Vann er utfordringen i dag, den 17.dagen i Frodiths januarmoro.
Vanskelig å finne åpent vann for tida.
I hvert fall ute.
Springvann er litt kjedelig i denne sammenheng.
Går for et gammelt bilde av Mjøsa, der jeg bodde før.
Ikke så lenge siden heller forresten.
Flytta til Oslo våren 2020.
Det ser nok ikke sånn ut nede ved Mjøsstranda akkurat nå. Har hørt nyss om at isen har lagt seg i år.
Det skjer ikke hvert år. Men har så klart vært kaldt nok for det hittil, der oppe også.
Barney elsker å bade, og på bildet ser du ham altså vasse i Mjøsa ved Domkirkeodden og Jernbanemuseet.
Domkirkeruinene i sitt glasshus bakerst.
Den røde, gamle Løtenbygningen på Hedmarksmuseet.
Nede ved vannkanten.
Frodiths lille januarmoro
Øynene
Hender eller hender?

Det var en dag sånn rett etter nyttår at jeg hadde besøk av Yngste barnebarn. Må bare presisere at det var en liten stund siden, for på bildet ligger fortsatt julepynten, som skal pakkes vekk på spisebordet. Nå er den for lengst putta i kasser og hyller, bare så det er sagt. Vil ikke ha på meg at jula varer alt for lenge her i huset…hehe….
Ellers er det en del sysler vi driver med hu veslejenta og jeg når hun er på besøk. Det har jo naturlig nok endret seg med åra. Nå har hun for eksempel blitt en kløpper i kortspill. Veldig artig. Det har seg slik at jeg har en litt spesiell kortstokk. En stor en, som du ser på bildet. Den vart vel kjøpt i sin tid til barna mine da vi besøkte Disneyland.
♦️
Jeg har vanlig kortstokk også, men det er denne som velges av de små. Men den har en ulempe. Veldig vanskelig å stokke på normalt vis, på grunn av størrelsen. Men ikke så nøye i kortspillene våre. 5-åringen kan tallene, så derfor kan hun spille uten hjelp. Vi koser oss, og begge er både gode tapere og vinnere vil jeg si. Og hun skriver opp resultater på arket. Vi spiller mange ganger, så det må holdes orden på hvem som vinner hver gang, sier hun. Og jeg er enig.
Spillsøndag og jobbing.
Da jeg vart idiot.

Orker ikke å tulle og fjase i dag. Dukka derfor ned i gamle bilder, eller rettere sagt søkte bakover i bildearkivet på bloggen. Der fant jeg denne rariteten her som trygt kan kalles tull og fjas, ikke sant?
Dette er herrens mange år sida. Kanskje i 2002? Ikke helt sikkert. Var i Frankrike med ei venninne i huset hennes. Jeg var der 2-3 ganger, så husker ikke helt når dette vart tatt. Samme kan det være. Vi var på piknik ved stranda og plutselig var den kjeksen morsom «å rekke tunge» med. Oppførte meg som en tenåring, men hadde bikka femti. Moro å leke, da….Og da vart det jo heldigvis et bilde til Frodiths tema «Tull og fjas».

Historien gjentar seg og noen ganger med identiske hendelser og andre ganger litt variasjon. Med de årstidene vi har er det fort at noe blir bortimot likt fra år til år, på samme tidspunkt. Slik også med det jeg skal presentere nå. Dette er et innlegg jeg skrev på nøyaktig samme dato for ett år siden. Her kommer det:

Greit nok. Spennende med variasjon, er det ikke?

Må jo se etter det positive. Noen ganger en tanke mer slitsomt med vinter enn sommer?
Takler det også jeg.
For er alltid noe som er verre, eller kunne vært verre……
Lettere å takle utfordringer med denne tankegangen.

Bloggstjerna mi, Barney, ville vel også sagt det

Nå er det glatt ute ene dagen og vassing i snø andre dagen.
Han sklir greit av gårde på isen, uten brodder, for har 4 stødige, myke ben.
Jeg derimot…

Så er det snøvær og nesten null grader og snøen blir kram.
Moro å lage snømann for de som vil det.

Barney kommer inn med deilige snøballer på bena.
Bryr seg ikke så mye om det, heller, hvis de ikke fester seg under potene.
Da må jeg starte jobbinga med fjerning av snøen, før den smelter på stuegulvet.

Han er egentlig takknemlig for at jeg gjør det, tror jeg.
Står i hvert fall helt stille.

Hvis det er riktig ille, putter jeg ham i dusjen og framskynder tininga med lunkent vann

Et litt utydelig bilde
Fra jula 1994
Eller var det 1984?
Sri Lanka
Folkedans
Kandy-dans
Singalesisk dans
Vi var i landet 1994
For tredje gang
Med barna
Første gang var 1984
Andre gang 1986
Dette vakre landet
«Indias tåre»
Den dråpeformede øya
Sør for India
Da ble dette bidraget i
Frodiths 15. utfordring
DANS
Et tidligere relatert innlegg:
Sarien min 

Amaryllisen min i forgrunnen har virkelig blitt staselig. Nå briljerer den med 5 blomster. Og enda er det 2 som er avblomstret og dermed blitt fjernet. For en fantastisk plante. Det var vel egentlig en juleblomst, men jammen er det stas å ha den som pynt på nyåret også.
♦️
Den tar fokuset fra hendelsen utafor vinduet. Der graves det.  Dette var bare begynnelsen. Kom nærmere, men heldigvis lager de plass slik at vi kommer oss ut og inn. Og etter at de er ferdig med jobben blir det nok veldig bra, tenker jeg. Skal forbedre kummer og rør slik at overvannsutfordringene løses. Og ikke minst at vi kan unngå oversvømmelse i kjelleren igjen.
♦️
Så vart det svart skjerm her om dagen. Oppdager fort det, jeg, som jevnt over er oppkobla på TV eller Internett. Ingen signaler på TV og ingen WiFi, sto det. Da  var det nærliggende å skylde på de som grov utafor husveggen min, men jeg spurte forsiktig. For kunne jo ha vært en tilfeldighet. Neida, var ikke det, vettu. Fiberkabelen var revet tvers av. Gravemaskina hadde skylda. Eller rettere sagt han som styrte grabben.
♦️
Gjort var gjort. Hjelp måtte tilkalles. Fiberkabelreparatører har vel andre gjøremål også, så tok sin tid før de kom. Men det vart samme kveld, så slettes ikke verst. Etter 5 timers intens skjøting av kabler for 7 leiligheter, kom TV-signalene tilbake og jeg kunne svitsje over fra Mobildata til WiFi på telefon og iPad igjen.
Absolutt ingen krise for meg, for var helt greit å droppe TV-tittinga en kveld. Fikk begynt å lese den nye boka mi i stedet. «De stjernekyndige» av Vetle Lid Larssen.
Her er et innlegg fra tidligere på dagen:
Øynene

Det må bli disse øynene
Barney sine øyne
Brune øyne
Mandelformede øyne
Bedårende øyne
Undrende øyne
Dette på grunn av
Frodiths 14.utfordring
Denne januarutfordring
Øyne
Noen tidligere:
Denne var vanskelig
Hender eller hender
I dag blir det kjærlighet

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg gikk tilbake i arkivet og fant dette innlegget på bloggen den 13. januar 2019, som jeg nå reposter:
♦️
Jeg er lykkelig eier av en ekte sari. Sikkert ikke unikt. Du har kanskje også en sari?

Jeg har ikke bunad. Det er sikkert mer uvanlig å ikke ha bunad enn å ha en sari……

Min sari ligger i sin opprinnelige eske i skapet mitt. Har blitt tatt ut og brukt noen ganger, men dessverre litt for lite.

I visse deler av verden er sari hverdagsplagg og festplagg. Her i Norge er det heller sjelden å se det. Det har seg sånn at jeg ikke på noen måte har aner som hadde for vane å ikle seg sari. Langt unna det. Stammer fra Løten og Budalen blant annet. Faren min drev med slektsgranskning, så har en viss oversikt bakover.

Jeg var så heldig å få oppleve Sri Lanka for første gang i 1984. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om foranledningen og oppholdet og alt som har med det å gjøre, men dropper det. Jeg kan heller fortelle litt bruddstykker sånn dann og vann, når det faller meg inn.

I dag lette jeg i fotoarkivet mitt på Min Sky igjen for å finne passende bilder til diverse innlegg her på bloggen. Da kom jeg over disse bildene fra juli 1984. Bilder av min sari og meg.

Min datter ble født i 1984. Det var grunnen til at jeg befant meg på Sri Lanka. Min mann og jeg var der for å adoptere henne. En fantastisk hendelse i livene våre.

Og her er vi i gang med dandering. Toppen fikk jeg forøvrig sydd hos en skredder, etter mål. Tror jeg trygt kan si at den ikke passer i dag. Fikk grundig opplæring i hvordan det skulle gjøres.

Jeg kan fortelle deg litt om sari, hvor den brukes og hvorfor den danderes forskjellig.

Da bruker jeg Wikipedia igjen:

Sari er en tradisjonell klesdrakt som blir båret av kvinner fra Sør-Asia, særlig i India, men også i Bangladesh, Nepal, Pakistan, Thailand, Burma, Afghanistan, Sri Lanka og Indonesia. Sarien består av et 5-8 meter langt og ca 1 meter bredt tøystykke som vikles rundt kroppen. Måten en sari bæres på kan variere fra kultur til kultur. Til klesdrakten bruker en i dag gjerne en tettsittende bluse, tsjoli (choli på engelsk), og et underskjørt, men det er også mulig å gå uten. Sari er både et fest- og hverdagsplagg, og finnes i en rekke forskjellige tekstiltyper og prisklasser.

Det har utviklet seg et utall ulike måter å feste sarien på i ulike regioner, folkegrupper og kaster i Sør-Asia. Den vanligste stilen i moderne tid er kjent som nivi, og fester nederdelen som et skjørt med folder framme ved livet og har palluen hengende nedover ryggen.

Tradisjonelt ble sarier laget av silke eller bomull. I dag finnes de også i en rekke kunststoff, særlig lette stoff som chiffon og viskose. Mange former for mønster er vanlig, både vevd inn i stoffet, påtrykt og brodert. Ofte vil overdelen være av samme stoff som sarien, eller i en farge som matcher.

En tar på seg sarien ved å feste den rundt livet, enten i et underskjørt eller med en knute. Deretter blir tøystykket viklet en gang rundt livet og som oftest brettet i folder som en fester, gjerne foran i livet. Resten av tøyet fører en over den ene skuldren slik at brystet og deler av ryggen blir dekt. Endestykket blir kalt pallu, og blir noen ganger brukt til å dekke hodet. Palluen kan også føres ned igjen til livet og festes der, eller brukes over den andre skulderen. I noen draperingsmåter, for eksempel i forbindelse med arbeid eller dansing, fører en også en del av sarien mellom beina og fester den, slik at nederdelen blir mer bukseaktig.

Litt for spesielt interesserte kanskje, men da jeg først skulle skrive om sarien min, måtte det bli litt faktainformasjon. Fint for meg å få repetert også.

Tja. Her er det også litt lettere. Akkurat som med FLAKS i går.
To betydninger av ordet. Verb og substantiv. Å hende og flertall av hånd, hender. Må finne et bilde som passer, da. Skal vi sjå. Dette er altså den 13.utfordringen i Frodiths lille januarmoro.
Og jeg har hittil klart å henge med på alle utfordringene. Det aller første var DYR. Senere en gang var det SMAK.
Mens jeg rabler ned dette nå, prøver jeg å tenke kreativt på ordet HENDER.
Der fant jeg bildet. Et gammelt bilde. Tatt i januar 2023. Yngste barnebarn sine hender. De pynter muffins.

Ja, han kan lure, den puddelen. Hva er det egentlig jeg driver med? Stakkars hund som aldri har vært med på skitur. Eller….var kanskje en liten smak på det for noen år siden. Men altså kun vant til at a mor går på beina han lille krølle-Barney. Snuser på skituppen og ser litt skeptisk ut. Men det gikk faktisk veldig greit.
Dette er en fortsettelse av det jeg skrev i går. Kjøpte meg nemlig nye skisko og staver. Det var så nydelig vær i går at jeg liksågodt prøvde utstyret med en gang, jeg. Er så heldig å ha skiløyper i nærheten, og kan faktisk spenne på meg skia rett utafor døra mi. Sånn kan det også være å bo i Oslo, hvis noen skulle tvile på det
Hr er gårsdagens innlegg:
Dette forplikter. Nå har jeg sagt det
Da stilte jeg spørsmål ved om jeg kom til å iverksette planen og bruke det nyinnkjøpte utstyret. Men i og med at sprengkulda hadde sluppet taket og det var nærmere null grader og sol, spente jeg på meg skia. Barney var med på turen. Jeg var spent på hvordan det skulle gå, for han var ikke vant til slik rar tur. Men han oppførte seg bortimot eksemplarisk til å begynne med, og skikkelig bra etter hvert. Flink puddelgutt. Du ser ham i tre stadier på turen vår som foregikk i solnedgangen og blåtimen i 4-tida oppå sletta. Dette kommer vi til å fortsette med. Flatt og lett oppå der, så ikke skummelt for meg som med åra har blitt litt mer engstelig for fall i utforbakker.

Skitur i tåke.