Jeg rota så fælt….

 

 

Ja du vet, jeg er ny her inne på WordPress blogg.no. Og jeg er kjempeglad for overflyttinga. Jeg liker opplegget bra her inne, selv om jeg bare har vært her i 2 døgn…..

Har fortsatt en del å sette meg inn i, men det er så moro å utforske at jeg bruker ALT for mange timer på bloggen om dagen. Men så er jeg pensjonist, og kan tillate meg det, mener nå jeg. Vaske og rydde kan jeg gjøre en annen dag.

Så er jeg slik laga at jeg liker statistikk og orden. Og vil gjerne fortest mulig til bunns i ting som jeg ikke helt forstår.

Jeg skriver for at det er morsomt, men må innrømme at jeg liker å se om noen leser det jeg skriver også. Inne på Blogsoft kom statistikken automatisk.

Her må jeg selv legge til Google Analytics. Jeg gikk på med friskt mot og håpet det beste. Var litt vanskelig, men gir meg ikke så lett vanligvis. Brukte instruksen fra blogg.no, da.

“Har du Google-mail?” Tja. Har da egentlig det, men husket jeg den? Bruker den jo aldri. Hm. Det var så mye att og fram at jeg selv etter bare en dag ikke husker helt gangen i prosessen min. Hva drev jeg egentlig med?

“Denne mail eksisterer allerede”, “Du har feil passord”, “Du må ha minst 12 tegn”. Hjelp! Så fikk jeg opp en G-mail-konto på en annen person, som tidligere har benyttet min PC.

Så måtte jeg lime inn en oppgitt kode. Da ble tydeligvis den satt inn på feil Gmail-adresse. Huff. Da startet jeg på nytt og registrerte en ny Gmail-konto, fikk ny kode og limte inn og lot det stå til! Dette måtte vel bare bli galt, så mye jeg hadde rota.

Det var så mye att og fram at jeg faktisk ennå ikke vet om det er registrert på min gamle eller nye Gmail-konto. I hvert fall står det inne på hjelpesida til blogg.no at det kan ta 12-24 timer før statistikk synes. Så jeg la meg spent, og sto opp like spent dagen etter.

Det fungerte! Det var jo nesten som et mirakel tatt i betraktning alt det rotet jeg drev med i prosessen. Helt utrolig! Flaks vil nå jeg si 😉

Nå ser jeg kurver og tall, men ikke akkurat til å juble over ennå, men bedrer seg sikkert….kanskje 😉

 

 

 

 

 

Så har jeg altså flyttet

 

Søknaden min ble innvilget. Meget fornøyd. Feirer med god kaffe og noe biteti. Kunne ha vært sånn. Men dette bildet er gammelt 😉

Men jeg har vært glad i hele dag og i går. Bloggen min ble overført til den nye wordpress-plattforma i går formiddag, på 4-årsdagen til bikkja mi, og Valentindagen. Altså 14.februar. Mailen om overføring fikk jeg den 13. Den datoen har jeg vel opp i gjennom sett på som en slags lykkedag. Jeg er født på den 13. også forresten.

Nå jobber jeg med å gjøre meg kjent her inne.  Og dette er det første innlegget jeg lager på den nye plattforma. Virker veldig bra. Det var greit og oversiktelig på Blogsoft også, men her virker det som at det er enda flere muligheter. Jeg må bare lese meg opp og prøve og feile litt.

Og så var det statistikken, da. Google Analytics. Har prøvd å få til det også. Det vil vise seg om det har gått bra….

Nå ser jeg dere på framsida av blogg.no (dere som er her inne sammen med meg) og dere andre på Bloglovin og diverse Facebook-grupper. De som fortsatt er igjen i gamle blogg.no ser jeg dessverre ikke lenger (Blogsoft), men hvis dere er på Bloglovin går det bra. Vi sees……og jeg håper virkelig at flere av dere blir overført…..Lykke til!

 

Jippi! Det skjedde.

I forgårs fikk jeg beskjeden jeg har ventet på. Fra blogg.no / Egmont. “Bloggen din skal bli overført”, sto det. Leste det flere ganger. Måtte sjekke om det sto et IKKE inni setningen. Jeg har ventet og håpet. Regnet egentlig ikke med å bli utvalgt. Har vært forberedt på å måtte laste ned bloggen og overføre den selv til en annen plattform. Har vurdert flere plattformer og sett hva andre mener om de forskjellige. Men ville vente, for hastet ikke før 9.april. Eller rettere sagt litt før den datoen. For 9.april blir alle gjenværende blogger på gamle blogg.no slettet.

Det er vanskelig å vite hvor mange som blir overflyttet. Kanskje alle blir det? Håper virkelig det, for dere som ennå ikke har hørt noe. Men det er håp, for de holder på å sende ut mailer nå om dagen. Det tar sin tid, for det er veldig mange søknader som skal gjennomgås og blogger som skal leses og vurderes. Og det er fortsatt en stund til 9.april.

Lykke til, sier jeg. Tvitvi.

Om vi ikke sees på Blogsoft (gamle blogg.no), sees vi uansett på Bloglovin. Der er det blogger fra alle plattformer heldigvis. Registrer deg der hvis du ikke allerede har gjort det!

Men nå blir det vel sånn da, har jeg skjønt, at innleggene mine dukker opp på forsida av blogg.no. Det blir kult.

Og i all ubeskjedenhet feirer jeg med et gammelt bilde hvor flagget er heist og jeg er i farta på Mjøsa 😉

 

 

 

En bukett tulipaner til dere flinke og hyggelige, og til meg selv som er overflyttet!

Det er artig og fint å skrive som regel. Blogginnlegg altså. Hvis jeg finner noe å skrive om. Høres ut som en håpløs start. Får se hvor det fører hen denne gangen.

Snakk om å tenke høyt og snakke (skrive) før jeg tenker. Men det med blogging er vel ofte litt sånn. Jeg får snakke for meg selv. Vi har lov til å tenke høyt. Det kan jo noen ganger bli både spennende og varierende utfall. Tankene kan være ganske så absurde noen ganger. Men de er heldigvis ikke så gale som drømmer kan være. Jeg er glad for at jeg som regel ikke husker drømmene mine. Der er det mye rart. Hadde blitt lagt inn vettu, hvis jeg hadde husket…..og ikke nok med det….om jeg hadde skrevet det ned. Hjelpe meg!

Se der, ja! Nå er jeg alt på ville veier. For jeg hadde laget overskriften først. Og der sto det opprinnelig “Å lese andres blogginnlegg.” Nå ser du hvordan det endte….eller startet.

Jeg får rote meg inn igjen.

Jeg leser ofte andres blogginnlegg, og kommenterer og liker også. Det er så mange flinke. Det er ikke hver dag jeg rekker å lese alle de faste; for det tar litt tid. Jeg må jo skrive litt selv også, og gjøre andre ting i verdenen min.

Da jeg startet å blogge, gjorde jeg det for min egen del. Da jeg kom inn i dette “samfunnet” og så hvor positivt og inkluderende det var, ble jeg gledelig overrasket. Og det å få tilbakemeldinger på det jeg skriver er også veldig fint. Takk til alle som kommenterer og liker. Men selvsagt også takk til alle de andre som leser. Det er kanskje greit at ikke alle sammen kommenterer. Hadde blitt litt mye å lese gjennom.

Jeg svarer på alle kommentarer. Det synes jeg er en selvfølge. Og det er faktisk morsomt å svare! Jeg tar meg gladelig tid til det.

Jeg kunne ha nevnt mange fine bloggere her, men sier heller: “Ingen nevnt, ingen glemt”. Noen er på gamle blogg.no, andre på nye blogg.no, og på nouw.com er også noen av de jeg leser daglig. Jeg finner dem lettest på Bloglovin eller på blogg-gruppene på Facebook.

Nå skal jeg sette meg ned og lese innlegg.

HER er forresten et gammelt innlegg om hvorfor jeg startet å blogge.

PS!! En annen ting til slutt: Etter at jeg begynte på dette innlegget, er jeg overflyttet til nye blogg.no. Hurra, hurra! Så nå redigerte jeg derfor innlegget med dette etterordet. Jeg pleier nemlig å jobbe sånn noen ganger. Det vil si lage innlegg på forhånd og publisere fram i tid. Funksjonen “planlagt”.

 

 

 

 

Gjett hvem som har bursdag i dag?

Det er selvsagt min kjære venn og krøllebølle Barney som har bursdag. Han feirer 4-års fødselsdag i dag, 14.februar. Feirer og feirer, fru Blom. Tror ikke han egentlig vet det selv. Men jeg må jo gjøre litt ekstra stas på ham. Kanskje jeg skal la være å plage ham med klo-klipping og bading og dens slags styggedom.

Han skal få en ekstra dose med leverpostei og et godt tyggebein og en ny leke. Skikkelig bursdagsfeiring det, vel.

Valentinedagen har jeg aldri brydd meg noe særlig om. Det er nok en importert dag fra Amerika, som handelsstanden tjener på. Det er koselig at vi gjør stas på hverandre, men trenger vel egentlig ikke spesielle dager for å huske det. Men det er noen unntak i min verden.

For med morsdag er det noe annet. Det har “alltid” vært. I hvert fall i mitt liv. Og jeg synes det er kjempekoselig å få oppmerksomhet på morsdagen. Det er nok med en hyggelig hilsen via telefon hvis vi ikke har mulighet til å treffes. Det skjedde i år. Begge barna mine husket meg. Må si at det varmet godt.

Farsdag har jeg også alltid hatt et forhold til. Jeg skrev et innlegg om det i fjor. Se HER.

Men jeg slipper nå å feire Valentinedagen, for jeg feirer puddelen i stedet. På en måte er han vel min Valentine også 😉

Åpner bloggen med et bilde av min mellompuddel Barney som beundrer(?) buketten mamma har fått.....

 

Det er musikk i vannet.

Klokketårnet står i vannet nede ved brygga der Skibladner legger til om sommeren. Vi kaller den bare Skibladnerbrygga her i byen. Det er et yndet fotomotiv, og det er vakkert å høre på. For ja, det kommer lyd fra det hver time. Og derfor er det altså også et klokkespill.

Dette bildet tok jeg for noen år siden, og en annen årstid enn i dag. Jeg tror isen har lagt seg der inne i vika nå. Du ser Nes-sundet og Helgøya i horisonten. Rett bak ser du Koigen.

Klokkespillet består av 24 klokker og spenner over to oktaver, de har ulik størrelse og veier fra 29 til 680 kilo. Totalt veier det 3,8 tonn.

Klokketårnet er tegnet av arkitekt Tor Kraft i Hamar og klokkene er programmert til å markere hver time fra 09.00 til 21.00. Først spilles et tidssignal komponert av Bjørn Sverre Kristensen, deretter kommer klokkeslagene etterfulgt av en melodi. Hver tredje time spilles en litt lengre melodi, som varierer med årstiden.

Klokkene kan også spilles på manuelt via et klaviatur, og det er mulig å spille konserter. Klokkespillet i Hamar ble offisielt tatt i bruk 25. mai 2004. Det var en gave til byens 150-års jubileum i 1998. Finansieringen av klokketårn og diskusjon om plassering, førte til at det tok tid før klokketårnet kom opp. I dag er klokkespillet og dens plassering et landemerke og unikt for Hamar. Dette sier Wikipedia.

Apropos unikt for Hamar. Vi har vel fått noe i ettertid som kanskje er mer omtalt, eller rettere sagt beryktet. Stupetårnet. 

Det ble et kort innlegg i dag her på bloggen. Uansett…..takk for at du leste 🙂

 

 

 

Også en måte å si fra på….

Og sånn kan det fort se ut etter tur i kram snø….Da er det kjekt med varmt vann i dusjen for snøballsmelting….

Måtte ha med et bilde av hovedpersonen i innlegget, men under her ser du dagens egentlige tema.

Sånn kan det gå. Bikkja mi er puddel, som mange vet. Den er ganske lærenem også. Nå om dagen lærer vi inn “rydde”. Det vil si at jeg vil at han skal rydde lekene sine selv. “Backflash” til 80- og 90-tallet da jeg husker en evindelig masing på mine barn. Ja, nettopp om rydding. Var ikke lett det heller.

Selv om det er mange øvelser denne puddelen Barney har lært seg fort, går det litt tregere med ryddeøvelsen. Men vi er på god vei. Jeg bruker klikkermetoden. Har du hørt om den? Da går det ikke på tvang. Jeg gir belønning hver gang han mestrer øvelsen på egen hånd. Jeg må få ham til å forstå hva jeg vil at han skal gjøre. Og vente tålmodig til han gjør det. Og da blir det klikk og belønning. 

Så var det skoa på bildet. Han har funnet på en øvelse selv. Når vi har stått opp om morgenen, er noe av det første vi gjør å gå tur. Han vil ut for å gjøre nødvendig ærend, samt å lukte i brøytekantene. Selv om han ikke alltid er veldig nøden, vil han ut. Det har blitt fast rituale. 

Noen morgener er a mor litt tregere enn nødvendig, synes han. Da demonstrerer han. 

De skoa du ser på bildet er det han som har dratt ut av skapet i gangen. Den døra pleier å stå sånn halvt åpen, så det er lett å komme til. Dessuten har han mange sko å velge blant. I dag valgte han disse to. Det han nok mener med denne handlingen er å få med meg ut. Det er sånn jeg tolker det. For det skjer hver gang jeg er tregere enn vanlig. 

Men du har en vei å gå med denne innlæringen også, Barney. Jeg vil ha vintersko i dag, og ikke en av hvert slag……Det får bli neste treningsoppgave, etter at han har lært seg å rydde leker oppi kurven.

 

Du vil vel høre resten?

Når jeg nå starter å skrive, vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal skrive om, men kommer vel på ting etter hvert 😉 Hjernen fungerer som regel slik.

Jeg lovte dere mer OL. Og jeg lovte i går mer detaljer om de fremmede overnattingsgjestene. Her kommer det.

Foreldrene til kortbaneløper Amy Peterson bodde hos oss. Veldig trivelig og minneverdig. Det er kanskje lurt at du får med deg første del av historien for å skjønne sammenhengen.  HER er den.

Så altså, da kom jeg meg på kortbaneløp for første gang i livet. Og uten å være FOR kjendisjagende og skrytende, må jeg innrømme at det var ekstra stas med “ikke så vanlige” amerikanere. Men at det var foreldrene til en av medaljevinnerne som overnattet hos oss i bortimot ei uke. Og ikke nok med det. De var kjempetrivelige. 

Selv om de hadde eget soverom med bad og garderobe, spiste de frokost sammen med oss. Som oftest fikk de spise alene, men jeg ordnet all mat på forhånd. Jeg anrettet pålegg på asjetter i kjøleskapet blant annet. Så det skulle bli lettvint for dem. Og litt hotellaktig 😉

De var så klart ofte ute “på livet” i byen om kveldene, og spiste middag der. Men det hendte at vi samlet oss i TV-kroken og så på OL-sendinger, samt pratet om mangt og mye.

Det var veldig fint både for oss og barna å få praktisert engelsken, samt høre om deres liv “over there”. En eller begge var av norsk avstamning. Det var interessant å observere at de hadde visse norske gloser innarbeidet. De brukte både “lefse” og “lutefisk”. Og det var ikke på grunn av at de nå var i Norge. Det var i deres vokabular.

Jeg kan nevne en spesiell episode. Jeg holdt på med rydding etter frokost på kjøkkenet. De var ute i entreen og forberedte seg på å gå ut i kulda. Det var nemlig veldig kaldt disse OL-dagene. De småpratet der ute. Hun strevde nok litt med å få på seg støvlettene. For plutselig hørte jeg: “Uffameg!” på klingende norsk. Det var tydeligvis også et ord som hadde blitt overlevert fra tidligere generasjoner. Morsomt. Vi snakket om det på kvelden da de kom tilbake.

Vi traff Amy også, hjemme hos oss, men som sagt bodde hun i deltagerlandsbyen. Jeg har et bilde av henne fra stua vår, som barna våre også er med på. Velger å ikke vise det, da jeg ikke har spurt dem. Under her har jeg i stedet lånt 2 bilder fra nettet, som viser henne i aksjon på isen.

SALT LAKE CITY, UT - FEBRUARY 13: Amy Peterson #183 of the USA competes in the women's 1500m speed skating preliminary round during the Salt Lake City Winter Olympic Games on February 13, 2002 in Salt Lake City, Utah. (Photo by Donald Miralle/Getty Images)

20 Dec 2001: Amy Peterson of the USA skating during the women's Short Track trials for the US Short Track Speed Skating Olympic Team of the 2002 Salt Lake City Olympic Winter Games at the Utah Olympic Oval in Kearns, Utah. Digital Image. Mandatory Credit: Robert Laberge/Getty Images

Hun fikk 2 medaljer på Hamar i OL 1994. Bronse på 500 meter og bronse på stafett.

Hun deltok forøvrig i hele 5 OL i sin karriere. Det første i 1988. Det siste i 2002.

Så nevnte jeg franskmenn. Da amerikanerne hadde dratt, ble et fransk ektepar innlosjert hos oss. Nå husker jeg ikke navnet på dem, og heller ikke så mange detaljer om dem. Skal se om det demrer når jeg begynner å skrive.

Gjorde ikke det, gitt. Når jeg tenker litt kan kanskje årsaken være at de kun snakket fransk. Husker ikke helt. Kan jo noen ord fransk, men ikke nok for en fornuftig samtale 😉 Angret kanskje der og da at jeg ikke gikk hardere inn for å lære språket godt da jeg hadde muligheten på videregående, eller gymnaset som det het den gang. Jaja. Det kan jo også være at de ikke var så interessert i å sosialisere seg med vertskapet. Men mat fikk de, og seng fikk de, hyggelige og høflige var de, og sønnen deres var kortbaneløper på det franske landslaget. Såpass vet jeg. Hadde jeg spurt noen i familien om dette, hadde jeg sikkert kunnet gi flere detaljer, men er det så nøye…..

Opplevelsen med OL ble for meg et hakk mer spesiell enn bare å sitte foran tv og se på øvelsene. Og da ville jeg mest sannsynlig ikke ha fulgt med på kortbaneløp heller. Takk til de amerikanske og franske gjestene for en minnerik opplevelse. Selvsagt i tillegg til selve OL-eventyret. Det var magisk!

 

 

 

25 år siden, og hvordan jeg opplevde det.

Det var egentlig en “utaformegsjøl”-opplevelse for oss trauste innlandsbeboere. 25 år siden det skjedde. OL i Norge 1994. Nærmere bestemt Lillehammer. Eller som jeg også ønsker å si: Hamar. For det var her også nemlig.

Vi har to idrettsanlegg her i byen som ble bygget på grunn av OL. Vikingskipet og OL-amfien. Kjært barn har mange navn. Så OL-amfien het Nordlyshallen også. Og i dag heter den CC amfi. Det er hjemmearenaen til Storhamar hockey. Flotte bygg. Og lever opp til intensjonen om etterbruk, som var en viktig faktor for å rettferdiggjøre investeringene.

I 1994 var jeg 43 år gammel. Familien på fire og ei bikkje bodde i enebolig.

Prøver å finne bilder i Min Sky, men ikke noe der. Er nok i en av de mange fotoalbum i skapet. Skal vi se. Tid for mimring igjen. Fant bilder, men er av mennesker som jeg ikke har spurt om tillatelse, så vil ikke sette dem inn her. Eller? Tar sjansen. De bor så langt unna…. Se bildet lenger ned her.

Det var stort behov for overnattingsplasser for alle tilreisende til byen. Ikke nok hotellplasser. Så vi ble oppfordret til å leie ut rom, gjerne hele hus og leiligheter. Mange reiste bort og leide faktisk ut hele huset sitt til OL-publikum. For utøverne ble det bygd egne boliger, som i dag brukes som vanlige hjem. Så der er også etterbruken ivaretatt. 

Vi hadde et ekstra soverom med eget bad. Så en mulighet i det, og meldte oss som potensiell utleier hos byens turistkontor. Vi hørte ikke noe, så regnet med at det ikke ble aktuelt. Plutselig: oppringning fra turistkontoret sånn midt på dagen en av de første dagene av OL. Om vi fortsatt ville leie ut? Jada. Noen amerikanere som egentlig skulle bo et annet sted, ville heller bo på Hamar. Og de kom om noen timer! Det var bare det at rommet ikke var ferdig ryddet. 

Hadde regnet med å få litt bedre tid på oss. Så hadde altså ikke ryddet rom og klesskap ennå. Da fikk vi fart på oss! Kastet klær og personlige eiendeler midlertidig inn på rommet til sønnen på andre sida av gangen. Stakkars han. Rydding der ble nedprioritert, men skjedde vel i løpet av dagene som kom.

Måtte handle mat også, for de skulle ha frokost. Inkludert i leia. Stress og mas noen timer før de kom. Men jammen var det verdt styret. 

Det var ekteparet Peterson fra Wisconsin i USA som kom til oss denne kvelden. De skulle være tilskuere, men det var på grunn av deres datter Amy, som var kortbaneløper på det amerikanske landslaget.

Jeg hadde ikke interessert meg for kortbaneløp. Grunnen var vel kanskje at det ikke var så mange kortbaneløpere i Norge. Her gikk det i lengdeløp.

Prøvde å få kjøpt billetter til noe av det som skjedde i Hamar på forhånd, men det ble umulig. Øvelsen her i byen var kunstløp, hurtigløp på skøyter og kortbaneløp på skøyter. Så vi fulgte med på tv og fikk med oss stemningen i byen og rundt arenaene. 

Men så var det amerikabesøket, da. De hadde ekstra billetter til kortbaneløp i Nordlyshallen! Ikke det vi ville ha valgt først, men vi endret mening da vi fikk oppleve det. Veldig moro. Og for en stemning. Barna lagde plakat med “Heia Amy” og vi var utstyrt med amerikanske og norske flagg.  Fin opplevelse. Og amerikanerne tok 4 medaljer i kortbaneløp. Amy fikk en av dem. Og foreldra bodde hos oss. Stas vettu….

Under her ser du bildet som jeg har tatt av bildet i albumet mitt. Mr. and Mrs. Peterson og meg sjøl. I krøllhår-perioden min 😉

Tenkte jeg bare skulle skrive litt om dette, men da jeg begynte, rant det bare ut ord…..

Tror jeg må ta et innlegg til, jeg. For hva med franskmennene?  Og hvordan var det egentlig å ha amerikanere og franskmenn på besøk? Følg med! Kommer fortere enn du aner 😉

 

 

 

 

 

 

 

 

På post

Så ble det mye snø i vinter også. Og det ble samme prosedyre som i fjor, med snøhaug på balkongen.

Til stor glede for mellompuddelen som liker å ha oversikt. Og det fikk han til gangs i dag. Jeg har måkt opp snø bevisst for at han skal få haugen sin tilbake, som i fjor. Det tok litt tid før han fant veien opp dit, men i dag skjedde det. 

Og der satt han…. og satt han. Ble sikkert kald i rompa. Full sikt over kanten på rekkverket. Og der nede på veien skjer det mye spennende. Nesten like spennende som å være der nede selv, for å lukte og snuse.

Og under her er bildet fra i fjor.