Det er selvsagt min kjære venn og krøllebølle Barney som har bursdag. Han feirer 4-års fødselsdag i dag, 14.februar. Feirer og feirer, fru Blom. Tror ikke han egentlig vet det selv. Men jeg må jo gjøre litt ekstra stas på ham. Kanskje jeg skal la være å plage ham med klo-klipping og bading og dens slags styggedom.
Han skal få en ekstra dose med leverpostei og et godt tyggebein og en ny leke. Skikkelig bursdagsfeiring det, vel.
Valentinedagen har jeg aldri brydd meg noe særlig om. Det er nok en importert dag fra Amerika, som handelsstanden tjener på. Det er koselig at vi gjør stas på hverandre, men trenger vel egentlig ikke spesielle dager for å huske det. Men det er noen unntak i min verden.
For med morsdag er det noe annet. Det har “alltid” vært. I hvert fall i mitt liv. Og jeg synes det er kjempekoselig å få oppmerksomhet på morsdagen. Det er nok med en hyggelig hilsen via telefon hvis vi ikke har mulighet til å treffes. Det skjedde i år. Begge barna mine husket meg. Må si at det varmet godt.
Farsdag har jeg også alltid hatt et forhold til. Jeg skrev et innlegg om det i fjor. Se HER.
Men jeg slipper nå å feire Valentinedagen, for jeg feirer puddelen i stedet. På en måte er han vel min Valentine også 😉
Klokketårnet står i vannet nede ved brygga der Skibladner legger til om sommeren. Vi kaller den bare Skibladnerbrygga her i byen. Det er et yndet fotomotiv, og det er vakkert å høre på. For ja, det kommer lyd fra det hver time. Og derfor er det altså også et klokkespill.
Dette bildet tok jeg for noen år siden, og en annen årstid enn i dag. Jeg tror isen har lagt seg der inne i vika nå. Du ser Nes-sundet og Helgøya i horisonten. Rett bak ser du Koigen.
Klokkespillet består av 24 klokker og spenner over to oktaver, de har ulik størrelse og veier fra 29 til 680 kilo. Totalt veier det 3,8 tonn.
Klokketårnet er tegnet av arkitekt Tor Kraft i Hamar og klokkene er programmert til å markere hver time fra 09.00 til 21.00. Først spilles et tidssignal komponert av Bjørn Sverre Kristensen, deretter kommer klokkeslagene etterfulgt av en melodi. Hver tredje time spilles en litt lengre melodi, som varierer med årstiden.
Klokkene kan også spilles på manuelt via et klaviatur, og det er mulig å spille konserter. Klokkespillet i Hamar ble offisielt tatt i bruk 25. mai 2004. Det var en gave til byens 150-års jubileum i 1998. Finansieringen av klokketårn og diskusjon om plassering, førte til at det tok tid før klokketårnet kom opp. I dag er klokkespillet og dens plassering et landemerke og unikt for Hamar. Dette sier Wikipedia.
Apropos unikt for Hamar. Vi har vel fått noe i ettertid som kanskje er mer omtalt, eller rettere sagt beryktet. Stupetårnet.
Det ble et kort innlegg i dag her på bloggen. Uansett…..takk for at du leste 🙂
Sånn kan det gå. Bikkja mi er puddel, som mange vet. Den er ganske lærenem også. Nå om dagen lærer vi inn “rydde”. Det vil si at jeg vil at han skal rydde lekene sine selv. “Backflash” til 80- og 90-tallet da jeg husker en evindelig masing på mine barn. Ja, nettopp om rydding. Var ikke lett det heller.
Selv om det er mange øvelser denne puddelen Barney har lært seg fort, går det litt tregere med ryddeøvelsen. Men vi er på god vei. Jeg bruker klikkermetoden. Har du hørt om den? Da går det ikke på tvang. Jeg gir belønning hver gang han mestrer øvelsen på egen hånd. Jeg må få ham til å forstå hva jeg vil at han skal gjøre. Og vente tålmodig til han gjør det. Og da blir det klikk og belønning.
Så var det skoa på bildet. Han har funnet på en øvelse selv. Når vi har stått opp om morgenen, er noe av det første vi gjør å gå tur. Han vil ut for å gjøre nødvendig ærend, samt å lukte i brøytekantene. Selv om han ikke alltid er veldig nøden, vil han ut. Det har blitt fast rituale.
Noen morgener er a mor litt tregere enn nødvendig, synes han. Da demonstrerer han.
De skoa du ser på bildet er det han som har dratt ut av skapet i gangen. Den døra pleier å stå sånn halvt åpen, så det er lett å komme til. Dessuten har han mange sko å velge blant. I dag valgte han disse to. Det han nok mener med denne handlingen er å få med meg ut. Det er sånn jeg tolker det. For det skjer hver gang jeg er tregere enn vanlig.
Men du har en vei å gå med denne innlæringen også, Barney. Jeg vil ha vintersko i dag, og ikke en av hvert slag……Det får bli neste treningsoppgave, etter at han har lært seg å rydde leker oppi kurven.
Når jeg nå starter å skrive, vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal skrive om, men kommer vel på ting etter hvert 😉 Hjernen fungerer som regel slik.
Jeg lovte dere mer OL. Og jeg lovte i går mer detaljer om de fremmede overnattingsgjestene. Her kommer det.
Foreldrene til kortbaneløper Amy Peterson bodde hos oss. Veldig trivelig og minneverdig. Det er kanskje lurt at du får med deg første del av historien for å skjønne sammenhengen. HER er den.
Så altså, da kom jeg meg på kortbaneløp for første gang i livet. Og uten å være FOR kjendisjagende og skrytende, må jeg innrømme at det var ekstra stas med “ikke så vanlige” amerikanere. Men at det var foreldrene til en av medaljevinnerne som overnattet hos oss i bortimot ei uke. Og ikke nok med det. De var kjempetrivelige.
Selv om de hadde eget soverom med bad og garderobe, spiste de frokost sammen med oss. Som oftest fikk de spise alene, men jeg ordnet all mat på forhånd. Jeg anrettet pålegg på asjetter i kjøleskapet blant annet. Så det skulle bli lettvint for dem. Og litt hotellaktig 😉
De var så klart ofte ute “på livet” i byen om kveldene, og spiste middag der. Men det hendte at vi samlet oss i TV-kroken og så på OL-sendinger, samt pratet om mangt og mye.
Det var veldig fint både for oss og barna å få praktisert engelsken, samt høre om deres liv “over there”. En eller begge var av norsk avstamning. Det var interessant å observere at de hadde visse norske gloser innarbeidet. De brukte både “lefse” og “lutefisk”. Og det var ikke på grunn av at de nå var i Norge. Det var i deres vokabular.
Jeg kan nevne en spesiell episode. Jeg holdt på med rydding etter frokost på kjøkkenet. De var ute i entreen og forberedte seg på å gå ut i kulda. Det var nemlig veldig kaldt disse OL-dagene. De småpratet der ute. Hun strevde nok litt med å få på seg støvlettene. For plutselig hørte jeg: “Uffameg!” på klingende norsk. Det var tydeligvis også et ord som hadde blitt overlevert fra tidligere generasjoner. Morsomt. Vi snakket om det på kvelden da de kom tilbake.
Vi traff Amy også, hjemme hos oss, men som sagt bodde hun i deltagerlandsbyen. Jeg har et bilde av henne fra stua vår, som barna våre også er med på. Velger å ikke vise det.
Hun fikk 2 medaljer på Hamar i OL 1994. Bronse på 500 meter og bronse på stafett.
Hun deltok forøvrig i hele 5 OL i sin karriere. Det første i 1988. Det siste i 2002.
Så nevnte jeg franskmenn. Da amerikanerne hadde dratt, ble et fransk ektepar innlosjert hos oss. Nå husker jeg ikke navnet på dem, og heller ikke så mange detaljer om dem. Skal se om det demrer når jeg begynner å skrive.
Gjorde ikke det, gitt. Når jeg tenker litt kan kanskje årsaken være at de kun snakket fransk. Husker ikke helt. Kan jo noen ord fransk, men ikke nok for en fornuftig samtale 😉 Angret kanskje der og da at jeg ikke gikk hardere inn for å lære språket godt da jeg hadde muligheten på videregående, eller gymnaset som det het den gang. Jaja. Det kan jo også være at de ikke var så interessert i å sosialisere seg med vertskapet. Men mat fikk de, og seng fikk de, hyggelige og høflige var de, og sønnen deres var kortbaneløper på det franske landslaget. Såpass vet jeg. Hadde jeg spurt noen i familien om dette, hadde jeg sikkert kunnet gi flere detaljer, men er det så nøye…..
Opplevelsen med OL ble for meg et hakk mer spesiell enn bare å sitte foran tv og se på øvelsene. Og da ville jeg mest sannsynlig ikke ha fulgt med på kortbaneløp heller. Takk til de amerikanske og franske gjestene for en minnerik opplevelse. Selvsagt i tillegg til selve OL-eventyret. Det var magisk!
Det var egentlig en “utaformegsjøl”-opplevelse for oss trauste innlandsbeboere. 25 år siden det skjedde. OL i Norge 1994. Nærmere bestemt Lillehammer. Eller som jeg også ønsker å si: Hamar. For det var her også nemlig.
Vi har to idrettsanlegg her i byen som ble bygget på grunn av OL. Vikingskipet og OL-amfien. Kjært barn har mange navn. Så OL-amfien het Nordlyshallen også. Og i dag heter den CC amfi. Det er hjemmearenaen til Storhamar hockey. Flotte bygg. Og lever opp til intensjonen om etterbruk, som var en viktig faktor for å rettferdiggjøre investeringene.
I 1994 var jeg 43 år gammel. Familien på fire og ei bikkje bodde i enebolig.
Prøver å finne bilder i Min Sky, men ikke noe der. Er nok i en av de mange fotoalbum i skapet. Skal vi se. Tid for mimring igjen. Fant bilder, men er av mennesker som jeg ikke har spurt om tillatelse, så vil ikke sette dem inn her. Eller? Tar sjansen. De bor så langt unna…. Se bildet lenger ned her.
Det var stort behov for overnattingsplasser for alle tilreisende til byen. Ikke nok hotellplasser. Så vi ble oppfordret til å leie ut rom, gjerne hele hus og leiligheter. Mange reiste bort og leide faktisk ut hele huset sitt til OL-publikum. For utøverne ble det bygd egne boliger, som i dag brukes som vanlige hjem. Så der er også etterbruken ivaretatt.
Vi hadde et ekstra soverom med eget bad. Så en mulighet i det, og meldte oss som potensiell utleier hos byens turistkontor. Vi hørte ikke noe, så regnet med at det ikke ble aktuelt. Plutselig: oppringning fra turistkontoret sånn midt på dagen en av de første dagene av OL. Om vi fortsatt ville leie ut? Jada. Noen amerikanere som egentlig skulle bo et annet sted, ville heller bo på Hamar. Og de kom om noen timer! Det var bare det at rommet ikke var ferdig ryddet.
Hadde regnet med å få litt bedre tid på oss. Så hadde altså ikke ryddet rom og klesskap ennå. Da fikk vi fart på oss! Kastet klær og personlige eiendeler midlertidig inn på rommet til sønnen på andre sida av gangen. Stakkars han. Rydding der ble nedprioritert, men skjedde vel i løpet av dagene som kom.
Måtte handle mat også, for de skulle ha frokost. Inkludert i leia. Stress og mas noen timer før de kom. Men jammen var det verdt styret.
Det var ekteparet Peterson fra Wisconsin i USA som kom til oss denne kvelden. De skulle være tilskuere, men det var på grunn av deres datter Amy, som var kortbaneløper på det amerikanske landslaget.
Jeg hadde ikke interessert meg for kortbaneløp. Grunnen var vel kanskje at det ikke var så mange kortbaneløpere i Norge. Her gikk det i lengdeløp.
Prøvde å få kjøpt billetter til noe av det som skjedde i Hamar på forhånd, men det ble umulig. Øvelsen her i byen var kunstløp, hurtigløp på skøyter og kortbaneløp på skøyter. Så vi fulgte med på tv og fikk med oss stemningen i byen og rundt arenaene.
Men så var det amerikabesøket, da. De hadde ekstra billetter til kortbaneløp i Nordlyshallen! Ikke det vi ville ha valgt først, men vi endret mening da vi fikk oppleve det. Veldig moro. Og for en stemning. Barna lagde plakat med “Heia Amy” og vi var utstyrt med amerikanske og norske flagg. Fin opplevelse. Og amerikanerne tok 4 medaljer i kortbaneløp. Amy fikk en av dem. Og foreldra bodde hos oss. Stas vettu….
Under her ser du bildet som jeg har tatt av bildet i albumet mitt. Mr. and Mrs. Peterson og meg sjøl. I krøllhår-perioden min 😉
Tenkte jeg bare skulle skrive litt om dette, men da jeg begynte, rant det bare ut ord…..
Tror jeg må ta et innlegg til, jeg. For hva med franskmennene? Og hvordan var det egentlig å ha amerikanere og franskmenn på besøk? Følg med! Kommer fortere enn du aner 😉
Så ble det mye snø i vinter også. Og det ble samme prosedyre som i fjor, med snøhaug på balkongen.
Til stor glede for mellompuddelen som liker å ha oversikt. Og det fikk han til gangs i dag. Jeg har måkt opp snø bevisst for at han skal få haugen sin tilbake, som i fjor. Det tok litt tid før han fant veien opp dit, men i dag skjedde det.
Og der satt han…. og satt han. Ble sikkert kald i rompa. Full sikt over kanten på rekkverket. Og der nede på veien skjer det mye spennende. Nesten like spennende som å være der nede selv, for å lukte og snuse.
Jeg lurer fortsatt fælt på hvordan det går. Jeg har også sagt til meg selv at jeg skal være tålmodig. Alle får.
Nei, vi gjør faktisk ikke det i dette tilfellet. Jeg snakker om overflytting til nye blogg.no. Det er ikke plass til alle på den nye plattformen.
De skulle begynne å se gjennom 1800 søknader i begynnelsen av januar. Masse å gjøre. Misunner dem ikke den jobben. Bloggene blir slettet 9.april hvis de ikke har blitt overflyttet innen da.
De som har holdt på lengst med blogging og /eller har høye lesertall ble overflyttet i desember. Noen hundre stykker visstnok.
Jeg har fått bekreftet at alle som har søkt får beskjed uansett. Om beskjeden kommer via mail eller inne på Blogsoft, vet jeg ikke. Men vi får alle enten et ja eller nei……om vi blir automatisk overflyttet eller ikke.
Nå ser jeg det sånn at det er vel egentlig ingen krise om jeg ikke kommer i ja-gruppa. Da må jeg bare på egen hånd finne meg en ny plattform. Ser at mange medbloggere allerede har gjort det.
Så, som jeg sa innledningsvis: jeg klarer faktisk å være tålmodig. Og blogger litt hver dag om forskjellige ting fordi det er moro.
Tvitvi til dere andre som også er i samme situasjon som meg.
Og det er veldig interessant å lese andres blogger både på Bloglovin, Blogsoft, forsiden av nye Blogg.no og diverse Facebookgrupper. Vi finner hverandre.
Og jeg er også veldig takknemlig for alle kommentarene jeg får på innleggene mine. Og jeg må innrømme at det er stas å se at så mange leser det jeg skriver, både bloggere og andre. Det gir oppmuntring og inspirasjon til å fortsette med denne hobbyen som jeg startet med for 4 måneder siden.
Jeg vil se litt tilbake og linke til innlegg som er relatert til dette jeg skriver her nå. Se under her.
Nå er ikke jeg den mest ivrige grillkokk, men den brukes jo en del gjennom sommeren. Grillen altså. Nå står den godt innpakket i både grilltrekk og en stor hatt av snø. Ute på balkongen. Det har snødd rikelig de siste dagene. Det har snødd enda mer andre steder, så dette her er helt normalt. Det er tross alt vinter. Koselig med snø. Det gir mange muligheter for uteaktivitet.
Jeg tenker akkurat som tidligere vintre. Blir nå all denne snøen borte til det kommer enda en vinter? Det skjer alltid! Sola har en fantastisk og magisk kraft.
Og vi får alltid en vakker vår, sommer og høst, uten snø.
Men om vinteren vil jeg at det skal være snø. Sånn som nå. Da er det riktig at grillen og putekassa ligger i dvale i snøhulene sine.
Under den delen av balkongen som har tak over seg står noen av utemøblene. Det er nok ikke lenge før jeg kan sitte der igjen, når sola står høyere på himmelen. Må bare koste vekk litt snø som har føyka innover.
Og de vintergrønne trærne der ute er bare glade for snødekke. Da blir det lunere, og det er større sjanse for at de overlever denne vinteren også. I tillegg har jeg måkt ekstra med snø rundt dem.
Eller kanskje jeg ikke skal ta det personlig. Det dreier seg om navn. Jeg kom over en artikkel på nettet hvor jeg kunne teste mitt eget navn. Eller se når det var mest vanlig brukt på små barn opp gjennom.
Og som sangeren og poeten Vidar Sandbeck så fint sa det i en av sine viser: “Populariteten kjæm og populariteten går……”.
Statistikken for mitt navn hadde sitt høydepunkt på 50-tallet. Det stemmer egentlig fortreffelig med min årgang. Så mor og far fulgte nok litt med. Men hvis jeg så nærmere på kurven, ville jeg merke at det kun var litt over 1% av jentebabyene som ble kalt dette. Så det var ikke det mest populære navnet da heller, og både før og etter var det verre.
Trøsten må sies å være det at jeg har et navn som ikke “alle” har. Og når jeg i tillegg har et spesielt etternavn også, så blir det ganske så unikt. Kan ikke forveksles med noen. Blir ikke bli borte i mengden. I hvert fall ikke på denne måten….
Kanskje du har et navn som er mer vanlig og populært? Kommer sikkert an på når du er født, da…..
Så stilte jeg spørsmålet: Hvilken dag er det i dag?
Det er “Kom deg ut-dagen”. Tenk det. Jeg visste ikke det før vi kom inn igjen fra turen og satte på Nyhetskanalen på TV.
Jeg MÅ bare ut hver dag, om jeg vil eller ikke, og det er alltid godt å komme ut når jeg først har fått kledd på meg det som trengs for å møte været der ute. Det er altså den lille tassen som drar meg med ut.
Men altså: 3. februar 2019 er det klart for en ny Kom deg ut-dag med DNT! Dette er Norges nasjonale turdag, med rundt 160 arrangementer over hele landet.
Et fint tiltak fra Den Norske Turistforening. Inne på hjemmesida deres er det oppført mange arrangementer for dagen.
Men altså; Barney og jeg trenger ikke en sånn dag for å komme oss ut. Vi skal ut på en eller to turer til i dag også vi…….
Hva med deg? Kanskje ski, skøyter eller aking eller rett og slett bare gå en tur på beina som oss?
