innimellom. Det er boka «Vårofferet» av Lars Mytting jeg mener. Den vi skal snakke om i neste bokringmøte i midten av juni.
For det første blir jeg imponert over hans måte å skrive på. Fengende, malerisk og lettlest, men samtidig imponerende velformulert.

Hovedinntrykket er at dette er en bok som er skrevet av en mann som har stor kunnskap og interesse for biler, landbruksmaskiner, vedhogst, militæret og skytevåpen. Disse temaene ville i utgangspunktet ha bidratt til at jeg fort mistet interessen, men neida, på en merkelig måte klarer forfatteren å fenge meg uansett. Det er jo en del mellommenneskelig situasjoner som også beskrives. Både tragedier, mystikk, vennskap og litt kjærlighet. Helt normalt.

Forfatteren er fra Fåvang i Gudbrandsdalen. I boka har han lagt handlingen til midt i dalen et sted, i såkalte oppdiktede Messingdalen. Men han nevner stadig navn på steder og butikker  som faktisk finnes, eller har eksistert. Og det er i nærheten av Ringebu og Fåvang. Og til og med oppover mot Frya, Harpefoss, Hundorp, Vinstra og Otta.
Og skulle ikke forundre meg om demningen han skriver mye om er Hunderfossen.

Det er litt artig for meg, for kan lettere se for meg bilder av det han beskriver på grunn av det. Her nemlig bodd tre år på Ringebu og vært flere ganger i året på hytta på Venabygdsfjellet i bortimot 30 år.

På bokringen, når vi skal snakke om Vårofferet, vil nok jeg legge vekt på min kjennskap til alle stedsnavnene han beskriver i boka, som jeg er godt kjent med. Gi litt ekstra info.
Men det viktigste med hele boka er spenningen og den velformulerte teksten. Blir interessant å høre hvordan de fire andre i bokringen har opplevd Vårofferet.

Nå skal jeg begynne på Søsterklokkene, som han også har prestert. Den kom i  2018. Vårofferet som jeg nå har skrevet litt om, kom ut så tidlig som 2010, så jeg er litt treg i vendinga med å få med meg disse gode bøkene…..Men bedre sent enn aldri….
Jeg burde vel lese mer….
Tja…..
Hva med å lage minibibliotek i nabolaget?
Bokring, boksirkel eller bokklubb?

Nå fikk jeg en utfordring igjen. Denne gangen av en annen bloggkollega.
Kjerringtanker sin utfordring for juni
I dette innlegget skriver hun blant annet:
«Så utfordringen i juni blir; skriv et innlegg eller flere som inspirerer, påvirker folk til å nettopp bevege seg vekk fra godstolen, komme seg over dørstokken.

Det behøver ikke være de store, dyre reisene eller de kjente severdighetene. Det kan like godt være de bortgjemte perlene.
Poenget er at du skal anbefale ditt sted slik at andre blir inspirert til å oppsøke det samme stedet.»

«Hvis du lar deg inspirere av en medblogger, skriver du et eget innlegg om din tur til stedet, og nevner hvem som inspirerte deg til å ta turen. Hvis du ikke har egen blogg kan du legge igjen en kommentar i kommentarfeltet til det innlegget som inspirerte deg om at du ble inspirert til å ta turen.»

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg starter allerede her.
Hva med å ta deg en tur til Ekebergparken med alle de fine skulpturene og den siste installasjonen som heter Nordic Pixel Forest og består av et fantastisk spekter av farger og lyd midt inni skogen. Du har kanskje vært der allerede?
Jeg har skrevet flere innlegg om det tidligere, og her er ett av dem:
Jeg besøkte de magiske pikslene i skogen 

Det er ikke lange turen for meg. Kanskje lenger for deg. Men her har du i hvert fall et tips om utflukt og reisemål, og i tillegg har jeg svart på oppgaven til Kjerringtanker.
Du skal ikke sjå bort i fra at jeg kan komme med enda flere tips i løpet av juni….Måneden er ennå ung……

En nabo med god observasjonsevne og kanskje rimelig godt utrustet med fantasi, gjorde meg litt nysgjerrig med sin uttalelse, da Barney og jeg møtte henne inni skogen på morgenturen vår i dag.
–Har du sett den buska bortved nabo T som ligner på noe spesielt?Nei, det hadde jeg ikke lagt merke til. Jeg vil ikke avsløre ennå hva hun syntes det lignet på, for du kan også få lov til å gjette. Eller kanskje du kommer opp  ed helt noe annet…..

Puddelen og jeg tok i hvert fall turen bortom buska på veien hjem for å kikke. Du ser den nå bildene. Kunne nok ha valgt en litt bedre vinkel for å få fram hennes tanke om hva dette forestiller.
Ser du hva hun mente?

Barney bryr seg ikke, ser det ut som. Han er mer opptatt av «snacksen» han har i kjeften. Bært den med seg på hele turen hjemmefra, og skal inn igjen å knaske på det. Et tørka griseøre faktisk…..

Vet du hva hun sa?
–Jeg kaller den Barney.
Etter at hun hadde sagt det, så jeg det sjøl.
Ikke en Barney på alle fire som labber pent bortover stien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Først må jeg si at puddelen min oppfører seg som en sirkushund noen ganger og står på bakbena med frambena i lufta. Særlig når han ser mennesker han vil hilse på. Bare blitt slik, og jeg har ikke vært flink nok til å avvenne ham med det.

Men den buska ligner altså på en puddel som nettopp har den posisjonen. Hvis vi setter godviljen til😅og helst ser busken på avstand, som på det øverste bildet, og kanskje fra en bedre vinkel.
Med litt stussing av grenene kan det kanskje ligne mer, hvis det er noe poeng i det😂

Den gule irissn er her allerede. Blomstrer tidlig i år den også, som alt annet i hage og skog. Noe som kommer snart, er valmuene. Du ser knoppene fremst på bildet. Jeg gleder meg. De er så utrolig vakre. Dette er en staude, i likhet med irisen. Planter jeg fikk fra hagen til Dattera mi da de måtte fjerne ett av bedene sine på grunn av garasjebygging.

De har stått i bedet mitt ved terrassen i tre år nå. Litt usikker. Kanskje fire?
Uansett har staudene klart seg bra, og noen har blitt veldig store og kraftige på disse årene. Det gjelder heldigvis også den vakre valmuen.
Måtte det bare vare, skrev jeg i juni i fjor. I det innlegget ser du både bilder og tekst angående Orientvalmuen, som den heter.
Knoppene som eksploderte skrev jeg i juni 2023.
Gleder meg til at den blir slik som på bildet under her. Er nok ikke lenge før……

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå